Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Pål Steigan

Viser innlegg | Se kommentarer (100)

Situasjonen i Øst-Ukraina er eksplosiv, og det er et definisjonsspørsmål om landet er på randen av borgerkrig eller om borgerkrigen alt er i gang (16.04.2014).

Kuppregimet i Kiev har sagt at det vil slå ned opprøret i øst og Russland har store styrker oppstilt på sin side av grensa. Vesten varsler opptrapping av sanksjonene. Russland varsler at gasseksporten gjennom Ukraina kan bli stanset. Og USA har to militære fartøyer i Svartehavet. Faren for en storkrig er avgjort til stede. Men krigen kan fortsatt unngås.

«Små grønne menn»

I Øst-Ukraina har menn i like uniformer og med like, russiske våpen, men uten distinksjoner, dukket opp i de opprørske byene. Kuppregjeringa i Kiev sier at det er russiske soldater. Og det er jo ikke utenkelig. Det kan også være russere fra Krim, eller det kan være russisktrente militære fra Øst-Ukraina. Russlands innflytelse i Ukraina begynte jo ikke i går.

Russland sier at de ikke har agenter i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Grensene mellom Russland og Ukraina er åpne. USA sier at de ikke har leiesoldater i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Kuppregjeringa vil naturligvis ønske å ha dem der. Og vi har allerede sett at tidligere israelske soldater har ledet kampenheter på Maidan, så hvorfor ikke leiesoldater fra Greystone eller andre slike uoffisielle amerikanske enheter? Jeg sier som i «Javel, statsminister»: – Tro ingenting før det er offisielt benektet!

Talsmann for Det hvite hus, Jay Carney, har sagt at CIAs sjef John Brennan har vært i Kiev i helga 12.-13. april for å ha diskusjoner med sine kolleger der. Det var neppe en ferietur.

Opprøret i øst

Ingen bør være overrasket over at opprøret i Øst-Ukraina kom. Det første kuppregjeringa gjorde var å frata det russiske språket sin posisjon i det ukrainske samfunnet. Det var en grov provokasjon mot det russisktalende flertallet i øst og mot russisktalende minoriteter ellers i landet. (Det var også brudd på prinsippene til EU og Europarådet, uten at man der brydde seg så mye om det.) Så ble russiskhatende fascister og nazister tatt inn i regjeringa – for sikkerhets skyld i den delen av regjeringa som har med voldsapparatet å gjøre. Begge deler var egnet til å øke frykten i øst for hva som kunne komme.

Kartet viser byer der det har vært rapportert om lokale opprør. Dette er regioner som er overveiende russisktalende. Dette er Donbass der gruvene, metallindustrien og annen tungindustri finnes. Dette var Sovjetunionens industrielle hjerte, og det er også her store deler av Ukrainas eksportinntekter kommer fra. Bare Donetsk oblast inneholder 12% av Ukrainas naturressurser.

Gruvearbeiderne deltar i opprøret

Spørsmålet om klasse har vært lite oppe i diskusjonen om Ukraina. Men det er neppe tvil om at opprøret i Kiev, Euromaidan, var dominert av studenter, folk fra frie yrker og småborgerskap. Arbeiderklassen glimret stort sett med sitt fravær. Og det kom heller ingen støtte til Maidan fra gruvene og metallindustrien i øst. Det er lett å forstå. Hovedkravet på Maidan var kravet om assosiasjon med EU. Er det noe arbeiderne i øst frykter som pesten, så er det tilslutning til EU. Industrien og gruvene i øst er nedkjørte og gammeldags. Oligarkene som eier dem har ikke investert, de har bare pumpet så mye rikdom ut av dem som mulig. Markedet deres ligger i Russland og tidligere sovjetstater. De har ingenting å stille opp mot moderne tysk industri. Et helt reelt scenario for industrien og gruvene i øst ved en EU-assosiasjon er massenedleggelser og en total underleggelse under vestlig (les tysk) industridominans.

Derfor er det ikke overraskende at gruvearbeiderne og metallarbeiderne slutter seg til opprøret i øst, slik Bloomberg melder. Deres klasseinteresser er helt uforenlig med assosiasjon med EU, og et brudd med Russland vil ikke bare ramme dem som russisktalende, men som arbeidere.

Opptrapping av boikotten – strid om gassen

USA fører an i kampanjen for stadig kraftigere boikott mot Russland. Dette faller tysk kapital og tyske industriledere tungt for brystet. Er det noe de ønsker seg like mye som en bolt gjennom hodet, så er det ødeleggelse av markedet og investeringsmulighetene i Russland.

Med 6.200 tyske firmaer med investeringer i Russland og en bilateral handel verdt 76 milliarder euro (2013) vil en handelskonflikt bli svært smertefullt for tysk økonomi, og livstruende for Russland, sa Anton Börner, sjef for det tyske eksport- og industriforbundet BGA.

Börner la til at Tyskland ikke kan klare seg uten Russland og at en boikott vil kunne føre til at alle prognoser om tysk vekst i 2014 ville bli «verdiløst papir».

Så kampanjen for økt boikott av Russland er en amerikansk kampanje som vil skade USAs europeiske konkurrenter nesten like mye som den vil skade Russland. (Tyskland er en mye viktigere industriell konkurrent til USA enn det Russland er.)

Den nye silkeveien

Nylig var Kinas president Xi Jinping i Tyskland og la fram sin plan om en moderne silkevei,en 11.000 kilometer lang jernbane fra den kinesiske megabyen Chongqing til den tyske industribyen Duisburg med utviklingssoner underveis. For tysk kapital er dette en investeringsmulighet som knapt har sidestykke. Storparten av denne silkeveien går gjennom Russland, så enhver boikott av Russland er en direkte trussel mot dette prosjektet.

Det er klart at USAs strateger kan styre sin begeistring for en akse Beijing, Moskva, Berlin, og konflikten i Ukraina gir dem en perfekt mulighet til å sabotere denne.

(I forbifarten tok Xi Jinping seg tid til å etablere et handelsenter for kinesiske renminbi i Frankfurt i en avtale verdt 56 milliarder dollar.)

Økonomisk krigføring er krigføring

Selv i servile NATO-land som Norge må ikke folk innbille seg at økonomisk krigføring ikke er krigføring. Prøver du å kvele et land økonomisk, så er det en krigshandling. Dette vet enhver militærstrateg.

I artikkelen Sanksjoner er økonomisk krigføring tok jeg opp dette:

EUs viktigste handelspartner

EU er Russlands viktigste handelspartner. EU står for om lag 50% av Russlands eksport og import. Det siste tiåret er samhandelen tredoblet og den utgjorde i 2012 337 milliarder euro. Russland import fra EU vokste på samme tid  fra 34 til 123 milliarder euro. Russland er nest etter USA og Kina EUs viktigste handelspartner. Og når det gjelder europeisk eksport, så er Russland gått forbi USA til å bli EUs nest viktigste marked.

Hva mener jeg om Putin?

Noen lesere har spurt om jeg er «Putin»-vennlig. Jeg er overrasket over spørsmålet, men kanskje jeg burde være takknemlig. Det er jo artig at det er viktig for noen hva jeg mener om Russlands statssjef.

Jeg ser ingen grunn for meg til å være Putin-vennlig. Putin er en kristen-konservativ kapitalistisk og imperialistisk politiker. Jeg mener Russland trenger en ny sosialistisk revolusjon for å styrte Putin og den monopolkapitalistiske klassen han representerer. På rullebladet sitt har Putin blant annet den svært blodige undertrykkinga av Tsjetsjenia og ødeleggelsen av hovedstaden Grozny.

Men det var ikke Putin som styrtet den valgte presidenten i Ukraina og innsatte et kuppregime med nazister. Det var heller ikke Putin som ivret for en massiv bombekampanje mot Syria på grunnlag av falske påstander om et gassangrep fra regjeringsstyrkene.

Det er et utvilsomt faktum at dersom vi ser på de siste 20 årene så er det ingen stat i verden som overgår USA når det gjelder å angripe og ødelegge land, krenke nasjonal sjølråderett, rasere livsgrunnlag og drepe millioner av mennesker. Barack Obama føyer seg inn i rekken av krigsforbrytere fra presidentene Bush senior, Clinton og Bush junior. Enda så grove forbrytelsene til Putin har vært, så rekker ikke Russland USA til knærne når det gjelder masseødeleggelser og folkemord. (Krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, for å nevne de viktigste.)

Høyt spill kan føre til krig

Det er nøyaktig hundre år siden den første verdenskrigen begynte og innledet det til da største blodbadet i verdenshistorien. Krigen kom ikke fordi noen hadde planlagt en verdenskrig. Dette burde stemme oss til ettertanke i dag. Jeg tror ikke USA planlegger verdenskrig, eller at Russland gjør det. Men de har låst seg i et spill der dominoene kan begynne å falle, og så er krigen i gang, uten at det egentlig var tenkt sånn.

Sett at kuppregjeringa i Kiev slår veldig brutalt ned på opprøret i øst, gjerne da med sterke innslag av nazister fra Høyresektoren. Sett at desperate opprørere i øst appellerer til Russland om militær assistanse – og at de får det. Sett at Kiev så ber om militær bistand fra NATO – og får det. Jeg sier ikke at dette vil eller må skje. Men ingen kan vel utelukke et slikt scenario. Hvor langt er vi da unna storkrigen?

Brødre og bak grensen bor

En gammel venn av meg, som jeg fortsatt regner som en god venn, skrev i en blogg nylig at «Akkurat nå hater jeg Russland».

Jeg skrev et svar til ham der jeg blant annet skrev:

Jeg var nylig i Vietnam. Der har USA drept og lemlestet fire millioner mennesker i din og min levealder. Og folk drepes og lemlestes fortsatt av de giftene USA pøste ut over landet. Er det noen som skulle ha grunn til å hate, så måtte det være vietnameserne. Men jeg møtte ikke én eneste som uttrykte et slikt hat. Jeg møtte noen amerikanere som bodde der deler av året og spurte dem om de hadde møtt noe hat. Men de benektet det totalt.

Begge mine foreldre jobbet i motstandsbevegelsen under krigen. Fattern satt to år i tysk fangenskap. Muttern gikk som kurér med fare for sitt liv. Men de lærte meg ikke å hate Tyskland. De lærte meg å hate nazismen, ja, men ikke Tyskland eller tyskere. Tvert om lærte de meg tysk før jeg begynte på skolen, og fattern jobbet et halvt år i München på midten av femtitallet for å hjelpe tyskerne med å bygge opp filmutdanninga si igjen etter krigen. Altså bare tolv år etter at han så inn i tyske børseløp.

De som hersker over oss ønsker at vi skal hate, slik at det blir lettere å manipulere oss til å støtte en ny krig. I dag er en ny storkrig mulig. Jeg vil ikke si sannsynlig, men det er fullt mulig å se mange scenarier som kan utløse et nytt masseslakt i Europa. Da trenger vi ikke hatet.

Muttern lærte meg sangen «Frem kamerater». Hun sang:

Tro ikke dem som tender hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
makt som knuger alt på jord.

Hun visste hva krig var. Hun lærte meg ikke hat, men kjærlighet og solidaritet. Jeg synes det er bedre alternativer.

Jeg føler sterkt med det ulykkelige folket i Ukraina som er i hendene på oligarker, imperialister og reaksjonære krefter som ikke vil dem noe vel, og som i verste fall kan lede dem til slaktebenken. Og nettopp derfor advarer jeg mot den kursen Kiev og Vesten nå følger. I sympati med såvel ukrainsktalende som russisktalende i Ukraina (og andre nasjonaliteter) sier jeg: Tro ikke dem som tenner hatets flamme!

Krigen kan unngås

Det finnes intet ønske om krig med Russland, ikke en gang i USA. Bare 26% av amerikanerne mener at USA bør gi Ukraina militær støtte, mot 65% som er imot. USA har ikke en gang lykkes i å få sin aller nærmeste allierte, Israel, på linje i Ukraina-konflikten. Som sagt er Europas største industrimakt, Tyskland, svært lite interessert i en konflikt med Russland. De to mest folkerike landa i verden, som til sammen har over 2,6 milliarder innbyggere, går i mot USAs aggressive politikk mot Russland. Kinas president Xi Jinping har oppfordret til å løse konflikten på fredelig vis, og Kina har behendig lykkes i å gi Russland en viss moralsk støtte uten å skade forholdet til sine vestlige partnere.

Selv den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger har tatt til orde for at det må kunne finnes en løsning der Ukraina blir en nøytral stat med stor grad av indre selvstyre for provinsene.

For å hindre at krigsspiralen tar av, er det viktig å hindre borgerkrig i Øst-Ukraina. Det ser ut for meg som om den eneste mulige fredelige løsninga vil bestå i at provinsene i Ukraina får utstrakt autonomi, kanskje etter mønster av Belgia eller Spania, og at Ukraina ikke søker om noen form for tilknytning til NATO.

Det verden nå minst av alt trenger er krigshissere av typen Carl Bildt eller Anders Fogh Rasmussen. Norge har fått æren av å dele ut Nobels fredspris. I Nobels testamente står det at prisen skal gå til den som

…har gjort best arbeid for å fremme brorskapet mellom nasjonene, for avskaffelse eller reduksjon av stående armeer og for å holde eller fremme fredskongresser.

Er det for mye å håpe på at norske politikere skal kunne opptre i nobeltestamentets ånd?

I august 2009 gjenomførte Pentagon sitt første økonomiske krigsspill. Krigsspill er en vanlig metode for å simulere militære konflikter.

Det nye denne gangen var at det ikke var generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!

Kina innhenter USA – og går forbi

I boka Sammenbruddet (2011) så jeg på den voldsomme forandringen av styrkeforholdene mellom stormaktene som har pågått de siste årene og som faktisk bare styrkes av den økonomiske krisa. Dette handler først og fremst om Kinas framvekst som en mulig ny supermakt i konkurranse med USA.

Her er noen klassiske eksempler som viser hvordan Kina rykker fram og forbi.

Verdens største økonomier

Det er flere måter å måle størrelsen på et lands økonomi på. En måte som er blitt svært utbredt er å se på bruttonasjonalprodukt basert på kjøpekraftsparitet, på godt norsk: hva man får for pengene. Målt på denne måten er Kina raskt på vei til å ta igjen USA som verdens største økonomi. I 2012 utgjorde USAs økonomi 19,4% av verdens BNP, mens Kinas utgjorde 14,8%. (Kilde: Wikipedia, 2014) I en rapport fra IMF hevdes det at Kina kan komme til å ta igjen USA allerede i 2016. (Jeg tror det er litt i overkant og holder på mitt tips om at det skjer i 2020.)

Bilproduksjon

Bilen har vært sjølve symbolet på den amerikanske økonomien, og USA har vært verdens bilfabrikk nummer én. Den tida er slutt. Nå er Kina verdens ubestridte ener innen bilproduksjon. Da jeg møtte borgermesteren i Shanghai i 1981 sa han at han drømte om at hver kineser skulle ha sin egen bil. For meg lød det mer som et mareritt enn som en drøm, men skulle Kina oppnå samme biltetthet som USA, ville antall kjøretøyer i verden måtte dobles. Kina produserer nå 22,9% av verdens kjøretøyer mot USAs 12,2%. I 2000 produserte Kina bare en femtedel av det Japan produserte, i 2012 produserte Kina det dobbelte av Japan. Her har maktskiftet skjedd fort. (Kilde Wikipedia, 2014)

Største havner

Som verdens største eksportnasjon trenger Kina å frakte varene til markedene i Vesten, og det foregår i første rekke med skip. Derfor har Kina bygd opp sine havner til å bli noen av verdens største og travleste. Den eneste europeiske havna som kan måle seg med de kinesiske havnene er Rotterdam. Men kineserne er leie av at deres skip må ligge og vente på kaiplass i den nederlandsk havna, så de har kjøpt havnerettighetene i den greske havnebyen Pireus for 35 år. Målet er å bygge ei havn der med større kapasitet enn Rotterdam. Av verdens ti største havner ligger sju stykker i Kina, ingen i USA. Wikipedia, 2014:

Kina satser også på havner andre steder, og det handler først og fremst om handel.

Høyhastighetstog

Et område der Kina satser mer enn noe annet land i verden er utbygging av et nett med høyhastighetstog. Her er ikke USA en gang med i konkurransen. Hvis vi regner med både de høyhastighetsbanene som er i drift og de som er under bygging, så ligger 64% av verdens høyhastighetsbaner i Kina (etter antall kilometer bane). (Wikipedia, 2014)

Jadekaninen har landet

Kina har et måneutforskingsprogram so er oppkalt etter den kinesiske månegudinnen Chang-e. 15.12.2013 landet romfartøyet Chang-e-3 på månen og plasserte ut det lille kjøretøyet Yutu, jadekaninen, etter månegudinnens kjæledegge. Dette var et nytt gjennombrudd for Kina i romforskningen, og indirekte også militærteknologisk.

Wu Weiren, leder av måneprogrammet, sier at Kina nå er teknisk sett klar for også å utforske Mars. Dette skjer samtidig som USA ikke har noe aktivt måneprogram og nå er avhengig av russisk hjelp for å bringe astronauter fram og tilbake til den internasjonale romstasjonen.

Valutakrigen

Den 6. september 2012 erklærte kinesiske myndigheter at fra nå av er alle våre banksystemer og handelssystemer klare for å gjøre all kinesisk handel med olje i renminbi og ikke i dollar.

Dagen etter erklærte russiske myndigheter at fra nå av vil de selge så mye olje Kina måtte trenge og at de ville inngå kontraktene i renminbi og ikke i dollar.

Krisa i Ukraina har fått USA til å true med å ramme den russiske rubelen. Og det er mulig for Vesten å svekke den russiske valutaen. Men hva er det sannsynlige mottrekket? Naturligvis at Russland gjør sitt ytterste for å frigjøre seg fra dollaren. Det kan gjøres ved at Russland dropper dollar som valuta i samhandel med andre land, slik som Kina, India, Sør-Afrika og Brasil, og enten bruker gull, rubel eller kinesiske yuan i stedet.

I mars 2014 undertegnet Angela Merkel og Kinas president Xi Jinping en avtale som gjør Frankfurt til internasjonalt senter for handel med renminbi.

Vestens økonomiske sanksjoner mot Russland vil altså bare sette ytterligere fart på en prosess som allerede er i gang, og slutten på den prosessen er at dollarens dager som internasjonal reservevaluta er slutt.

Kina har ikke bedt om en økonomisk krig med USA, men dersom strategene i Det hvite hus skulle sette i gang en slik krig, tyder alt på at det vil gå som en observatør til krigsspillet i 2009 sa: Kina vinner uten å løfte hendene.

Hvordan har det seg at en høyere funksjonær i US State Department med karriere fra Wall Street blir toppleder i både Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA?

Hva ønsker State Department å oppnå, og hvorfor har alle disse NGO-ene godtatt dette?

Suzanne Nossel – fra State Department til Amnesty

Hun kan godt komme til å bli en av de viktigste medlemmene av Hillary Clintons team på utenrikspolitikk, så det kan være like greit å merke seg henne. Hun heter Suzanne Nossel og tilhører det demokratiske partiet. Under Bill Clinton var hun nestkommanderende til USAs FN-ambassadør Richard Holbrook.

I det private næringslivet har hun jobbet med digitale medier i McKinsey og Bertelsmann. Og hun har vært strategiutvikler på Wall Street. Hun har i rask rekkefølge hatt toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og nå PEN-klubben i USA. Før hun tok over lederjobben i Amnesty jobbet hun i State Department i avdelingen for internasjonale organisasjoner. Da hun ble leder i Amnesty var det mange i organisasjonen som oppfattet det som en stor skandale.

Liberal internasjonalisme og «smart power»

I 2004 skrev Nossel en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power».

Bush-administrasjonen har kapret den en gang så progressive doktrinen liberal internasjonalisme, for å rettferdiggjøre muskelbrukende militarisme med arrogant unilateralisme (enerådighet fra USAs side). Progressive må gjenerobre arven etter Wilson, Roosevelt, Truman og Kennedy med en utenrikspolitikk som vil bygge opp under USAs makt og samle verden bak den.

Hun argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:

En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.

På denne måten mente hun at USA kan forsterke sin ledende rolle og overvinne europeisk motvilje gjennom å utnytte Europas engasjement for humanitær hjelp, konfliktløsning og utvikling.

Nossel har også jobbet for Council for Foreign Relations, som er samlingspunktet for USAs finanskapital og nøkkelfolk i politikken.

State Department satser på organisasjonene

Et sentralt ledd i denne «smarte» strategien er at State Department jobber gjennom NGOene, og helst gjennom organisasjoner som har høy status blant folk i store deler av verden.

Smart power er et nøkkelbegrep i hauken Hillary Clintons utenrikspolitiske program, slik hun har forklart i flere intervjuer. USAs militære overherredømme blir nå frontet gjennom en narrativ som hun presenterer i New Statesman, som sier at det dreier seg om:

…empowering women and girls around the world is crucial to seizing long-term opportunities for promoting peace, democracy and sustainable development.

I en slik strategi spiller naturligvis humanitære organisasjoner av ulike slag en sentral rolle. Strategien går langt tilbake. På femti- og sekstitallet var det CIA som ga støtte til organisasjoner av ulike slag som et redskap i den kalde krigen. Men Vietnamkrigen og alt som fulgte gjorde CIA svært kompromittert, så USA trengte andre redskaper.

I 1983, under president Ronald Reagan, ble National Endowment for Democracy (NED) opprettet for å «støtte demokratiske institusjoner over hele verden gjennom privat, ikke-regjeringsorganisert innsats». I 1991 sa Allen Weinstein, som skrev lovutkastet for å etablere NED:

En masse av det vi gjør i dag ble gjort i hemmelighet av CIA for tjuefem år siden.

NED ble altså et redskap for å hvitvaske CIA-penger og gjøre dem stuereine i organisasjonene. NED blander seg inn i lands indre anliggender ved å gi penger, teknisk bistand, opplæring, datamaskiner, kontorutstyr og biler til utvalgte politiske grupper, foreninger, dissidenter, studentgrupper, forleggere og aviser osv.

Derfor er State Department i NGOene

Med Suzanne Nossels CV og hennes erklærte politiske program er det all grunn til å regne henne som State Departments forlengede arm når hun i rask rekkefølge sikres toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben. Og det virker.

Human Rights Watch (HRW) er en privat organisasjon som er finansiert av milliardæren George Soros. Soros bruker sin rikdom til å utøve smart makt gjennom organisasjoner over hele verden, og har vært helt sentral i de såkalte «fargerevolusjonene».

HRW jobber nært sammen med CIA og State Department, slik det for eksempel går fram i et telegram fra Bangkok som Wikileaks har lekket.

HRW og Amnesty ga feilaktige og overdrevne rapporter om Gaddafis krigføring mot opprørerne i 2011. Amnesty fungerte de facto som pådriver for den krigen som NATO innledet i mars 2011. (Se organisasjonens erklæring av 23.02.2011.)

Før krigen mot Libya jobbet Suzanne Nossel i State Department og hun var sentral i utforminga av FNs Menneskerettskommisjons resolusjon om Libya, som gjennom sine overdrivelser ble viktig for å utløse krigen. Rett etterpå ble hun utnevnt til toppsjef i Amnesty.

Både HRW og Amnesty har gjort sitt beste for å hisse til en vestlig bombekrig mot Syria. Amnesty lagde blant annet en kampanje for stakkars Zaynab al-Hosni som angivelig ble drept og lemlestet av syriske sikkerhetsstyrker. Det ble derfor litt pinlig da det viste seg at Zainab var i live.

Men både PEN-klubben, HRW og Amnesty International er totalt tause når det gjelder Julian Assange, Bradley Manning og Edward Snowden. Derimot fortsetter PEN sin kampanje for den relativt ubetydelige kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo og Pussy Riot. Kinesiske og russiske opposisjonelle er bra, særlig når de er ekstremt pro-vestlige. Amerikanske opposisjonelle fortier vi, og særlig de viktigste av dem.

Amerikanerne som organiserte kuppet i Kiev

Hvis ikke Victoria Nuland hadde kommet med sin famøse uttalelse «Fuck the EU» er det tvilsomt om noen hadde hørt om hennes samtalepartner, USAs ambassadør Geoffrey Pyatt.

Geoffrey Pyatt er en av disse høye tjenestemennene i State Department som ser på seg sjøl som en slags CIA-agent, sier Ray McGovern, tidligere analytiker i CIA.

«Revolusjon på bestilling». Denne artikkelen av Steve Weissman viser hvordan ambassadør Pyatt og hans team finansierte og organiserte kuppet i Kiev gjennom diverse såkalte NGOer. Sammen med Soros Foundation sørget han også for at det var kontinuerlig web-TV fra Maidan, slik at opprørerne fikk mediedekning. Soros etablerte Ukraine Crisis Media Center, og sammen viste de stor oppfinnsomhet i å utøve det State Department kaller «soft power».

Dette samspillet mellom CIA, Pentagon, State Department, private stiftelser og en hærskare av mer eller mindre velvagte «humanitære organisasjoner» og såkalte NGOer vil være mønsteret for USAs fortsatte kamp for verdensherredømme. Og dersom krigshisseren Hillary Clinton blir president vil det bli amerikansk doktrine.

 

19. mars 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at Norge var klart for å sende kampfly til Libya. Norge erklærte dermed krig mot et av FNs medlemsland, uten at det fantes noen behandling i Stortinget.

Ja, det fantes ikke en gang noe formelt regjeringsvedtak. De som støttet denne krigen sier at de er «stolte av den norske innsatsen» og at de «angrer ingenting». Så da skal de vel feire nå, da?

Stoltenbergs erklæring

Statsministerens kontor sendte 19.03.2011 ut en pressemelding der det heter:

- Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Da han kom med denne erklæringa, hadde det ikke vært noen stortingsbehandling, og det finnes heller ikke noe vedtak fra regjeringa. I sine memoarer forklarer daværende SV-leder Kristin Halvorsen hvordan dette ble behandlet:

«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.

Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.

Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»

Norges krig mot Libya ble besluttet via mobiltelefon og sms.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han, Halvorsen og Navarsete gjorde.

Jeg har tidligere skrevet at behandlinga er et alvorlig brudd på grunnloven, og at regjeringa burde ha vært stilt for riksrett.

Jusprofessor emeritus Edvard Vogt anmeldte utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for

krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten og  andre krigsretts-relevante  traktater som forplikter Norge – samt mot de bestemmelser i norsk lov  som regulerer norsk krigsdeltakelse.

Stortingspartienes hyllest til krigen

Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden.

De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF).

La meg dvele et øyeblikk ved Dagrun Eriksen (KrF), ikke fordi hun var verst, men på grunn av hennes arumenter:

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.

Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling. Da vil jeg i forbifarten nevne for Dagrun Eriksen hva som er den virkelige situasjonen i det landet hun gikk inn for å bombe:

Christian Post melder fra Libya at sju kristne ble funnet brutalt myrdet utenfor Benghazi i Libya 24.02.2014. Væpnede menn gikk fra hus til hus for å finne og drepe kristne.

I følge kristne kilder var livet ekstremt vanskelig under Muammar Gaddafi, men etter at han ble styrtet og drept av NATO med allierte, har det blitt mye verre. I følge den kristne organisasjonen Open Doors, har nå 75% av Libyas kristne rømt fra landet.

(Den libyiske byen Sirte var en moderne by med ca. 80.000 innbyggere. Der ble Sirte-erklæringen om Afrikas enhet og uavhengighet undertegnet i 1999. Etter krigen var byen en ruinhaug.)

Historiens dom

På NATOs toppmøte i Paris 19. mars 2011 sa Jens Stoltenberg:

Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene.

Kristin Halvorsen skriver i sine memoarer om Libya-krigen:

«– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret 6. februar 2014 under tittelen «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».

I foredraget erklærte Eriksen Søreide at hun er stolt over Norges bombekrig i Libya:

Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne.

Det har gått tre år, og det er på tide å ta Stoltenberg på hans ord. Hva er historiens dom over krigsaktivistene i regjering og storting tre år etterpå?

Bård Vegar Solhjell lovte Stortinget «en kontinuerlig vurdering»av de resultatene som ble oppnådd. Jeg har ikke sett noen evaluering i det hele tatt, men nå på treårsdagen er det kanskje på tide å stoppe opp og gjennomføre den evalueringa som aldri kom.

Vi vet nå mye om den skitne krigen:

Det er ingen grunn til å forvente at politikerne vil bidra til en ærlig evaluering av krigen mot Libya, men finnes det i Norge aviser eller andre medier som er uavhengige nok og ærlige nok til å gjøre en grundig evaluering av Libya-krigen tre år etter?

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret 6. februar 2014 under tittelen «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».

(Hele foredraget kan leses her: «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».)

I foredraget erklærte Eriksen Søreide at hun er stolt over Norges bombekrig i Libya:

Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne. Men vi gjorde oss også erfaringer som synliggjør Natos utfordringer.

Siden krigen førte til at Libya ble rasert, landet er i oppløsning og Al-Qaida nå har makta i deler av landet, så er Høyres suksesskriterier på det rene.

Hun sa også:

Med anskaffelsen av F-35 kommer nemlig også en forpliktelse. Vi kommer til å ha det mest moderne flyet i alliansen og kan derfor få et ekstra påtrykk fra allierte både når det gjelder deltakelse i fredstidsoperasjoner og krisehåndtering.

Ikke bare er flyene uegnet til å forsvare Norge og koster en formue, de forplikter oss også til flere Libya-kriger.

Fredsprisvinner Barack Obama har truet med å «straffe Russland» og har antydet omfattende økonomiske sanksjoner, som ville innebære en økonomisk krigføring mot Russland.

6.03.2014 ga Obama en «Executive order» som er slik utformet at den i prinsippet kan ramme alle og enhver som er uenig i USAs Ukraina-politikk, men som også er så sjølmotsigende at den like gjerne kan ramme Victoria Nuland, John McCain eller Barack Obama sjøl. Den lover nemlig å straffe dem som har:

deltatt i eller bidratt til å undergrave demokratiske prosesser og institusjoner i Ukraina, eller har bidratt til å true freden, sikkerheten, sjølstendigheten eller integriteten til landet.

Og så ender det opp med at USA vil gjøre noen tiltak mot 11 personer og EU mot 21 personer. Dette må være skinnfellen som brølte.

Putin må trekke den konklusjonen at USA har innsett at Krim er tapt.

Selv haukene i det amerikanske senatet har liten lyst på å svare på Russlands intervensjon på Krim med militære midler. De har gode grunner til det.

Obama har truet med at «Russland skal få merke kostnadene» og utenriksminister John Kerry truer med økonomisk krigføring. Men hvordan har EU tenkt seg en økonomisk krig mot Russland?

Ikke storkrig i første omgang

Obamas reaksjon på den russiske intervensjonen viser at det ikke blir storkrig i denne omgangen. USA har ingen mulighet til å vinne en konvensjonell krig med Russland om Ukraina, og da gjenstår bare den kjernefysiske krigen, og heldigvis ser det ut til at ingen i den amerikanske ledelsen tør å tenke tanken.

Men Obama truer med å boikotte G8-møtet som er tillyst i Sotsji, og Kerry går et skritt lenger og truer med å kaste Russland ut av G8 og å innføre økonomiske sanksjoner. Det skal dreie seg om å svekke rubelen, fryse russiske konti og kanskje handelskrig.

Hva med EU?

Det er ikke noe overraskende i at USA truer med økonomiske sanksjoner. Så dypt involvert som USA har vært i statskuppet i Kiev, er det det minste man måtte regne med. Men er dette samkjørt med EU? Vil virkelig Merkel og Cameron ha en økonomisk krig med Russland?

Jeg minner om at EU nesten ikke har egne energikilder og er totalt avhengig av å importere olje og gass.

Europa står foran ei energikrise ingen har sett maken til, og at de ikke har peiling på hvordan denne krisa skal løses. La oss se på et par grafer.

Olje- og gassproduksjon og -forbruk i Europa

Disse to grafene viser at Europa vest for det tidligere Sovjetunionen er totalt avhengig av import av olje og gass. Egenproduksjonen går ugjenkallelig nedover. Dette er tall for 2011. I 2012 falt importen enda litt, men det kommer ikke av økt egenproduksjon, men av økonomisk stagnasjon. Og her er Norges bidrag regnet inn.

Utenom Norge er det først og fremst Russland som holder EU i gang med sin naturgass. 34% av EUs behov for naturgass dekkes av import fra Russland.

Kilde: BP Statistical Review of World Energy 2013

Det finnes ingen muligheter for EU til å erstatte russisk gass med gass fra noe annet hold, i hvert fall ikke på kort sikt. Russland har store inntekter fra eksporten av gass til EU, så landet ønsker ikke en konflikt om dette.

Men dersom EU under påtrykk fra USA skulle gå til økonomisk krig mot Russland, så er gassimporten i fare.

Den store tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Vom Kriege» (Om krigen):

“Ingen starter en krig – eller: ingen med vettet i behold burde gjøre det – uten først å ha en klar mening om hva han ønsker å oppnå med krigen og hvordan han ønsker å føre den.”

De som starter denne krigen er stort sett en gjeng med skrivebordsgeneraler. De er farlige, for de skjønner ikke hva de holder på med.

Ekstremt scenario

Skulle gassen fra Russland utebli, går EU i stå. Det handler om industrien, strømforsyninga, oppvarminga, kort sagt hele samfunnsmaskineriet. Ikke minst gjelder dette de to største importørene av russisk gass, nemlig Tyskland og Italia.

Europa har ikke kommet seg etter krisa i 2008. Italia har hatt stagnasjon og nedgang på hele 2000-tallet, og selv EUs industrilokomotiv, Tyskland, har hatt vekstrater helt ned i 1%. Frankrike kappes med Storbritannia om å være EUs nest største økonomi. Men landet har massive problemer. Landets kredittverdighet er nedgradert. Industrien sliter tungt. Underskuddet på statsbudsjettet er større enn EUs krav og gjelda ligger på 90% av BNP. 26,2 millioner EU-borgere er arbeidsløse og i enkelte land er halvparten av ungdommen uten jobb.

Denne gruppa land er det som nå truer Russland med økonomisk krigføring. Skulle det bli en slik økonomisk krig, så vil det være ille for Russland, men det ville være en katastrofe for EU.

Ansporet av USA har EU-lederne ført en politikk i Ukraina og overfor Russland som har ført verden til randen av krig. De har vist en ansvarsløshet og en dømmekraft som har vært under enhver kritikk. Og nå kommer de med trusler som først og fremst vil kaste deres egne land ut i kaos og elendighet. Hva slags ledere er dette?

 

Ukraina: Sjokkdoktrinen, fase 2

Publisert 28 februar

Ukrainske oligarker og internasjonal finanskapital gjør seg nå klar til fase 2 i den ukrainske sjokkdoktrinen.

Først har de i samarbeid med nazister og fascister klart å smadre det gamle regimet og satt landet i en sjokktilstand. Da er det klart for det som var det egentlige målet, nemlig å sikre seg Ukrainas marked og dets ressurser.

Hva de håpet og hva de får

I diskusjonen om statskuppet i Ukraina har jeg fått spørsmålet fra flere: Tror du flertallet på Maidan var fascister? Tror du ikke flertallet først og fremst var trøtte av korrupsjon og oligarker og ønsker seg frihet og ei bedre framtid?

Mine svar på det er: Nei, jeg tror ikke flertallet på Maidan var fascister. Fascistene var i mindretall, men det var de som vant. Og jo, jeg tror virkelig at flertallet på Maidan ønsket alt det der, men det er det motsatte de får.

I boka Sjokkdoktrinenviser Naomi Klein hvordan USA og den globaliserte kapitalismen gang på gang enten har utløst katastrofer eller har benyttet seg av katastrofer til å sette et land i sjokktilstand, for så, mens folk ikke er i stand til å reagere, har gjennomført en dramatisk ødeleggelse av landets økonomi til fordel for den globaliserte finanskapitalen. Fra kuppet i Chile til Sovjetunionens sammenbrudd, fra 11. september til krigen i Irak, gang på gang mens folk har vært i sjokk, har internasjonal finanskapital rykket inn, forlangt privatisering og globalisering og gjennomført storstilte ran av et lands ressurser. Nå er det Ukrainas tur.

Fotballsupportere i Lviv med kjempebilde av fascisten Stepan Bandera

Oligarkenes rolle

Da Sovjetunionen brøt sammen passet en del gamle partipamper på å sikre seg kontrollen over de største økonomiske godbitene. Sammen med en håndfull andre dannet de en kaste av oligarker som fullstendig dominerer ukrainsk økonomi. Det er samme sak som i Russland, men oligarkene i Ukraina har vært enda grådigere. De femti rikeste i Ukraina har nesten femti prosent av all formue. Folk er naturligvis rasende på dem, og en grunn til at nazistene i Svoboda har fått oppslutning er at de har tordnet mot oligarkene, omtrent slik Hitler tordnet mot «de jøde-bolsjevikiske plutokratene». Men oligarkenes makt er naturligvis ikke berørt av statskuppet. Tvert om, de var med på å skape det!

Oligarkene Rinat Akhmetov og Dmitrij Firtash kontrollerer 90 delegater til det ukrainske parlamentet. Akhmetov er med sine 15 milliarder dollar en av verdens rikeste menn. Han kontrollerer 100 selskaper med rundt 300.000 ansatte og er den egentlige herskeren over Ukrainas tungindustri i Donbass. De to kontrollerer hver sin TV-stasjon og brukte dem for å styre opprøret.

Akhmetov satset på Fedrelandspartiet og Arsenij Yatsenyuk, eller «Yats», som Victoria Nuland kaller ham, som om han var yndlingsbikkja hennes. Yats er da også blitt statsminister i kuppregjeringa. Firtash, for sin del, støtter Vitali Klitsjko, slik også Angela Merkel og Tyskland gjør. Firtash har plassert sine folk i Klitsjkos UDAR-parti, deriblant en tidligere sjef for de hemmelige tjenestene. (Disse opplysningene bygger på en svært informativ artikkel i Der Spiegel.)

Oligarkene og pengefondet

Arsenij Yatsenyuk har sagt at han kommer til å gjennomføre en serie «ekstremt upopulære tiltak». Og det er helt sant. Oligarkene og Det internasjonale pengefondet (IMF) krever nå drastiske angrep på alle sider av Ukrainas økonomi. IMF kommer til å sikre landet et lån for å unngå konkurs, men som motytelse må Ukraina skjære drastisk ned på offentlige utgifter, fjerne subsidiene på gass, sparke offentlig ansatte, skjære ned lønninger og pensjoner og gjennomføre en «arbeidsreform». IMFs krav fra oktober 2013 kommer til å bli ytterligere skjerpet nå som valutareservene er nesten tomme og valutaen hrivna er i fritt fall.

Dette blir et så brutalt angrep på arbeiderklassen at kuppregjeringa sikkert kommer til å trenge de nye sikkerhetsstyrkene som er satt under ledelse av nazister og fascister i Høyre sektor og Svoboda.

Som Europas sterkeste industrinasjon og verdens nest største eksportnasjon ønsker Tyskland Lebensraum i Ukraina for sin eksport. Tyskland ønsker også en rikelig del av landets ressurser og dets arbeidskraft som nå kommer til å bli billigere enn arbeidskrafta i Kina. Derfor denne assosiasjonsavtalen med EU som i praksis legger Ukraina fullstendig åpent for utenlandsk kapital.

I følge det tyske statistiske sentralbyrået er timelønna i Ukraina (før det siste fallet i hrivaen) € 2,50, mens den i Kina er €3,17. (Bruttolønn pluss indirekte kostnader.)

Flertallet av demonstrantene på Maidan ønsket seg nok frihet, velstand og oppgjør med oligarker og korrupsjon. De de får er dramatisk nedskjæring i minst en generasjon, massearbeidsløshet, mer fattigdom, mer korrupsjon – og oligarkene vil fortsette å plyndre dem.

Det fantes et alternativ

Det hadde ikke behøvd å gå slik.

Hvis det ikke hadde vært en marionetteregjering som tok over i Kiev, men en regjering av og for folket, så kunne den ha konfiskert oligarkenes eiendom for å sikre finansiering av folkets behov, slik som oppvarming, skole og offentlige tjenester. Den kunne ha avvist gjelda i russiske og andre utenlandske banker og krevd at IMF avskrev gjeld slik at Ukraina kunne komme seg på fote. Ukraina har betydelige ressurser innen jordbruk, gruvedrift og industri. Hvis disse ressursene ble kontrollert av samfunnet og ikke oligarkene eller utenlandsk kapital, kunne landet bygge seg opp igjen.

Men det kommer naturligvis ikke til å skje.

For nå kommer Sjokkdoktrinen fase 2.

Vil Ukraina overleve?

Publisert 24 februar

Så lyktes den "revolusjonen" i Ukraina som USA hadde investert 5 milliarder dollar i og som USA og EU aktivt ledet fra sidelinja.

Den korrupte og udugelige president Janukovitsj ble styrtet og demonstrantene i Kiev feirer seieren. Men alle Ukrainas problemer er bare blitt verre, og faren for storkrig i Europa er fortsatt til stede.

Fascister vokter parlamentet

Under hele opprøret i Kiev er det fascistiske og nazistiske grupper som Høyre sektorog Svoboda som har stått i spissen, som har vært best organisert og som har stått for den mest aggressive volden. Deres militante har brent politifolk levende og drept så mange de har klart. Og nå som politiet og sikkerhetsstyrkene er blitt satt ut av spill er det disse fascistene som har tatt over den væpna kontrollen på gateplan.

Nettavisa til Dagsavisen hadde hovedoppslag 23.02.2014 med tittelen: Ukraina skal få samlingsregjering innen tirsdag. Oppslaget var illustrert med et bilde av militsfolk som voktet parlamentet i Kiev. Det Dagsavisen ikke sa noe om var at denne militsen opptrådte under Bandera-flagget, de ukrainske fascistenes flagg. Den militære kontrollen over parlamentet i et av Europas største land er altså overtatt av fascistisk milits.

Det rød-svarte flagget er de ukrainske Bandera-fascistenes flagg.

En av de første beslutningene til parlamentet i Kiev etter å ha avsatt Jarusjenko var å avsette statsadvokaten og innsette Oleh Makhnitskyj, et ledende medlem av nazipartiet Svoboda, som statsadvokat. Hvis noen så tror at de nazistene som har myrdet folk under opprøret vil få noen problemer med det, så er de nok utillatelig naive.

Våpenlagre plyndret

Både i Kiev og Lviv i Vest-Ukraina kommer det meldinger om at militære lagre er plyndret og tusenvis av skytevåpen med ammunisjon stjålet. EUobserver forteller at 12.000 skytevåpen ble fjernet fra et militært lager i Lviv. I Lviv har nazipartiet Svoboda 38% av stemmene og kontrollerer det lokale maktapparatet. Det er ikke svært vanskelig å forestille seg at det er nettopp deres militser som har sikret seg disse våpnene.

Gatekjemperne til Svoboda med partisymbolet wolfsangel

Rabbi ber jødene rømme fra Kiev

Den ukrainske rabbi Moshe Reuven Azman oppfordrer Kievs jøder til å forlate byen og gjerne også landet, dersom det er mulig. Han frykter at jødene i byen vil bli angrepet etter at fascister nå har tatt den væpna makta i Kiev.

Jeg ønsker ikke å utfordre skjebnen, sier rabbi Azman til avisa Maariv. Det kommer nå stadige trusler om angrep på jødiske institusjoner i byen.

Han sender sikkert varme tanker til EU og USA som har samarbeidet med nazistene hele veien.

Ukraina er konkurs

Ukrainas nasjonalbank og finansminister har sagt at Ukraina trenger et internasjonalt garantert lån å 35 milliarder dollar innen et par uker, ellers vil landet ikke være i stand til å betale sine forpliktelser.

(For å sette det i perspektiv: Dette beløpet Ukrania nå forventer å få på bordet innen to uker er ti ganger så stort som det lånet EU ga Hellas i april 2013.) En ukrainsk konkurs vil få dramatiske virkninger på verdensøkonomien.

Før revolusjonen mot Jarusjenko hadde Russland stilt en lånegaranti på 15 milliarder dollar, mens verken USA eller EU var i stand til å stille garantier på det nivået Ukraina trengte. Men nå er situasjonen en annen.

Russland har utsatt neste del av det avtalte lånet til Ukraina på grunn av den spente situasjonen i landet, og vil vente med å utbetale det til situasjonen er mer avklart. Det er ITAR-Tass som melder dette.

Russlands finansminister Anton Siluanov sa til Bloomberg 21.02.2014:

Vi hadde planlagt å betale neste del av lånet nå. Men i den situasjonen som er oppstått har vi mange spørsmål både om hvordan pengene vil bli brukt og hvordan de vil bli tilbakebetalt, sa Siluanov

Ukraina har nesten ikke valutareserver igjen til å betale for sin import.

Industrien og eksportnæringene ligger øst og sør

Ukraina har avansert industri og store mineralforekomster, men den alt overveiende delen av industrien ligger i de russisktalende regionene i øst og sør. Til nå er det disse regionene som har stått for mesteparten av Ukrainas eksportinntekter.Det er mulig å se for seg et scenario der disse regionene nekter å finansiere den ukrainske staten, og da vil sammenbruddet bli totalt – om det ikke blir det før.

Prøver Vesten å utløse en ny storkrig?

Det er helt åpenbart at USAs hensikt med å gjennomføre regimeskifte i Ukraina er å svekke Russland. Dette er en fortsettelse av strategien til Jimmy Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski som mente at USA burde forsøke løsrive Ukraina fra Russlands kontroll for å hindre Russland i å bli en supermakt.

Men Putins Russland er ikke Jeltsins Russland. Det som skjer i Ukraina kan fort true Russland strategiske interesser, og da særlig militærbasene på Krim-halvøya. Krim tilhørte opprinnelig Russland, men ble overført til Ukraina av ukraineren Nikita Krustsjov. Russland har en avtale med Ukraina om likevel å ha en marinebase der.

En ny Krim-krig?

En russisk regjeringstalsmann har sagt at Russland er villig til å utkjempe en krig om Krim for å beskytte den store russiske befolkninga der og sine militære installasjoner.

«Hvis Ukraina blir delt, vil det utløse en krig,» sa den anonyme talsmannen til Financial Times.

«De vil miste Krim først fordi vi vil gå inn for å beskytte regionen, slik vi gjorde det i Georgia,» sa han.

Det er et høyt spill USA og EU spiller.

Mer om Ukraina.

…så lenge den gjennomføres av nazister som i Ukraina eller av jihadister som i Syria. EU og USA bærer et betydelig ansvar for å ha utløst noe som mer og mer likner en borgerkrig i Ukraina.

Deres åpne og skjulte arbeid for å styrte en folkevalgt regjering ved hjelp av høyreekstremister og regelrette nazister kan ikke oppfattes på noen annen måte. Når nazister setter fyr på regjeringsbygninger og dreper for fote, vender Carl Bildt & co det blinde øyet til og gir regjeringa i Kiev eneansvaret for volden.

«Slår de ned opprøret blir det borgerkrig»

Andrei Tarasenko fra Ukrainas Pravy sektor sa 24.01.2014 at dersom opprørspolitiet slår ned demonstrasjonene på Uavhengighetsplassen, «blir det en massakre, og da vil geriljakrigen begynne».

Pravy (høyre) sektor, er Ukrainas ytterste høyre. De synes nazistene i Svoboda er for liberale.

Carl Bildt twitret 19.2.2014 at EU er klar for sanksjoner mot dem som står bak volden i Kiev. Det var tydeligvis ikke Tarasenko han hadde i tankene.

Det er forferdelige scener som utspiller seg i Kiev i disse dager. Folk på begge sider slaktes ned. Men det er svært hyklersk av Carl Bildt og de andre EU-toppene å late som om de ikke har noe ansvar, når de i månedsvis, hvis ikke lenger, har finansiert, trent og oppfordret det ekstreme høyre til å styrte Ukrainas regjering.

Det folk som Tarasenko ønsker seg er å skape et Gaddafi-øyeblikk, altså framprovosere så grove voldshandlinger som blir overført på TV at selv snille liberalere vil kreve NATO-intervensjon.

USAs plan for regimeskifte

I sin herostratisk berømte «Fuck the EU!»-telefonsamtale avslørte USAs viseutenriksminister Victoria Nuland USAs konkrete plan for å erstatte Ukrainas valgte regjering med ei regjering bygd på «the big three», de tre store, som Nuland sier. Og hvem er de?

Det er leder av Fedrelandsforbundet, Arseniy Yatseniuk, leder av Reformalliansen (UDAR) Vitali Klitschko og Svoboda-leder Oleh Tiahnybok. Nuland sier at USA vil ha Yatseniuk som ny regjeringssjef og de to andre som en del av koalisjonen, men utenfor regjeringa. «Han må snakke med Klitschko og Tianhnybok fire ganger i uka,» sa Nuland for å understreke hvor tett de må samarbeide.

Ekstra avslørende var måten hun omtalte Ban Ki-moon på, der han ble tildelt rollen å skulle «lime sammen» den løsninga USA ville ha.

USA har investert 5 milliarder dollar i regimeskifte

Victoria Nuland har også avslørt at USA har gitt 5 milliarder dollar til opposisjonen i Ukraina for å trekke landet over til Vesten. Dette er penger som er gått via USAID, National Endowment for Democracy, the International Republican Institute, the National Democratic Institute for International Affairs og Freedom House, som alle er CIA-organisasjoner. CIA samarbeider med George Soros og hans Open Society Foundation, som kalles i Ukraina kalles The International Renaissance Foundation og har hovedkvarter i Kiev. Det er denne stiftelsen som har finansiert Spilna Sprava og en lang rekke andre såkalte NGOs (non-governmental organisations) i Ukraina.

Klitschko er Tysklands mann

Det er ingen hemmelighet i Tyskland at regjeringa der ser på Vitali Klitschko som Ukrainas neste president. Angela Merkel har hatt en rekke møter med Klitschko.

Klitschkos parti UDAR ble nylig tatt opp i den europeiske alliansen av konservative partier EPP (der Merkels CDU og Carl Bildts Moderaterna er med). Kadre fra UDAR blir trent opp av EPPs folk i Brussel og Budapest, og Konrad-Adenauer-Stiftung skal også spille en viktig rolle i følge Der Spiegel,både praktisk og finansielt.

Så USA og Tyskland har hver sin kandidat til lederjobben i Ukraina, så der er det litt friksjon, men de er skjønt enige om å styrte den folkevalgte regjeringa og sette inn en marionettregjering.

Godta EUs krav, ellers…

Med 381 mot 2 stemmer (!) vedtok Representantenes hus i USA 10.2.2014 en full tilslutning til utenriksdepartementets regimeendringspolitikk i Ukraina. Huset vedtok at «demonstrantene har konsekvent uttrykt sin støtte til demokrati, menneskerettigheter …og tettere tilknytning til Europa». At nazistene har spilt en ledende rolle og at de til dels har grepet til ekstrem vold blir ikke nevnt.

USA forlanger at Ukraina gjør som demonstrantene krever, ellers vil Ukraina bli utsatt for sanksjoner. Man innfører dermed et interessant prinsipp som Occupy Wall Street snarest bør prøve ut.

USAs mål er å legge Ukraina under seg,

skriver Ron Paul Institute, som i en skarpsindig kommentar til USA og EUs maktspill i Ukraina skriver:

Det tilsynelatende målet for USAs politikk i Ukraina er å sette igang igjen den kalde krigen og innsette en regjering skapt av USA i Kiev, og at denne regjeringa underskriver en assosierigsavtale med EU som inkluderer NATO-språket og gjennom det effektivt skyver Berlinmuren fram mot portene til Moskva og Sant Petersburg.

Men hva om Russland ikke blunker denne gangen?

Tyskland vil ha Lebensraum, tilbyr ingenting

Det som utløste opprøret i Kiev var at Ukrainas regjering avviste assosiasjonsavtalen med EU, som landet hadde forhandlet om lenge. Som en del av assosiasjonsavtalen skulle de inngå noe som er kalt EU-Ukraine Deep and Comprehensive Free Trade Area. Denne avtalen gir ikke Ukraina noe som helst. Derimot vil den legge Ukraina fullstendig åpent for å bli konkurrert over ende av tysk industri. Samtidig som Ukrainas ressurser vil legges åpent for grabbing. Ukrainas forbrukere ville umiddelbart merke at EU krever fjerning av energisubsidiene.

Tyskland har gjennom hele det tjuende århundre ønsket å legge Ukraina under seg. Hitler ville ha Lebensraum i Ukraina. Han ville ha matjorda, naturressursene og slavearbeidskraft. EUs assosiasjonsavtale er ikke noe annet enn den moderne utgaven av Lebensraum. EU har ingenting å tilby Ukraina, og gjør det heller ikke. Landet skal få lov til å underlegge seg IMF, skjære ned på offentlige utgifter og subsidier og overta 350 EU-lover og 200.000 EU-beslutninger som vil omfatte alt fra store strukturomlegginger ned til hva slags skruer som skal brukes på veiskilt.

Nazirepublikk i Vest-Ukraina?

De siste nyhetsmedlingene går ut på at opprørerne har tatt kontrollen over regjeringsbygninger og politistasjoner over hele Vest-Ukraina. Dette er områder der nazipartiet Svoboda er største eller nest største parti.

Hvis nyhetsmeldingene er sanne, skal maktfordelinga i Ukraina nå se omtrent slik ut (20.02.2014):

Les også:

«Ennå er ikke Ukraina dødt!»

og

Vesten samarbeider med nazistene i Ukraina