«Wam og Vennerød» ble et begrep i norsk film på slutten av 70-tallet. Utover 80-tallet ble Svend Wam og Petter Vennerød også Norges mest populære filmskapere. Bare Olsenbanden kunne vise til større kontinuerlig suksess enn deres åtte filmer i løpet av dette tiåret. Det er faktisk fristende til å trekke enda en sammenligning med Olsenbanden: Begge filmseriene er flotte tidsbilder fra et Oslo som er borte, med hver sine karikerte bilder av hovedstadens skyggesider, formidlet med varme, humor og en slags ... eleganse?
Svend Wam debuterte med «Fem døgn i august» i 1973. I 1975 kom dokumentarfilmen «Oljeeventyret – en stemningsrapport fra Stavanger 1975». En film som stilte så mange spørsmål rundt det påståtte eventyret at NRK ikke fant å kunne vise filmen.
Selv om Svend Wam er oppført som regissør alene regnes «Lasse og Geir» fra 1976 som den første «Wam og Vennerød»-filmen. I åpningsscenen går Lasse (Lasse Tømte) og Geir (Torgeir Schjerven) bortover veien i drabantbyen og skjeller ut verden rundt seg. «TV-kos, TV-sofa, barne-TV. TV-gær’n, TV-sjuk, TV-dritt, kunstig hjerte, plastikkfitte, gummipikk, magasår, verdenskreft, helautomatisk massasjestav». Og så videre. En middelaldrende mann åpner vinduet: «Hold opp med den forbanna skrikinga her». «Holdkjeftenpårei, ditt gamle vrak», er svaret. Og sånn skulle det fortsette i disse filmene. Ut med den gamle tida, inn med den nye. – Hold opp, sa mange kritikere. – Hold kjeft, sa Wam og Vennerød.
For mange unge på 70- og 80-tallet gjorde disse beskrivelsene av «det sosialdemokratiske hælvetet» et uforglemmelig inntrykk. Wam og Vennerød ble forgrunnsfigurer for frihetssøkende mennesker med sans for nye ideer. Filmene deres var unge, alternative og anarkistiske, med uforsonlig antipati mot autoritetene. Anspente streitinger i konfrontasjon med fargerike utagerende figurer gikk inn og ut av handlingene, i de mest bisarre opptrinn. Ofte med sterkt bombastiske virkemidler. Wam og Vennerød kunne få aggresjonsnivået rundt et middagsbord til å fortone seg som en tredje verdenskrig. Her var fordomsfulle oppfatninger av småborgeres hverdagsliv, men også frisinnede skildringer av alternative livsstiler. Wam og Vennerød hadde også et eget lag med å få nattelivets dekadense til å se fristende vakkert ut. I alle fall for et, enn så lenge, ungt, ubesudlet sinn.
Filmene til Wam og Vennerød innvarslet motkulturens høytid i Norge. Gateavisa nærmet seg et opplag på 20.000. Selv om musikkbruken ofte var mer konservativ enn det sene 70-tallet skulle tilsi, lagde Wam og Vennerød filmatisk punkrock. Med voldsomme påstander i store bokstaver, et svart/hvitt verdensbilde i sprakende farger. Ikke alle hadde like stor sans for alt dette. De fikk et anstrengt forhold til mange filmanmeldere, og følelsene var gjensidige. Dagsavisens mangeårige kritiker Harald Kolstad hadde dem som sitt favoritt hatobjekt. «(De) har oppvist en total mangel på kunstnerisk talent, ingen beherskelse av filmatiske virkemidler og en intens opportunisme i temavalget. Bare slagord og klisjeer», som ha sa i et intervju med Dagbladet.
Dialogene i Wam og Vennerød-filmene var som antydet et kapittel for seg. Som denne replikken med «snurp igjen smella, du maser jo som et lokomotiv» fra «Lasse og Geir», som ble en gjenganger i en hel sesong med «Åpen post». Isolert sett kan mange av scenene virke komiske. Det er lett å finne filmatiske svakheter i filmene. Men de har en misunnelsesverdig overbevisning, med en ustoppelig framdrift. Fra dystopien «Svartere enn natten» til livsbejaende optimisme med en sprudlende Wenche Foss i «Leve sitt liv». Wam og Vennerød kunne virkelig være svartere enn natten i et øyeblikk, for å skli ut i de mest løsslupne festlige øyeblikk det neste.
Det er ikke så enkelt å spore et klart budskap i filmene til Wam og Vennerød i ettertid. – Anarkiet er ikke så enkelt. Drømmer er ikke enkle, og anarkiet er en drøm. En ting som er gjennomgående er en oppfordring om å tenke selv. Eller «tenke sjæl», som det het den gangen, sa Petter Vennerød da en rekke av filmene deres ble lansert på DVD for ti år siden. Svend Wam var allerede da for syk til å være med på intervjuet.
Oppgjøret med «Det sosialdemokratiske hælvetet» fikk sitt endelige utløp i trilogien «Sangen om den knuste drømmen», med «Åpen framtid», «Adjø solidaritet» og «Drømmeslottet» i rask rekkefølge midt på 80-tallet.
– Jo, filmene hadde sine problemer, men med humoristiske og løsslupne sider. Uten sånt synes jeg det blir kjedelig. De er optimistiske og livsbejaende. Frihetlige på alle måter. Jeg vet ikke hvordan det er å være deprimert. Men jeg hadde en kompanjong som kjente godt til dette, fortalte Vennerød. Han mente det var derfor Svend Wam ville at «Drømmeslottet» skulle slutte med at barna flyttet inn i et nytt skinnende slott etter at foreldregenerasjonen hadde spilt fallitt:
– Det kom fra Svend. Han forsto behovet for å vise den andre siden av saken.