Død over ideologiene?

«Ideologier kan ende i konsentrasjonsleire», skriver professor Bernt Hagtvet i sin kronikk i Dagsavisen 8.11. Og han skremmer med Stalin, Hitler, Mao og Pol Pot. Med rette: totalitære ideologier har utløst og forsvart diktatur, forfølgelse og folkemord. Men i sin berettigete svartmaling av slike ideologier, har han en overraskende mangel på analyse av mer liberale og demokratiske ideologier, som f.eks. antiautoritære varianter av konservatisme, liberalisme og sosialisme. Disse ideologiene, eller ismene, minner oss om hvor veldig forskjellige ideologier kan være. Ikke bare sammenliknet med hverandre, men også hver for seg – når det gjelder innhold, tolkning og bruk. For eksempel: konservatisme oppsto dels som reaksjon mot økonomiske, kulturelle og demokratiske reformer på 1800-tallet. Men begrepet er også blitt brukt som positiv identitet av reformorienterte høyrepartier på 1900-tallet, for eksempel vårt eget Høyre. En tredje betydning har vært at konservative stort sett forsvarer (vil konservere) eksisterende politiske, økonomiske og kulturelle samfunnstrekk i svært forskjellige samfunn. Dermed kan det gi mening å snakke om konservative kommunister, for eksempel motstanderne av Gorbatsjovs liberale og demokratiske reformer i Sovjetunionen etter 1985. Samtidig kan det gi mening å kalle dagens Tea Party-bevegelse i USA konservativ – men også klart ikke-liberal.

Sosialistiske ideologier tilknyttet teoretikere, bevegelser, partier og stater som kaller seg sosialistiske, har store og prinsipielle forskjeller seg i mellom. Bare i Norge har det de siste femti årene vært ideologiske avgrunner mellom for eksempel NKPs dyrking av Sovjet-kommunismen og AKP(ml) sin beundring for arven fra Stalin og Mao – og på den annen side ulike varianter av sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme i Ap og SF/SV. Men alle disse partiene har blitt kalt sosialistiske. SV er kanskje det av disse partiene som har gått lengst i å kombinere sosialisme og liberalitet. For eksempel har de siste partiprogrammene hatt følgende avsnitt i kapitlet om kulturpolitikk: «SV vil føre en liberal kulturpolitikk. Vår sterke støtte til flerkulturelle, solidaritetsfremmende og demokratiserende kulturtiltak skal ikke innebære at vi stenger for kunst og kultur som verdimessig og ideologisk står oss fjernere. Bare ved å dyrke ytringsfrihet, mangfold og bevisstgjøring av motsetningene i samfunnet, kan kulturlivet bidra til en fri og demokratisk kommunikasjon om grunnleggende mål, verdier og kvaliteter for framtida.»

Vi kan altså være liberale uten å være liberalister, slik vi også kan være sosiale uten å være sosialister. Vi kan kombinere verdier, interesser og virkemidler fra ulike ideologier. For eksempel knytte eldre ideologier til nyere feministiske og miljørettete ideologier. I de siste ukene har konservative feminister i Høyre debattert kvotering med sosialistiske feminister på venstresiden. Økopolitiske sosialister og tradisjonelle «vekst-og kraft»-sosialister har stadig konflikter i synet på oljeboring i fiskerike nordområder. Og i sør har vi sett verdikonservative allianser fra Høyre til SV i synet på byplanlegging og arkitektur: herrene Willoch, Sejersted, Butenschøn og Slagstad har dannet forbund i dagens debatt om lokalisering og bruk av de største museene i hovedstaden.

Diskusjoner om ideologienes egenart, formål og virkninger blir ganske rotete uten forsøk på å avklare hva begrepet ideologi kan innebære. I Hagtvets kronikk blir ideologibegrepet, som nevnt innledningsvis, ensidig og negativt knyttet til autoritære og totalitære ideologier. Et nøytralt ideologibegrep er mer fruktbart som utgangspunkt for både faglige og politiske diskusjoner. Og da tilbyr samfunnsvitenskapene gjerne tre definisjonstyper: ideologi kan defineres som 1) læren om ideene, 2) et system av ideer og 3) det idémessige forsvaret av et samfunnssystem.

Den siste betydningen ble ofte brukt av marxister som snakket om «falsk bevissthet» knyttet til kapitalismens ideologiske selvforsvar: «Systemet var til alles beste.» Slike tanker svekket klassekampen. På den annen side: totalitære marxistiske regimer brukte i høyeste grad selv tilsynelatende «gode» argumenter for å forsvare ensretting, undertrykkelse, deportasjoner og drap av de mest brysomme: alt dette var i arbeiderklassens interesser – i kampen mot nasjonale klassefiender, utenlandske krigshissere og imperialister. Hagtvet minner oss om dette ideologiske selvbedrag i totalitære regimer. Men: skal vi dermed generelt, som Hagtvet, bli motstandere av ideologier?

Hagtvet er veldig for «ideer». Og han vil ha mer aktuell idédebatt. Men hva med aktuelle byråkratiske og teknokratiske ideer som henger sammen i et slags tanke-, handlings- og styringssystem? Hva skal vi kalle slike sammenhengende ideer? Med Hagtvets snevre og negativt ladete ideologibegrep blir det vanskelig å identifisere og få drøftet saklig og flersidig slike idésystemer/ideologier. Og de som tror på dem og forvalter dem, foretrekker nettopp at de ikke skal kalles ideologier, men heller rasjonelle ideer, administrative rutiner eller tekniske tilpasninger hevet over politikkens og ideologienes konflikter. Målstyring (New Public Management) i ulike varianter er nettopp et slikt eksempel. Ensidig dyrking av målbare og kvantitative resultater koblet til rapporterings- og kontrollregimer har tiltatt innen utdanning, kultur og helsevesen m.m. de siste åra. Dette er ikke bare løsrevne pragmatiske og rasjonelle ideer, men sammenhengende verdi- og styringsmønstre. De bør kunne kalles en ideologi, uten at de dermed blir sett som en forlengelse av de ideologiske skrekkregimene Hagtvet vil reservere ideologibegrepet for. Og de bør diskuteres som ideologi – og som politikk.