Debatt

Dødsannonsen

Vi sto på Bragernes torg i Drammen. En godt voksen mann kom imot oss, støttet av kona. «Tar dere imot dødsannonser?», spurte han. «Ja», svarte jeg. «Godt. Du skjønner, jeg kan ikke dø i Drammens Tidende».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det var et sterkt øyeblikk for en redaktør og medieleder som den dagen (det er over fire år siden nå) hadde relansert den nedlagte arbeideravisen Fremtiden som en egen Dagsavisen-utgave i Drammen og Buskerud. Mannens identitet var så sterkt knyttet til arbeideravisen at han ikke ville se sitt eget navn under et kors i byens gamle Høyre-avis. Bak dødsannonser skjuler det seg smil og tårer, minner og gode historier. Noen får leve så lenge som mannen på torget. Andre får et litt for kort liv, men kan likevel ha satt solide spor etter seg. Mannen ved min side den dagen på Bragernes torg da jeg snakket med den gamle leseren, var vår daværende salgsdirektør. Fire år senere, tre år etter at han sluttet hos oss, havnet han dessverre i den siste kategorien av dem som døde så altfor tidlig.

På 80-tallet, som ung, hadde Olav stilt opp i reklamekampanje for Høyre. Han fleipet mye om det og det litt paradoksale faktum at han var ansatt for å skaffe inntekter til Arbeiderpartiets gamle hovedorgan, som Dagsavisen tross alt er. I lunsjen diskuterte vi politikk. Til og med ledermøtene kunne skli ut i det samme. Salgsdirektør Olav ga seg aldri, argumenterte tungt og helhjertet for Erna Solberg i alle sammenhenger, alltid med et varmt smil rundt munnen. Jeg husker ham som engasjert og smilende. Alltid. Sånn var han også den dagen da vi lanserte avis i Drammen. Sammen med barna sine delte Olav ut flere aviser, prøveabonnementer og kakestykker enn noen av oss andre.

Rett etter at vi hadde hatt besøk av den gamle mannen som spurte om dødsannonser, husker jeg at vi ble stående og prate, salgsdirektøren og jeg. Han sa at vi trengte flere dødsannonser i våre aviser, og ikke bare fra folk som hadde en så sterk indre identitet at deres fremste motivasjon var at de ikke ville annonsere eget dødsfall hos våre konkurrenter. Han gjentok Arbeiderpartiets slagord med et smil rundt munnen. Alle skal med. Olav drømte om at alle annonser skulle stå både i Aftenposten og Dagsavisen.

Jeg snakket kort med ham på telefon uka før valget. Egentlig skulle vi møtes for å diskutere politikk over en kanelbolle, men kreften hadde forverret seg. Han måtte avlyse. I forrige uke sto Olavs dødsannonse på trykk i Dagsavisen. Kona og barna skal vite at bak denne annonsen skjuler det seg smil og tårer, minner og gode historier for oss i Dagsavisen. Olav Kvasnes er lett å huske og vanskelig å glemme. Han var Høyre-mannen som alle i Arbeiderpartiets gamle avis likte. God fredag!

Mer fra: Debatt