Israel har nettopp renvasket seg selv for massakren av Samouni-familien under Gaza-krigen - en illustrasjon på statsløse palestineres rettsløshet.

Nylig kunngjorde den israelske hæren at krav om gransking av massakren på Samouni-familien under Operation Cast Lead i 2009, er henlagt. Den israelske regjerings-lobbyen her hjemme, anført av Conrad Myrland i Med Israel For Fred, var raskt ute med å frikjenne Israel for krigsforbrytelser. Basert på den israelske hærens «selvgransking», kunne Myrland på MIFFs hjemmeside «fastslå» at  påstander om overlagt skade på sivile nå var  «fullstendig avkreftet». Samtidig refset han norske medier for ikke å ha rapportert om resultatet av  «etterforskningen», der Israel altså frikjenner seg selv.

På ett punkt kan man være enig med Myrland: Saken bør absolutt vies oppmerksomhet i media, men av stikk motsatte årsaker enn hva Med Israel For Fred mener. Saken er en god illustrasjon på  statsløse palestineres rettsløshet, og den viser samtidig verdenssamfunnets handlingslammelse med hensyn til å ville stille Israel til ansvar for åpenbare brudd på Folkeretten.

Rettsløse
Ettersom palestinerne ikke har sin egen stat, har de ingen mulighet til å forfølge f.eks. anklager om israelske krigsforbrytelser i internasjonale rettslige fora som opererer med medlemsstater. Sakene må reises i det israelske rettssystemet.

Etter den brutale Operation Cast Lead (Gaza-krigen i 2009) fremmet menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) i alt 490 saker mot israelske myndigheter med krav om gransking, på vegne av sivile ofre i Gaza. Etter nesten tre og halvt år, preges fortsatt håndteringen av sakene av fullstendig taushet – i mange tilfeller har ikke myndighetene engang brydd seg med å bekrefte at de er mottatt.

Men 1. mai fikk PCHR en kort tilbakemelding fra den israelske hæren om utfallet av behandlingen av den kanskje groveste forbrytelsen under angrepet på Gaza - massakren av Samouni-familien: Israels Military Advocate General kunne ikke se at den israelske hæren hadde opptrådt uaktsomt, og at det forelå noe kriminelt. Gransking blir derfor ikke fulgt opp – saken henlegges. Noen utdypende begrunnelse, foreligger ikke. Tilbake sitter overlevende ofre fra Samouni-familien, og blir ofre for enda en kriminell handling.

Massakren 
Det som skjedde 4. januar 2009 var at ca 100 medlemmer av storfamilien Samouni ble beordret av den israelske hæren inn i huset til Wa’el Samouni. Neste dag ga oberst Ilan Malka klarsignal for bombing av huset. Det endte med 21 drepte og 35 skadde. En massakre på forsvarsløse sivile mennesker. Ikke nok med det; de neste to dagene ble ambulanser nektet adgang til området for å hente sårede. Den israelske hæren gruset deretter huset, med de døde fortsatt i ruinene. Først 14 dager senere, da soldatene hadde trukket seg tilbake, kunne pårørende grave fram sine kjære.

Likevel; full frikjennelse av hærens handlemåte fra den israelske Mililtary Advocate General. Han sier med andre ord at intet kriminelt forelå, ingen feil ble begått og en hvilken som helst ansvarshavende offiser ville ha opptrådt på liknende måte i tilsvarende situasjon. Det hører med til historien at Ilan Malka, som hadde kommandoansvaret under angrepet på Samouni-familien, nylig ble forfremmet til generalbrigader.

Uavhengig gransking nødvendig
Tre og halvt års behandlingstid skal gi skinn av en grundig gjennomgang av saken. Behandlingen bærer imidlertid preg av at konklusjonen er truffet på forhånd. Samouni-saken illustrerer at statsløse palestinere under okkupasjon er rettsløse og sårt trenger internasjonal støtte for å få det rettslige vern de har krav på.

I motsetning til landets myndigheter, finner israelske menneskerettighetsforkjempere det fullstendig uakseptabelt at ingen skal holdes ansvarlig for handlinger som førte til drap på 21 uskyldige sivile. Yael Stein, forskningsdirektør i organisasjonen B’Tselem, sier det slik til The Guardian (02.05.2012): - Måten den israelske hæren har fritatt seg selv for ansvar for denne hendelsen, kan ikke godtas. En uavhengig gransking er påkrevet.

Det stod plutselig klart for meg i det jeg fanget motivet med Maria og de seks små skolebarna på veien foran meg i det iskalde regnet: - Dette er skammelig!

Hit hadde Maria – en arbeidsløs, spedbygd, middelaldrende kvinne – kommet hele veien fra Uruguay for å gi beskyttelse til palestinske barn på vei hjem fra skolen.

Med sitt frivillige nærvær skulle hun beskytte barn mot truende og voldelige bosettere – som på sin side har tungt bevæpnede israelske regjeringssoldater i ryggen.

- Skal dette virkelig være nødvendig? Skal dette være en oppgave for en arbeidsløs kvinne fra Latin-Amerika og meg - en 60-årig høgskoleansatt fra Harstad, tenkte jeg. - Hvor er det internasjonale samfunn? Hvorfor får israelske myndigheter uhindret fortsette med sine overgrep?

Hvilken absurd situasjon! Her befant vi oss blant sivile som har levd under okkupasjon i 45 år - frarøvet grunnleggende menneskerettigheter – ikke i et bortgjemt, isolert område i Afrikas indre, langt fra medias søkelys. Nei, tvert i mot; vi var i et av verdens mest høyprofilerte konfliktområder – et steinkast fra Europa.

Hit har topp-politikere og diplomater reist i skytteltrafikk i årtier. De vet utmerket godt hva som foregår: Tvangsflytting av mennesker, kolonisering av jord og eiendom, rasering av hus og hjem, ødeleggelse av inntektsbringende oliventrær, kollektiv avstraffelse av hele lokalsamfunn, fengsling av barn ved militære domstoler, bosettervold, maktovergrep fra soldater, trakassering av sivile …….

FN, Røde Kors, kirkelige organisasjoner og utallige menneskerettighetsorganisasjoner har produsert stabler med dokumentasjon om okkupasjonsmaktens menneskerettighetsbrudd og manglende respekt for Folkeretten.  Verdenssamfunnet er godt opplyst om hverdagslivet under okkupasjon, og den nærmest rettsløse situasjonen sivilbefolkningen befinner seg i. Likevel griper ikke verden inn og gir dem den beskyttelse de har behov for, eller stanser overgrepene de utsettes for.

Verdenssamfunnet har sviktet. Velger å se en annen vei. Det er derfor vi er her – den arbeidsløse Maria og alle vi andre «amatørene» fra ulike kanter av verden. Vi skal forsøke å fylle noe av det rettslige vakuum som barn, foreldre, unge og gamle palestinere befinner seg i på den okkuperte Vestbredden. 

 Ledsagerprogrammet dekker utvilsomt et behov, men avdekker samtidig en skammelig neglisjering og likegyldighet fra verdenssamfunnet.

Mens regnet fremdeles øser ned, fortsetter Maria og jeg langs veien her i Al Bowereh utenfor Hebron, sammen med småbarna. Vi har nettopp forsert noen store betong-kolosser som okkupasjonsmakten har blokkert veien med – plassert der for å hindre de okkuperte fra å kunne kjøre til og fra husene sine. På høyre side av veien ligger den ulovlige bosettingen Harsina bak høye piggtrådgjerder. Snart kommer vi til en militær kontrollpost som beskytter den ulovlige bosettingen. Der har bosetterne fått satt inn en port i gjerdet, slik at de uhindret kan anlegge en forbindelsesvei til en ny ulovlig utpost like i nærheten. Mer palestinsk land skal erobres, mens regjeringssoldatene ser en annen vei.  Noen enkle husvogner er allerede satt opp på bakkekammen i enden av veien.

Maria og jeg stanser ved det store fikentreet – akkurat der den ulovlige bosetterveien går helt inntil skolebarnas vei. Det er det mest kritiske punktet for de forsvarsløse barna. Det er der de trues og trakasseres av bosettere. Det er der de har blitt kastet stein på. Fra fikentreet lar vi barna trygt fortsette alene det siste stykket hjem. Vi vinker dem avgårde og blir stående i regnet inntil barna forsvinner rundt svingen.

I kveld skal vi møte noen av dem igjen. Familien Zaatari, som bor like i nærheten av den nye ulovlige utposten, ble angrepet av bosettere sist natt. De redde for nye angrep fra bosetterne. - Kan vi komme og overnatte hos dem? - Jo, klart vi skal komme. "Beskyttende nærvær", kalles det. Det er dette det handler om i Ledsagerprogrammet. Behovet for beskyttelse av sivile er der fortsatt etter 45 års okkupasjon.

For en skam! 

Medlemmene i FNs Sikkerhetsråd har akseptert invitasjon for å se nærmere på forholdene på den okkuperte Vestbredden – alle unntatt USA, naturligvis.

Ifølge PLOs observatør i FN, Riyad Mansour, aksepterte 14 av Sikkerhetsrådets 15 medlemmer sist uke invitasjonen til å besøke de palestinske okkuperte områdene - Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. 

Ved en tilsvarende invitasjon høsten 2011, satte USA foten ned, og blokkerte dermed Sikkerhetsrådet fra å besøke de okkuperte områdene. Denne gangen har de foreløpig oppgitt at invitasjonen er «under vurdering» i Washington. 

Tydeligvis er dette blant de svært tunge og vanskelige sakene Obama/Clinton administrasjonen har å stri med: - Skal de ta den store «risiko» det innebærer å måtte utsette seg for en realitetsorientering om hvordan forholdene fortoner seg for det palestinske sivilsamfunnet under okkupasjon? 

De aner nok at en slik delegasjonsreise kan bli et ubehagelig møte med virkeligheten – med okkupasjonens virkelighet. En okkupasjon USA muliggjør gjennom betydelig militær støtte til den israelske regjering (ca USD 8 mill per dag).  Kanskje engster de seg for å måtte forholde seg til en type «facts on the ground» de ellers gjør alt de kan for å styre unna, og holde borte fra den politiske dagsorden. 

Vanligvis lykkes de med å tvinge diskusjonen om «Palestina-Israel problemet» opp på et abstrakt meta-plan. Der oppe synes ikke fengslede og torturerte palestinske barn i israelsk fangenskap; heller ikke det økende antall palestinere som får sine eiendommer beslaglagt og hjem lagt i grus av israelske okkupasjonsmyndigheter; eller de ca 200.000 fordrevne fra Jordan-dalen siden den etniske rensingen der startet i 1967; eller de mange palestinske familier som får sine inntektsbringende oliventrær nedhugget av okkupanten; eller apartheid-reglene som hindrer palestinerne fra fri ferdsel på okkupert land; eller den blinde volden som godt beskyttede bosettere uhindret får lov å uøve mot forsvarsløse og rettsløse mennesker; eller den daglige trakasseringen av kvinner, barn, eldre ved de militære kontrollpostene spredt ut over hele Vestbredden; ….. 

I årtier har USA malt et bilde av en konflikt som om den er mellom to likeverdige parter – og slett ikke et asymmetrisk maktforhold mellom en okkupant og en okkupert. Begrepet «okkupasjon» finnes knapt i den amerikanske administrasjonens politiske vokabular når Midtøsten står på dagsorden. 

Derfor er en invitasjon til Vestbredden politisk vrien for USA. De vet at det palestinske vertskapet vil sørge for at delegasjonen får nærkontakt med okkupasjonens hverdag. Da «risikerer» de å bli tvunget til å måtte forholde seg til en utilslørt undertrykkelse med klare menneskerettighetsbrudd som USA helst vil overse, og så langt har betraktet som irrelevante for løsning av problemet. «Faren» er at okkupasjonsmaktens kontinuerlige brudd på Folkeretten, menneskerettighetene og konvensjonen om barns rettigheter blir satt på dagsorden ved et slik delegasjonsbesøk.

Ikke uventet er også hovedaktøren selv - den israelske regjering - sterkt imot at Sikkerhetsrådet skal oppdatere seg på forholdene i de okkuperte områdene. Nettopp det bør være et klart signal om at Sikkerhetsrådets medlemmer absolutt bør gjennomføre et besøk – med eller uten USA.

Palestinsk landsbysamfunn på Vestbredden med 350 innbyggere i fare for å bli utradert av okkupasjonsmakten Israel.

De israelske okkupasjonsmyndighetene nekter konsekvent å imøtekomme enhver byggesøknad fra palestinere under okkupasjon. Dette rammer også landsbysamfunnet Susiya, sør på Vestbredden. Dermed blir alt som bygges eller oppføres, erklært ulovlig – fra den enkleste inngjerding for husdyrene, til innstallering av solcellepanel. (De får «selvsagt» ikke levert strøm fra makthaverne som har okkupert dem.) Og følgelig: Alt som er oppført «ulovlig», skal rives. 

En ekstremistisk sionistisk organisasjon som kaller seg Regavim, har nylig reist sak mot den israelske okkupasjonsadministrasjonen via israelsk høyesterett, med krav om at det palestinske lokalsamfunnet i og omkring Susiya snarest blir lagt i grus. Behandling av saken er lovet innen 8. august. Mye tyder på at hele landsbysamfunnet i Susiya innen kort tid vil bli rasert og jorda kolonisert av bosettere. - Hva da med de okkuperte palestinerne som bor der idag? De vil bli fordrevet. Mønsteret er vel kjent fra Israels okkupasjonspolitikk på Vestbredden.

Ved lignende krav fra Regavim tidligere, har israelske myndigheter signalisert at den okkuperte befolkningens eiendommer skal raseres etter følgende prioritering: Øverst på utraderingslista står palestinske eiendommer som okkupanten definerer som beliggende «i nærhet av» jødiske (ulovlige!) bosettinger. «Nærhet» kan i denne sammenheng være et svært tøyelig begrep. Erfaring viser at ethvert palestinsk lokalsamfunn som ligger i synsranden av en bosetting, ikke blir akseptert av kolonistene. 

Dernest kommer eiendommer på såkalt «statsgrunn». (NB! Israel befinner seg på okkupert palestinsk land på Vestbredden). En tredje kategori palestinske eiendommer som er høyt prioritert for å bli rasert og utradert, er de som okkupanten mener ligger for nært Muren de har oppført ulovlig på palestinsk land.

I forbindelse med organisasjonen Regavims krav om utradering av lokalsamfunnet Susiya, har regjeringsadvokaten nå lovet raskere effektuering av raseringsvedtak i de prioriterte områdene. Susiya ligger i så måte utsatt til. Siden bosettere okkuperte palestinsk land i nabolaget i 1983, har den lokale palestinske befolkning vært utsatt for jevnlige angrep i form av blind vold, innskrenking av tilgang til egne beiteområder og rasering av boliger. Den israelske okkupasjonshæren har baser i området, men gir ikke palestinerne beskyttelse – snarere tvert imot; de er selv en del av problemet, i allianse med voldelige bosettere.

I 2011 opplevde Susiya fire bølger av rasering av hus og eiendom. Nå står hele lokalsamfunnet i fare for å bli fullstendig utradert. Det vil ramme 350 mennesker – 120 av disse er barn. Den beskyttelse de som okkuperte har krav på etter Folkeretten neglisjeres fullstendig av israelske myndigheter.

Israelske menneskerettighetsorganisasjoner – som for eksempel Rabbis for Human Rights – har prisverdig nok engasjert seg i saken, til støtte for det palestinske lokalsamfunnet. Det er neppe tilstrekkelig. Sterkere internasjonalt politisk engasjement – f.eks. fra Norge – etterlyses for å gi beskyttelse til sivile under okkupasjon ved å legge press på Israel for å stanse den brutale okkupasjonspolitikken.

Nå skal befolkningen i Hebron plages ekstra: Israels regjering har plassert bøllete soldater fra den beryktede Golani-brigaden i byen.

De har vært i Hebron før, så palestinerne fryktet det verste da Golani-gjengen med sine brune berets dukket opp den 27. desember. De avløste da soldater fra Kfir-brigaden i vaktholdet av 500 fanatiske og voldelige bosettere som har okkupert eiendommer og klort seg fast midt inne i denne største palestinske byen på Vestbredden. Golani-brigaden er kjent for sin tøffhet og mishandling av palestinere. 

Og ikke uventet; nå rapporteres daglig om alvorlige krenkelser av vanlige innbyggeres grunnleggende rettigheter. Som okkupert befolkning har palestinerne ingen alternativ lov og ordensmakt å henvende seg til når de utsettes for lovbrudd fra de som skal ivareta lov og orden. Internasjonale frivillige organisasjoner i Hebron roper nå et kraftig varsku. Spesielt bekymret er de for barn og unge i gamlebyen og bydelen Tel Rumeida. 

En av de internasjonale organisasjonene, Christan Peacemaker Team (CPT), med lang erfaring fra Hebron, har nylig utgitt en rapport (Under Attack) som dokumenterer maktmisbruk og grove overgrep fra regjeringssoldatenes side etter 27. desember. Noen eksempler fra rapporten: 

Torsdag 12. Januar: Soldat banket opp utviklingshemmet gutt etter at han forsøkte å åpne en dør som ble lukket rett foran ham på en militær kontrollpost. Samme dag: Soldater angrep moren og banket opp en annen av hennes sønner så alvorlig at han fikk brudd på hodeskallen. Begge guttene ble arrestert. 

Søndag 15. Januar: Bosettere tente på bilen til en palestinsk familie i Tel Rumeida. Soldater satt i en jeep like i nærheten passivt og så på. 

Tirsdag 17. Januar: Soldater tok seg inn i et hjem nattestid. Hele familien tvunget ut i kulda – inkludert familiens 1 1/2 år gamle barn. Faren ble slått i hodet med en geværkolbe. Trengte legebehandling etterpå. 

Fredag 20. Januar: Soldater anholdte to smågutter (10 og 12 år) ved Beit Romano bosettingen. Forsøkte å presse foreldrene til å overlevere fem navngitte gutter fra gamlebyen i bytte mot frigivelse av deres egne barn. 

Mandag 30. Januar: Soldater tvang en mann til å stå utenfor huset sitt i Tel Rumeida i 1 ½ time i iskaldt regnvær. Straff for å ha vært på taket for å rette på parabolantenna. Beskjed om at heretter må han søke om tillatelse for å gå opp på sitt eget tak. 

Mandag 6. Februar: To 11-år gamle elever ved Cordoba skolen anholdt av seks soldater. Etter trussel om arrestasjon for påstått steinkasting, ble de sluppet fri. Men både de og hele skolen ble truet om de kastet stein. 

Golani-brigaden har et frynsete rykte, men scorer høyt hos militære myndigheter for sin tøffhet.  De settes gjerne inn i førstelinjen når de råeste og mest brutale israelske krigsplanene skal iverksettes – som f.eks. Operation Cast Lead i Gaza i 2008/2009. Dette er «Israels’ 1st Brigade». 

Det er ingen tilfeldighet at den nå settes inn i Hebron for å «sikre lov og orden». Her får de utfolde seg og herje fritt – utplassert for å befeste den israelske okkupasjonen mot «fienden»; de okkuperte. Vanlige palestinske innbyggere er «fienden» – kvinner, barn, gamle, unge; eller fredelige butikkeiere i gamlebyen. 

Golani-soldatene har forstått rollefordelingen under okkupasjon, og opptrer deretter: Voldsnivået heves, trakasseringen intensiveres, tilfeldige arrestasjoner og nattlige husransakinger forekommmer hyppigere, tåregass-granatene sitter løsere i beltet. Råskapen rår. 

Men de ansvarlige er selvsagt den israelske regjering. Den benytter anledningen til å iverksette en mer hardhendt politikk i Hebron og på hele Vestbredden nå, mens verdens øyne er rettet mot Syria og Iran. Hva ønsker Netanyahu å oppnå? Er det forsøk på å provosere fram kaos og voldelig opprør, slik at den etniske rensking, undertrykkelsen og okkupasjonen kan forsterkes ytterligere?

Også Amnesty International kommer med skarp kritikk av Israels ondsinnede fengslingspraksis på den okkuperte Vestbredden.

Israel får nå klar beskjed fra Amnesty om straks å løslate den sultestreikende palestinske fangen Khader Adnan (31) – eventuelt reise tiltale mot ham og stille ham for retten. 

Siden han ble arrestert den 17. desember i sitt hjem i landsbyen Arrabe utenfor Jenin på den okkuperte Vestbredden, har Khader sultestreiket i protest mot at han holdes i såkalt administrative detention (administrativ forvaring). Det innebærer at han er fengslet - uten at han får vite hva galt han har gjort, eller hva han er tiltalt for. Tiltalen holdes hemmelig – den er en «militær hemmelighet». Et rettsprinsipp som er fullstendig forkastelig for en sivilisert stat. 

Den okkuperte Vestbredden står imidlertid under direkte administrasjon av Israels Forsvarsdepartement – det preger ikke minst rettsvesenet, der palestinere straffes og fengsles etter militære lover. Dette rammer også palestinske barn helt ned i 12 års alder. 

Ved bruk av administrativ forvaring kan høyere israelske militære offiserer i praksis bestemme at «brysomme» palestinere holdes fengslet i det uendelige – forlenget med inntil seks måneder av gangen. Med et slikt fengslingsgrunnlag er du helt rettsløs. 

Ann Harrison, Amnesty International's Deputy Director for Midtøsten og Nord-Afrika, sier at Israel i årevis har benyttet seg av administrativ forvaring for å holde palestinske aktivister innesperret. Adgangen til å få prøvd sakene for en uavhengig domstol er dermed eliminert for de fengslede. Dette er en av de mange grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som palestinere utsettes for under Israels okkupasjon. Ifølge Israeli Prison Service ble 305 palestinere holdt i administrativ forvaring ved utgangen av 2011 – en av dem var mindreårig. Antall fengslede under slike vilkår er økt etter årsskiftet, mistenker Amnesty.

Etter over 50 dagers sultestreik, er Khader Adnans helsetilstand svært kritisk. Det meldes nå at han er døende. Ikke bare Amnesty, men en rekke organisasjoner – både israelske, palestinske og internasjonale - har krevd hans løslatelse. Den israelske regjering har imidlertid forholdt seg helt taus i saken, og ser ikke ut til å ville gripe inn. Kanskje skyldes det at den ondsinnede fengslingspraksis med administrativ forvaring, utgjør et sentralt element i det nettverk av undertrykkelsesmekanismer som inngår i den israelske regjerings okkupasjonspolitikk på Vestbredden. Ingenting tyder på oppmykning og mer respekt for menneskerettighetene etter 45 års okkupasjon - snarere tvert imot. 

Khader Adnan blir nok verken løslatt eller stilt for retten …….

Store demonstrasjoner er ventet i Beit Ummar i dag: Ett år etter at bosettere myrdet 17-årige Yousef Ikhlayl, har israelske myndigheter fortsatt ikke foretatt seg noe.

Det var fredag 28. januar 2011. Yousef stod tidlig opp og dro ut til familiens plantefelt for å stelle noen vinranker. Plantefeltet ligger i det idylliske og fruktbare Saffa-dalføret i Beit-Ummar- distriktet mellom Betlehem og Hebron.

Uten forvarsel, litt utpå formiddagen, kom det fatale angrepet. Ca 100 bosettere fra den illegale bosettingen Bat Ayin kom plutselig settende mot området der Yousef befant seg. Bosetterne var bevæpnet. Som kolonister har de tillatelse til det på Vestbredden, i motsetning til de okkuperte palestinerne.

17-årige Yousef var sjanseløs - uten mulighet til å forsvare seg. Bosetterne kom for å drepe. En av dem siktet på Yousefs hode - og skjøt.

Hæren beskytter bosetterne

Samme dag raserte i tillegg bosettere hundrevis av oliventrær, som er en så viktig inntektskilde for palestinske familier. Beskytningen, ødeleggelsene av oliventrær og trakasseringen inngår i en strategi der hensikten åpenbart er å skremme eller fordrive palestinske familier bort fra dette fruktbare området. Det hører med i dette bildet at den israelske hæren har et tungt nærvær i Beit Ummar-området. Men hærens oppgave er å beskytte bosetterne - de opptrer på ingen måte som en nøytral lov-og-orden styrke.

Yousefs begravelse fant sted dagen etter drapet. Den ble en skandale, etter at den israelske hæren skjøt mot det store gravfølget med skarp ammunisjon, sjokk-granater, tåregass, og gummikuler. Over 40 mennesker ble skadet. Det ble også skutt mot en palestinsk ambulanse som var kommet for å hente sårede.

Neglisjert drap

Nå - ett år etter drapet på Yousef – må hans foreldre leve med en fullstendig neglisjering fra israelske myndigheters side av det som må kunne karakteriseres som et rovmord begått mot deres sønn. Riksadvokaten har ikke en gang reist sak – ingen advokat er oppnevnt for familien; ingen etterforskning; ingen arrestasjon; ingen mistenkte er pekt ut.

Men hva skal foreldrene gjøre? De lever under israelsk okkupasjon, og er prisgitt hvordan okkupanten forvalter sitt ansvar som ordensmakt og rettsstat. Vestbredden styres etter militære lover - ikke sivilrettslige - og er direkte underlagt Forsvarsdepartementet. Okkupant og ordensmakt er som kjent en kombinasjon som aldri styrker rettssikkerheten for de okkuperte – heller ikke på Vestbredden.

Israelske myndigheters likegyldighet og handlingslammelse når en bosetter dreper en palestiner, står i skarp kontrast til okkupasjonsmaktens handlekraft når palestinere begår langt mindre alvorlige ulovligheter. Nettopp Beit Ummar-området har gjentatte ganger vært utsatt for kollektive avstraffelser ved lovbrudd, f.eks. begått av palestinske barn som har kastet stein mot en bosetter-bil. Ved flere tilfeller er hele Beit Ummar med sine 17.000 innbyggere blitt sperret inne i ukesvis ved fysisk blokkering av alle tilførselsveier. Landsbyboerne er også til stadighet plaget ved nattlige militære raid og arrestasjoner av voksne og mindreårige.

"Midtøstens eneste demokrati"

Yousefs drapsmann kom fra den illegale bosettingen Bat Ayin som har et begrenset antall innbyggere – mellom 500 og 1000. Dette burde gjøre etterforskningsarbeidet lett. Dersom israelske myndigheter hadde villet, kunne de anvendt samme nådeløse metoder overfor innbyggerne i denne bosettingen for å finne Yousefs morder som de regelmessig gjør i palestinske byer og landsbyer: portforbud; kollektiv avstraffing; husransaking nattestid; rasering av boliger; trusler; og ikke minst: arrestasjon av hele den mannlige befolkning og harde avhør for å tvinge fram tilståelser.

Men dette er for mye å forvente når offeret er en palestiner og forbryteren er en bosetter. Og vi kan fastslå: Ett år etter bosetterdrapet på Yousef, skjer fortsatt ingenting i saken i det israelske militære rettsapparatet som gjelder på Vestbredden. Slik fungerer rettssikkerheten for palestinerne under okkupasjon av det enkelte ynder å kalle "Midtøstens eneste demokrati".

- Om du ikke tror det foregår etnisk rensing av palestinere på Vestbredden, eller tenker at mye av det Israel foretar seg er av sikkerhetsmessige hensyn: Ta i så fall et besøk til familien Jaber utenfor Hebron.

Jeff Halper er krystallklar og opprørt etter at en forsvarsløs palestinsk familie han kjenner godt, nylig ble angrepet av bosettere. Halper er selv israelsk jøde – menneskerettighetsforkjemper, nominert til Nobels Fredspris og mangeårig leder av Israeli Committee AgainstHouse Demolitions. Organisasjonen er sterkt kritisk til okkupasjonen av Vestbredden og yter juridisk og praktisk bistand til familier som rammes av den destruktive okkupasjonspolitikken. 

En ikke-nyhet

Hendelsen som Halper reagerte på fant sted 8. januar, og som han selv sier: - En i rekken av de mange daglige “insidenter” som aldri blir rapportert som nyheter fra den okkuperte Vestbredden. 

Denne gang handlet det om familien Jawdi Jaber. De bor i Beqa’a dalen – et svært fruktbart område like utenfor Hebron. Problemet deres har i mange år vært naboene. Familiens hus ligger nemlig svært utsatt til mellom to ulovlige israelske bosettinger - Kiryat Arba og Givat Ha Harsina. 

Som ved alle andre bosettinger på Vestbredden, er også disse to godt bevoktet av israelske soldater. Men det tunge nærværet av soldater til tross; bosetterne får herje fritt med sine palestinske naboer. Soldatene ser en annen vei når bosettere går løs på palestinere. 

Jager i flokk

Denne morgenen kom de – en hel flokk med truende bosettere fra Kiryat Arba. Uten grunn begynte de å angripe familien Jabers hus med store steiner. Familien søkte beskyttelse innendørs. Mens noen av angriperne konsentrerte seg om å fortsette steinkastingen mot huset, kunne andre "ta seg av" familien Jabers bil som stod på tunet. Uhindret kunne de sette fyr på den. Da de trakk seg tilbake var bilen brent opp. 

- OK, sier Jeff Halper, det var en sliten 1979 modell Peugeot. Men for familien Jaber var den selve livlinen.  Jawdi var bl.a. avhengig av å bruke den til å kjøre sin 90-årige mor til sykehuset i Hebron for regelmessige kontroller. Bilen var også helt nødvendig når han hadde noe å selge på markedet inne i Hebron – selv om israelske myndigheter for noen måneder siden ødela vanningsanlegget hans, og dermed lammet dyrkingen av tomater og agurker. 

- I perioder når ungene ble utsatt for angrep fra bosettere med baseballkøller, var også bilen viktig for å kunne frakte dem trygt til og fra skolen, sier Halper. 

Hendelsen 8. januar var ikke første gang de har blitt angrepet. Uvissheten om når angrepene kommer, gjør at familien aldri kan slappe av og føle seg trygge. De lever med trusselen hele tiden, men har ingen nøytral ordensmakt de kan få hjelp og beskyttelse fra. Politistasjonen ligger nemlig inne i bosettingen Kiryat Arba. Politimennene er selv bosettere. Slik er det å leve under okkupasjon - du er rettsløs. 

Bevisst fordriving 

Den tidligere israelske justisminister Yosef "Tommy" Lapid, beskrev jødiske bosettere som "barbariske" og anklaget dem for bevisst å ville fordrive palestinerne bort fra Vestbredden – etnisk rensing, med andre ord. (Haaretz 19.12.2003). 

Beskrivelsen er utvilsomt treffende, men bosetterne opererer slett ikke i et vakuum som ensomme, ville ulver på Vestbredden. Tvert imot; de støttes av israelske myndigheter – med vann, strøm, eget veinett, skattefordeler, skoler og ikke minst væpnede soldater. Hvorfor? Jo, bosetterne fungerer som førstelinje "frontsoldater" i koloniseringen av stadig mer land for staten Israel - på bekostning av palestinerne.  Det barbariske angrepet mot Jaber-familien i den fruktbare Beqa’a dalen, inngår som ledd i en slik strategi, preget av etnisk rensing.

Australia varsler oppfølging overfor Israel pga praksis med bruk av militære domstoler; fengsling; og påstand om tortur av barn ned i 12 års alder. Hva gjør Norge?

Utenriksminister Kevin Rudd har instruert sine utsendte diplomater om å se nærmere på israelske militære domstoler som idømmer fengselsstraffer av mindreårige palestinere. De er også bedt om å avlegge besøk i det beryktede Ofer militærfengselet, nord for Jerusalem, der flere barn sitter fengslet. I tillegg har Rudd varslet at Australia vil be om møte med israelske myndigheter og sette mishandlingen palestinske barnefanger på dagsorden.

Mishandlingen har vært dokumentert av internasjonale og israelske menneskerettighets-organisasjoner over flere år. Men det var en reportasje i The Weekend Australian Magazine som endelig fikk den australske regjeringen til å reagere - et eksempel på medias betydning i arbeid for menneske-rettighetene.    

Tilståelser under tvang
Avisen intervjuet den australske advokaten Gerard Horton, som de siste fire år har dokumentert flere overgrepssaker mot palestinske barnefanger, på vegne av Defence for Children International (DCI).

Advokat Horton kunne bl.a. fortelle om politifolk i Gush Etzion-bosettingen på Vestbredden som under avhør av barn har spesialisert seg på å true med voldtekt for å framtvinge raske tilståelser.

Overgrepene kommer til uttrykk også på andre måter: En 10-åring fortalte om en soldat som rettet geværet mot ham – bare noen cm fra hodet. – Jeg var så redd at jeg begynte å skjelve. Han gjorde narr av at jeg skalv. - Fortell meg hvor våpenet er, ellers skyter jeg deg, sa han.

En annen gutt – 15 år – ble bundet fast til et metallrør for så å bli slått av en soldat. Den ansvarlige for avhøret festet en innretning på kroppen hans, og ga ham elektrisk støt. Han truet med å fortsette hvis ikke gutten sa seg skyldig. Det neste elektriske støtet gjorde armer og ben helt følelsesløse. Med sterke smerter i hodet i tillegg, ga guttungen etter og sa seg skyldig.

Systematiske overgrep
Siden januar 2007 har DCI har registrert 385 alvorlige overgrepstilfeller mot palestinske barn som vært holdt i israelsk varetekt. Overgrepene omfatter: elektriske støt; slag; trusler om voldtekt; avkledt naken; holdt i isolat; trussel om straff mot barnets familie; fastbinding av armer og ben i smertefull stilling.

Journalisten bak artikkelen i The Weekend Australian Magazine fikk også anledning til å være til stede ved en militær domstol, der mindreårige palestinere ble dømt. "Stone cold justice" skulle bli artikkelens megetsigende tittel. Tydelig rystet, beskriver han barn som blir brakt inn i rettslokalet med håndjern og fotlenker, ikledt brune fangedrakter. Dommerens håndtering av hver sak var parodisk – i de fleste tilfeller unnagjort på et minutt. Alle ble funnet skyldige i steinkasting og idømt fengselsstraffer. "Stone cold justice".

Øyeblikkelige beskyttelsesbehov
Advokat Horton mener hjemlandets regjering har gått altfor stille i dørene for lenge om israelske myndigheter overgrep mot palestinske barn. Den australske ambassadøren ble personlig informert om behandlingen av mindreårige fanger for over et år siden, uten noen reaksjon. Men nå – etter at The Weekend Australian Magazine fokuserte på palestinske barnefangers beskyttelsesbehov - har endelig den australske regjeringen reagert.

Måtte den norske regjering - og andre vestlige lands regjeringer - følge etter. Palestinske mindreårige fanger har et øyeblikkelig beskyttelsesbehov mot en overmakt de står fullstendig maktesløse og rettsløse overfor.

SE OGSÅ:
* Advokat Gerard Horton om systematisk mishandling  av fengslede mindreårige
* Fengslingsrapport fra DCI, November 2011, (viser 161 fengslede mindreårige, 33 mellom 12 og 15 år)