ANNONSE
Diane Kruger spiller kvinnen som er vitne til at familien sprenges i et terrorangrep, en av flere antatt sterke politiske filmer under årets Cannes-festival. FOTO: CANNES FILM FESTIVAL

Diane Kruger spiller kvinnen som er vitne til at familien sprenges i et terrorangrep, en av flere antatt sterke politiske filmer under årets Cannes-festival. FOTO: CANNES FILM FESTIVAL

Vis bildetekst

16-05-2017

Cannes-festival i kulturell kryssild

Når filmfestivalen i Cannes åpner i morgen er det som en politisk knyttneve midt i et sirkus av glamour, stjerner og pengemakt.

CANNES (Dagsavisen): Selv om amerikanerne åpenbart er lite lystne på å oppsøke et folkehav i en sørfransk festivalby etter en rekke terrorhandlinger på europeisk jord, vil det meste du hører om Cannes-festivalen også i år dreie seg om hvem som går den røde løperen, om kjoler, skandaler langs Croisetten og også amerikanske filmstjerner i fri dressur. Det er slike ting som får nettmediene til å gløde, men bak denne glamorøse støyskjermen ligger festivalens egentlige kjerne, den som handler om film som kunst og kultur som politikk. Dette har vært det bankende hjertet i festivalen helt siden den første gang ble etablert, da som en protest mot at filmfestivalen i Roma lot seg overta av fascistene som forlangte at en nazistisk propagandafilm skulle vinne hovedprisen i 1939. I filmbyen drøye to mil sør fra Nice vil dagens situasjon i Europa finne gjenklang også i kinomørket. «Mot veggen»-regissør Fatih Akin vil sannsynligvis stå for noe av det sterkeste når hans «In The Fade» portretterer en kvinne som mister mann og barn i en terroraksjon.

Festivalen som årlig deler ut Gullpalmen fortsetter å beskytte filmen som den vedtatt fremste kunstarten, og strammer derfor grepet om kinoen som filmens fremste utstillingsvindu. Når de for første gang i historien har inkludert TV-serier som en del av programmet, beror det mer på hvem som har regissert – Gullpalme-vinnerne David Lynch med verdenspremieren på sin «Twin Peaks»-oppfølger, og Jane Campion med andre sesong av «Top Of The Lake» – enn at det er TV i seg selv. Men når to av spillefilmene som deltar i konkurranseprogrammet er finansiert av strømmetjenesten Netflix, har det tvunget fram en regelendring på festivalens høyeste politiske nivå, altså i samsvar med det franke kulturdepartementet. Festivalen har presset på for at Netflix skal etterkomme kravet om at årets filmer i Cannes skal lanseres på kino før de sendes ut til strømmeabonnentene. Det gjelder dyrevernsdramaet «Okja» av Bong Joon-ho og Noah Baumbachs «The Meyerowitz Stories» – begge tunge titler med stjerner som Dustin Hoffman, Tilda Swinton og Adam Sandler. Men til ingen nytte, Netflix holder på retten til å strømme filmene når de måtte ønske. Cannes svarer med at fra neste år bannlyses alle filmer produsert av strømmeprodusenter som Netflix, Amazon eller HBO fra Cannes' hovedprogrammer, med mindre de forplikter seg til eksklusiv kinolansering i Frankrike. Med det bruker Cannes hele sin kulturelle kraft til å erklære krig mot filmdistribusjonens framtid, for øvrig helt i tråd med franske kulturtradisjoner.

Cannes påberoper seg også et samfunnsoppdrag i måten den setter sammen programmet på. På grunn av festivalens merkevare som nettopp et kulturelt fyrtårn, er det ingen tilfeldighet at det er hit den tidligere presidentkandidaten Al Gore velger å komme med sin klimaoppfølger «An Inconvenient Sequel: Truth To Power», ti år etter at han satte klimatrusselen på dagsordenen med sin første dokumentarfilm. Også da i Cannes. Det er hit skuespilleren og aktivisten Vanessa Redgrave kommer når hun setter sammen en film om flyktningkrisen i Middelhavet, og det er her filmskaperen Claude Lanzmann velger som arena for sin høyaktuelle dokumentar «Napalm», om Nord-Korea. Etter noen vaklende år, reiser Cannes-festivalen seg som en ny politisk kraft sitt 70. ordinære år. Det gir seg til kjenne også i hovedprogrammet, kalt verdens trangeste nåløye. Cannes er ikke bare verdens største, den er også den viktigste filmfestivalen med tanke på hvilke filmer som vil dominere kino- og strømmetilbudet i året som kommer, og hvilke debatter som vil oppstå som følge av mediets gjennomslagskraft.

I år går festivalen dessverre sin gang uten en eneste norsk film. Joachim Triers nedslag i hovedkonkurransen i 2015 med «Louder Than Bombs» ble et foreløpig blaff av storhet. Norske produsenter skal likevel valfarte til den franske Rivieraen for å finne prosjekter eller finansiering, og den offentlige delen av filmbransjen skal selge både norsk film og Norge som filmland. Men lite av dette vil være synlig mens det pågår, og det hjelper lite å vite at Joachim Triers «Thelma» lå på festivalens bord til aller siste slutt. Men da svenske Ruben Östlunds «Rutan» kom med i hovedkonkurransen om Gullpalmen, var løpet kjørt. Enten fordi en sjangerfilm slik Trier nå har laget ikke passet inn i årets program, eller fordi Östlunds klart politiske innstilling ga han den åpenbart eneste skandinaviske plassen dette året, en plass som antakelig var reservert for en av de to Cannes-yndlingene. Som Östlund selv sa om «Rutan» da jeg snakket med han i Cannes i fjor:
– Mange føler at deres posisjon som individ i samfunnet er truet, og det igjen skaper en endring i folks bevissthet hvor de humanistiske verdiene settes til side til fordel for meg og mitt. Det er det «Rutan» handler om.

Filmprogrammet generelt er en filmelskers drøm. Bare i hovedprogrammet finner vi nye filmer fra Michael Haneke, Lynne Ramsay, Roman Polanski, «The Lobster»-regissør Yorgos Lanthimos, Sofia Coppola og russiske «Leviathan»-regissør Andrej Zvyagintsev. Sistnevnte har satt sammen sin «Loveless» mot russiske myndigheters vilje, mens Todd Haynes følger opp sin oppsiktsvekkende «Carol» med nok et periodedrama.

Når festivalen åpner i morgen med franske Arnaud Desplechins «Ismaëls Ghost» utenfor konkurranse – og franske tilreisende turister vil slåss for å få et glimt av rolleinnehaverne Marion Cotillard og Charlotte Gainsbourg – er også Pedro Almodóvar på plass som jurypresident. Med han sitter blant andre Will Smith, Toni Erdmann-regissør Maren Ade, skuespiller Jessica Chastain og «Den store skjønnheten»-regissør Paolo Sorrentino, og om 12 dager skal de felle dommen og bestemme Gullpalmen. Forhåpentligvis vil de 12 dagene også innebære en større visshet om filmens rolle som kulturell kraft. Sikkert er det at enkelte filmskapere i tråd med festivalen vil erklære seg som en politisk rettesnor i en verden som mer og mer kan minne om det som var utgangspunktet for Cannes’ tilblivelse, for over 70 år siden.

 

Disse filmene kjemper om Gullpalmen

Fatih Akin: Aus Dem Nichts
Noah Baumbach: The Meyerowitz Stories
Bong Joon Ho: Okja
Robin Campillo: 120 Battements Par Minute
Sofia Coppola: The Beguiled
Jacques Doillon: Rodin
Michael Haneke: Happy End
Todd Haynes:  Wonderstruck
Michel Hazanavicius: Le Redoutable
Hong Sangsoo: The Day After
Naomi Kawase: Hikari
Yorgos Lanthimos: The Killing Of A Sacred Deer
Sergei Loznitsa: A Gentle Creature
Kornél Mundruczó: Jupiter’s Moon
Ruben Östlund: Rutan (The Square)
François Ozon: L’amant Double
Lynne Ramsay: You Were Never Really Here
Benny Safdie/Josh Safdie:  Good Time
Andrey Zvyagintsev:  Loveless

 


Nye meninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!