Den svenske forfatteren Henrik Arnstad har i boka «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia» redusert fascismens kjerne til ultranasjonalisme. Det er historisk ukorrekt og det fører svært galt av sted.

Del 1 av denne artikkelen leser du her.

(Refusert i Klassekampen)

Den italienske fascismen

Fascismen som ideologi og program oppsto i Italia, og det er fullt mulig å studere fascismens dokumenter, erklæringer og praksis for å se hva  den sto for, og det er ikke riktig å redusere den til ultranasjonalisme. (Ultranasjonalismen var normen og ikke unntaket blant de imperialistiske statene på den tida.)

Ordet fascisme er avledet av fasces, som var et maktsymbol i Romerriket. Det var et

Partisymbolet til Mussolinis parti, Partito Nazionale Fascista

knippe av kjepper bundet sammen med ei øks. Kjeppene symboliserte embetsmannens rett til å utøve piskestraff. Øksa symboliserte dødsstraffen.

Dette viser i hvor stor grad autoritet og vold er sentrale for fascismen. Benito Mussolini mente at mens det nittende århundre hadde vært sosialismens og liberalismens århundre, så skulle det tjuende århundre være århundret til den totalitære og voldelige staten.  Samfunnet skulle være militarisert.

Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.

Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.

Mussolini ville gjenreise Romerrikets storhet, og det er lett å se i alle symbolene og proklamasjonene. I dette inngikk det også en revansjisme for å gjenerobre områder som Italia hadde tapt i historias gang, som den franske rivieraen inkludert Nice, Korsika, Ticino i Sveits, Dalmatiakysten i Jugoslavia, Malta pluss en del til. I denne forstand var fascismen ultranasjonalistisk,men dette trekket skiller den ikke fra annen imperialisme i samtida. (Husk at på denne tida hersket Storbritannia over store deler av verden, og så på det som sin naturlige rett.)

I familiepolitikken var fascismen sterkt patriarkalsk. Kvinner fikk statlig støtte til å være hjemme og føde barn.

Fasistisk modernisme: Casa del Fascismo, Como. Foto: Pål Steigan

Oppsummert noen hovedpunkter ved fascismen:

• Den autoritære, voldelige og militariserte staten
• Klassesamarbeid i stedet for klassekamp
• En korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet
• En patriarkalsk og altomfattende stat
• Førerprinsippet, Mussolini så seg i rollen som en romersk keiser, Il Duce, fyrsten
• Modernisme og futurisme, fascistene så på seg sjøl som en morderniserende kraft
• En patriarkalsk familie, anti-homofili
• Revansjistisk, imperialistisk, nasjonalistisk og rasistisk
• Anti-demokratisk
• Anti-liberalistisk
• Anti-sosialistisk
• Anti-kommunistisk

Fascismen var et svar på klassekonfliktene i samtida. Det var en mulig løsning på kapitalismens problemer. For å slå ned klassekampen og hindre en sosialistisk revolusjon og samtidig revitalisere den italienske kapitalismen, fant fascismen løsninga i en korporativ, altomfattende og autoritær stat.

Henrik Arnstad sier til Klassekampen at “- Fascismen er en utpreget middelklasseideologi.” Dette er så upresist at det blir helt feil. Fascismen var først og fremst til fordel for de store kapitalistene i industrien og de store jordeierne, latifundistene. Det var ingen tilfeldighet at Italias største industrikapitalist Giovanni Agnelli (FIAT) var en sterk tilhenger av fascismen og sørget for å profittere på den.

Det man kan si er at fascismen svarte på småborgerskapets redsel for krisa og for arbeiderbevegelsen, og at det derfor utgjorde et massegrunnlag for fascismen. Men fascismen var en ideologi for storkapitalens uinnskrenkede og voldelige diktatur.

I sitt opprinnelige manifest tok fascistene også opp progressive saker, som stemmerett for kvinner, minstelønn, førtitimers uke og lavere pensjonsalder. Til å begynne med fantes det også ei gruppe med fascistiske feminister, men de ble fort marginalisert. Fascismen var opprinnelig ikke spesielt anti-semittisk. Fem framtredende jøder var blant partiets første medlemmer, og grupper av jøder var også med på den fascistiske marsjen mot Roma i 1922. Fascisten Italo Balbo, som ble generalguvernør over det erobrede Libya, var prinsipiell motstander av de anti-jødiske lovene som ble innført med Mussolinis allianse med Hitler. Fra siste halvdel av trettiåra var den italienske fascismen utvetydig anti-semittisk.

Da Italia erobret Libya ble svært mange muslimer drept, men siden forsøkte fascistene å etablere et godt forhold til islam. Staten bygde moskeer og da Mussolini besøkte Libya i 1937, erklærte han seg som Islams beskytter og lot seg overrekke et sverd (“islams sverd”) som skulle symbolisere dette. Muslimer ble oppmuntret til å slutte seg til fascistpartiet. Italia rekrutterte 30.000 muslimer som sloss på aksemaktenes side i Nord-Afrika.

Benito Mussolini i Tripoli i 1937 da han lot seg utrope til “Islams beskytter” og som symbol på dette fikk ovverrakt “Islams sverd”.

Fascismen var også et svar på konfliktene i Italia. (På kapitalistisk grunn, naturligvis.) Gjennom Il Risorgimento, Italias samling i 1861, hadde man “skapt Italia, men det gjensto å skape italienere”. Det var store regionale forskjeller, landet var tilbakeliggende på mange områder, det manglet skolegang, helsevesen og lovverket var så som så. Fascismen stilte seg som oppgave å løse disse problemene samtidig som man holdt arbeiderklassen nede og deporterte og drepte sosialister og marxister.

Arven etter fascismen

Fascismen døde ikke i 1945, og i Italia etablerte Mussolinis tilhengere i 1946 det fascistiske partiet Movimento Sociale Italiano, som var et støtteparti for utallige kristelig-demokratiske regjeringer. Det var Italias fjerde største parti i en lang periode. Mange av fascistenes ideer er også videreført av andre. Den moderne kapitalistiske staten er for eksempel både basert på korporativisme og forbud mot klassekamp, uten at man kan kalle den fascistisk av den grunn.

Kapitalismens krise og fascismen

Fascismen var liksom nazismen i Tyskland et autoritært svar på den daværende krisa i kapitalismen. Dagens kapitalisme er oppe i ei krise som antakelig er mye verre, og som kan se ut til å vare veldig lenge. I dag finnes ikke det småborgerskapet som fascistene kunne bruke som massegrunnlag mot arbeiderbevegelsen. Kapitalismen er blitt enormt mye mer konsentert og monopolisert. Derfor ser vi at dagens kapitalisme henter verktøy fra fascismens verktøyskuff. Vi ser:

• Imperialistisk krigføring som en permanent tilstand
• Militarisering av samfunnet
• Økninga av den voldelige undertrykkinga
• Innskrenkning av de liberale, demokratiske rettighetene (Patriot Act et al.)
• Hel eller delvis opphevelse av det parlamentariske demokratiet til fordel for en ikke-valgt elite (Hellas, Kypros osv.)
• Rasisme

I dagens Europa er foreløpig den ikke-valgte europeiske eliten med EU-kommisjonen og Troikaen i spissen en større trussel mot demokratiet enn svartskjortene på høyre fløy.

Dagens kapitalisme har ikke hatt noen grunn til å revitalisere enkelte andre sider ved fascismen, som førerprinsippet, ettpartisystemet og uniformeringa. Derimot ser vi at disse ideene finnes i rikt monn i diverse reaksjonære bevegelser som viderefører et større spekter av det fascistiske tankegodset. Skulle kapitalismen trenge dem, så er de der.

Klassekampen har hatt en del artikler med utgangspunkt i ei bok av den svenske forfatteren Henrik Arnstad og hans bok «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia».

Det har vært forunderlig lesning. Arnstad reduserer fascismens kjerne til ultranasjonalisme, og da bærer det virkelig galt av sted.

Langrenn og fascisme

Boka ble anmeldt Expressen av Anita Goldman og hun tar Arnstads begrepsbruk noen vasse steg videre. I anmeldelsen Ett renad folk finner hun en klar forbindelse mellom norske bunader og norsk langrenn på den ene sida og fascismen på den andre:

“Under det tidiga 1900-talet utformade norska nationalister typiska folkdräkter som skulle bäras vid offentliga nationalistiska högtidligheter som nationaldagen 17 maj. På politiska grunder utformades urgamla och typiskt norska sedvänjor, folksagor och hantverk, som i själva verket varken var urgamla eller typiskt norska. Jag läser och minns med en rysning Jimmie Åkesson i folkdräkt när den neofascistiska rörelsen gjorde sitt inträde i vårt lands parlament.”

“Om detta med norrmän och skidor verkar som en naturlig koppling, som inget har med politik – och fascism! – att göra, så tänker man annorlunda när man läst Henrik Arnstads “Älskade fascism”.”

Er det Petter Northug som har gjort Anita Goldman så bitter på norsk langrenn? Uansett viser Arnstads bok, og ikke minst Goldmans artikkel hvor galt det bærer av sted å bruke en så ensidig og ahistorisk definisjon av fascismen.

Den norske bunaden og fascismen

Nasjonalismen hadde sitt store gjennombrudd på 1800-tallet og var ideologisk drivkraft bak de anti-føydale og demokratiske bevegelsene. Den norske nasjonalismen, som ble utforma av demokrater og framskrittsvennlige folk, retta seg naturligvis mot den svenske overhøyheten. (Er det nederlaget i unionsstriden som ennå henger igjen hod vårt kjære broderfolk.) Siden bunader er nevnt, så var det et nasjonalt prosjekt som i første rekke ble ført fram av Hulda Garborg. Dels tok hun utgangspunkt i folkedrakter som allerede fantes, og dels mobiliserte hun kvinner over hele landet til å skape nye folkedrakter i tradisjonell stil. Dette var en del av de demokratiske folkebevegelsene i Norge for hundre år siden, og helt spesielt en kvinnebevegelse. Hulda Garborg var opptatt av arbeiderbevegelsen, av målsaka og av kampen mot imperialisme og barnearbeid. Hun var grunnlegger av Det norske teatret. Å knytte hennes bevegelse til fascismen markerer et intellektuelt lavmål.

Nordisk nasjonalisme

Jeg vet ikke om Arnstad og Goldman kan sitt eget lands nasjonalsang. For å friske på hukommelsen, skal jeg bare sitere et par strofer.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

–

Med Gud skall jag kämpa, för hem och för härd,
för Sverige, den kära fosterjorden.
Jag byter Dig ej, mot allt i en värld

Og hva var så disse fornstora dar, som man her ikke bare hyller, men forsikrer om at man vil gjenreise? Det dreier seg naturligvis om 1600-tallet, da Sverige var en av de aller største krigermaktene i Europa. Anført av kong Gustav II Adolf herjet svenske krigere på det polske og det tyske slettelandet i mer enn ti år. De plyndret, voldtok og drepte for fote. Trettiårskrigen førte til at ca. 40% av innbyggerne på landsbygda og 30% av innbyggerne i byene ble drept eller døde som følge av krigen.

Massehengning under Trettiårskrigen. Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.

Richard Dybeck, som skrev den svenske nasjonalsangen, kan også ha tenkt på den nordiske sjuårskrigen. Da angrep svenske tropper Norge i 1567 og etterlot seg blant annet en nedbrent Hamar domkirke. Sarpsborg ble også satt i brann av de svenske invasjonsstyrkene.

Og Du gamla, du fria viser naturligvis også til Kong Karl XII som herjet over store deler av Europa til han med troppene sine angrep Norge i 1718. De beleiret Fredriksten festning i Fredrikshald (nå Halden), og der falt Karl XII. Dette markerte på mange måter slutten på de fornstora dar.

Denne episoden er forresten omtalt i den norske nasjonalsangen. I fjerde vers av Ja vi elsker heter det:

ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Det Bjørnson her viser til er at brødrene Hans og Peder Colbjørnsen, som ledet motstandskampen i Fredrikshald. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke husene deres i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen.

(Nå skal det sies at Bjørnson også påberoper seg Gud som en slags spesiell beskytter av Norge, når han i sjuende vers av nasjonalsangen skriver at Alt hvad fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Så akkurat på det punktet har de to nasjonalsangene et fellestrekk. Det overgås bare av den danske nasjonalmyten der angivelig Gud skal ha gitt det danske flagget Dannebrog til kong Valdemar Sejr under et slag ved Estland i 1219.)

Angrepskrig eller motstandskamp

Mens den svenske nasjonalismen gjennom århundrer har vært den svenske adelens og krigerkastens ideologi for å drive erobringskrig, har den norske nasjonalismen vært det nasjonale borgerskapets og småkårsfolkets ideologi for å føre motstandskamp mot slik undertrykking. At så Gustav II Adolfs landsmann Henrik Arnstad synes at det er den norske nasjonalismen som er spesielt skummel, får vi bare ta til etterretning.

Den svenske overklassen var også på nippet til å gå til ny angrepskrig i 1905 da Norge var i ferd med å bryte ut av unionen. Den viktigste grunnen til at det ikke ble noen krig, var at den svenske arbeiderklassen mobiliserte mot krigen og til støtte for Norges rett til fredelig løsrivelse. Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen fikk full støtte fra sosialdemokratiske og liberale kretser for det svenske kravet «Fred med Norge – rättvisa åt Norge!» Aristokraten og arbeiderlederen Hjalmar Branting førte an i denne kampen og gikk så langt at han i en 1. mai-tale oppfordret svenske soldater til mytteri mot offiserer som ville føre krig mot Norge. (Noe han ble dømt for.)
Det tyske overfallet på Norge og okkupasjonen fra 1940–45 førte til at den norske nasjonalismen igjen fikk spille en progressiv og anti-imperialistisk rolle. Mens det svenske kongehuset og den svenske adelen symaptiserte med Hitler, førte det norske folket en motstandskamp med livet som innsats. Igjen er det vel verdt å merke seg at at framtredende svensker som redaktør Torgny Segerstedt støttet den norske motstandskampen og kampen mot nazismen.

Men det blir noe underlig at Brantings og Segerstedts landsmann Henrik Arnstad fordømmer den norske nasjonalismen så sterkt og forbinder den med fascismen.

Motstand mot Europaunionen

I 1972 og 1994 sjokkerte og overrasket det norske folket den norske og europeiske eliten ved å stemme nei til norsk medlemskap i EU. I Brussel og EU-kommisjonen regnes euroscepticism som et av de fremste kjennetegnene på høyreekstremisme og fascisme. Så der har Henrik Arnstad funnet sine partnere, ikke i Brantings og Segerstedts tradisjon, men på parti med folk som José Manuel Barroso og Herman van Rompuy, som nå gjennom Troikaen legger land etter land inn under finanskapitalens direkte diktatur. Disse herrene ser også på nasjonalisme og nasjonal sjølråderett som den verste styggedom som de i sin opphøyde visdom skal nedkjempe uten brysom innblanding fra det uopplyste folket. Journalister og forskere i EU-landa, og ikke minst i et tradisjonelt så servilt land som Sverige, er hjernevasket inn i dette tankesettet. Henrik Arnstad bare føyer seg inn i rekka.

Den nye norske nasjonalismen

I motsetning til Sverige har ikke Norge vært noen krigerstat, og norsk nasjonalisme har i all hovedsak vært uttrykk for kamp mot undertrykking. Til nå! Fra 1990-tallet har Norge i stigende grad blitt et land som i likhet med Sverige i gamle dager sender soldater for å krige i fremmede land for imperialistiske og kolonialistiske interesser. Anført av den rødgrønne regjeringa ser vi nå opptakten til en hyllest til norsk militarisme som vi stort sett har vært spart for tidligere. De har kuppet frigjøringsdagen for å gjøre den til NATOs krigsdag og feiring av norske styrkers krigføring i Kosovo, Afghanistan og Libya. Norge har langt igjen til vi tar igjen Sverige i utenlandsherjinger, men det er tradisjonen til Karl XII og Gustav II Adolf våre ledere nå vil føye oss inn i.

I del 2 av denne artikkelen skal jeg ta for meg den virkelige fascismen og kanskje kommer det også en del 3 som eventuelt vil ta opp annen høyreekstremisme. Følg med!

Nesten daglig får vi eksempler på at Statoil, praktisk talt uten motforestillinger, får legge premissene for norsk politikk. Politikere og journalister står i stram givakt når Statoil gir sine direktiver.

Jeg har derfor lansert karakteristikken: “Norge er et oljeselskap med et land på slep”. Men karakteristikker til side, la oss se på tall!

Norges 30 største selskaper

Lista over Norges 1000 største selskaper (2011) foreligger nå. Jeg har ennå ikke hatt tid til å analysere hele lista. Men jeg har sett på de tretti største, og det er mildt sagt spennende og avslørende lesning.

Statoil hadde i 2011 en samlet omsetning på svimlende 533 milliarder kroner! (Statsbudsjettet hadde samme år ei inntektsside på ca. 1100 milliarder.)

Ut over seks Statoil-selskaper var det hele sju oljeselskaper blant de 30 største. Disse selskapene solgte for 832 milliarder eller 70% av den samlede omsetninga for de 30 største. Seks av de ti største er oljeselskaper. Så ved siden av at Statoil er en Gulliver blant Liliputene i norsk næringsliv, så er oljesektoren samlet fullstendig dominerende. De 30 største selskapene omsatte for 1200 milliarder, altså mer enn den norske staten. Og de hadde over 50% av den samlede omsetninga for Norges 500 største selskaper.

Statoil utgjør 44% av omsetninga til Norges største bedrifter. Das ist der Pudels Kern! – Der ligger hunden begravet!

Hvis det virker som om Statoil eier Norge, så er det fordi Statoil eier Norge.

Det er ikke Stoltenberg som styrer Norge, det er Helge Lund, og han er ikke på valg i høst.

Les mer her!

Nord-Korea har truet Sør-Korea med “endelig ødeleggelse” og har truet USA med atomkrig. Samtidig har USA flyttet startegiske atomvåpen til Guam-basen i Japan.

Kan det virkelig bryte ut atomkrig? Og hva er bakgrunnen for truslene og den skarpe språkbruken?

Koreakrigen

Koreakrigen raste fra juni 1950 til juli 1953. Da våpenhvileavtalen ble undertegnet var millioner av sivile drept og lemlestet og 18 av de 22 byene i Nord-Korea utslettet av amerikanske brannbomber. Den amerikanske presidenten Harry Truman sendte amerikanske tropper inn i denne krigen uten å legge det fram for kongressen.

Det er fortsatt bare ett land som har brukt atombomben, og som kjent er det USA som utslettet de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945. Og USA var svært nær å atombombe Kina flere ganger under Koreakrigen.

Bombing av en landsby nær Hanchon med napalm

Men om atombomben ikke ble brukt, drepte de amerikanske napalmbombene flere sivile enn atombombene gjorde i Japan. Pyongyang var en by uten militær betydning og med over en halv million innbyggere. Husene var av tre, så da de amerikanske brannbombene falt, brant byen som et eneste stort bål. Det er en av de verste krigsforbrytelsene i historien.

General MacArthurs ordre var “å ødelegge alle kommunikasjonsmidler, enhver installasjon og fabrikk og alle byer og landsbyer. Ødeleggelsen skal starte ved grensa til Mandsjuria og fortsette sørover.”

Mao sendte to millioner frivillige fra Folkets frigjøringshær for å støtte den nordkoreanske hæren og krigen endte i deling av Korea.

Men Koreakrigen tok aldri slutt.  Det finnes ingen fredsavtale, bare en våpenhvile. Alt dette hører med for å skjønne det som skjer i Korea.

Sør-Korea framskutt atombase mot Kina

Siden Koreakrigen har USA holdt fast på sine militærbaser med strategiske atomvåpen i Sør-Korea. Sammen med baser i Japan og Taiwan er de en del av den amerikanske innringingen av Kina. Dette er også grunnen til at USA har motsatt seg ethvert forsøk på gjenforening av det delte Korea. Nå som USA taper på område etter område overfor Kina, så er USAs militære overlegenhet snart det eneste kortet USA har igjen. Derfor vil ikke USA gi slipp på en eneste militærbase ved Kinas grenser.

På 1980-tallet var fortsatt Sør-Korea et militærdiktatur. Da reiste flere delegasjoner fra sør på ulovlige vennskapsdelegasjoner til Nord-Korea. De ble rutinemessig arrestert og fengslet ved hjemkomst. I Seoul møtte jeg den gangen en protestantisk biskop som hadde sittet i fengsel i sør etter et slikt besøk. Han forsikret meg om at dersom det er noe de fleste koreanere ønsker, så er det et forent Korea.

Men et forent Korea ville betydd slutten på de amerikanske atombasene, så det vil ikke Pentagon tillate. Et forent Korea ville også sannsynligvis bli en industriell gigant som ville ta ytterligere markedsandeler fra amerikansk industri. Med et samlet folketall nesten like stort som Tyskland, med en solid industriell base i sør og rike mineralforekomster i nord, ville et forent Korea bli en utfordrer til noen og hver.

Kims atomtrusler

Nord-Korea har atomvåpen og det nye er at de sannsynligvis også har noenlunde presise ballistiske våpen til å bombe mål langt unna. Om de faktisk ville være i stand til å nå mål i USA er en annen sak. Men Nord-Korea ville være i stand til å påføre Seoul (25 millioner innbyggere) uhyggelige tap. Det ville naturligvis føre til en gjengjeldelse som ville bety minst like uhyggelige tap i nord. Dette vet Kim Jung-un, og er det noe han ikke ønsker så er det å utløse en slik krig.

Hvorfor truer han da? Atomvåpnene er omtrent det eneste kortet han har. De som kjenner Korea mener at det også ligger innenrikspolitiske årsaker bak trusselpolitikken, at han ønsker å holde rivaler i sjakk og sikre sin posisjon. Det kan være, men det viktigste er at han ønsker konsesjoner fra utlandet, og da først og fremst fra USA. Dette har virket før og han håper at det kan virke igjen. Men da må truslene være troverdige. Og det er derfor han driver så høyt spill. Og det er også der faren ligger. Truslene utløser en spiral av reaksjoner og motreaksjoner og for hvert nivå blir marginene stadig mindre. Faren for en atomkrig ligger i at alle aktørene gjør en serie feil som igjen utløser nye feil hos motparten.

Finnes det noen løsning?

Det mangler ikke på forslag til løsninger. De inneholder elementer som:

• Oppheving av krigstilstanden og undertegning av en fredsavtale
• Fremmede tropper og militærbaser ut av Korea (i dag betyr det USA)
• Opphevelse av sanksjonene mot Nord-Korea
• Atomvåpenfri sone

Og i det lange løp: En gjenforening av Korea.

Den viktigste hindringa mot en slik løsning er ikke Kim Jung-un, men USA.

Irak sto ikke bak 11. september-terroren i 2003. Landet hadde ikke masseødeleggelsesvåpen. Begge disse påskuddene for angrepet på Irak i 2003 var rein og skjær løgn.

MEN Irak har olje. Og USAs visepresident het Dick Cheney, tidligere toppsjef i oljefirmaet Halliburton. Ti år etter angrepet viser det seg at dette selskapet er den desidert største vinneren på krigen.

Uhyggelige tap

Krigen som bygde på massive løgner har påført det irakiske folket uhyggelige tap. Kanskje så mange som 1,5 millioner mennesker har mistet livet som følge av krigen. Et mye større antall har fått fysiske og psykiske skader av krigen. Infrastruktur og produksjon er ødelagt og rasert, byer og landsbyer bombet til ruiner og det sivile samfunnet er oppløst i borgerkrigsliknende tilstander.

USA og det amerikanske folket har også tapt. Krigen har kostet USA nesten 2000 milliarder dollar, et beløp som vil stige til 6000 milliarder over 40 år.

Til nå har krigen kostet 4488 amerikanske soldater livet, og over 30.000 sårede, men i tillegg er det over 360.000 som har andre skader etter krigene i Afghanistan og Irak.

Men noen kan le hele veien til banken

Åtte dager etter invasjonen i Irak kunne Paul Wolfowitz, som var viseforsvarsminister og en av de ledende krigsaktivistene si til en kongresskomité at Irak raskt ville kunne finansiere sin egen gjenoppbygging. Ikke noe kunne være mer misvisende.

Men de selskapene som fikk kontrakter for den amerikanske invasjonen og okkupasjonen har tjent seg styrtrike. Her er de ti største krigspofitørene:

Ett selskap troner alene på krigsprofittørtoppen, KBR, Kellogg Brown and Root, som fram til 2007 var eid av Halliburton. Halliburton var det selskapet Dick Cheney var leder for før han ble visepresident for George W. Bush. Da Halliburton solgte KBR kunne selskapet innkassere de blodpengene som KBR hadde tjent inn i de første krigsårene. KBRs totale krigsprofitt har vært på 39,5 milliarder dollar.

Oljefondet får naturligvis sin del av blodpengene

Oljefondet, som ved en misforståelse kalles “Statens pensjonsfond utland”, eier 1,5 milliarder i aksjer i Halliburton og 188 millioner i KBR. Så om det ikke blir så mye til framtidige pensjonister av dette fondet, så har i alle fall krigsprofittørene god støtte.

En anonym kilde har avslørt et gigantisk internasjonalt nettverk av skatteunndragelser.

Det er International Consortium for Investigative Journalism (ICIJ) i Washington som har jobbet med disse dataene, og det er liten tvil om at de er i ferd med å avsløre økonomiske forbrytelser i mega-format.

Enorme mengder data

Databasene, regnearkene, epostene og andre dokumenter som er avslørt omfatter 260 gigabyte med data og det vil fortsatt ta lang tid å gjennomgå dem. Det dreier seg blant annet om to millioner eposter om økonomiske transaksjoner som ikke tåler dagens lys.

Gigantiske formuer

EU regner med at omlag 1000 milliarder euro unndras fra skatt hvert år i unionen. I følge Tax Justice Network finnes det mellom 21.000 og 32.000 milliarder dollar i svarte penger i verdens skatteparadiser.

Dette er tall det er nesten umulig for oss vanlige mennesker å forstå. Men for å få et bilde av hva det dreier seg om så kan vi tenke på at verdens samlede BNP på et år er ca. 70.000 milliarder dollar.  Det betyr at de skjulte formuene i skatteparadisene utgjør mellom en tredel og en halvpart av verdens samlede årlige BNP. Og enda er ikke ikke-finansiell formue med i regnestykket, slikt som gull, eiendommer, luksusyachter under fremmed flagg osv.

The 0.01% community

Dette er formuene til noen få tusentalls mennesker. Dette er The 0,01% community. Dette er en superrik overklasse som plyndrer sine egne og andres land, presser sine regjeringer til å skjære ned på offentlige utgifter og tyne flertallet mest mulig, mens altså de sjøl samler formuer som til sammen er dobbelt så store som USAs årlige BNP.

Hva kunne vært gjort?

Hadde menneskeheten hatt tilgang til disse formuene, så kunne man meget enkelt

• ha utryddet fattigdommen
• gitt alle barn og unge skolegang
• utryddet analfabetismen
• gitt alle tilgang på reint drikkevann og gode sanitærforhold
• sørget for grunnleggende helsevesen for alle

Og når man hadde gjort det ville man fortsatt hatt 90% av disse formuene igjen til andre gode formål, slik som å skape bærekraftig landbruk og industri og reparere skadene etter kapitalismens rovdrift. (UNDP sier at det vil koste 1% av verdens inntekter å utrydde fattigdommen og at 0,5% ville sikre universell adgang til  grunnleggende tjenester (helse, grunnleggende utdanning, ernæring, tilgang til vann og sanitære forhold).

Og likevel er det fortsatt noen som mener at kapitalismen er det best tenkelige systemet for denne planeten.

Jeg har ført en diskusjon med SVs Thor Egil Braadland i Klassekampen om Libya-krigen. Nå vil han ikke diskutere Libya-krigen mer med meg, og det kan jeg forstå. Han har svært dårlige argumenter.

Han skylder på at andre partier har uthult grunnlovens bestemmelser. Men det fratar ikke SV et sjølstendig ansvar. SV kunne ha forlangt stortingsbehandling, men gjorde det ikke, og var dermed med på en ytterligere undergraving av og brudd på grunnloven. SV kunne ha sagt nei til krigen, og dermed stått fram som et fredsparti.

I stedet valgte partiet å støtte en krig med usanne påstander. SV og Kristin Halvorsen er dermed medansvarlige for de krigsforbrytelsene som ble begått av NATO og NATOs allierte i krigen.

Jeg spurte om Braadland ville støtte et krav om uavhengig granskning, og da viser han til at Snorre Valen har krevd at NATO skal granske sin egen krig. Fra når begynte SV å regne NATO som uavhengig? Og når fikk SV en så bunnløs tillit til NATO at de tror at en gransking i NATOs regi vil være noe verdt? Kan dere ikke like gjerne be mafiaen granske Italias svarte økonomi?

Overfor Libya har SV opptrådt som et hvilket som helst annet NATO-parti på Stortinget. Med vakre ord om å beskytte sivilbefolkningen har de ikke bare støttet, men aktivt gått in for, en krig som har ødelagt et land og drept svært mange mennesker.

Se dokumentasjonen min her.

Bankene på Kypros har vært stengt i ei uke og parlamentet har vært ute av stand til å fatte noe vedtak om hva landet skal gjøre med krisa. Og i Brussel, Frankfurt og Berlin opptrer EU-toppene som keisere som har mistet enhver kontakt med folket.

Det finnes ikke mange historiske eksempler på at en sentralbank har utløst et “bank run” – en bankpanikk – men Den europeiske sentralbanken har prestert å gjøre akkurat det.

Hvorfor bankpanikk?

EU-troikaen (EU-kommisjonen, IMF og Den europeiske sentralbanken) har krevd at Kypros skal finansiere deler av ei krisepakke for bankene gjennom å vedta en skatt på innskudd. Å innføre skatt på innskudd er å fravike bankenes garanti overfor innskyterne. Når man gjør det, så utløser man bankpanikk. Det første innskyterne da gjør er å styrte til banken og ta ut pengene sine. Men ingen bank i verden kan innfri kravene fra kundene hvis de kommer alle på en gang og vil ta ut innskuddene. Da går banken over ende.

Bankpanikk i Berlin i 1931. (Wikipedia)

Det utrolige nå er at det er sentralbanken som utløser bankpanikken. Det kommer av at Den europeiske sentralbanken ikke er en virkelig sentralbank for eurolanda, men en institusjon som skal sikre interessene til de dominerende medlemslanda og til finanskapitalen.

Bankene på Kypros er konkurs

De siste begivenhetene viser at bankene på Kypros i virkeligheten er konkurs. Noe av bakgrunnen er godt kjent nå. Kypros har gjort landet til et skatteparadis gjennom å ha svært lave skatter på kapital og svært lite innsyn i hvor pengene kommer fra. Derfor har det blitt en populær havn for pengemoguler som vil slippe skatt, slik som John Fredriksen, og for hel- og halvkriminelle som trenger et sted for å hvitvaske penger fra tvilsom virksomhet, slik som de russiske oligarkene. Bankene har så brukt denne kapitalen for å låne ut til mye spekulativ virksomhet og har blant annet skapt ei boble innen boligbygging og eiendomsutvikling. Blant annet er det lånt ut mye til Hellas. Og med en gresk økonomi i fritt fall, kan man jo tenke seg hvor sikre disse utlånene er.

Den kypriotiske staten skulle slått bankene konkurs

og deretter nasjonalisert dem. Bankene er i dag ikke verdt 1 euro, så det logiske er å ta konsekvensen av det. Hadde staten slått bankene konkurs, ville det ha vært aksjonærene og de store innskyterne som måtte ha tatt tapene, mens staten kunne ha garantert innskuddene til de små kundene og foretakene. Dette var den kursen Island tok da man lot bankene gå konkurs for å redde folket. Norge gjorde det samme under bankkrisa i 1987 da staten overtok DnB, Fokus Bank og Kredittkassen. Men i EU lar man heller folket gå konkurs for å redde bankene. Og det er det som skjer på Kypros. EU vil at folket på Kypros skal blø for å redde eierne av bankene, altså aksjonærene.

Bankgarantier uten verdi

I EU finnes det et system som gir garantier for bankinnskudd under 100.000 euro. Dette er gitt som et direktiv fra Brussel og alle medlemsland (samt EØS-land) er forpliktet til å ha det. Det er denne garantien Troikaen nå krever at Kypros bryter. Men en garanti som ikke overholdes er ingen garanti. Om de konfiskerer 6 % av innskuddene nå kan de komme tilbake å konfiskere 10 % neste gang. Derfor løper kundene til banken for å ta ut pengene sine.

Råvarer og militærbaser i bytte?

Det har vært spekulert i om Kypros vil gi russiske oligarker eierandeler i kypriotiske gassfelt som motytelse for det de taper i bankene – eller at Russland kanskje skulle få marinebase på øya som plaster på såret. Det ene forslaget dårligere enn det andre kommer på bordet i stedet for det eneste logiske og mest nærliggende: å la finanskapitalen blø.

EU-herskerne uten føling med folket

EU-herskerne med sentralbanksjef Mario Draghi og Tysklands Angela Merkel i spissen har vist at de gir fullstendig blaffen i folket i de perifere medlemslanda. Land etter land gjøres til gjeldsslaver under Troikaen uten rett til å styre sin egen økonomi. De påtvinges nedskjæringer som driver folket ut i massearbeidsløshet, fattigdom og nød. Dette er en dødsspiral, det er et system som bygger opp ei stadig større økonomisk og politisk krise.

Les bloggen: Herretenkerne og EU-krisa

Økonomien stuper

Som en typisk representant for dette virkelighetsfjerne aristokratiet har EU-president José Manuel Barroso gang på gang erklært at euro-krisa er over.

Ingenting kunne være mer feil. EU-landa har gått fra finanskrise til djup økonomisk krise. Produksjonen stagnerer, bruttonasjonalproduktet faller.

I følge Eurostat falt BNP i eurosonen med 2,4% i fjerde kvartal 2012 fra året før.

Håndteringa av krisa på Kypros kan gjøre situasjonen mye verre! Så følg med – det er langt fra over. Det verste gjenstår.

Ære være NRK Brennpunkt. De har gravd fram viktige deler av sannheten om Norges og NATOs skitne krig i Libya. Men ingen ære til norsk presse fram til nå.

Vi vet nå mye om den skitne krigen:

• Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte Libya krig.
• Begrunnelsen den rødgrønne regjeringa, inkludert SV, ga for å bombe Libya var å redde sivile liv. Vi vet nå at det var en løgn.
• De rødgrønne påsto at de hadde dekning i FN-vedtak om å gå til krig. Det var også en løgn. Les Bjørgulv Braanens leder om dette i Klassekampen.
• De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing.
• Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.
• NATO påsto at krigen ikke tok sikte på å styrte Gaddafi, men norske fly skal ha vært med på å bombe presidentpalasset i Tripoli.
• Gaddafi ble ikke bare styrtet, han ble slaktet som en gris av våre allierte på bakken. (Korreksjon: den typen slakt han ble utsatt for hadde aldri blitt tillatt på dyr.) Dette er en krigsforbrytelse etter Genevekonvensjonen. Norges regjering er som krigførende part medansvarlig.
• Norge brukte en bistandsretorikk for å begrunne at vi var den mest aggressive bombemakta i Libya.
• Bare 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til Natos mandat.
• NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. Dessuten ga den flystøtte til en jihadistisk milits som gjennomførte grove krigsforbrytelser og blant annet ødela byen Sirte.
• Libya var nok et diktatur, men slett ikke det verste i Afrika, og det var noe av det nærmeste Afrika hadde som kunne likne en velferdsstat. Norge har vært med på å bombe den i stykker og banet vei for en nyliberal sjokkdoktrine til fordel for de store korporasjonene.
• Våre allierte på bakken i Libya, NATOs infanteri, var sterkt dominert av salafistiske jihadister, finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. Disse folkene sto bak våpenforsendelser til terrorangrepet på In Amenas i Algerie.

Sirte før og etter NATOs krig. Halvorsen “angrer ingenting”.

Stortinget har sviktet sin oppgave

Det er den rødgrønne regjeringa som er konstitusjonelt ansvarlig for Norges krigsforbrytelser i Libya. Men Stortinget slipper ikke unna. Stortinget godtok at regjeringa ikke hadde lagt fram et så alvorlig spørsmål som krig for de folkevalgte. Ja, Stortinget godtok at det ikke engang forelå et formelt vedtak fra ei samla regjering. Derfor er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité inhabil i denne saka.

Derfor rettet jeg tidlig en henvendelse til Riksrevisjonen ved riksrevisor Jørgen Kosmo. Han svarte da:

Jeg har lest din henvendelse, og dersom du ønsker en prøving av Regjeringens beslutning er det Kontroll og Konstitusjonskomiteen du bør henvende deg til.

For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre.

Her begår Kosmo en alvorlig feil. Han skriver at denne saka ikke skal behandles av Riksrevisjonen og i neste setning behandler han den likevel, ved å erklære – uten saksbehandling – at regjeringa har sitt på det tørre. Dermed har han også gjort seg inhabil.

Da gjenstår bare en uavhengig granskning

Regjeringa har til nå prøvd å løse sine alvorlige Libya-problemer med å vende det døve øret til oss få som har kritisert den. Vi har bare vært en håndfull. Dem jeg har oversikt over utenom meg sjøl er Edvard Vogt (som var først), Erling Borgen, Hans Ebbing og Dag Østerberg. (Partiet Rødt aksjonerte utenfor SVs landsmøte i 2012 med krav om granskning.) Regjeringa har bare avfeid oss fordi vi ikke har noen makt. Men etter NRK Brennpunkts avsløringer kan den ikke fortsette å stikke hodet i Libyas sand. Jo lenger den venter nå, jo verre blir skandalen. Derfor bør den så fort som mulig oppnevne en kommisjon som kan gjennomføre en uavhengig granskning av hele saka.

Det ønsker nok ikke Stoltenberg å gjøre. Derfor er min oppfordring til SVs, Senterpartiets og Arbeiderpartiets medlemmer: Krev uavhengig gransking nå! (Eller betal for det i valgkampen.)