ANNONSE
tb338b70

STORT: Det var både gledestårer, smil og jubel i gatene i Bogota i Colombia 23. juni, da avtalen om slutt på krigshandlingene mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia kom i havn. Konflikten har var i over 50 år og har hatt enorme konsekvenser. FOTO: FERNANDO VERGARE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

05-07-2016

Colombia på vei mot fred

Fredsavtalen i Colombia gjør ikke bare slutt på en konflikt som har vart i over 50 år. Den har funnet noen helt unike løsninger.

Mens Europa lå sjokkskadd etter brexit, ble avtalen om slutt på krigshandlingene mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia undertegnet i Havanna. Nesten fire år etter at fredsforhandlingene ble lansert på Hurdalssjøen i Norge, er dermed de fleste elementer på plass før den nært forestående undertegningen av den endelige fredsavtalen.

Det er vanskelig å overdrive de historiske dimensjonene av det som skjer på Cuba denne sommeren: Ikke bare vil en avtale gjøre slutt på en konflikt som har vart i over 50 år og preget de fleste deler av colombiansk samfunnsliv. Den har også funnet helt unike løsninger på alle fredsforhandleres dilemma: hvordan balansere hensynet til rettferdighet for ofrene for krigen, med behovet for pragmatiske løsninger som partene kan bli enige om, og som kan legge rammer for sameksistens i fredstid. Det har gjort at colombianernes støtte til en avtale aldri har vært sterkere, selv om det fremdeles er langt igjen før de tror på at avtalen kan bringe fred i et land som har vært voldsherjet siden lenge før FARC-geriljaens opprør begynte tidlig på 1960-tallet.

Det som ble lansert på Hurdalssjøen i oktober 2012 var en liste på seks forhandlingstema: Jordspørsmål og landbruksutvikling, politisk deltakelse for tidligere geriljamedlemmer, nedleggelse av våpen og demobilisering, løsning på problemet med ulovlig narkotikadyrking og salg, rettsoppgjør og oppreisning for ofrene, og gjennomføring og verifisering av overholdelse av avtalene. Løsninger skulle forhandles uten en våpenhvile mellom partene. Avtalen om jordspørsmål – som jo var utgangspunktet for konflikten – kom etter bare seks måneder. Et år etter kom avtalen som innebærer at FARC avstår fra narkotikavirksomhet. Det skjedde like før gjenvalget holdt på å glippe for president, Juan Manuel Santos, noe som ville ha brakt en fredsprosessmotstander til presidentstolen. Selv om Santos beholdt makten gikk forhandlingene inn i en rekke kriser. Støtten til prosessen var lav i Colombia, og forhandlingene sto i stampe. FARC kidnappet en general og drepte 11 regjeringssoldater, og regjeringen bombet en FARC-leir og drepte flere ledere.

Det skal sannsynligvis mindre til å få fredsforhandlinger til å bryte sammen. At det ikke skjedde i dette tilfellet handlet ikke bare om vilje fra forhandlingslederne, og støtten fra det internasjonale samfunnet, inkludert «tilretteleggerlandene» Norge og Cuba. Det handlet også om presset fra colombianske sivilsamfunnsorganisasjoner – fra universiteter til bonde- og kvinne organisasjoner og urfolksbevegelser – hvorav flere representerer ofrene i konflikten.

Flere av dem fikk en formell rolle i fredsforhandlingene, fløyet til Havanna for å fortelle sine historier om vold, drap, trusler, voldtekter, kidnappinger, tvangsrekruttering, og tap av jord, hus og familiemedlemmer – alle grusomhetene som ligger bak tallene som viser at over 250.000 er drept og seks millioner drevet på flukt. Deres vitnesbyrd blåste liv i forhandlingene, og i desember 2015 kunne man presentere avtalen som skaper et helt nytt system for erstatninger for ofre og nye straffeordninger for de skyldige i overgrep.

Avtalen om slutt på krigshandlingene, som ble signert 24. juni i år, innebærer at FARC må levere inn alle våpen, som skal være under FN-styrkers kontroll, innen 180-dager, og geriljamedlemmer vil bli flyttet til 23 «midlertidige normaliseringsområder» hvor eksisterende arrestordre vil opphøre. De som kan gis amnesti vil starte prosessen med reintegrering i samfunnet, resten vil stilles for retten.

Selv om en avtale om FARC-medlemmenes deltakelse i politikk gjenstår før en endelig fredsavtale kan undertegnes, er dermed de fleste elementene på plass. Det vekker i imidlertid både glede og betydelig skepsis hos colombianerne. Ifølge meningsmålinger mener 83 prosent av dem at fred er viktig for deres liv. I den forestående folkeavstemningen om avtalen ser det likevel bare ut til å bli et knapt flertall. Årsaken er både en intens motstand mot FARC og usikkerhet for om en avtale vil bringe fred eller en oppblomstring av nye kriminelle grupper der FARC viker plassen, med en ny bølge av vold og menneskerettighetsovergrep som følge.

Et blikk nordover gir liten grunn til optimisme. To tiår etter at fredsavtalene i Guatemala og El Salvador gjorde slutt på blodige borgerkriger, er ingen av landene spesielt fredelige, og grunnleggende problemer, som økonomisk fordeling, er forblitt uløst. Men i Colombia-forhandlingene har man nok hatt en helt annen bevissthet om at det som skjer rundt forhandlingsbordet bare er en begynnelse. Fred skapes gjennom en langvarig prosess av statsbygning i områder som har manglet både lov og orden, helsevesen, skole og lokale politiske autoriteter; det skapes gjennom langvarig kulturell endring og gjennom styrking av legitime, demokratiske institusjoner. Det krever langsiktig engasjement fra alle parter i Colombia, men ikke minst fra det internasjonale samfunnet, også Norge.

At Norge fikk en rolle som tilretteleggerland sammen med Cuba, er et resultat av langsiktig engasjement, uavhengig av hjemlige regjeringsskifter og politiske prioriteringer. Dette er ikke «helikopterdiplomati», eller en ambulerende fredsmeglertjeneste. Det handler om en betydelig utenrikspolitisk satsing og oppbygning av tillit over tid. Den posisjonen kan man bruke videre for å bidra til å beholde den internasjonale oppmerksomheten også i langsiktig fredsbygging.

Kritikken vil sikkert komme i etterkant av en signering, både av avtalens innhold og Norges rolle, som det gjorde etter Norges fredsengasjement i Guatemala. Da kan det være viktig å minne om at på tross av alle prøvelsene Guatemala og El Salvador har vært igjennom, har jeg aldri – gjennom jevnlige besøk siden 1990-tallet – truffet noen der som angrer på fredsavtalen eller ønsker seg tilbake til krig.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!