ANNONSE

16-02-2017

Dødens overklasse

Bjarne Melgaard, en overfladisk illustratør, vil bygge sin underjordiske sarkofag og dermed iscenesette et luksusmausoleum.

Dette i en verden hvor mennesker drepes som fluer, som regel uten særlig estetisk innramming. På kirkegårder kan vi se hvordan tidligere standspersoner gjerdet inn seg selv og tonnevis med marmor med det ene jerngitter mer gedigent og truende enn det andre.

Derimot finnes det i dag, iflg. Midtøsten-reportasje, bostedsløse som i sin elendighet må tilbringe tilværelsen på forfedrenes gravsteder, uten den minste glorifisering.

Hvor selvsentrert går det an å bli? Hvor selvhøytidelig kan en kunstnermyte markeres? Har man penger nok, kan man selvfølgelig, ved livets slutt, kjøpe seg privat lege-og pleiehjelp. Men de aller fleste kan ikke stille for store krav til hvor og hvordan de skal forlate denne verden. Og: «De beste har nok med å dø» (Nordahl Grieg).

Jeg føler meg ille berørt når kunstnere gjør seg til sentrum og kan mistenkes for å surfe på død og katastrofe for å gjøre sjokkerende inntrykk, som feks.ang. det planlagte minnesmerket på Sørbråten, der naturen skal få unngjelde og ofres for en installasjon som gjør det «kunstneriske uttrykk» til hovedsaken, slik det fremstilles.

Som kontrast går tankene til Per Ung, som før han døde, uten å gjøre for mye nummer av det, arbeidet til det aller siste på sine verk. Slik lyder det i «Bergmannen» av Henrik Ibsen; «Hammerslag på hammerslag, inntil verdens siste dag.»

Historien viser at de mest betydelige kunstnere har gjort minst mulig vesen av seg selv. Det er bare å sitere Johann Sebastian Bach: «Jeg er fornøyd med min lodd, andre kan ha griller».


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!