I Dagsavisen 17. januar hevdet imam Nehmaat Ali Shah i moskeen Central Jammat ehle sunnat at jøder har skylden for den negative dekningen av muslimer i media. Som norsk muslim var min umiddelbare reaksjon å senke hodet i skam - på grunn av antisemittismen fremført av en muslim, men også av frustrasjon: Når kommer vi til å få flere kompetente lederskikkelser i muslimske institusjoner?
Imamen mangler grunnleggende kunnskap om historie, samfunnet, språk og ikke minst teologi. Jødene er ifølge islamsk teologi bokens folk, vi deler troen på den éne Gud. Islam er en religion av fred og toleranse. Det er uforståelig at en muslimsk leder ikke praktiserer disse verdiene, men heller bruker mediearenaen til å spre konspirasjonsteorier. Bare det at en imam som har bodd i Norge i over 20 år kommuniserer via en tolk, er urovekkende. Veien til fordommer er kort når man lever isolert fra samfunnet. I et demokrati er en slik livsførsel mulig, men det bør ikke tillates en leder av en religiøs minoritet i Norge.
En imam er, ifølge islam, per definisjon ingen religiøs leder. En hvilken som helst person kan lede den daglige bønnen. I Norge fungerer imamer ofte som ledere av moskeer. Det er en pragmatisk løsning for en minoritet med få ressurser. Bakgrunnen er at førstegenerasjonsinnvandrere hentet imamer fra sitt hjemland til å lede den daglige bønnen og dermed fikk de også en lederposisjon i moskeene. Dette burde ha vært en midlertidig løsning, for denne praksisen ivaretar ikke behovet for norske muslimer i dag.
Det er et hierarki av teologiske lederskap innad i islam. Det baserer seg på kompetanse og myndighet, som i kirken; imam nederst, hvor det ikke stilles krav til annen kompetanse enn at man kan sitere enkelte bønner utenat (noe enhver praktiserende muslim kan). Videre teologiske titler, rekkefølge etter grad av rang, er Ullamah, Mufti og deretter Shaykh. Basisen for dette er åndelig, akademisk og juridisk myndighet. I Norge har vi få ullamahaer, men ingen muftier eller shaykh. Det er flere moskeer som ikke har teologisk kvalifiserte ledere. Ikke bare gir dette grobunn for konspiratoriske holdninger, men det skaper praktiske problemer for muslimer i Norge. Enkeltpersoner kan føle seg forvirret og ensom, mens grupper kan fremstå som splittet. Det kan skape spenninger og er ikke sunt for et flerkulturelt samfunn. Et konkret eksempel er fastemåneden i de nordlige breddegradene om sommeren. Moskeen i Bodø innhentet nylig europeisk kompetanse på dette. Men fordi man ikke har adekvat teologisk tolkningskompetanse i Norge, er det fremdeles ingen nasjonal enighet om saken.
Mange unge muslimer føler et prekært behov for sterkere lederskap i Norge. Vi trenger ledere som kommuniser på det språket vi forstår best; norsk. Vi trenger svar på eksistensielle spørsmål som er filosofisk fundert og argumentert innenfor rammen av islamsk teologi. Vi trenger svar på religiøse spørsmål som gjør at vi kan praktisere vår tro og samtidig være lojale, velintegrerte borgere i et ikke-muslimsk demokrati. Vi trenger også en mer konstruktiv og aktiv linje fra myndighetene:
1) Pålegge konkrete krav til moskeer som skal velge ledere (jf. statsstøtte). Det betyr ikke at myndighetene skal velge ut muslimske ledere, men de bør bidra som premissleverandør ved å kvalitetssikre og kreve akademisk teologisk utdannelse.
2) Språk- og samfunnskunnskapen til muslimske ledere som kommer fra utlandet bør kontrolleres med jevne mellomrom og være en betingelse for opphold i Norge. Det har man gjort i USA i flere år, og gjelder for alle borgere som søker permanent oppholdstillatelse.
3) Utarbeide en strategi som på sikt sikrer at det blir norskfødte ledere i muslimske institusjoner. Hver gang debatten om norsk imam-utdannelse har dukket opp, har den blitt polarisert og redusert til spørsmål om islamisering av Norge. At norskfødte utdanner seg som islamske teologer innebærer nødvendigvis ikke at norske universiteter tilbyr studiemulighetene selv. Det kan være så enkelt som at Lånekassen tilrettelegger mer aktivt for bredere utdanningsmuligheter i utlandet. Da er det også viktig at myndighetene kvalitetssikrer utdanningsinstitusjonene. Teolog og imam Najeeb Naz i den blå moskeen i Oslo, World Islamic Mission, er et flott eksempel på en norskfødt muslimsk leder. Derfor er moskeen blitt en magnet for unge akademikere i hovedstaden.
Den primære forutsetningen for å skape gode muslimske ledere, er strukturelle endringer som må komme fra miljøet selv. Det krever at unge muslimer engasjerer seg. Det er i stor grad en realitet allerede, selv om man på enkelte områder må kjempe en kamp mot foreldregenerasjonen. Men i sum er det meste som foregår i norske moskeer positivt. Vi har mange flotte muslimske lederskikkelser i Norge; det største muslimske organet i Norge, Islamsk Råd Norge, har hatt Lena Larsen som leder og i dag er bosniskfødte PhD-teolog Farruk Terzic leder av imam-komiteen. Imam Noor i Minhaj-moskeen i Drammen går regelmessig som natteravn og er en av grunnleggerne av konfliktrådet i moskeen, som blant annet jobber mot gjengkriminalitet og mobbing. Islamic culture-senter i Oslo går med sin norsktalende Ullamah Tayyab Mian i bresjen for regelmessige dialogmøter med kristne og jødiske ledere.
Gode lederskikkelser er viktig i en tid hvor den muslimske befolkningen vokser, og i en tid hvor ekstreme krefter som Profetens Ummah har begynt å vise ansikt. Et godt lederskap, og tett samarbeid med myndighetene, er essensielt for å bekjempe ekstremisme. Men dette er også en viktig del av den generelle integreringen. Unge muslimer har gjennomgått en massiv sosialmobilisering hvor vi i løpet av én generasjon har steget i samfunnsklasser gjennom høyere utdannelse. Velferdssamfunnet har lagt til rette for dette. Tilsvarende er det viktig at samfunnet for øvrig spiller på lag med oss for å bygge opp norske moskeer. Og det hjelper å anerkjenne den positive innsatsen flere moskeer i Norge gjør.
Les også her.