Det er ikke slik at folk tar til fornuft bare de får den riktige 
informasjonen. Vi hører nemlig det vi vil høre.

Jeg holder ofte foredrag om klimaendringer og når publikum skjønner alvoret i situasjonen og innser at vi vet nok til å handle, er det alltid en i salen som spør: «Hvorfor gjør vi ikke noe?» Dette er et av vår tids viktigste spørsmål, og det kommer ofte fra de yngste i salen. Svaret er antakelig mer ubehagelig enn vi er villige til å innrømme fordi det krasjer med hva halvparten av oss mener er et godt samfunn.

Det er en klar sammenheng mellom bruk av energi og klimagassutslipp. Og vi bruker energi til å tilegne oss stadig flere ressurser. For noen handler det om basale behov som mat og tak over hodet. For andre handler det om større flatskjerm, ny terrassevarmer og lengre ferieturer. Felles for oss alle er at vi er etterkommere av en lang rekke vinnere. En del forskere, for eksempel biolog Richard Dawkins og psykolog Steven Pinker, mener vi er genetisk programmert til å tilegne oss flest mulig ressurser. Det er nemlig slik genene våre har overlevd, og genenes eneste mål er å videreføre seg selv, sier Dawkins. De genene som taper i kampen om ressursene, får ikke formere seg og dør ut. Det er lite som tyder på at vi rent genetisk vil være i stand til å ta inn over oss alvoret i klimaendringene og enda mindre som tyder på at vi spontant skal slutte å tilegne oss stadig mer ressurser. Heldigvis drives mennesket av flere faktorer enn bare gener. Vi er også kulturelle vesener og kanskje er det i kulturen vi må lete etter løsninger.

Vi har nemlig også en kulturell risikoforståelse. Den er kanskje best beskrevet av den britiske sosialantropologen Mary Douglas, mor til den kulturelle risikoteorien. Ingeniører og gamblere beregner risiko ved å vurdere sannsynligheten for at noe skal skje og konsekvensene av at dette inntreffer. I dagligtale derimot, er risiko blitt synonymt med fare og handler ikke lenger om sannsynlighet, hevdet Douglas. Fare har lenge blitt brukt til å kontrollere og begrense uønsket adferd. Dette er nærmest et universelt fenomen. Vi bruker farer som begrunnelse for å stoppe aktiviteter vi ikke liker, som for eksempel oljeboring i Lofoten. Eller bilkjøring. Og hva vi synes er ålreite aktiviteter, avgjøres blant annet av hvordan vi mener et godt samfunn er organisert. Altså av vår verdensanskuelse.

Forenklet etter Douglas kan våre ulike verdensanskuelser plasseres på en skala fra individualistisk til kollektivistisk. Folk som befinner seg på den kollektivistiske siden av skalaen, føler at samfunnet som helhet er viktigere enn individet, og at vi sammen har et ansvar for at individer har gode liv. Vi finner dem ofte på venstresiden i norsk politikk. Typisk for høyresiden mener individualister at enhver er sin egen lykkes smed, og at staten ikke skal ta ansvar for folks liv.

Enkelte risikoer passer bedre med en gitt verdensanskuelse enn med andre, mente Douglas. Individualister er disponert til å avfeie miljørisikoer fordi anerkjennelse av at industrien skader miljøet, vil medføre restriksjoner på industriell virksomhet, en aktivitet de synes er bra. Kollektivister finner miljørisikoer attraktive fordi de kan lede til nye regler som temmer egoismen som kjennetegner individualisme og uregulerte markeder. Alt dette var teori fram til den amerikanske jusprofessoren Dan Kahan i 2007 fant en metode for å skille individualister fra kollektivister slik at han kunne forske på dem.

Kahan har testet hvordan disse gruppene forholder seg til den samme informasjonen. Resultatet var (ned-) slående: I ett forsøk lot han en gruppe lese en tekst om det vitenskapelige grunnlaget for klimaforskningen. Men den hadde to ulike avslutninger. En der løsningen var å redusere forbruket, den andre der løsningen på klimaproblemet var å bygge kjernekraftverk og sette i gang med geo-engineering, en teknikk for kunstig å regulere jordens temperatur. De som leste den første versjonen mente etterpå at klimaforskningen tok feil. De som leste teksten der ny teknologi er løsningen, godtok i større grad at klimaet er i forandring, til tross for at det ikke finnes noen logisk forbindelse mellom årsaken til problemet og løsningen som ble foreslått.

Når mennesker utsettes for informasjon som går på tvers av deres verdier, avfeier de den heller som usann, hevder Kahan. Det er altså ikke slik at folk tar til fornuft bare de får den riktige informasjonen. Vi hører nemlig det vi vil høre. Og blir sannheten for ubehagelig, tar vi den for å være løgn. Dette er ikke et godt utgangspunkt for å skape konsensus og dialog.

Det eksisterer forenklet sett bare to løsninger på klimaproblemet: Enten kan vi redusere forbruket av energi og ressurser eller vi kan utvikle og ta i bruk ny teknologi som gir oss dagens goder uten tilhørende klimagassutslipp. Dersom vi bare vil løse klimaproblemet, burde det være ett fett hvilken løsning vi velger. Men fordi vi bærer på ulike ideer om hva som er en god verden, blir det straks mer komplisert. En teknologisk løsning innebærer andre miljørisikoer og tilfredsstiller ikke kollektivistenes behov for å redusere uønsket egoistisk adferd. Teknologi appellerer derimot til individualisten som tiltrekkes av nye markeder, industrielle muligheter og fortsatt økonomisk vekst. Derimot vil individualisten forferdes ved tanken på redusert forbruk som truer alt han eller hun synes er godt her i verden.

I demokratier forutsetter langvarige løsninger at vi stort sett er enige om dem også over tid. I lengden nytter det ikke å vingle mellom redusert forbruk og teknologiutvikling hver gang stortingsflertallet endres. I dag står kampen om hva som utgjør et godt samfunn i veien for klimaløsninger. Skal vi klare å løse klimaproblemet må vi være villige til å svelge noen elefanter og sette andre agendaer til side.

Kronikken er en forkortet versjon av forfatterens bidrag i antologien «Snu» (red: Simen Ekern, Åsne Seierstad, Aleksander Melli og Nora C. Nerdrum), som lanseres i dag. Se sak side 24-25.