Kultur

Cuba-samarbeid i ebolaens tid

I dag skal regjeringens ebolainnsats opp i Stortinget. Norge bør samarbeide med landet som sender flest leger: Cuba.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ebola som sprer seg i Vest-Afrika har til nå tatt rundt fem tusen menneskeliv. For å forhindre smitte trengs framfor alt helsearbeidere i området, trolig titusenvis. Dette har ikke fattige Sierra Leone, Guinea og Liberia.

Mange helsearbeidere kvier seg forståelig nok for å utsette seg for livsfare for å hjelpe andre. Leger uten grenser, Røde Kors og andre organisasjoner og land – USA inkludert - gjør en livsnødvendig innsats. Norge trapper nå også opp ebola-arbeidet ved å sende 200 norske helsearbeidere til Sierra Leone, og over 300 skal ha meldt seg.

Likevel, fattige Cuba, med sine 11 millioner innbyggere, har sendt langt flere leger og andre helsearbeidere til de rammede landene enn alle andre: I alt rundt 500 cubanske leger og annet helsepersonell er i – eller på vei til – Vest-Afrika og risikerer livet for å stanse og forebygge ebolaens dødbringende utbredelse. Ifølge FN har samtlige mer enn 15 års erfaring. De har arbeidet i andre kritiske områder, og noen av dem har allerede jobbet flere år i Sierra Leone og Guinea.

For ebola-innsatsen berømmes Cuba verden over, både av de rammede landene, av FN, av aviser som New York Times, og av USAs utenriksminister John Kerry. De gamle fiendene USA og Cuba samarbeider i ebola-områdene. Nylig var også rundt 200 epidemologer og helserepresentanter fra 24 land inkludert USA samlet i Cubas hovedstad Havanna for å koordinere ebola-responsen, noe som fikk uforsonlige eksilcubanere til å rase.

Enda flere nye helsearbeidere er nå under opplæring vedPedro Kouris institutt for tropemedisinutenfor Havanna ved feltsykehus med telt, en slags ebola «bootcamp» der de simulerer forholdene i de ebola-rammede landene. Dersom de blir smittet vil de behandles på et sted for helsearbeidere fram til de er friske eller dør. Når de returnerer til Cuba vil de i likhet med andre besøkende fra de rammede områdene være under observasjon ved sykehuset under hele inkubasjonstiden på 21 dager, ifølge sykehusets direktør.

Har Cuba råd til det? spørres det. Cubas svar: «Vi gir ikke det vi har til overs. Vi deler det vi har».

Det er da heller ikke noe nytt at cubansk helsepersonell hjelper syke og fattige i andre land: I perioden 1961 til 2008 under president Fidel Castro arbeidet hele 270.000 cubanske helsearbeidere i 155 land, ifølge cubanske myndigheter. Bare det siste året har 11.000 cubanske helsearbeidere blitt sendt til Brasil alene.

De cubanske legene har også lært opp utenlandsk helsepersonell, både gjennom arbeidet i disse fattige landene og gjennom å ha gitt gratis medisinutdannelse i Havanna til flere hundre tusen studenter fra Afrika, Latin-Amerika og Asia. Nærmere 20.000 utlendinger skal ha studert medisin i Havanna i fjor.

Slik bidrar Cuba mer enn noen andre til ikke bare å behandle pasienter, men ikke minst også til å bygge opp helsevesen i fattige land. Det har bokstavelig vist seg å være livsviktig, også for oss: Ebola-utbruddet er en alvorlig påminnelse om hvordan det også kan ramme rike land når helsevesen i fattige land er svakt.

Norge har bidratt til Cubas livreddende globale helseinnsats gjennom å støtte cubanske helsearbeidere på Haiti etter jordskjelvet i 2010. De cubanske legene skal der ha behandlet rundt 40 prosent av alle kolerapasientene, noe som kan være årsaken til at man i 2012 igjen hadde kolerautbrudd på Cuba etter over hundre års fravær.

Vil Norge trå til og tilby en lignende støtte til Cubas helseinnsats i den FN-ledede ebola-bekjempelsen, dersom Cuba skulle be om det? Det vil utenriksminister Børge Brende og helseminister Bent Høie kunne svare på når den norske ebolainnsatsen skal legges fram for Stortinget i dag. Ikke bare vil det være riktig å samarbeide med Cuba om ebola fra et humanitært ståsted, samt effektivt. I globaliseringens tidsalder kan det koste oss dyrt ikke å gjøre det.

Cuba er kjent for sitt helsevesen, men hadde definitivt ikke oddsene på sin side: Da Fidel Castro overtok makten i 1959 hadde Cuba rundt 6000 leger. Halvparten av dem forlot landet. Under press og trusler fra USA og med støtte fra Sovjetunionen bygget det lille karibiske landet opp et helsevesen selv i-land misunte dem, med vekt på forebygging. I likhet med utdanning er helsetjenester gratis og tilgjengelig for alle.

Den økonomiske krisen som følge av både ettpartistatens styre, Sovjetunionens sammenbrudd og USAs handelsembargo merkes imidlertid i landets helsesektor: Utstyr og medisiner mangler. Legelønningene på rundt 30 dollar i måneden – som nå dobles - er ikke nok til å leve av, og gjør at mange skaffer seg inntekt på annet vis. Hygienesituasjonen forverres ved at mange øyas rustne vannrør lekker, og ved at det for mange til og med er vanskelig å få tak i såpe.

Ifølge landets myndigheter har Cuba i dag hele 83.000 leger, 7,2 per 1000 innbygger, altså en legedekning i verdensklasse. Imidlertid jobber i dag rundt 25.000 av disse legene - og omtrent like mange andre cubanske helsearbeidere - i 66 andre land. Dette reduserer ratioen til 4,6 per 1000 ifølge landets helseminister.

De cubanske helsearbeiderne viser solidaritet og får goodwill gjennom å pleie fattige og syke gratis på flere kontinenter, også i katastrofeområder, mens hjelpen andre steder belønnes rikelig: Som betaling for de cubanske helsearbeiderne i Venezuela mottar Cuba 100.000 fat olje hver dag. De cubanske legene får en brøkdel av beløpet. Noen kritikere kaller legeordningen «slaveri». USA har også tilrettelagt for at de cubanske legene hopper av på jobb i utlandet. Likevel, lønnen og ikke minst frynsegoder gjør utenlandsoppdrag gunstig for legene. Og til tross for at rundt en halv million cubanere nå arbeider lovlig i privat sektor på Cuba og det finnes langt mer innbringende arbeidsmuligheter er det fortsatt populært å studere medisin.

Inntektene fra legeeksporten – beregnet til mellom fem og åtte milliarder dollar - utgjør mer enn inntektene fra landets turistindustri. De kommer svært godt med i det kriserammede landet som nå mot slutten av Castro-epoken sakte åpner opp og begynner å ta selvkritikk for både økonomiske og politiske valg, men som også påpeker at det i over 50 år har lidd under USAs handelsembargo som også straffer tredjeland som har økonomiske forbindelser med Cuba. Embargoen, som flertallet av verdens land har fordømt årlig i FN, gjør også ebolasamarbeidet mer komplisert.

Mange spår at USAs uforsonlige Cubapolitikk står for fall. Det kan åpne for et bredere internasjonalt samarbeid. Selv Hillary Clinton og de fleste amerikanere er imot politikken. En rekke målinger det siste året viser at flertallet ønsker normalisering av forholdet mellom USA og Cuba, også blant de rundt 1 millioner i Florida og andre amerikanske stater som er født på Cuba.

Dette forhindret ikke den eksilcubanske kongressrepresentantenMario Diaz-Balart å kalle ebolasamarbeidet med Cuba for «en skam». Han er altså i utakt med egne velgere, men for hans familie er dette også personlig: Diaz-Balarts far Rafael satt i regjeringen til den cubanske diktatoren Fulgencio Batista. Fidel Castro – som styrtet den brutale, USA-støttede Batista – var gift med Rafael Diaz-Balarts søster Mirta.

Både i eksilcubanernes Miami og i Havanna er det et generasjonsskifte på gang. De to nabolandene samarbeider dels under radaren på en rekke utvidede sikkerhetsområder, deriblant migrasjon, oljesøl, helse og miljø. Samarbeidet har blitt betegnet som konstruktivt av partene, ifølge kilder undertegnede siterer i en NUPI-rapport publisert tidligere i år. Det er derfor ikke så overraskende at de to fiendene arbeider side om side også for å bekjempe ebola.

Cuba har varslet at landet vil samarbeide med alle om ebola. Storbritannia er blant landene som har slått til. Vel er Cuba fattig på naturressurser, men landet er rikt på utdannede, katastrofeberedte kvinner og menn, mange med medisinsk arbeidserfaring fra en rekke land i sør. Dersom rike Norge - som lenge har prioritert global helse - også takker ja til denne samarbeidsinvitasjonen vil verden kunne ha en bedre sjanse til å vinne kampen mot ebola.

Borghild Tønnessen-Krokan er statsviter og medieviter. Hun bor i Havanna, Cuba, med oppdrag for bl.a. UNDP, NUPI, Forum for utvikling og miljø samt Universitetet i Oslo.

Mer fra: Kultur