Den historiske bakgrunnen for «sigøynerplagen» i Europa er avgjørende for vår forståelse og mulige vei ut av dagens debatt om sigøynere i Norge.

Den historiske kontinuiteten mellom hvordan europeiske myndigheter har forholdt seg til sigøynere før og nå, er blitt påpekt av flere. En del av disse trekker riktignok en for lineær parallell mellom folkemordet under naziregimet og dagens forhold i Europa. Slike paralleller gir oss lite. Delvis fordi det er oss fjernt, og delvis fordi det som skjedde i Hitlers Tyslkand – i alle fall fra 1938 og utover – var og må kunne betegnes som et unntak fra den historiske kontinuiteten. Sentralt i denne kontinuiteten har derimot vært utviklingen av en europeisk kulturell apati mot sigøynernes påståtte og relle kulturelle særtrekk. Dette kan kalles for antisiganisme, altså antisigøynerholdninger. Det må her påpekes at realiteten har vært mer kompleks: Antisiganismen har nemlig vært virksom parallelt med en romantisering og idyllisering av sigøynerlivet. Det er likevel de negative stereotypiene som har vært utslagsgivende for de europeiske myndigheters undertrykkende praksiser overfor sigøynere. Hvilke kontinuiteter er det så snakk om, og hvordan kan de hjelpe oss med å forstå dagens situasjon i Norge? Her foreslås noen tråder.

Oppdragelsen. Uansett om vi snakker om Norge, Tyskland eller Nederland så har den lovmessige kontrollen av grupper som sigøynere vært sentralt. Ved hjelp av lover forsøkte man å regulere et mobilt levesett og omvende angjeldende grupper til en bofast levemåte. Sigøynere skulle på samme måte som øvrige borgere oppdras av staten. Kjerneelementer i denne oppdragelsen var krav om fast bosted og arbeid. Her avviker dagens diskusjoner, fordi slike krav ikke inngår i disse. Tvert imot synes det som om den eneste løsningen fra de restriktive røstene er at sigøynerne skal ut. Dette bringer oss til illustrerende historisk empiri fra Tyskland som kan bidra til å øke vår forståelse for dagens diskusjoner om østeuropeiske sigøynere i Norge.

De første sigøynerne kom til tyskspråklige områder en gang på 1400-tallet. Århundrer etter, på 1800-tallet hadde disse som blir kalt for sinti, tatt til seg en form for tysk kultur og blitt assimilert språklig og kulturelt i det tyske samfunnet. Assimilert i alle fall i sammenlikning til de sigøynerne som kom fra Øst-Europa på slutten av 1800-tallet. Økonomisk gode tider i tyskspråklige områder gjorde at østeuropeiske sigøynere forsøkte å tjene til livets opphold der. Disse var mørkere i huden og språklig var de mer influert av romani enn det sintigruppene var. De sistnevnte hadde jo bodd der siden 1400-tallet. Dette var en medårsak til at tyske myndigheter utstedte stadig mer omfattende lover og reguleringer på sigøynernes reiser og mobilitet utover på 1800- og 1900-tallet – det være seg tyske eller østeuropeiske. Ikke utelukkende bare da, men spesielt ille ble forholdene under økonomisk dårlige tider. Det være seg under gründerkrisen/krakket i 1873 eller i 1920- og 30-tallets tysk økonomi. Hvor sigøynere skulle slå leir og deres overnattingssteder var et av de første forhold som ble forsøkt regulert av tyske myndigheter. Helt siden 1905 kunne politiet med hjemmel i lovgivningen regulere hvor og når sigøynere og andre reisende grupper skulle slå leir. Det interessante her er at selv den hellige ku i europeisk politikk, nemlig eiendomsretten også ble regulert. Private tomter som ble leid ut til sigøynere, slikt som på Årvoll i dag, skulle først være sanksjonert av politiet og lokale myndigheter. Her må vi må huske på tilfellet fra Fredrikstad i 2009/2010: Ingar Aasen (alias «Art Ranger») hadde nemlig tillatt en del sigøynere å bo på tomta si. Disse ble etter sterkt press fra kommunen og beboere fjernet derfra.

Unyttige turister. Europeiske myndigheters tradisjonelle forsøk på å oppdra og bofastgjøre sigøynere hadde delvis sitt utgangspunkt i gruppenes mobile og ambulerende levesett. Det er ikke den samme mobiliteten som angripes i dag. Det er nemlig ikke slik at sigøynerne som kommer til Norge har et tradisjonelt mobilt levesett i de landene de kommer fra. Politikeres forslag om tiggeforbud og reguleringer av tiggernes levesett er altså noe annet, men beslektet med den historiske og mobile «sigøynerplagen». Beslektet fordi argumentene og holdningene spiller på liknende strenger. Noe annet fordi det som forsøkes regulert er hva fattige sigøynernes økonomiske mobilitet oppover koster oss i Norge og ikke mobiliteten i seg selv. Og her blander man inn antisiganisme i forsøket på å imøtegå sider ved tiggingen som oppleves negativt. Sigøynerne shopper ikke og har heller ikke åpenbare nyttige virkninger på økonomien og Norges renommé som det vanlige tyske, amerikanske eller japanske turister har. Vi får høre at de ødelegger bybildet vårt, de er et estetisk problem, de er ikke oss og vårt samfunn verdig, de stjeler og forsøpler overalt de kommer. Politikere og nettdebattdeltakere reagerer slik fordi gruppenes forsøk på å komme seg ut av fattigdom innebærer at de «driter i skauen vår», slik en av tilskuerne på Årvoll ropte ut.

Forsvarerne av et tiggerforbud velger å tilsidesette viktige norske rettsprinsipper som har vært avgjørende i rettstenkningen de siste tiårene.

Lover som kulturprodukter. I vårt samfunn og i vår forståelse av jus er det en bred enighet om at lovgivningen generelt, og straffeloven spesielt, er kulturprodukter. Det vil si at de på et gitt tidspunkt gjenspeiler «både hvilke interesser og verdier som anses som så vesentlige at angrep på dem bør kriminaliseres, og hvilke farer som truer disse verdiene» (Ot.prp. nr. 90, s. 33). Konsekvensen av en slik forståelse er at lover bør endres i tråd med den øvrige samfunnsutviklingen. Da er det ikke snakk om endringer fra år til år, men dypere endringer som urbanisering, styrking og profesjonalisering av offentlig forvaltning, endrede klassesstrukturer osv. Det var hovedsakelig dette som dannet bakteppet for at løsgjengerloven og dens forbud mot tigging ble opphevet i 2006.

Skadefølgeprinsippet. Forslaget om å gjeninnføre et forbud mot tigging må av den grunn settes i sammenheng med løsgjengerloven og dens opphevelse. Skadefølgeprinsippet var avgjørende i begrunnelsen om å oppheve løsgjengerloven, både for Straffelovkomiteen (NOU 2002:4) og Justisdepartementet (Ot.prp. nr. 113). Dette prinsippet skulle gjelde for kriminalisering av atferd generelt og tigging spesielt. Det innebærer at «straff bare bør brukes som reaksjon på handlinger som medfører, eller kan medføre, at noen påføres skade. Prinsippet bygger på at individet i størst mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør kunne anvendes når tungtveiende grunner taler for det» (NOU 2002:4). Stortingspolitikere og andre instanser som foreslår tiggerforbud må derfor redegjøre for hvorfor skadefølgeprinsippet og annen sedvane nå skal tilsidesettes. Sagt på en annen måte: Dersom man mener at tigging og tiggere bør møtes med kriminalpolitiske virkemidler fremfor sosialpolitiske, må de også grunngi hvorfor og ikke minst hvordan.

Markant holdningsendring. I tiåret mellom 2002-2012 har det skjedd en merkant endring i folks holdninger til tigging. I Oslo ga eksempelvis over halvparten av befolkningen penger til tiggere i 2002, mens 3 av 4 nordmenn i dag ønsker forbud. Dersom politikere vil kanalisere denne holdningsendringen, la oss kalle det for den allmenne rettsfølelsen, bør de samtidig være klar over at det strider mot skadefølgeprinsippet, noe som nevnt var avgjørende for avkriminaliseringen av tigging i 2006. Det må bemerkes at Straffelovkommisjonen var svært tydelige på dette da de foreslo å oppheve løsgjengerloven: «Tigging i ‘ren‘ form, det vil si at forbipasserende bes om penger, bør etter kommisjonens oppfatning være tillatt. Det ubehaget som for de forbipasserende kan være forbundet med å måtte ta stilling til en slik forespørsel, har ikke en slik art at det er rimelig å anvende straff overfor tiggeren» (Fra NOU 2002:4). Forslagsstillere i favør for tiggeforbud må altså redegjøre for hvordan dette ubehaget som tiggerne i dag vekker hos folk, er av en slik art at det bør straffes.

«Plagsom og aggressiv tigging». Et stadig tilbakevendende argument for tiggerforbud er at tiggingen, blant annet fra romfolket/rumenske tiggerne, er av en aggressiv art med påfølgende negative konsekvenser. Tidligere ble løsgjengerlovens §13 anvendt for å motvirke slike tilfeller. Men dette kan som kjent gjøres i dag med hjemmel i blant annet straffelovens bestemmelser om ordensforstyrrelse (§ 350), hensynsløs atferd (§ 390 a) og trusler (§ 227). Realiteten er altså langt fra hvordan eksempelvis Olemic Thomessen (H) nylig karakteriserte, nemlig at «det finnes ikke så mye jus som hjelper oss» (NrK Dagsnytt 18, 11.07.2012). Andre argumenter har vært at tiggerne forsøpler, stjeler og er innvolvert i organisert kriminell virksomhet. Her gjelder det samme som for eventuell aggressiv tigging: Det finnes allerede hjemmel for å forfølge slik uønsket atferd. Alt dette tatt i betraktning er det et grunnleggende spørsmål som trenger seg frem: Hvorfor finnes det et så sterkt ønske om å gjeninnføre en lov mot tigging? Er det tiggingen som handling eller tiggerne som gruppe man ønsker å bli kvitt?

Noen gruppers rettigheter skal ikke begrenses fordi det kan tenkes at de i fremtiden, på bakgrunn av høy statistisk sannsynlighet, kommer til å foreta seg kriminelle handlinger som for eksempel voldtekt.

Folk fra ulike kanter foreslår nå konkrete forslag om å begrense asylsøkernes bevegelsesfrihet, gjennom internering, for å forebygge voldtekter i Oslo. Ordfører i Oslo Fabian Stang og leder i Politiets Fellesforbund Arne Johannessens, er et par eksempler her. Ved å innføre lukkede asylmottak med mer skal disse snu på en situasjon hvor voldtektsmenn med utenlandsk opprinnelse er overrepresentert i voldtektssaker. Derfor altså internering av ”kriminelle og ID-løse asylsøkere i lukkede mottak”. Politiinspektør Hanne Kristin Rohde, som er leder for vold og sedelighetsseksjonen ved Oslo politidistrikt, advarer og imøtegår ”asylsøkerfella”. Overraskende nok forstår og støtter hun likevel Stang og Johannessens forslag om internering av kriminelle og ID-løse asylsøkere.

Forebyggende forbryterbekjempelse. I 1930-årenes Tyskland, og enkelte andre europeiske land, dominerte det et “forebyggende” syn på kriminalitet. I dette synet inngår det å fokusere på  “det kriminelle genet” når kriminelle handlinger skal forklares, dette i motsetning til forklaringer tilknyttet “et kriminelle miljø”. For sikkerhets skyld, dette var ikke en nazistisk konstruksjon, og det var heller ingen ny tilnærming til kriminalitet. Allerede i 1876 forsvarte den italienske kriminologen Cesare Lombroso en slik kriminalitetsforståelse. I Criminal Man fremlegger Lombroso sitt deterministiske syn på at kriminelle handlinger har et såkalt atavistisk opphav. Det vil si at menneskenes nedarvede anlegg fra fortidige samfunn er årsaken til kriminelle handlinger, altså snakkes det om ”fødte forbrytere”. I primitive og fortidige samfunn har handlinger som voldtekt, drap og barnemord ikke vært unormale eller umoralske, hevdes det. Her foretas det altså en todeling mellom den siviliserte menneskeheten på den ene siden, og den primitive og “fødte forbryteren” på den andre. Her er det ikke miljøet som avgjør hvorfor et individ begår en viss kriminell handling, men andre faktorer som vedkommendes ”gener og rase” (eller kultur?). Med en slik tankemåte om kriminalitet og dens årsaker vil folks opprinnelse, livssituasjon eller ganske enkelt asylsøkerstatus være kriterier for hvorvidt de skal kunne bevege seg fritt.

For hva innebærer det å internere mennesker på bakgrunn av at de er asylsøkere med en kriminell fortid eller uten kjente ID-papirer? Forslaget betyr nettopp at mennesker interneres på et bestemt og lukket geografisk område uten å ha foretatt seg noe kriminelt, før noen gjør noe kriminelt. Ifølge Stang må vi ”fire litt på prinsippene for å beskytte jentene våre”. De aller fleste av oss er enige i Stangs motivasjon, vi ønsker ikke voldtekter og tåler heller ikke å leve med et slikt overgrep i våre gater. Spørsmålet mitt er imidlertid: er lukkede asylmottak, og en slik autoritær og rettslig grumsete tankemåte som ”forebyggende forbryterbekjempelse”, den eneste løsningen som politikere og samfunnet har? 

Den nevnte politiinspektør Rohde er inne på noe når hun advarer mot å gå i ”asylsøkerfella”. Hennes støtte til interneringsprosjekter er derimot ikke verdig demokratiske rettsprinsipper, hvis slike prinsipper skal ha noen relevans i denne sammenhengen vel å merke. Hvordan vi imøtekommer voldtekter i Oslo og andre byer, er et viktig og nødvendig spørsmål å stille, og noe som vi må finne gode og virkningsfulle svar på. Å foreslå interneringer av individer som ikke har begått kriminelle handlinger for å forebygge mot eventuell og fremtidig kriminell handling er imidlertid et skritt i feil retning, politisk, moralsk og rettslig. Det betyr nemlig at en gruppe mennesker, her kan gruppedefinisjonen variere, blir idømt til å leve under spesielle kår som ikke gjelder for andre, for eksempel gjennom begrensning av asylsøkeres bevegelsesfrihet.