ANNONSE

16-10-2014

Burma 2014: Realitetsorientering

Kontrasten mellom politiske realiteter og internasjonal ønsketenkning har aldri vært større i Burma (Myanmar). En realitetsorientering må til for å drive reformprosessen videre.

Utviklingen i Burma (Myanmar) de siste årene har vært positiv og gått raskere enn mange forventet. Mediene kan rapportere forholdsvis fritt og forhåndssensuren er lagt ned (selv om journalister fengsles og regjeringen saksøker stadig flere journalister og redaktører). De aller fleste politiske fanger er løslatt (selv om mange straffeforfølges og fengsles). Den politiske opposisjonen og Aung San Suu Kyi er i parlamentet (men har ingen politisk beslutningsmakt og er underlagt en udemokratisk grunnlov). Våpenhvilene i landet er et avgjørende skritt mot varig fred (til tross for at regjeringshæren viser liten vilje til å prioritere fredsarbeidet). Norske myndigheter snakker om en reformprosess uten historisk sidestykke (selv om det unike i Burma først og fremst er at militæret sitter med politisk kontroll, og store deler av det internasjonale samfunnet støtter dette). Det er en god dynamikk mellom parlamentet og regjeringen (selv om den i større grad er preget av personlig rivalisering enn balanse mellom statsmaktene). Utenriksdepartementet har gjort en strålende jobb i å posisjonere Norge i forhold til den burmesiske regjeringen, (men har samtidig støtt fra seg den politiske opposisjonen og svært mange etniske minoriteter ved en ubalansert støtte til en ikke-valgt regjering).

Overser man det som står i parentes får man bildet den burmesiske regjeringen og UD tegner, men også et ufullstendig og feilaktig bilde av den politiske situasjonen i Burma. De tre siste årene har det blitt stadig vanskeligere å høre forskjell på retorikken i Oslo og Naypyitaw, i den grad at det er på tide å spørre: Er det noen forskjell? Den burmesiske hærsjefen roser Norges konstruktive engasjementspolitikk i propagandaavisen New Light of Myanmar. Ministere skamroser den norske linjen, mens Norge svarer med pragmatisme og relativisering. For all del: Norge gjør mye bra i Burma, men det er på høy tid å fjerne de mange parentesene i norsk burmapolitikk, legge de rosenrøde brillene i skuffen og ta bekymringene mer på alvor. Det er på tide med en realitetsorientering.

1. Målsetningen med reformene har aldri vært et demokrati

Mange later til å tro at president Thein Sein har drevet frem reformene, en misforståelse som trolig er årsaken til at han er blitt nevnt som kandidat til Nobels fredspris, hvor man forøvrig ser mellom fingrene med at han var statsminister og ansvarlig da militæret drepte demonstrerende munker i 2007. Mange forteller at demokrati var en viktig driver for reformprosessen. I realiteten ble prosessen startet i 2003 av den mektige etterretningssjefen Khin Nyint, som sammen med en av de siste 50 årenes verste diktatorer, Than Shwe, tegnet et veikart for et "disiplinblomstrende demokrati". Planen var å sikre militær kontroll i en kvasi-demokratisk overbygning, med håp om at det var nok til å fjerne vestlige sanksjoner. Regimet hadde kjørt seg fast i sitt eget jerngrep, og de skjønte det. De ble fullstendig overkjørt av Kina, og de hatet det. Veikartet skulle sikre investeringer fra EU og USA, nettopp for å balansere Kinas økonomiske og politiske dominans. Planen var mer briljant enn noen i opposisjonen hadde forutsett, den er fulgt til punkt og prikke, og har lykkes på alle områder. Men målet har aldri har vært demokrati. For å bidra til et reelt demokrati må dette tas med i analysen av internasjonale aktører. Som det landet som har gått lengst i å ukritisk hylle en ikke-valgt pro-militær regjering har Norge et spesielt ansvar.

2. Regjeringen i Burma er ikke folkevalgt

Valget i 2010 var preget av omfattende valgfusk. Regjeringen har følgelig ingen legitimitet gjennom et fritt valg. Så lenge folket ikke får bestemme sine egne ledere bør man heller ikke omtale landet som et demokrati. Det pro-militære partiet, Union Solidarity and Development Party (USDP), har sammen med det militære full politisk kontroll sentralt og lokalt, både i regjering, parlament og administrasjon. Sammen med militære businesskonglomerater, som lever i beste velgående, og korrupte næringstopper, kontrollerer den økonomiske og politiske eliten store deler av verdikjeden. Thein Seins regjering mottar massiv politisk og økonomisk støtte fra det internasjonale samfunnet, hvor EU og Norge står i første rekke. Hvor sikre er man på at det er et demokrati man applauderer frem, og hva er planen dersom vi får et tilbakefall? Hvilke resultatmål ligger til grunn for norsk politikk i Burma, og hvilke parametere måler man resultatene av demokratiseringen etter?

3. Grunnloven er konstruert for militær kontroll, ikke for folkestyre

En grunnlov er selve grunnmuren en nasjon er fundert på, og ingenting å kimse av eller relativisere. Den burmesiske grunnloven er konstruert for å sikre militær kontroll, hvor en politisk opposisjon og etniske minoriteter som er undertrykket i 50 år må underkaste seg en lov som er skrevet av overgriperne, og som verken er føderal eller demokratisk. Grunnloven gir militæret rett til et nytt militærkupp. Den sikrer militæret 25 prosent av setene i nasjonale og regionale parlamenter, og gir militæret rett til å utnevne ministere i regjeringen, uavhengig av hvem som har regjeringsmakt. De viktigste ikke-demokratiske punktene i grunnloven er nesten umulig å endre, siden et slikt forslag krever støtte fra militære parlamentarikere, hvor man i tillegg må vinne en folkeavstemming, og stemmene regnes mot antall stemmeberettigede, ikke i forhold til hvor mange som har stemt. Grunnloven hindrer Aung San Suu Kyi å bli president siden barna er utenlandske statsborgere, og dersom hun skulle gå inn i en regjering kan hun ikke lengre arbeide i partiet, som vil være kritisk for det største opposisjonspartiet. Over fem millioner burmesere har signert et opprop mot grunnloven, nettopp fordi den er et hinder både for demokratisering og fred. Det internasjonale samfunnet bør skape et press rundt dette spørsmålet, og slutte å behandle det som et tabu. Å se på fredsprosessen og grunnloven som to isolerte ting er en alvorlig feilslutning. Grunnloven kommer helt sikkert til å revideres i løpet av de neste månedene. Forslagene til revisjonene vil være liberale og kommer til å overraske mange, men det er lite sannsynlig at de viktige grunnlovsparagrafene blir endret. Diktatoren Than Shwe tok jo høyde for dette ved å dele grunnloven i to, hvor de ikke-kontroversielle tingene kan endres, mens de kontroversielle tingene er umulig å endre uten militær samtykke. Det er følgelig svært liten sjans for at Aung San Suu Kyi skal bli president, uavhengig av om folket ønsker det. Grunnloven har satt en effektiv stopper for dette.

4. Religion og nasjonalisme brukes politisk, og kan undergrave reformprosessen

En burmesisk-buddhistisk nasjonalisme er et betydelig hinder for reformprosessen, spesielt om den brukes som et politisk verktøy. Religiøst motiverte drapsbølger har rammet den muslimske minoriteten hardt de siste årene, hvor lokalt politi i enkelte tilfeller har deltatt i drapene. Nasjonalistiske munker hisser opp stemningen, og har dessverre bred folkelig støtte. Det handler ikke lengre om en liten gruppe ekstreme munker, men en forholdsvis bred allianse av buddhistiske ledere, selv om svært mange buddhistiske ledere har en langt mer balansert tilnærming. Ut fra et munkemøte i Mandalay i januar, hvor 20 000 munker deltok, kom ti nasjonalistiske krav, direkte rettet mot religiøse minoriteter. Dette har blitt omformet til fire lovforslag som nå ligger til behandling hos regjeringen. Et av dem handler om å hindre ekteskap mellom muslimer og buddhister, hvor ekteskap først må godkjennes av foreldre og lokale myndigheter. Et annet vil innføre fødselskontroll for enkelte minoriteter. Munkene har også krevd at etniske grupper som ikke var med folketellingen i 1982 måte utestenges fra parlamentet og midlertidige ID-kort skulle inndras, begge kravene med klar adresse til muslimer generelt og rohingyamuslimene spesielt. Nasjonalisme er den enkleste metoden for å undergrave reformprosessen, og det er svært mange som har interesse av å sette en stopper for politiske former, både i det militære partiet, det militære og de som har tjent mest på å drive business i et lukket land. Lovforslagene er nå til behandling hos regjeringen, og vil forhåpentligvis aldri oversendes parlamentet. På nasjonalt plan er nasjonalismen kanskje den eneste måten det pro-militære partiet USDP kan vinne et demokratisk valg. Aung San Suu Kyi og partiet hun leder, National League for Democracy (NLD) har allerede sagt klart fra om de aldri vil støtte lovforslaga som strider mot grunnleggende menneskerettigheter. Det er også derfor flere av de nasjonalistiske munkene går hardt ut mot Aung San Suu Kyi, siden de mener hun ikke støtter de nasjonalistiske verdiene de samme munkene forfekter. Et tilsvarende signal har ikke kommet fra Thein Seins regjering, og vi får bare håpe at president er klok nok til å ikke slå politisk gevinst på en sak som vil undergrave reformene.

5. Aung San Suu Kyi og NLD har ingen politisk beslutningsmakt

Aung San Suu Kyi har gått fra å være et ikon til å bli en politiker uten reell politisk makt. Partiet National League for Democracy vant suppleringsvalget i 2012 suverent, men sitter med kun 6,4 prosent av setene i parlamentet. Det er en god start, men gjør ingen demokratisk vår. Kombinasjonen av enorme forventninger og mangel på politisk makt er en oppskrift på skuffelse. Prinsipielt er det gledelig at burmesere også begynner å kritisere Aung San Suu Kyi. Både NLD og fredsprisvinneren har tatt beslutninger som er verdt å problematisere. Men i saken om behandlingen av religiøse minoriteter er det et oppsiktsvekkende skille mellom internasjonal og nasjonal kritikk. Internasjonalt kritiseres Aung San Suu Kyi for ikke forsvare den muslimske minoriteten nok, mens hun i Burma blir skarpt kritisert for å gå altfor for langt i sitt forsvar av muslimer og rohingyamuslimer. Men fredsprisvinneren har gått sterkt imot forslag om tvungen tobarnspolitikk og har kritisert lovforslaget som hindrer ekteskap mellom ulike religioner. Det er helt legitimt å kritisere Aung San Suu Kyi for å ikke gå lengre. Samtidig er hun den politikeren i Burma som har gått lengst, i den grad at nasjonalister forsøkte å rive ned NLDs partikontor i Rakhine-staten og hvor hennes sikkerhetssituasjon gjør det usikkert om det er klokt å drive valgkamp i denne delstaten. Aung San Suu Kyi er fremdeles den personen som kan samle befolkningen i et dypt fragmentert land. At deler av det internasjonale samfunnet nærmest krever at hun skal gjøre politisk selvmord er på grensen til det uanstendige. Det er enhver nasjons regjerings ansvar å beskytte sin befolkning. Da bør kritikken rettes mot det pro-militære partiet med regjeringsmakt og som samtidig har best relasjoner til militæret. Å skyte på en politiker uten politiske beslutningsmakt og la regjeringen gå fri er oppsiktsvekkende. Det er også viktig å analysere situasjonen fra regimets side: Aung San Suu Kyi er den siste steinen i skoen for diktatoren Than Shwes plan om militær politisk kontroll. Uten henne er det en stor fare for at NLD vil kollapse, og at man står igjen med få alternativer enn USDP.

Så etter denne dosen med realiteter: Er det håp? For å rykke tilbake til start: Reformene de tre siste årene har til tider vært oppsiktsvekkende og inspirerende. Dette er utvilsomt den største sjansen til å bygge et reelt demokrati etter 50 år under hælen, og det er befriende at bildet av Burma er mindre polarisert og analysene mer komplekse. Verden har aldri vært tegnet i svart og hvitt, og bør heller ikke analyseres slik. Enhver transisjon har et politisk spillerom. Demokrati er ikke en bryter man kan slå av eller på, og i Burma er det militæret som har størst makt og setter premissene. Ting tar tid, men da er det desto viktigere å fatte beslutninger som tar utviklingen i riktig retning hele tiden. Tusenvis av burmesere har ofret livene sine for et demokrati. Det er disse som er demokratiets virkelige helter, ikke de som fengslet dem. Å oppleve at diplomater nærmest blåser av denne problemstillingen, mens de nyter sin omelett, er en trist realitet. Vi er alle enige om at kompromisser må til. Burmesere som har mistet sine nærmeste kan se langt etter et rettsoppgjør med det første. Nettopp fordi det politiske handlingsrommet ikke er der, men det er et offer vi bør være svært ydmyke overfor.

Balanse er fundamentet i et demokrati. Balanse mellom statsmaktene. Balanse mellom ulike politiske partier. Balanse mellom et uavhengig sivilsamfunn og de som sitter med makten. Balanse mellom den internasjonale støtten. Balanse mellom regjeringssidens fredsforhandlere og de etniske minoritetenes fredsforhandlere. Denne balansen må opprettholdes i toppen og bunnen. Fra politiske ledere til lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. Fire år inn i reformene er mangelen på balanse et av de største problemene i Burma. Det er på tide med en debatt uten parenteser.

Audun Aagre er daglig leder i Burmakomiteen


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!