Chalak Kaveh
Viser innlegg | Se kommentarer (3)Noen gruppers rettigheter skal ikke begrenses fordi det kan tenkes at de i fremtiden, på bakgrunn av høy statistisk sannsynlighet, kommer til å foreta seg kriminelle handlinger som for eksempel voldtekt.
Folk fra ulike kanter foreslår nå konkrete forslag om å begrense asylsøkernes bevegelsesfrihet, gjennom internering, for å forebygge voldtekter i Oslo. Ordfører i Oslo Fabian Stang og leder i Politiets Fellesforbund Arne Johannessens, er et par eksempler her. Ved å innføre lukkede asylmottak med mer skal disse snu på en situasjon hvor voldtektsmenn med utenlandsk opprinnelse er overrepresentert i voldtektssaker. Derfor altså internering av ”kriminelle og ID-løse asylsøkere i lukkede mottak”. Politiinspektør Hanne Kristin Rohde, som er leder for vold og sedelighetsseksjonen ved Oslo politidistrikt, advarer og imøtegår ”asylsøkerfella”. Overraskende nok forstår og støtter hun likevel Stang og Johannessens forslag om internering av kriminelle og ID-løse asylsøkere.
Forebyggende forbryterbekjempelse. I 1930-årenes Tyskland, og enkelte andre europeiske land, dominerte det et “forebyggende” syn på kriminalitet. I dette synet inngår det å fokusere på “det kriminelle genet” når kriminelle handlinger skal forklares, dette i motsetning til forklaringer tilknyttet “et kriminelle miljø”. For sikkerhets skyld, dette var ikke en nazistisk konstruksjon, og det var heller ingen ny tilnærming til kriminalitet. Allerede i 1876 forsvarte den italienske kriminologen Cesare Lombroso en slik kriminalitetsforståelse. I Criminal Man fremlegger Lombroso sitt deterministiske syn på at kriminelle handlinger har et såkalt atavistisk opphav. Det vil si at menneskenes nedarvede anlegg fra fortidige samfunn er årsaken til kriminelle handlinger, altså snakkes det om ”fødte forbrytere”. I primitive og fortidige samfunn har handlinger som voldtekt, drap og barnemord ikke vært unormale eller umoralske, hevdes det. Her foretas det altså en todeling mellom den siviliserte menneskeheten på den ene siden, og den primitive og “fødte forbryteren” på den andre. Her er det ikke miljøet som avgjør hvorfor et individ begår en viss kriminell handling, men andre faktorer som vedkommendes ”gener og rase” (eller kultur?). Med en slik tankemåte om kriminalitet og dens årsaker vil folks opprinnelse, livssituasjon eller ganske enkelt asylsøkerstatus være kriterier for hvorvidt de skal kunne bevege seg fritt.
For hva innebærer det å internere mennesker på bakgrunn av at de er asylsøkere med en kriminell fortid eller uten kjente ID-papirer? Forslaget betyr nettopp at mennesker interneres på et bestemt og lukket geografisk område uten å ha foretatt seg noe kriminelt, før noen gjør noe kriminelt. Ifølge Stang må vi ”fire litt på prinsippene for å beskytte jentene våre”. De aller fleste av oss er enige i Stangs motivasjon, vi ønsker ikke voldtekter og tåler heller ikke å leve med et slikt overgrep i våre gater. Spørsmålet mitt er imidlertid: er lukkede asylmottak, og en slik autoritær og rettslig grumsete tankemåte som ”forebyggende forbryterbekjempelse”, den eneste løsningen som politikere og samfunnet har?
Den nevnte politiinspektør Rohde er inne på noe når hun advarer mot å gå i ”asylsøkerfella”. Hennes støtte til interneringsprosjekter er derimot ikke verdig demokratiske rettsprinsipper, hvis slike prinsipper skal ha noen relevans i denne sammenhengen vel å merke. Hvordan vi imøtekommer voldtekter i Oslo og andre byer, er et viktig og nødvendig spørsmål å stille, og noe som vi må finne gode og virkningsfulle svar på. Å foreslå interneringer av individer som ikke har begått kriminelle handlinger for å forebygge mot eventuell og fremtidig kriminell handling er imidlertid et skritt i feil retning, politisk, moralsk og rettslig. Det betyr nemlig at en gruppe mennesker, her kan gruppedefinisjonen variere, blir idømt til å leve under spesielle kår som ikke gjelder for andre, for eksempel gjennom begrensning av asylsøkeres bevegelsesfrihet.
Vi ønsker først å takke dere i den iranske ambassaden for å komme med innspill til hvordan ytringsfrihet skal praktiseres i Norge. La det bli sagt først som sist: Vi setter lite pris på at dere forsøker å gjøre Norge mer lik Iran.
Innlegget er skrevet sammen med Tony Burner, doktorgradsstipendiat.
Likevel, når dere nå først har funnet veien til den norske offentligheten, kunne vi ha tenkt oss svar fra dere på en rekke spørsmål.
Vi regner med at dere følger nøye med på hva som skjer i det norske samfunnet, tatt i betraktning at dere driver med aktiv etterretning på norske universiteter og høyskoler. La oss likevel poengtere
dette: På norske universiteter og høyskoler har studenter lov til å engasjere seg for saker, skrive om dem, og ikke minst kommunisere dette via kunst eller organisasjonsmedlemskap. Kan ambassadøren
forklare hvorfor dette ikke er lov i ditt land? Mangelen på ytingsfrihet for iranske studenter, intellektuelle, kvinner, arbeidere, akademikere og kunstnere har vært bekymringsfullt i årtier.
Utestengelse av professorer fra akademia, som for eksempel professor i internasjonal rett Mohammed-Reza Bighdeli og flere andre, er svært vanlig. I mai i år ble 150 andre professorer truet med
avskjedigelse med begrunnelsen om at «studiefagene måtte bli mer islamske» (Amnesty International).
Med denne bakgrunnen for øyet, synes ikke ambassadøren at det er underlig at den iranske ambassadens ressurser brukes på en norsk student- og akademikerorganisasjon sin kamp for tankefrihet?
Hva er det med Khomeini som gjør at han ikke kan settes i samme bås som andre totalitære statsledere fra det 20. århundre? Stemmer det ikke at han blant annet innførte et shariasystem i Iran som gjør
det mulig for rettsvesenet å dømme en tyv til amputering av høyre hånd og venstre fot som en forebyggende kriminalpolitikk? Eller at selv psykisk utviklingshemmede og mindreårige kan bli idømt
straffer som steining og henging? Hvorfor blir journalister som den kurdiske Mohammad Sadiq Kaboudvand arrestert og satt i fengsel? (Amnesty International). Hvorfor er Iran det landet i verden som
henretter flest mennesker i forhold til folketallet? Hvorfor har det seg slik at Ejbareh Tamimi og tre andre døde i fengsel i mars og mai i år som resultat av tortur? (Amnesty International). Er ikke
dette en bevisst og kjent skremselsmetode dere aktivt benytter dere av?
I brevet som Studentenes- og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) har fått fra ambassaden heter det at «Dere har fornærmet følelsene til en stor nasjon». En «stor nasjon» som Iran burde vel
være stolt av å vise seg og være åpen for resten av verden. Kan ambassadøren fortelle hvorfor ikke ditt land har akseptert besøk av eksterne FN-rapportører siden 2005? (jf. Human Rights Watch).
Kjære ambassadør: Du, på vegne av den islamske republikk, fornærmer følelsene til en hel verden som til daglig må finne seg i en nasjon som forverrer menneskerettssituasjonen for sin befolkning. Vi
lurer også på hva som menes med «en stor nasjon». Er det de millionene som har demonstrert siden valget i 2009? Er det de uendelig lange gatene med studenter og unge i Irans byer som presidenten
kalte for «bare smuss og støv»? Er det de håpefulle menneskene som blir møtt med kuler og tåregass i gatene fordi de krever et verdig liv, et rettferdig og åpent samfunn?
Den iranske presidenten stilte opp i et intervju med NBC i 2006 for å forsvare sin fornektelse av Holocaust. Skal vi tro Ahmadinejad, må det mer forskning til for å dokumentere om Holocaust har
funnet sted. I Norge og andre land der man har den minste grad av akademisk frihet, finnes det masse forskning på dette.
Likevel er vi enige i prinsippet som danner grunnlaget for presidentens feilslutning: Jo mer forskning, jo mer forstår vi hva som skjer i samfunnet. Vi ser fram til den dagen presidentens holdning
til kunnskap om Holocaust også gjelder i det landet han styrer.