Med stemmerett, fri abort, p-piller, utdanning, arbeid og politisk makt skimtes det en ny tendens i populærkulturen; Retten til å underkaste seg.

«Vi vil ligge øverst!» var en av de mer humoristiske parolene hos kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under humoren var budskapet selvsagt knallhard politikk. Nyfeministene ville vise at sex og det som skjedde på soverommet i høyeste grad var politisk og ikke kunne løsrives fra samfunnets strukturer. Maktbalansen på soverommet skulle endres. Og om man ville avskaffe patriarkatet og mannsdominansen ellers i samfunnet, så var soverommet selvsagt ikke noe unntak. Kanskje heller et utgangspunkt.

Sex og makt har vært områder som feminister i akademia også har undersøkt og det er få ting som har forvirret meg mer enn når man skal putte akademiske begreper på alle (de snodige) tingene som kan skje i loppekassen og med menneskers seksualitet. Et minne som har brent seg fast i hukommelsen er da jeg satt storøyd på en forelesning i «Kvinne- og kjønnsteori 101» på Universitetet i Bergen og lærte om kampen for horisontal sex (altså ingen over, ingen under, alle på siden). For dem som mente at sex, feminisme og makt var tett sammenknyttet var streben etter lik sex mellom menn og kvinner viktig. Når soverommet også var en kampsone skulle den horisontale sexen være den frigjørende redningen. Flat struktur. Poststrukturalistene prøvde også å etablere et nytt språk for hvordan det skulle snakkes om sex, for å gjøre soverommet og måten det snakkes om sex mer likestilt.

«Thomas slår hoftene hennes røde og graver seg inn, river opp korsettet og kaster det på gulvet. 'Du er så deilig,' sier han igjen og igjen, mens han biter henne i nakken og halsen, lugger, knuller henne hardt, knar huden og suger i brystvortene.» Utdraget er hentet fra boka «Ildfuglen» og er skrevet av Hedda H. Robertsen. Boka kommer ut i dag og er bok nummer to etter den svært erotiske «Skutt i filler av Mads Mikkelsen». På coveret til boka er det bilde av en kvinne. Kjolestroppen og den ene bh-stroppen har falt ned. Hun har bind foran øynene. «Ildfuglen» er også sterkt erotisk og ønsker samtidig å stille noen grunnleggende spørsmål om underkastelse og kjærlighet, om smerte og overlevelse. Flere unge kvinner har det siste året skildret de underlige gråsonene mellom sex og begjær i bokform.

Robertsens bok treffer tidsmessig hvor det også er en voldsom hype rundt «Fifty Shades of Grey» av Erika Leonard James, som kommer på norsk på Gyldendal i høst. «Fifty Shades of Grey» viser at det ikke alltid er noen sammenheng mellom litterær kvalitet og litterær suksess. Fortellingen om ungjenta Anastasia Steele som innleder et forhold til den eldre Christian Grey, hvor pisking, slag og underkastelse er det sentrale, har solgt i mengder. Den har fått amerikanske kvinner interessert i husmorporno, og flere anmelderne til å rive seg i håret. Det finnes en lang tradisjon av erotisk litteratur. Fra Jens Bjørneboes «Uten en tråd» og «Nattønsket» av Anne B. Ragde, til «Lyst» av Elfriede Jelinek. Dette er eksempler på litteratur der seksuelle grenser utforskes. «Fifty Shades of Grey» har likevel klart å provosere. Hvorfor vil en kvinnelig forfatter og feminist skrive om en ung jente og en gammel mann med elementer av vold? Hvorfor lese om det? Kritikerne mener at moderne kvinner har glemt hva kvinnebevegelsen har kjempet fram, og at leken med underkastelse kan være farlig.

I USA har en forklaring på populariteten også vært lesebrettene. Folk kan lese disse bøkene på T-banen uten at medpassasjerene kan se hva de leser. Bøkene kjøpes anonymt. Noen kommentatorer mener at suksessen videre er et resultat av pornoens gjennomslag på nett. Flere har fått en erfaring med den, liker det kanskje, men synes at bildeversjonen blir litt i meste laget. Med tv-serier som for eksempel populære «Girls» (som også er opptatt av underkastelse) og «Sex og singelliv», har kvinnelig seksualitet for egen nytelses skyld blitt dramatisert. For den feministiske bevegelsen har kvinner som kommer vært et viktig frigjøringsprosjekt. Der feminister på 1970-tallet ønsket en større bevissthet rundt makt og begjær for å endre strukturene, provoserer populærkulturen med en leflig med underkastelsen. Det ser ut til at det har skjedd en vending fra et politisert syn på sex og at mannlig aggresjon henger sammen med strukturer ellers i samfunnet, til en større vilje til undersøkelse.

Men må det være slik at det som skal være opphissende (spesielt for unge jenter som er opptatt av likestilling) alltid må ta hensyn til maktstrukturene, og heller ikke kan være apolitisk nettopp fordi det er skrevet av kvin­ne? Helt siden den forelesningen i 2005 da jeg noterte flittig under forelesningen om horisontal sex har spørsmålet dukket opp i hodet med jevne mellomrom, men aldri blitt besvart. På Nokke Feita Volum 2 rapper A-lagets Vågard Unstad «at skam og nytelse går hånd i hånd» og jeg tenker at det må være lettere å synge om sex enn å skrive kommentarer.

På lørdag finner «First Worldwide Counter Jihad Action» sted i Stockholm. Markeringen er basert på antifeminisme og fremmedfrykt og viser at Berge, Fjordman og Breivik sitt kvinnesyn 
dessverre ikke er uvanlig.

I forrige uke fortalte antifeminist og blogger Eivind Berge og kjæresten hans om hvorfor menn er den store (seksuelle) taperen i samfunnet. Berge ser ut til å være kroneksempelet på en seksuelt frustrert mann som ønsker å ta frustrasjonen sin ut på storsamfunnet. Kjæresten framstår som hans (og samfunnets) reddende engel ved å tilby sex. De mener han ikke har tilgang på sex fordi den norske feministstaten har gått for langt.

Berge representerer et ekstremt syn der han for eksempel forsvarer voldtekt, men samtidig en vanlig reaksjonær lengsel mot gamle dager da «kvinner var kvinner og menn var menn». Disse holdningene er blitt ekstra tydelige etter at Anders Behring Breivik i sitt manifest skrev at feminiseringen av samfunnet og forandring i kjønnsroller er en av grunnene til at han handlet som han gjorde. Breivik og Berge er ekstreme, men deres grunnholdning har de til felles med mange andre.

Det er på internett lignende «mannsforkjempere» og tankegods er lettest å få øye på, og etter 22. juli føles de mer synlige enn før. Retorikken er hard og det eksisterer et grunnleggende hat mot feminister og en lengsel tilbake i tid hvor helst Mad Men-tilstander bør rå. En fellesnevner for såkalte ekstreme høyre er ikke bare skepsisen til innvandring og islam, men også en grunnleggende tanke om at samfunnet er på vei til helvete og at det er på grunn av feminine verdier, statsfeminismen og kvinnebevegelsen. Mennene preges av hat mot sine regjeringer, og de deler en intens frykt for det de ser på som en ny feminin mannsrolle. Økt likestilling brukes til å forklare misnøyen de føler og flere ser ut til å lene seg på en forklaringsmodell der en feminisert stat har åpnet for mer innvandring og gjort «helt vanlige hvite menn» til ofre eller overflødige innbyggere.

Ekstremhøyre kjennetegnes av et hat til det moderne samfunnet, en reaksjonær impuls og en lengsel til en idé om «at alt var bedre før». Kvinnesyn og de nye kvinnerollene som er blitt kjempet fram, er det fremste symbolet på hva som har gått galt med det trygge og gode samfunnet. Tanken om at menns valgmuligheter er blitt innskrenket fordi kvinner har fått flere, er helt essensiell. Lengselen tilbake til mer tradisjonelle kjønnsroller (der damer ga og ikke krevde) er ikke bare et kjennetegn på den ytterste høyresida. Også flere høyrepopulistiske partier spiller på enkelte folks tanker om at tidligere eksisterte et problemløst samfunn preget av renhet, samhold og klar identitet. Da grensene var lukket, menn på arbeid mens kvinnene passet barna. Fordi det er det naturlige. Et hvilket som helst aviskommentarfelt, spesielt når sakene eksplisitt handler om likestilling, innvandring eller feminisme, kan gi en klar indikator på de tette båndene mellom fremmedfrykt og kvinnehat.

Det er ikke bare på nett og på blogger frustrerte menn samles i tanken på at samfunnet er blitt for feminisert og mannen har mistet makt. På lørdag skal flere høyreradikale og antiislamistiske grupper (med utgangspunkt i English Defence League og ulike «Stopp Islamifiseringen»-grupper) samles for det de kaller «First Worldwide Counter Jihad Action» i Stockholm. Her skal også representanter for Norwegian Defence League delta. Hovedvekten av dem som slutter seg til slike typer markeringer er menn som er skeptisk til islam og den «nye mannsrollen». For mange menn på høyresida mener det med kvinners inntog har vokst fram en «vaginalstat» som har tatt fra menn maskuliniteten gjennom skattepolitikk, økonomi, mjuke verdier og fordeling som skal sikre rettigheter for alle. Med kvinners økte påvirkning i utdanningsinstitusjoner, det politiske systemet og jobbmarkedet ser de en sammenheng med at staten også gir ikke-hvite, kvinner og innvandrere større privilegier enn «vanlige menn».

De stiller opp på «Counter Jihad Action» lørdag vil å være en blanding av mennesker, som det har vært på lignende arrangementer etter EDLs oppstart. Det kommer til å være noen som er klare til å ta den hatefulle retorikken fra nettet ut i verden, og ikke går av veien for å bruke vold for å forsvare det de mener. Mennesker som har uttalt at de beundrer Breivik og som er blitt omtalt som «Breiviks fotsoldater». Det vil også møte opp «helt vanlige mennesker», både unge og gamle, som er skeptisk til hvor det moderne samfunnet beveger seg. Det de «vanlige» og «ekstreme» har til felles, utover en frykt for islam, er en utpreget angst for feminisme spesielt og feminine verdier generelt. Dette henger sammen med en følelse og frykt for det ukjente fordi samfunnet er preget av omveltning på flere nivåer.

Motdemonstranter vil også ta til gatene i Stockholm på lørdag. Heldigvis kommer de antakelig til å være mange flere enn de som forsøker å starte et nytt hatefullt globalt antiislamsk nettverk. Det er fordi flere tror på mer utvikling, ikke mindre. Det ønskes mer likestilling mellom kjønnene fordi likestillingen ikke har «gått for langt», men tvert imot ikke er i mål. Demonstrantene ønsker å vise ekstreme høyre at deres fremmedfiendtlighet, rasisme og antifeminisme dessverre ikke er ønsket. Og at alt slett ikke var bedre før.

Patti Smith pisser i alle retninger og farger. Derfor er hun så lett å elske.

Patti Smith innehar en unik plass i musikkhistorien og hun er en av vår tids største artister. Som tekstforfatter har hun en særegen stil der det politiske blandes med det poetiske, det personlige med det universelle og med vendinger som skiller seg markant ut i rockehistorien. At sangtekstene utmerker seg henger også sammen med at Patti Smith har et mer bevisst forhold til tekstskriving enn de aller fleste artister. Før debutplata «Horses» kom i 1975 var det poesien som var det viktige for Smith og hun har gitt ut flere diktsamlinger som fortjener flere lesere og mer oppmerksomhet.

Flere har fått øynene opp for Smith som forfatter det siste året med memoarene «Just Kids» som nå foreligger i en glimrende norsk oversettelse av Brit Bildøen. Her skildrer Patti Smith sitt forhold til fotografen Robert Mapplethorpe og blander stiler og fortellerteknikk. Det er ingen naturlige motsetninger mellom det poetiske og det realistiske. Også i sine diktsamlinger har Smith en unik skrivemåte der bruddet og det skitne er sentralt. Patti Smiths diktning handler om sex, kjærlighet og begjær. Den handler om voldtekt og graviditet. Det er tidvis intens lesning. Flere dikt tar ofte utgangspunkt i kroppslige funksjoner og det kvinnelig og mannlig lyriske jeget utfordres ved at den snus opp ned eller ikke vektlegges. Om sin egen skriving har Patti Smith selv sagt at hun blir våt.

«I don‘t consider writing a quiet, closet act.

I consider it a real physical act.

When I‘m home writing on the typewriter, I go crazy.

I move like a monkey.

I‘ve wet myself, I‘ve come in my pants writing.»

Å beskrive skrivingen som fysisk arbeid har en lang tradisjon. Det som er påfallende med Smiths diktning er hvordan ordene fungerer som en manifestering av det temporale og det kroppslige. De franske poststrukturalistene med Hélène Cixous i spissen var opptatt av å la kroppen og kroppslige prosesser komme til syne i teksten. Som teoretiker er Cixous særlig kjent for hvordan hun har videreført teorier fra Derrida, Lacan og Simone de Beauvoir og for å så bruke dette til å lansere begrepet «écriture feminine». Begrepet kan oversettes som «kvinneskrift» eller «feminin skrift». Det som kjennetegner skrivemåten er at den bryter med det logosentriske språket, skrivingen kan være stygg, den kan være irrasjonell og uforutsigbar i oppbygning og virkemidler. Lovløs.

Patti Smiths diktning passer godt i en slik beskrivelse (og feministisk prosjekt) med myter, metaforer og et narrativ med det seksuelle i fokus. Smiths diktning kan leses som en praktisk utføring av et kompromissløst språk der utgangspunktet ligger i kroppen og de kroppslige poetiske erfaringene. Seksualitet og begjær går igjen i flere dikt, men er aldri til hinder for å blandes med (mer høyverdige) litterære impulser og referanser til litteratur, film, filosofi eller musikk, Hos Smith er det ofte språklig fuktig (enten det handler om pissing i elva i «Pissing in the river» eller harde kår på fabrikken i «Piss Factory») og strukturene mellom mennesker og kjønn står ofte sentralt. Kroppsvæskene flyter.

Som musiker er Patti Smith en av de største, som kvinnelig musiker har hun vært en enorm banebryter for andre kvinner med sin androgyne kompromissløse stil, både i sin egen iscenesetting og også med sin særegne stemmebruk. Med sin egen kropp, og sin egen fuktige skriveprosess som utgangspunkt er Patti Smith fortsatt en artist som streber etter å sprenge kategoriene og tillater seg å pisse i alle retninger og farger. Heldigvis. Om man allerede er glad i Smiths sangtekster anbefales også det å utforske diktsamlingene «Seventh Heaven», «Kodak», «Witt» eller «Auguries of Innocence». Og kanskje Samlaget kan gi Brit Bildøen flere oversettelsesoppgaver fra Patti Smiths rike diktkatalog.

Nynorsk er ikke «fint i dikt» eller «poetisk og vakkert», det er et bruksspråk og det bør det fortsette å være.

Tidligere i sommer skrev Dagbladets Inger Merete Hobbelstad en kommentar om hva slags opplæring det bør legges opp til i norskfaget. Hun argumenterer for at det ikke lenger bør være karakter i sidemålet, men understreker samtidig at nynorsk er en «vital språktradisjon som har frambrakt noen av de fineste dikt, romaner, skuespill og gjendiktninger i Norge. Det har vært og vil fortsette å være den foretrukne målformen til markante språkkunstnere og samfunnsdebattanter. Nynorsk er et knudrete tre med dype røtter og løvsprettende grener.» Elever bør derfor lese nynorsk litteratur, men få slippe å måtte skrive på et språk de ikke behersker.

Hobbelstad spiller her på (minst) to klisjeer som bør utfordres. For det første at nynorsken først og fremst er spesielt poetisk og vakkert, for det andre at nynorskopplæring bare handler om kulturhistorie. Hobbelstad har helt rett i at norskfaget har blitt et oppsvulmet og eklektisk fag, et tema som har blitt grundig debattert det siste året. Ett av emnene som nesten er blitt tatt bort til fordel for mer kulturopplæring er grammatikken. Norsklektor Leif Rune Hausvik skriver i en kronikk i Bergens Tidende 30. januar at nynorskundervisningen langt på vei er den eneste muligheten til å gi elever en innføring i hva ordklasser er og hvordan verb og substantiv bøyes. Om en skikkelig opplæring i skriftlig nynorsk kuttes bort, står elever dermed mye mindre rustet til å lære øvrige fremmedspråk hvor kravene til språklig grunnforståelse er høyere. Uten å forstå hva som skiller hankjønns- og hunkjønnsbøying på norsk blir det desto vanskeligere å forstå tyske kasus eller fransk samsvarsbøying av verb.

Den norske tospråksituasjonen er viktig både kulturhistorisk og dersom man leser bøker og kommentarer i media. Nynorsken er selvsagt også en svært viktig innfallsvinkel til å forstå nasjonsbyggingen, historiske konfliktlinjer, dialektenes status og den egalitære språkpolitikken som fortsatt rår i Norge i dag. Men nynorskopplæringen bidrar også til en unik mulighet for elever til å sammenligne språkene og dermed utvikle en bedre språkinnsikt. Hobbelstad skriver at det å lære å skrive og kommunisere med språk stadig blir viktigere, skal en da bøte på det ved å redusere på skrivingen av nynorsk? Nei, tvert imot burde elever få muligheten til å øve seg mer på sammenlignende, skriftlig arbeid. For skriving handler ikke bare om sjanger og resonnement, men vel så mye om språkfølelse og kjennskap til et visst mangfold av uttrykk.

Utenom de tospråklige færøyingene, er det nordmenn som forstår de andre skandinaviske språkene best. Det at vi er vant med å bli utsatt for ulike dialekter og språklige variasjoner blir av språkforskere pekt på som den viktigste årsaken til vår relativt høye forståelse. Det er likeledes ingenting som tyder på at vi blir bedre språkbrukere av å lære bare ett skriftspråk.

Hobbelstad skriver at «den enkelte må få tenke og kommunisere på det språket som for dem er flettet sammen med tanken - og lese de som bruker den andre målformen med følsomhet og forståelse.» Om man følger denne tankegangen er det mye annet som kunne vært kuttet ut. Fremmedspråk er et nærliggende eksempel, men diskusjonene i dag går på om man skal ha større og tidligere vekt på tredjespråk, i tillegg til engelsk. Matematikk er også en form for språk som beskriver verden rundt oss, men ingen mener vel at man bare burde lese matte og slippe å lære å regne selv.

Å lære å uttrykke seg på andre måter enn det som er umiddelbart flettet sammen med tanken er nettopp det mye av læring handler om. Et lite barn kommuniserer sine basale behov på de enkleste måter, men sosialiseres etter hvert til å uttrykke sine tanker og følelser stadig mer komplekst og variert. Er målet å lære opp selvstendige og kritiske borgere som kan delta i samfunnet på en god måte, trengs det mer praktisk utfordring av uttrykksmønstre, ikke mindre.

Det er ingen tvil om at nynorsk virker fremmed, vanskelig og unødvendig på mange. Det samme gjelder matematiske formler og naturfaglige begrep. Likevel lærer vi å analysere, reflektere og kommunisere ved hjelp av disse verktøyene. Det pedagogiske utbyttet en har ved å lære å skrive nynorsk (og andre uttrykksformer), kommer i tillegg til egenverdien det har å lære et språk som er rotfestet i den norske dialektfloraen og som brukes av store deler av landets befolkning.

Mens himmelens sluser åpnet seg over Rådhusplassen fikk dagen en sterk avslutning der musikken skulle formidle det som ikke alltid er så lett å si med ord.

Flere timer før den nasjonale minnekonserten hadde publikum stilt seg i kø for å få med seg minnekonserten på Rådhusplassen. Det siste året har felles musikkreferanser vært en del av den offentlige sørgeprosessen. Der ord ikke alltid klarer å dekke følelsene, kan musikk både utløse og beskrive det man kjenner på og ikke helt klarer å formidle eller kanskje forstå. Det var tydelig at både artistene på scenen og de 50.000 oppmøtte hadde hjertet utenpå skjorta der musikken tok over etter en lang og vanskelig dag for mange.

Samlende sanger

På minnekonserten var det hentet fram noen av låtene som har betydd mye for det norske folk det siste året. Artistene Bjørn Eidsvåg, deLillos, Karpe Diem, Kringkastingsorkesteret, Laleh, Lillebjørn Nilsen, Mari Boine, Marit Larsen, Tine Thing Helseth, Vinni & Halvdan Sivertsen spilte og Karl Ove Knausgård, Frode Grytten og Åsne Seierstad leste tekster de hadde skrevet og spilt inn på forhånd.

Dette året har noen låter fått en helt spesiell plass i mange folks hjerter. Sangene «Mitt lille land», «En himmel full av stjerner», «Til ungdommen» og diktet «Du må ikke sove» har fått en sentral plass i sørgingen, budskapet fra tekstene er hyppig gjentatt og det har også blitt laget egen samlecd med låter som har vært viktige for det norske folk gjennom det vanskelige året.

Lite land

Det var også nettopp mitt «Mitt lille land» som åpnet konserten mens de oppmøtte holdt roser opp i luften. Deretter spilte Laleh «Some Die Young» med Kringkastingsorkesteret og det kjentes plutselig ut som om all distanse til hendelsene forsvant fullstendig med de enkleste virkemidler. Låten er et eksempel på hvordan en sang som er skrevet med et generelt meningsinnhold plutselig blir ekstremt konkret og relevant. Uansett hvor mye man har lest om denne dagen i avisene så treffer det ikke i nervesystemet på samme måte som når Laleh synger skjelvende og lavmælt «Some die young, but you better hold on». Mellom artistene er folk intervjuet om hva det vil si å være norsk og Jens Stoltenberg holdt tale der han takket de som har hjulpet oss da vi trengte det som mest og oppfordret til at vi «skal ære de døde ved å glede oss over livet».

Felles referanse

Musikk gir ofte en annen tilnærming til det som har skjedd. Det er noe med musikken som mer enn noe annet er et felles referansepunkt, noe alle kan oppleve uten å være til stede. Det er et uttrykk som mer enn noe annet kan skape fellesskap når det er behov for det. Alle kan ikke delta på minnemarkeringer på Utøya eller i Domkirken, men alle kan være med på sangen. Derfor har det vært viktig at sangene som har vært brukt dette året har hatt et tydelig verdigrunnlag som mange kan identifisere seg med. Også er det i musikkens egenart at den treffer oss på en helt annen måte, midt i magen og man må ikke må reflektere over inntrykket før følelsen oppstår.

Under andre verdenskrig ble diktene av Arnulf Øverland og Nordahl Grieg ulovlig sirkulert. Da var lyrikken enormt viktig i krisesituasjonen og virket styrkende og samlende på mennesker. I år har igjen «Til Ungdommen» og «Du må ikke sove» fått en unik posisjon for mange. På Rådhusplassen ble disse sangene og diktene som har vært så viktige tatt fram igjen. Det ble både en verdig og viktig avslutning på dagens markering og for mange gjorde det nok godt å oppleve musikkens evne til å formidle ord og følelser som kan både trøste og gi mot når vi trenger noe ekstra for å fortsette. Og snart er det en ny dag.

Det er problematisk at generalsekretær Kjetil Siem i Norges Fotballforbund kaller fotballen «produktet», «industrien» og «bedriften».

Tidligere i sommer kom kampfiksingen også til Norge. Hendelsen har blitt omtalt som «da norsk fotball mistet uskylden», men kanskje uskylden ble tapt før, idet det kom så mye penger inn i idretten at å jukse kunne lønne seg. Det har aldri vært mer penger i omløp i norsk fotball, samtidig som også flere klubber sliter med røde tall. Det snakkes om doping, suspekte overganger, omdømmekrise, tomme stadioner og nå til sist kampfiksing. Kjetil Siem har hatt et røft første halvår i jobben som generalsekretær i NFF.

Tidligere i sommer ble Siem nødt til å avbryte ferien for å håndtere kampfiksingskandalen. I et intervju med Aftenposten 14. juli snakker han om hva slags utfordringer fotballen nå står overfor: «Vi har i hvert fall en troverdighetsutfordring, og det må vi takle. Hvis ikke kan vi ikke jobbe med dette produktet lenger.» Videre går Siem inn på grunner til at interessen har dalt: «Den største årsaken er likevel at vi som ledere har gjort ting som har fjernet produktet fra folket. Vi har mistet den linken til det folk vil identifisere seg med, og da mister vi fotfeste». Siem bruker også videre ordene «bedrift» og «industri» om fotballen. Det byr på problemer.

Når Siem snakker om fotball som «produkt», «industri» eller «bedrift», berører han (utilsiktet) et problem og spenningsfelt i moderne fotball. Det kan være nettopp den type tankegang og retorikk som kan være problematisk når det gjelder idrett. Måten Siem ordlegger seg på, henger på flere måter sammen med utfordringene NFF står overfor i toppfotballen. Retorikken til Siem gir tydelig assosiasjoner til hvordan fotballen har økt fokus på pengemakt på bekostning av de tradisjonelle, medlemsstyrte idrettsklubbene. Siden 1992 har stadig flere fotballklubber opprettet samarbeidende AS for å få tilført mer kapital fra eksterne investorer. Næringslivets inntog i idretten, gjennom den særnorske dualmodellen, er et møte mellom ulike verdisett, og dermed også ulike talemåter for å beskrive virksomheten. NFF-toppene skal ivareta idrettens verdier og burde også omtale fotballen deretter.

For i idrett kan ikke pengene eller underholdningen være et mål i seg selv. For idrett er ikke det samme som næringslivet, og gode idrettsledere bør være klar over forskjellen. Et av målene for fotballen handler om stor aktivitet og utvikling på breddenivå og prestasjoner på toppnivå. Økonomi bør da bare være et middel for å få dette til. For næringslivet (og bedriftsmodellen), er det motsatt: overskudd er målet i seg selv. Hvordan man organiserer aktiviteten i bedriften, blir bare et middel for å nå målet.

Folk er opptatt av fotball på grunn av lojaliteten folk har til idretten og hva slags følelser den skaper. På grasrotnivå er det ikke mange som ser på den lokale klubben sin som «produktet», slik Siem gjør. Et nærliggende eksempel så vi for noen uker siden, da fotball og pengemakt ble blandet på en uheldig måte. Vålerenga fikk med seg Rimi til å arrangere et storslått «RimiBowl», etter amerikansk målestokk. I reklamefilmen for arrangementet står sjefen for Rimi og snakker om kjendiser som skal opptre, ting du kan vinne og hva Rimi skal gi deg. Det eneste som er utelatt i filmen er hvilken motstander Vålerenga faktisk møter og det lokale engasjementet. Det var naturlig nok mange supportere som ble sinte fordi de ikke kjente igjen klubben sin, som sto totalt i skyggen for produktene.

De samme følelsene settes i gang når stadionnavn blir solgt til store selskaper, billettene blir for dyre og det blir mer gimmick og effekter rundt klubben som skal selge, enn selve fotballen. Noe av egenarten, tilhørigheten og identiteten forsvinner der pengene kommer inn og distansen til laget øker. Derfor er det problematisk når Siem, som sitter helt på toppen av systemet, konsekvent kaller idretten «produktet». For fotballen skal ikke være noe produkt. For å finne gode løsninger og lykkes, er en avhengig av idrettsledere som forstår idrettens egenart. Siem har sagt det selv, på baksiden av boken «Kampen uten ball» i 2002, at «i alle år har vi hørt folk og forståsegpåere si at å drive en fotballklubb er det samme som å drive en hvilken som helst annen bedrift, Slik er det bare ikke, og det er bra dette temaet kan belyses slik det blir gjort i denne boken.»

Kanskje Siems eget sitat kan være en påminner om at idretten er i en særposisjon i samfunnet. Det kan se ut til at norsk toppfotball har et problem og at folk igjen må få tiltro til fotballen. I breddeidretten står samhold, solidaritet, integrering, fair play, dugnad og idrettsglede sterkt. Et større fokus på disse verdiene og mindre fokus på «produktet» eller «merkevaren», både retorisk og i handling, kan bidra til å gjøre toppfotballen mer attraktiv for vanlige folk. Utfordringene NFF nå står overfor, når det gjelder kampfiksing, lokalt engasjement eller entusiasme rundt toppfotballen, kan løses ved større oppmerksomhet på idrettens kjerneverdier og ikke blant verdisettet eller språkbruken til investorer og næringslivsledere.

Det finnes mange måter å kle av seg. 
Noen er mer meningsfulle enn andre.

Rihanna sin lek med fetisjer, personligheter, dop og sex gjør henne til en uforutsigbar artist. Hun krever, insisterer og gir en sterk følelse av at seksualiteten er hennes. Dessuten er hun kjent for glimrende poplåter, ikke først og fremst fordi hun kler av seg.

Tidligere denne uka oppfordret sosiolog Heidi Helene Sveen artister som Tone Damli, Stella Mwangi og Hanne Sørvaag til å tenke over hva slags signaler de sender ut til unge gutter og jenter ved å spille på sex, i en kronikk i Aftenposten. Rihanna har blitt kritisert av blant andre Sporty Spice (av alle) for å ikke være et skikkelig forbilde for sine fans. Men Rihanna mener det ikke er hennes ansvar å oppdra verdens barn. I en anmeldelse av Tone Damli sin samleplate skrev musikkanmelder Audun Vinger tidligere i år at det er latterlig å kritisere Damli for å bruke kropp, og at man heller må forsøke å felle hele systemet og populærkulturen (om det er det man er interessert i).

Det er ikke latterlig å se på motivasjonen til hvorfor artister kler av seg, og det kan også være fruktbart å snakke om på hvilken måte de kler av seg. Det går kanskje ikke an å jage sexen ut av popbransjen og det er nødvendigvis ikke et mål i seg selv. Men vi bør snakke om hva slags sex som er ønskelig. Og så går det an å spørre seg om popbransjen eksisterer løsrevet fra resten av verden og finnes kun for å gi oss en god fest der sex, dop og våpen bare er artige virkemidler. Eller om det nytter å etterlyse et snev av anstendighet og ansvarlighet nettopp fordi popens uttrykk er salgbart og til stede i sfæren der barn opererer.

Å bruke sex som tematikk i kunstneriske uttrykk er i grunnen ikke problematisk i seg selv. Det som er vanskelig, er å lage bra kunst. Sånn sett er Damli på mange måter en fantasiløs kunstner, og kunsten hennes er bare slitne klisjeer og stereotyper.

Mens for eksempel Rihanna, Peaches, Bjørk, Lady Gaga og Le Tigre er eksempler på artister som bruker sex på en smart og kritisk måte, med både humor og uforutsigbarhet.

Det ser ut til at det eksisterer en trend blant norske kjendiskvinner som består i å stille opp naken i både kvinne- og mannemagasiner for å snakke om kroppslige krav og forventningspress. Gjerne i sammenheng med at de selv har vært usikre og ikke følt seg helt på topp med kropp på grunn av skjønnhetspresset. Nå lar kjendiskvinnene plaggene falle, og uttaler at de har vært blyge og usikre på egen kropp, derfor var det så godt å gjøre denne fotoshooten naken. Endelig.

Når de møter kritikk svarer de gjerne med at det er så sterk jantelov i Norge og at i USA er det helt andre regler som gjelder, og det gjelder å henge med i tida, Men dette handler ikke om jantelov eller om retten til å gjøre hva du vil, kvinne. Kritikken handler ikke om puritanisme eller moralisme. Kritikken handler om at det må være mulig å forvente et minimum av selvstendig tenkning og kreativitet, men også evnen til å skimte problemstillingen om at kroppen er en salgbar størrelse i et større (kapitalistisk) system.

Hvorfor gjør alle artister som «gjør som de vil» akkurat det samme? For å stjele et begrep fra Tommy Olsson: Hvorfor driver så mange artister med karaokesex, der ingenting er særeget, når det er mye mer spennende med uforutsigbar kamikazeesex?

Å bruke kroppen for å fremme egen karriere er ikke bare en (lettvint) strategi i popbransjen. Det kan også være en feministisk strategi, men en som det gjelder å holde tunga rett i munnen om du skal lykkes i å bruke. Strategien har blitt omtalt i den såkalte «tredje bølge-feminismen» («første bølge» var stemmerettskamper og «andre bølge» likestillingskampene på 1970-tallet). I denne bølgen mener mange feminister (som gjerne kalles sexpositive) at det ligger et stort estetisk og politisk potensial i populærkulturen som åpner for lek med kjønnsroller. De finnes tre rådende synspunkter og spørsmålet er om man vil man avvise kropp som salgbar størrelse og sprenge (pop)systemet, gli inn i det eksisterende eller utfordre det innenfra. Popindustrien eksisterer (dessverre) ikke utenfor samfunnsforhold og voldtektsbølger, seksualisert vold og spiseforstyrrelser er tydelig indikatorer på at kvinnekroppen (fortsatt) ikke er så fri som vi liker å tro, da kan igjen nakenhet som politisk strategi være risikofylt.

Ja visst er Rihannas konsept salgbart, men det heller mer mot kamikazesex, ikke karaoke. Som uavhegighetsprosjekt beundrer jeg artister som ikke tar omveien om nakenhet, og jeg skulle ønske at tenåringer hadde forbilder i Robyn, Susanne Sundfør eller Lena Dunham. Likevel har Rihanna en selvsikker råhet og «slapp av du da»-holdning som gjør at jeg bekymrer meg minimalt for alle småjentene som skal på konsert for å se (det lettkledde) forbildet sitt i kveld.

Popbransjen representerer både gamledagse kjønnsstrukturer og sexisme, men det finnes helt klart også et frigjøringspotensial der i spillet med seksuelle representasjoner.

Sånn som når Rihanna står i trusa og flekker tenner og synge «come on rude boy boy, can you get it up? Come on rude boy boy are you big enough?». Det er popmusikk og sex på sitt beste.

charlottem@dagsavisen.no

Det er ikke meningen å være utakknemlig, men Christian Ringnes’ kvinne- og kunstsyn er dessverre ikke ønsket.

Innlegget er skrevet sammen med Synnøve Vik, kurator, kunstkritiker og stipendiat i visuell kultur ved Universitetet i Bergen.

Den 24. august skal bystyret behandle Christian Ringnes’ mye omtalte skulpturpark. Gaven til Oslo, verdt 300 millioner, skal være en hyllest til kvinnen, den vakreste gjenstanden på jord, som Ringnes så passende sa det selv. Investoren er allerede kjent for sine luksuriøse oppussingsinitiativ i Oslo og for sin forkjærlighet for flotte damer på sokkel, og vi husker senest gaven han ga i form av en gigantisk skrevende Kate Moss. Vi ble ikke imponert av gaven da heller.

Siden 2006 har det eksistert en folkeaksjon i Oslo og Bergen som heter «Kvinnehistorisk natt». Aksjonen går ut på at folk lager egne plakater av en dame som på en eller annen måte inspirerer, motiverer eller betyr noe spesielt. Dette kan være alt fra bestemor, en yndlingsromanfigur, Simone de Beauvoir, Anette Sagen eller Wenche Foss.

Bakgrunnen for prosjektet var at om man kikker seg rundt, er de fleste gatene oppkalt etter menn, statuene som forestiller faktiske personer, forestiller menn, og byrommet er i likhet med resten av offentligheten i stor grad preget av menn. Dessuten har denne sommerens harde debatt om voldtekt også dessverre vist at det offentlige rommet ikke er en plass som kvinner kan ferdes sånn som de vil i.

Kvinneskulpturer i seg selv er ikke et onde, men i dagens by og debatt om kvinners bevegelsesmønster og status virker det lite gjennomtenkt med en kvinnepark. I byen er det slik at kvinnens kropp fortsatt leses i en seksualisert setting, og i praksis har ikke kvinner like stor tilgang til byrommet som menn. På denne måten blir også disse kvinneskulpturene malplasserte, ekle og uten en snev av politisk kultur med en park som roper: «Her er vi, konsumer oss, se oss, ta oss, nyt oss». For det er jo det disse «skjønne» statuene er til for, er det ikke?

Vakre kvinner på sokkel som kun er der for å nytes, altså. Mens byrom tradisjonelt sett har vært maskuline, har kvinners domene være hjemmet og det private. Byrommet kan lett lure oss til å tro at kvinner ikke har utrettet noe, verken historisk eller i samtiden. Når kvinnene ses i byen, er det ofte som passive objekter på byens reklameflater eller som nakne idealiserte og identitetsløse statuer.

Med «Kvinnehistorisk natt» ønsket vi å nettopp framheve kvinners innsats og også påvirke til konkret forandring i byrommet ved at for eksempel flere gatenavn kalles opp etter kvinner og at flere kvinner kommer på sokkel eller at det lages monumenter for hva kvinnene faktisk har utrettet – og ikke fordi kvinnens feminine former er bildeskjønne å se på. Aksjonen er et tydelig eksempel på hvordan vi ønsker å synliggjøre kvinner og kvinners erfaringer i byrommet. Ikke ved at én pengesterk mann bestemmer seg for å skjenke byen en kvinnepark ut ifra sin private smak – en park som etter vårt syn både er smakløs og reaksjonær. Det handler verken om å være redd for private penger eller privat initiativ, og vi ønsker heller ikke å virke utakknemlig ved å sette spørsmålstegn ved denne gaven, men det er et sunnhetstegn at folk ser tydelig betydningen av å diskutere hva man ønsker skal være vår felles visuelle kultur og identitet.

Ut ifra det vi vet om hvilke kunstnere som er godkjent av det kunstfaglige utvalget, så kan det godt være at vi kommer til å få se kunstnerisk kvalitet i skulpturparken til Ringnes, selv om prosjektet kan synes noe pompøst i utformingen. Vi er derimot som så mange andre kritisk til utgangspunktet for parken, som er å vise kvinnen som «det skjønne» og det Ringnes kalte en «hyllest til kvinnen». Etter kritikken for hyllesten til kvinnen har det skjedd en omskrivning til at parken handler om «det feminine»: «Det feminine skal uttrykkes på ulike vis – med mange aspekter av den feminine karakteren – slik det kan komme til uttrykk gjennom både konkrete kvinneframstillinger og framstillinger som speiler temaet som idé.»

Slik står parken beskrevet i planforslaget til parken. Utvidelsen av tematikken til også å omfatte det organiske, eller uttrykke «det feminine i alt sitt mangfold» som Ringnes har uttalt, er en omskriving som ikke gjør saken bedre. For hva sier et slikt valg av tematikk om vår samtid? Fortsatt gjøres kvinnen til en annerledes «naturstørrelse» som bekrefter mannens kulturelle normalitet: Kvinnen som naturvesen i all sin skjønnhet.

Hvordan vi framstiller femininitet i byrommene, er like politisk som all annen historieskriving. Vi stiller oss også undrende til at Ringnes har fått diktere premissene i denne saken. Stemmer det, som han hevder, at området trenger en visuell oppgradering? Hvilke faginstanser støtter dette, og hvordan integreres det med den helhetlige byplanleggingen? Det er ikke noe å si på at Oslo kommune, som så mange andre kommuner, takker ja til store offentlige gaver fra enkeltpersoner. Enkeltpersoners initiativ er viktig for demokratiet, hvor «folkeviljen» – i en eller annen form, gjennom politiske partier og offentlig debatt, skal legge premisser for hvilken kultur vi skal ha.

Ønsket om klargjøring av konseptet og bedre argumenter før et prosjekt av denne størrelsen gjennomføres, er dermed et demokratisk sunnhetstegn. Vi stiller spørsmål ved de faglige vurderinger som ligger til grunn for Oslo kommunes godkjenning av parkens tema, som for oss framstår som ureflektert og historieløs, da den ikke åpner for nye måter å tenke omkring kjønn på.

Det ligger et stort kuratorisk ansvar hos pådrivere og beslutningstakerne. Man bør unngå å la kunsten få en instrumentell rolle eller presse kunsten inn i svært begrensende lesninger av femininitet. Det synes som skulpturparken i Ekebergåsen skal være en attraksjon som dessverre unnlater å forholde seg til samtiden vår og hva slags kvinnesyn vi ønsker å fremme i vårt felles byrom.