NEW YORK (Dagsavisen): Hillary Rodham Clinton burde vært et soleklart forbilde for kvinnelige amerikanske velgere på venstresiden. Hun har virkelig banet vei siden hun i 1969 var den første studenten til å holde den viktige avslutningstalen på Wellesley College.
Da Hillary Rodham giftet seg med Bill Clinton i 1975, tok hun ikke engang etternavnet hans. (Hun byttet navn i 1982 for å hjelpe Bill med å bli gjenvalgt som guvernør i konservative Arkansas.) Hun er den første førstedamen som har gjort politisk karriere, og ble valgt som senator fra New York i 2000 uten engang å komme fra delstaten. Som utenriksminister har hun frontet likestilling og reproduktiv helse, og i USA har hun stått på barrikadene for amerikanske kvinners rett til abort. Hun har alltid satt kvinners rettigheter høyt oppe på agendaen. Entusiasmen burde derfor stå i taket når Clinton nå setter alle kluter til for å bli USAs første kvinnelige president. Det gjør den ikke.
Et stort flertall av unge amerikanske feminister foretrekker heller en 74 år gammel, litt klumsete, hvit mann fra Brooklyn, som har gjentatt samme budskap i fire tiår. Senatoren fra Vermont, Bernie Sanders, har klart å skape engasjementet og begeistringen en skulle tro den potensielt første kvinnelige presidenten skulle ha hatt. Men de unge kvinnene svikter Hillary Clinton. I New Hampshire, som gikk til valg i går, sier 64 prosent av kvinner under 45 år at de støtter Bernie Sanders, mens bare 35 prosent av demokratiske kvinner støtter Clinton. Bare blant eldre kvinner er det flertall for Clinton.
Vi begynner å se tegn til gryende panikk i Clinton-campen, som i helgen rullet ut de tunge navnene. Til ingen nytte, skulle det vise seg. For selv om USAs første kvinnelige utenriksminister Madeleine Albright er høyt respektert, hjelper det ikke å true kvinner til å støtte hverandre. «Det finnes et eget rom i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre», sa Albright på et velgermøte i New Hampshire, til enorm jubel fra Hillary Clintons tilhengere, og til gaplatter fra hovedpersonen selv.
Dagen før hadde en av USAs mest respekterte og ikoniske feminister, Gloria Steinem, tråkket i salaten med begge beina som gjest på et talkshow med Bill Maher. Hvorfor støtter så mange unge kvinner Bernie Sanders i stedet for Hillary Clinton, spurte Maher, som selv ble overrasket over svaret: «Når du er ung tenker du: guttene er med Bernie», svarte Steinem.
De er guttegale altså, de mange tusen engasjerte collegestudentene som jobber dag og natt for å få en demokratisk sosialist til Det hvite hus. Eller de som vil være med på Sanders´ «politiske revolusjon» for å snu utviklingen der de aller rikeste stikker av med all verdiskapningen og fattige amerikanere jobber fire underbetalte jobber for å holde hjulene i gang. Internett eksploderte. Steinem beklaget den nedlatende uttalelsen. Men det spørs om ikke skaden er gjort.
Det eneste som har kommet ut av Albrights og Steinems kommentarer er at unge feminister føler behov for å forklare sin støtte til Bernie Sanders. «Jeg er klar for en kvinnelig president hvis hun er en god kandidat, bare ikke denne», skriver en irritert venninne av meg i en langt innlegg på Facebook, der hun som så mange andre klager over Clintons nære bånd til Wall Street, hennes støtte til Irak-krigen og at hun er en integrert del av et system som ikke fungerer for amerikanere flest. I The Guardian forklarer leder av sykepleiernes fagforening, RoseAnn DeMoro, hvorfor hennes medlemmer vil ha Bernie: Et offentlig helsevesen, barnehager og høyere minstelønn er alle tiltak som vil bedre livene til USAs mindre velstående kvinner. Kvinner er overrepresentert blant USAs fattige. Kvinner tjener fortsatt bare 78 cent for hver dollar amerikanske menn tjener.
Det er ingen tvil om at Hillary Clinton har fått gjennomgå langt mer enn sine mannlige motkandidater fordi hun er kvinne. Diskrimineringen var kanskje enda tydeligere i 2008, men er her fortsatt. Hun blir blant annet beskyldt for å skrike for mye, mens Donald Trump, Bernie Sanders og Ted Cruz kan skrike og skråle så mye de vil. Det er heller ingen tvil om at en kvinnelig kandidat har bedre forutsetninger for å forstå kvinners opplevelse av diskriminering bedre enn en mann. Det er likevel ikke grunn nok til å kreve at alle stiller seg bak Hillary. Da ville de også ha måttet støtte Sarah Palin i 2008. Da måtte norske feminister stemt Fremskrittspartiet og Høyre.
Det er viktig med en kvinnelig president, akkurat som det var viktig for USAs svarte å få Barack Obama i Det hvite hus for åtte år siden. 80 land i verden har eller har hatt et kvinnelig statsoverhode. Tiden er overmoden for en kvinne i Det hvite hus. Men hvis Hillary Clinton skal klare å knuse det aller tjukkeste glasstaket, må hun og støttespillerne hennes finne en smartere måte å snakke til unge velgere på.