Kommunalminister Jan Tore Sanners (H) prestisjeprosjekt har fått et solid skudd for baugen. Resultatet av de 23 folkeavstemningene på «supermandagen» er tydelig tale. Det blåser en kraftig nei-vind i de mindre kommunene.
Det ble nei i tolv kommuner og ja i elleve. Nei-siden gjorde det best i de små kommunene. Regjeringens forsøk på å presse mindre kommuner med økonomiske midler for få dem inn i den store folden, kan ha slått tilbake på regjeringen. Avstemningene viser at de mindre kommunene har store betenkeligheter med å slå seg sammen med de store. De små vet hva de har, de vet ikke hva de får. Avstanden til makta i den nye storkommunen virker skremmende stor. Stort er ikke alltid best i Kommune-Norge. Folks tilfredshet med skoler, barnehager og helsevesen, er størst i de mindre kommunene.
Regjeringens forslag til nytt inntektssystem for kommunene, som ble lagt fram i forrige uke, bygger på et omvendt Robin Hood-prinsipp. De store skal få mer og de mindre skal miste det de har hvis de ikke gjør som Sanner sier. Dette smaker av pisk og ikke av gulrot.
I Stortinget har det nye inntektssystemet bare støtte fra regjeringspartiene og Venstre. Med et annet stortingsflertall etter valget neste år, kan systemet endres. Hvis man venter og ser hva som skjer, kan man få mer.
Det gjenstår fortsatt over 150 folkeavstemninger. Hvis nei-vinden holder seg, vil kommunereformen blåse bort. Ja-siden bør nemlig vinne med et klart flertall hvis en så omfattende reform som den Jan Tore Sanner legger opp til, skal stå seg over mange år. Et nytt kart over Kommune-Norge varer ikke lenge hvis det klubbes gjennom i kommunestyrer og i Stortinget med knapt flertall.
Folkeavstemningene speiler en historisk hovedmotsetning i norsk politikk: konflikten mellom by og land. Motsetningen mellom sentrum og periferi er viktig ved alle valg, og den var avgjørende for nei-sidens seirer ved folkeavstemningene om norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994. Regjeringer som undervurderer sprengkraften i motsetningen mellom by og land, taper valg.
Arbeiderpartiet gjorde et vellykket forsøk på å bygge bru mellom sentrum og utkant foran stortingsvalget i 1933 med slagordet «By og land, hand i hand». Ap fikk for første gang en oppslutning på 40 prosent. To år senere dannet partiet regjering med Nygaardsvold som statsminister etter et kriseforlik med bygdepartiet Bondepartiet (Sp). Det skulle gå 70 år før de to partiene igjen fant sammen. Det bidro til seier for det rødgrønne regjeringsalternativet ved valget i 2005.
Motsetningen mellom by og land, mellom tettsted og utkant, finner vi tydelig igjen i resultatene fra «supermandagen». I Møre og Romsdal sa både Molde og Kristiansund et rungende ja til å bli storkommuner. De mindre nabokommunene sa nei til å bli slukt av byene. Motsetningen mellom store og små kommuner stanser ikke ved fylkesgrensen. I Fitjar kommune i Hordaland sa hele 80 % nei til sammenslåing med Stord. I Stord sa omtrent like mange ja til sammenslåing med Fitjar. I Rælingen sa 85 prosent nei til sammenslåing med Skedsmo kommune.
Resultatene har ikke bare gitt Jan Tore Sanner noe å tenke på. Hvis det også blir ja fra de store og nei fra de små kommunene i de neste folkeavstemningene, får Stortinget hodepine. Spørsmålet er om Stortinget kan tvinge de små kommunene til å slå seg sammen med de store.
Det vil i så fall være i strid med forutsetningen for kommunereformen. Da reformen kom for et par år siden, ble det understreket at sammenslutninger skulle baseres på frivillighet. Det nye Kommune-Norge skulle bygges med gulrot og ikke med pisk. Kommunenes innbyggere ville bli hørt, enten gjennom lokale folkeavstemninger eller gjennom spørreundersøkelser. Det ble også trukket en grense for frivilligheten. Hvis tre av fire kommuner sa ja til å slå seg sammen, skulle også den fjerde med. Ingen kommuner har vetorett.
Men hvis tre av fire sier nei? Kan man da tvinge de tre til å slå seg sammen med den fjerde? Stortinget må si nei til det. Også Ap som i hele etterkrigstida har jobbet for sammenslutninger, også med tvang når det var nødvendig. Partiet endret syn på tvangsekteskap i fjor. Landsmøtet vedtok at kommunalt ekteskap må skje på basis av frivillighet.
Folkeavstemningene er bare rådgivende. Men som statsminister Trygve Bratteli sa før folkeavstemningen om EF i 1972: Når regjeringen ber folket om et råd, må regjeringen følge rådet. Selv tok Bratteli konsekvensen av nei-flertallet og gikk av som statsminister. Kommunalminister Sanner går neppe av hvis det blir nei. Men reformen hans blir det ikke noe av.