Kultur

Bunnløs spiral

NHO-direktør Stein Lier-Hansen mener vi alle bør «ta en SAS». Det vi er vitner til er en beinhard klassekamp, ført ovenfra av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende 
interesser og standpunkter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forrige uke hadde NHOs Stein Lier-Hansen latt seg inspirere av SAS-débâclet og ønsket seg nå svenske lønninger i julegave til nordmenn. Uten en «moderasjon» kunne vi «få flere eksempler på at ansatte velger å gå ned i lønn og ytelser for å sikre sin egen arbeidsplass» (min kursiv), meldte direktøren.

Men de svenske arbeidsgiverne og deres politiske gren i regjeringspartiene er på sin side ikke fornøyd med arbeidstakeres lønninger og arbeidsvilkår i Sverige. NHOs svenske kollegaer gjentar stadig at den høye ungdomsledigheten i landet (over 20 prosent) bare kan fås ned ved hjelp av lavere inngangslønner. At generelle skattelettelser til arbeidsgivere som har unge ansatte hittil har vært en arbeidsmarkedspolitisk fiasko, men et deilig direktebidrag til McDonalds, ser ikke ut til å dempe deres glød.

I Danmark, som også nevnes av Lier-Hansen, presenterte partiet Venstre bare noen uker tidligere sin «økonomiske plan». Høyreopposisjonens originale idé er at de danske lønningene må holdes tilbake. Danmark skal ha - tyske lønner. Og svenske skatter.

Før i tida betydde tyske lønner stabil velstandsøkning. Men det er den «moderne» tyske lønnspolitikken som danske Venstre lar seg begeistre av. Der sank nemlig reallønningene for medianinntektsmottakerne med sju prosent mellom år 2000 og 2010. De nedre 40 prosentene på inntektsstigen fikk se sine reallønner synke med nesten en femtedel. Dette er ikke minst en følge av at staten bevisst har skapt et lavtlønnsmarked nærmest befridd fra sosiale rettigheter. Dette presser i sin tur lønningene i andre deler av arbeidsmarkedet. I dag jobber nesten 10 millioner tyskere for mindre enn 7 euro (cirka 55 NOK) i timen, og rundt 1,5 millioner tjener så lite at de ikke en gang kommer opp på eksistensminimum. «Vi har etablert en av de beste lavtlønnssektorene i Europa», skrøt Gerhard Schröder, den sosialdemokratiske kansleren som introduserte disse tiltakene. Selv tapte han valget til den ekte høyresida og kunne i stedet godte seg med eksepsjonelt velbetalte oppdrag for russiske gass-interesser. «Vi skal nok bare være glade for at tyskerne har hatt en moderat lønnsutvikling», sa for øvrig Lier-Hansen til Klassekampen 4.8.2012.

Sånn snurrer spiralen - og med den verdens økonomiske tilstand. De seneste tre tiårene har kapitaleierne over hele den vestlige verden tatt en voksende del av produksjonsverdien, på bekostning av lønnsandelen. Dette har ikke skapt en mer «dynamisk» eller «holdbar» økonomi. Tvert imot har denne tiltakende skjeve fordelingen vært en viktig del av de prosessene som nå har blomstret ut i en større krise. Mer av de samlede økonomiske ressursene har hopet seg opp hos de aller rikeste. Følgene er blitt finansiell spekulasjon og oppbygging av privat gjeld i husholdningene.

Når næringslivstoppene og de mest virkelighetsimmune delene av økonomkorpset skal skrive ut krisemedisin, lander man like fullt på at verden trenger enda mer av sånt som omfordeler ressurser oppover i samfunnshierarkiet: Løsningen finnes ikke under regnbuen, men lenger ned i lønns- og velferdsspiralen.

Den britiske kommentatoren Owen Jones oppsummerer i The Independent dramaet i vår samtid som «Den store tilbakerullingen» - The Great Reverse. Skattene for de rikeste senkes enda mer, flere velferdstjenester privatiseres og de med svakest stilling på arbeidsmarkedet piskes hardere. Resultatet er en glidning nedover i generell velvære, hånd i hånd med erosjon av rettigheter som er vunnet gjennom lang tid.

Jones peker på to effektive elementer i denne tilbakerullingsstrategien: Dels demonisering og mistenkeliggjøring av de som er lengst ned - gjerne med etnisk fordomsfulle fortegn. Dels å profittere på mangelen på tydelige parlamentariske alternativer.

Norge befinner seg i dag i en privilegert situasjon, men i samme kraftfelt som Europas kriseland. Håndteringen av finansimplosjonene 2007-2008 var framgangsrik i Norge, sysselsettingsnivået har kunnet opprettholdes og øke, og den norske velferdsstaten produserer gode resultater. Men sterke krefter kjører daglig på med krav som vil gjøre Norge mer likt andre land: Et mer usikkert arbeidsmarked, større risiko for å rammes av fattigdom og enda større deler av produksjonsverdien overført til dem med størst finansielle beholdninger.

Et blikk ut over verden viser at den nedadgående spiralen ikke leder ned til fast grunn, eller til en sunn idealvekt, for å bruke Siv Jensens metafor om «slankekur» i de kollapsede søreuropeiske økonomiene. Vi bevitner i stedet en beinhard klassekamp ovenfra, ført av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende interesser og standpunkter. Norge har gode muligheter til å by på motstand mot den store tilbakerullingen. Men da er alternativet solidaritet: Å avvise angrepene på de mest utsattes velferdsrettigheter, å bygge ut snarere enn å tynne ut den felleskapsfinansierte tjenestesektoren, og å kreve moderasjon - eller helst stille kontemplasjon - fra dem som svever alt for høyt over britiske studenter, tyske industriarbeidere og norske SAS-ansatte.

Mer fra: Kultur