Altfor få har kommentert at ofrene for krigen i Colombia har vært de sterkeste stemmene for fred og forsoning i landet, og mot hat og bitterhet. Få har pekt på at ofrene i det store og hele var de sterkeste forsvarerne av fredsavtalen som 2. oktober ble veltet av kun 6 millioner av i alt 35 millioner stemmeberettigede. Og nesten ingen har nevnt at ofrene har spilt en meget viktig og konstruktiv rolle i selve fredsprosessen så langt.
Nei-siden sto sterkest i byene, befolkningen der har vært relativt lite berørt av konflikten. Ja-siden var sterkest på landsbygda, der har volden rammet befolkningen hardt og brutalt. Nettopp i de delene av landet som ble hardest rammet av krigen var oppslutningen om avtalen sterkest, som i Cauca, Guaviare, Nariño, Caquetá, Antioquia, Vaupés, Putumayo, Meta og Chocó. Oppslutningen der var overveldende. I Bojayá som var et av de sterkest traumatiserte områdene under krigen stemte hele 96 % av befolkningen ja til avtalen.
Avtalen ville bidratt til å lukke et sort kapittel i landets historie, og berede grunnen for et mer inkluderende politisk demokrati der også venstresiden fikk plass. Men menneskelig sett var avtalen av størst direkte betydning for krigsofrene som ville fått erstatning for skadene de ble påført, sannheten om overgrepene og overgriperne, forsvunne personer identifisert osv. Ofrene og pårørende utgjør en stor del av befolkningen – offisielt ble 260.000 drept, 100.000 forsvunnet og 6,9 millioner drevet på flukt.
Ofrene stemte altså overveiende ja ved avstemningen, men ble ikke hørt, og er nå berøvet en avtale som var viktigere for dem enn for noen annen befolkningsgruppe.
Alvaro Uribe, president Juan Manuel Santos’ rival i opposisjonen, er den store vinneren etter avstemningen, og det må ikke forundre noen. Den tidligere presidenten (2002–2010) visste å utnytte mulighetene som bød seg for politisk posisjonering da Santos besluttet at avtalen skulle bli gjenstand for en folkeavstemning. Det er valg i 2018, Uribe ønsker en tredje periode i presidentpalasset. Han så sitt snitt til å slå politisk mynt på folkeavstemningen og tok derfor ledelsen i en populistisk nei-kampanje som spilte på høyresidens hat til FARC og på manges frykt for fremtiden.
Nei-kampanjen handlet altså mer om politisk maktspill i Bogota enn om avtalens innhold og konsekvenser for landet. De stemmeberettigede ble imidlertid forført av Uribes retorikk til å tro at avtalen var fullstendig uakseptabel og en håndsrekning til FARC. Uribe og nei-kampanjen nørte opp under misnøyen med at FARC, ifølge avtalen, automatisk skulle få noen seter i parlamentet. Dette ble utlagt som at fredsavtalen var en åpen invitasjon til FARC om å ta makten i landet. Det ble spredt forestillinger om at at FARC-ledere skulle få amnesti, at de skulle slippe straff, noe som ikke var sant. De fleste som stemte nei trodde avtalen lot FARC-geriljaen «slippe unna» med mord. Dette vrengebildet bidro til å øke frykten for fremtiden i deler av befolkningen, og det slo ut i måten folk stemte på.
Det har vært en utbredt misforståelse blant mange – også i Norge – at avtalen ga straffrihet for alvorlige forbrytelser. I virkeligheten var regjeringen og FARC enige om at tortur, voldtekt, kidnapping, likvidasjoner og andre alvorlige forbrytelser måtte straffes med fengsel inntil 20 år. Men dersom gjerningspersonen tilsto skulle domstolen kunne ilegge samfunnsstraff i stedet for fengsel, dvs. samfunnstjeneste med begrenset bevegelsesfrihet under tilsyn og med plikt til å betale erstatning til – samt hjelpe – ofrene for ugjerningene. Hensikten i disse tilfellene ville være å ansvarliggjøre lovbryteren overfor ofrene og lokalsamfunnet. Systemet skulle gjøre noe for ofrene, ikke bare noe mot lovbryteren. Vekten lå på å legge til rette for at overgriperne innrømmer skyld og at sannheten om omstendighetene rundt overgrepene kommer opp i dagen. Erfaringer fra andre land viser at dette bidrar til å hele de mentale sårene som etterlates i ofrenes liv og lokalsamfunnets hukommelse. Straffrihet skulle kun gis for mindre alvorlige lovbrudd, som for eksempel ulovlig besittelse eller bæring av våpen.
Foruten ofrene gikk FNs Høykommissær for menneskerettigheter god for dette systemet i avtalen, under den selvsagte forutsetning at domstolene praktiserer bestemmelsene i tråd med etablerte internasjonale standarder for «internasjonale forbrytelser» (krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og andre alvorlige brudd på menneskerettighetene).
Mens nei-siden spilte på frykt, hat og bitterhet, har ofrene manet til forsoning. Nå som partene i Colombia er i gang med å redde fredsarbeidet, må ofrene igjen få spille en profilert rolle i dette arbeidet. Ofrenes rolle i fredsarbeidet ble nevnt i Nobelkomiteens begrunnelse for pristildelingen til president Santos, det måtte man forvente. Kanskje skulle ofrene vunnet prisen sammen med Santos? Alle som arbeider for fred i Colombia, og som støtter dette arbeidet, må lytte ekstra nøye til ofrene, til deres ønsker og deres behov. Ofrene sitter på nøkkelen til en fred som også skaper rettferdighet.