Debatt

Cuba ett år etter Obamas besøk

Ett år etter Obamas historiske besøk til Cuba er det som om landet sitter fast i heisen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er gått ett år siden Obamas historiske besøk til Cuba. Med TV-overført tale, Stones-konsert og folkefest tok Obama et stort steg i retning av å få slutt på 57 års fiendskap. Forventningene var store til at besøket skulle få fart på økonomiske og politiske reformer på Cuba. Ett år etter den storslagne markeringen er det som om Cuba sitter fast i heisen og venter på om den skal gå videre oppover mot en modernisering av økonomien og demokratisering av politikken, eller om wiren ryker og heisen raser mot avgrunnen.

Obamas besøk var et foreløpig høydepunkt i tilnærmingsprosessen mellom de to landene som ble offentlig desember 2014. Cuba ble fjernet fra listen over terrorist-land, reiserestriksjoner ble opphevet, bank- og postforbindelser etablert, og de første kommersielle flygingene på over 50 år tok av mellom de to landene.

Selv om Obama ikke kunne fjerne handelsembargoen i mangel av kongressflertall, var det klart at reformene gradvis ville uthule den. Mange håpet at resultatet på Cuba ville være at prosessen med å redusere den statlige kontrollen av økonomien på Cuba som begynte i 2009, skulle skyte fart. Myndighetene anslår nå at 20 prosent av arbeidsstokken jobber i privat sektor. Realiteten er imidlertid at kanskje flertallet av befolkningen jobber i mer eller mindre lovlig privat virksomhet – ofte ved siden av offentlige jobber – siden ingen kan leve av lønningene på 20–30 dollar i måneden. De forsiktige økonomiske reformene har åpnet for en eksplosjon i privat entreprenørvirksomhet, i et land der kapitalistisk virksomhet og privat import fremdeles er forbudt i konstitusjonen.

Det har skapt en dobbelt økonomi. For eksempel har cubanerne siden 2013 kunnet reise fritt ut av landet. Den muligheten utnytter de til å ta med seg lass med klær og andre konsumvarer som selges på svarte markeder, mens offentlige funksjonærer ser en annen vei mot bestikkelser som de kan spe på sine usle offentlige lønninger med.

Samtidig lar de politiske reformene vente på seg. Obamas besøk og langt mer forsonende retorikk i forholdet til Cuba gjorde det også vanskeligere for de cubanske myndighetene å opprettholde sitt fiendebilde av USA. Den yngre generasjonen på Cuba samles i offentlige parker, der internett er tilgjengelig, for å følge sosiale medier og alternative nyhetskilder. Den har for lengst sluttet å vie myndighetenes propaganda særlig oppmerksomhet, og Obama ga dem ytterligere tro på at et annet Cuba er mulig.

Men det fordrer politiske reformer i form av økt ytringsfrihet og maktfordeling. Raúl Castro har varslet at han skal gå av ved partikongressen i 2018. Da skal man også vedta reformer av konstitusjonen. Men konstitusjonsreformprosessen er hermetisk lukket. Analytikere gjetter seg til at dagens 612 mann tunge partikongress vil bli avløst av en langt mindre nasjonalforsamling, ettersom man har varslet at en nasjonalforsamling skal flytte inn Havannas ærverdige Capitol, som er under oppusning og ikke har plass til flere enn 204. Utover det vet man lite. Det man vet er at regjeringen har svart på utfordringen fra Obama med å stramme inn overvåkingen og undertrykkingen av intellektuelle og opposisjonelle.

Nå venter Cuba på at Trump sin første tweet om Cuba-spørsmålet skal gi dem et hint om hans linje. Under valgkampen gikk han mot sine republikanske partifeller og signaliserte at han ville videreføre oppmykningen av sanksjonene mot Cuba, noe som helt klart gir mest mening fra et næringslivsståsted. Men fra Det hvite hus har han lovet en hard linje mot Castro-regimet, uten at man har sett noen endringer i praksis. Trumps fiendtlighet mot både Cuba, Venezuela og andre latinamerikanske land har gitt retorikken til det cubanske regimet tilbake noe av den tapte troverdigheten. Men også her er folk flest mer opptatt av praksis enn retorikk.

Fidel Castros død i november i fjor har så langt heller ikke åpnet for reformer, som mange varslet. Hans død kan snarere, etter manges mening, ha bidratt til å svekke de moralske sperrene folk innenfor systemet tross alt har hatt mot storstilt korrupsjon og regelbrudd. Det kan i sin tur svekke en av de viktigste ressursene som regjeringen har i reformprosessen: den nasjonale stoltheten, vokst fram etter mange års isolasjon.

Raúl Castro og hans betrodde menn har derfor dårlig tid på seg til å legge fram en plan for hvordan Cuba skal konfrontere presset på både økonomiske og politiske reformer. Uten det kan lovverket bli stadig fjernere fra realitetene og folks forventninger, og utdype den allerede eksisterende økonomiske krisa. Det siste Obama gjorde før han ga roret til Trump var å fjerne den såkalte «våt fot, tørr fot»-regelen, som ga cubanerne som klarte å komme seg til USA automatisk oppholdstillatelse, mens de som ble tatt på havet ble sendt hjem. Dermed er cubanerne også avskåret fra den sikkerhetsventilen som muligheten til å emigrere til USA har utgjort.

Like viktig er det kanskje at vi nå ser den siste generasjonen som tross alt tror på at Cuba kan stake sin egen vei ut av krisa ved hjelp av gradvise reformer for å redde de gode sidene ved det cubanske systemet – helse, utdanning og trygghet. De nærmeste månedene vil derfor være avgjørende for Cuba – om heisen går videre oppover eller raser nedover.

Mer fra: Debatt