Debatt

Cellulose! Ikke luft

Det er skogbruket selv, skogforsk­ningen og skogbruksmyndighetene som må bære hovedansvaret for det uføret norsk skogindustri har havnet ut i.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Allerede på 1920- og 30-tallet ble det dokumentert at trevirke fra gran og furu måtte vokse sakte og få smale årringer for å få brukbar kvalitet. Noe som er bekreftet gang på gang i senere undersøkelser. Til skurlast er tette og jevne årringer ensbetydende med stor styrke, og også i papirindustrien er liten årringbredde kjennetegnet på verdifullt råstoff. På 90-tallet gjennomførte skogindustrien egne undersøkelser som viste at det var en forskjell på så mye som 2,5 kubikkmeter tømmer per tonn ferdig masse mellom det beste og det dårligste tømmeret. En slik kvalitetsvariasjon utgjorde en forskjell i inntjening på hele 900 kroner per tonn i den tidens pengeverdi. Siden da er gjennomsnittskvaliteten på virket falt dramatisk, som følge av innfasing av hurtigvoksttømmer fra flatehogstskogbruket.

Norsk skogbruk vil i sum ikke bli lønnsomt på nytt, før vi slutter å premiere stort volum på bekostning av høy kvalitet. Vi må utnytte det som er vårt største konkurransefortrinn: Muligheten til å produsere svært høy kvalitet til en billig penge. Troen på rask fortjeneste må vike for et møysommelig arbeid med å gjenopprette fordums tømmerkvalitet.

All forskning viser at tømmerkvaliteten i gran og furu har en sterk sammenheng med bredden på årringene i treet, og særlig i ungdomsfasen. Om våren har treet sin sterkeste tilvekst, og har derfor behov for store mengder næringsholdig vann. Den lyse delen av årringen, vårveden, er tilpasset dette behovet, den består av celler med tynne vegger og stort hulrom. Når den sterke vekstperioden er over, endrer vedstrukturen seg. Celleveggene blir tykkere og stivere, og inneholder mer cellulose. Bredden på denne mørke sommerveden er rimelig konstant, mens bredden på vårveden varierer sterkt med vekstbetingelsene. Mye lys og næring gir brede årringer. Og lite cellulose per volumenhet.

Mens virke fra naturskogen er sterkt og har et stort utbytte i papirindustrien, har tømmeret fra etterkrigstidens snauhogster og plantefelt helt katastrofal kvalitet. Lite cellulose per volumenhet, og betaling for volum, gir dyrt råstoff til industrien. Og ikke bare det: Også mindre effektiv transport (stort volum/lite tørrstoff) og mindre effektiv utnyttelse av kostbare papirmaskiner bidrar til negativ lønnsomhet. Landets fåtallige skare av restaureringstømrere river seg i håret fordi de ikke greier å framskaffe tømmer av samme kvalitet som det er i bygningene de skal restaurere.

I naturlig skog vokser skogplantene opp i skyggen av større trær, tilveksten til ungskogen blir holdt tilbake av en sterk konkurranse om lys, vann og næring. Skogbruket fram til krigen etterliknet denne naturens oppdragereffekt gjennom å hogge de store og ferdig utvokste trærne, og la de mindre stå igjen for å vokse seg fete. Når de store ble fjernet, ble det straks rom for ytterligere foryngelse, som igjen måtte slå seg til ro med konkurransen fra de nye dominantene. I slik skog er det vanlig med årringbredder på 1–2 mm, som er det optimale for kvalitetsproduksjon. På hogstflatene fjernes all oppdragende konkurranse. Trærne vokser med rekordfart, årringene blir mye bredere og får en elendig kvalitet.

Som en konsekvens av undersøkelsen innførte industrien en betalingsordning for tømmer basert på tørrstoff-vekt. Tørrstoff-vekten er avgjørende for hvor mye papir som kommer ut av maskinene, og er også avgjørende for utnyttelse av maskinkapasitet, kjemikaliebruk mm. Den tradisjonelle premieringen av tømmerets volum sier ikke noe som helst om hvor mye papir det er mulig å få ut av tømmeret.

Undersøkelsen på 90-tallet var meget omfattende og kostbar, med helt entydige resultater i en foreløpig rapport som ble sendt de 450 skogeierne som hadde bidratt med tømmer til prosjektet. Det ble lovet rask ferdigstillelse av en hovedrapport. Som aldri kom. Hvorfor? Og hvorfor ble vektpremieringen forlatt, til fordel for ny satsing på volumbetaling? Kan det ha noe å gjøre med næringens ensidige satsing på volumproduksjon, der vektpremiering ville straffe seg økonomisk for skogeierne? Eller prestisjen til de som sto bak denne satsingen?

Norge kan aldri bli best på volumproduksjon. Mens man benytter 7 år på å dyrke en avling ecualyptus i varme strøk, bruker vi minst 100 år på å produsere like mye grantrefiber. Og når det vi produserer i tillegg er mindreverdig, kan vi egentlig glemme troen på industriproduksjon. Mye tømmer for å produsere lite papir. Ikke konkurransedyktige lønninger. Like dyr energi som konkurrentene. Lengre, dyrere og subsidieavhengig transport av råstoff til fabrikkene (tyngre vogntog er skjult subsidiering: større slitasje på veiene – økt vedlikehold og utbedring betales av skattebetalerne).

Uansett hva vi velger å bruke trevirket til, er det cellulosen i celleveggene og ikke lufta i fibrenes hulrom som gir verdiene. Stort volum og lite tørrstoff gir mindre papir, mindre energi ved forbrenning, svakere materialer, og mindre utbytte av andre nytteprodukter fra kjemisk foredling av tømmeret. Norsk skogbruk kan ikke leve av luft og kjærlighet – det er tørrstoffet som gir kronene. Derfor kan vi fortsette å subsidiere næringen til vil blir blåe i ansiktet, uten at det vil lysne. Det er først når vi innser hva som er vårt konkurransefortrinn og legger om skogbruket fra volumproduksjon til tørrstoffproduksjon at det igjen blir mulighet til å tenke lønnsomhet.

Skogbruket, forvaltningen og forskningen er, med sin klokkertro på flatehogstskogbruket og volumproduksjonen, de som må bære skylda for misèren. Paradigmet som ble utviklet etter krigen – hogg snaut og plant – viser seg nå som et gedigent feiltrinn, men som disse aktørene har en felles prestisje i å forsvare. Derfor må kanskje norsk skogbruk ned i en enda dypere bølgedal før kravet om et paradigmeskifte kommer innenfra. Og til det skjer, vil ropene om subsidier bli sterkere og sterkere, til ugagn for næringen, for utøverne, for samfunnet og for skogen.

Mer fra: Debatt