Det er Regjeringen som må ta ansvaret for at ­­utlendingsforvaltningen ikke har ivaretatt barns grunnleggende ­­rettigheter.

I et innlegg i Dagsavisen (11/7) kommenterer statssekretær Pål Lønseth en kronikk i avisen (7/7) hvor lederne for en rekke humanitære organisasjoner kritiserer regjeringens manglende vektlegging av hensynet til barn i norsk utlendingsforvaltning. Utgangspunktet for kritikken var en ny dom fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) hvor Norge ble dømt for å ha lagt for lite vekt på hensynet til to små barn i en sak om utvisning av barnas mor. I og med at jeg førte denne saken, både for norske domstoler og EMD, føler jeg en viss plikt til å påpeke den ansvarsfraskrivelse fra regjeringens side som synes å ligge i Lønseths svar til kronikkforfatterne.

Lønseth uttaler følgende om dommens forhold til Regjeringens ansvar: «Dommen i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) [kan ikke] tolkes som noen kritikk av vår politikk. Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.»

Dette er etter min mening en klar ansvarsfraskrivelse, både politisk og rettslig. Jeg skal holde meg til det rettslige. For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. Om dette skjer gjennom reguleringer i lov, forskrift, rundskriv eller følger av domstolspraksis legger ikke EMD seg opp i, så lenge de avgjørelser som treffes er i tråd med menneskerettighetene. Det framstår derfor som en klar ansvarsfraskrivelse å si at dommen «ikke kan tolkes som en kritikk av vår politikk» fordi den ikke «peker på at det bør gjøres endringer i regelverket».

For det første er det staten som stat som dømmes i EMD; ikke et spesifikt organ. Ansvaret for at våre forvaltningsavgjørelser er i tråd med menneskerettighetene ligger hos regjeringen. For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger.

Dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell i sine vurderinger. Den sier rett ut at man i dette tilfellet har lagt for liten vekt på hensynet til barna i avveiningen mot det uttalte nasjonale ønsket om å utvise utlendinger som bryter loven. Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Det er selve forståelsen av betydningen og vekten av hensynet til barnets beste det er noe galt med i den praksis som er ført. Som EMD påpeker mangler det ikke på kunnskap om de konsekvenser det kan få for et barn når en nær omsorgsperson plutselig blir borte. På dette området henger vi etter både politisk og juridisk. Dette må det gjøres noe med dersom vi ikke skal risikere å fortsette en praksis i strid med barns anerkjente menneskerettigheter og gå på nye nederlag i EMD i framtida.

Utlendingsnemnda (UNE) har betydelig makt innen norsk forvaltning, men ingen tilsvarende ansvarlighet. De utøver forvaltningsskjønn, uten politisk kontroll.

Innlegget er skrevet sammen med Heidi Bache-Wiig og Halvor Frihagen i Advokatfirma Andersen & Bache-Wiig AS.

Domstolene er etter omfattende argumentasjon fra regjeringsadvokaten tilbakeholdne med å overprøve UNEs vurderinger. Saker prøves for retten i de få tilfellene der utlendingen har penger, eller en advokat tar saken pro bono. Totalt sett innebærer dette at kontrollen med UNE er begrenset.

Nemndmedlemmene skal utgjøre et korrektiv, men det ser ikke ut til at dette fungerer etter hensikten. Ifølge nemndleder Abid Raja selv, ser nemndmedlemmene etter veiledning hos nemndleder, og ressurssterke nemndmedlemmer opplever at de er gisler for gale vedtak.

UNE fant for eksempel at det var i tråd med menneskerettighetene å returnere asylsøkere til Hellas, når Den europeiske menneskerettighetsdomstolen på samme faktagrunnlag, og etter samme rettsregler, kom til motsatt konklusjon. Nemndmedlem Terje Einarsen presenterte alle argumentene, men nemndlederne i stornemnda var enstemmige om at retur til Hellas var i tråd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. De tok feil.

Vi som jevnlig er i nemnda, ser at de gjør troverdighetsvurderinger knyttet til overgrep og tortur, konvertering og homoseksualitet som stiller store krav til åpenhet, tillit til systemet og evne til å gjøre rede for opplevde traumer og teologiske problemstillinger. Misforståelser som oppstår under tolkning tolkes som forandret forklaring. Det vises liten forståelse for at folk innledningsvis skjuler traumer og opplevelser knyttet til skam. Hvem forteller om alvorlige traumer til en tilfeldig tjenestemann ved første kontakt med norske myndigheter? Hvor mange kirkegjengere kan gjøre rede for teologiske forskjeller på kristendommen og islam?
Nemndas direktør Terje Sjeggestad har sagt til Stavanger Aftenblad at de ikke har fått dokumentert at noen etter UNEs beslutning er returnert til tortur. Om han stiller samme krav til dokumentasjon der som UNE gjør i klagesaker, er det ikke forbausende. Fra egen praksis kjenner vi imidlertid til flere troverdige tilfeller, bare når det gjelder Tsjetsjenia. Ifølge utlendingsforvaltningens landinfo er det betydelig underrapportering av overgrep i Tsjetsjenia. Da blir det umulig å framlegge slik dokumentasjon som UNE krever, og Sjeggestad kan skjule seg bak uplettet statistikk.

Et siste poeng som er egnet til å sette spørsmålstegn ved UNEs vurderinger er omgjøringsprosenten i Advokatforeningens prosedyreprosjekt. Ikke bare har UNE tapt en serie saker. De har i en rekke saker også omgjort vedtak allerede ved varsel om stevning. UNE har altså fattet vedtak som de kort etter ser ikke vil stå seg for retten. Uten frivillig innsats ville menneskene dette gjelder blitt returnert til sine hjemland med risiko for forfølgelse, overgrep og tortur. Det inngir ikke tillit til utlendingsforvaltningen.