Kultur

«Brun er et problem»

Du ser rett inn i øynene på barna, og du ser at noe er veldig galt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Asylbarna får ansikt og navn og blir synlige i en ny bok: «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Tine Poppe har tatt bildene, Kari Gellein har skrevet om møtene. Jeg bidrar selv i boka ved å skrive om de psykologiske konsekvensene for barna av å vokse opp i usikkerhet i rammen av et asylmottak.

Bildene taler sterkest i boka. Du ser rett inn i øynene på barna, og du ser at noe er veldig galt. Noe er slukket, noe mangler. I møtet med de fleste trygge barn i hverdagen kan vi som voksne merke mange spørsmål om vi er sensitive for det, hvem er du, hva kan du fortelle meg om verden, hva bringer du av bud om fremtiden og fremtidens muligheter for meg? Nysgjerrighet forteller noe om barnas forventning til selv å bli større, selv få lov til å løpe fremtiden i møte. Denne sulten og denne drivkraften kan være blandet med engstelse og nøling, men den er oftest merkbar som en positiv forventning i kontakten. Men i bildene av nesten alle disse barna, i øynene deres, ser vi en tilbaketrekning til et ensomt sted. Vi ser resignasjon og alvor som ikke skal være hos små barn. Vi ser angst.

Forleden så jeg tilfeldig på et gammelt TV-innslag på NRK fra den tiden små samiske barn ble tvunget til å bo på internater milevis borte fra foreldrene og ble nektet å snakke sitt eget språk. De ble også undervist på norsk. En lærerinne sa at hun ærlig talt ikke visste om barna fikk med seg noe av det hun underviste i det hele tatt. Man så på henne at det smertet henne og hun var skamfull over å være en del av et system som mishandlet barna på denne måten. Ære være henne for at hun sa det som det var. Men norske myndigheter fortsatte i årevis denne politikken, og skadet flere generasjoner samiske barn. Det var den harde fornorskningspolitikken som virket.

I min praksis som psykolog har jeg møtt noen av dem som ble kalt tyskerbarn, nå eldre mennesker, som det norske samfunnet ikke så som like verdige barn og som ble behandlet deretter. Mange vokste opp på barnehjem uten god omsorg, i stedet var det mishandling og overgrep, mange ble flyttet fra institusjon til institusjon. Mange av disse menneskene bærer på en livslang ødeleggende følelse i ryggmargen av å være utstøtt og ikke verdig omsorg og ømhet som andre mennesker.

I dag lever 500 asylbarn over mange år i usikkerhet på asylmottak, de blir skadet av dette. Noen har levd hele livet sitt på asylmottak. Mange utvikler depressive symptomer og angst. De kan få vanskeligheter med å knytte seg til andre barn, røttene kan rykkes opp neste dag. Deres foreldre sliter kanskje med ubehandlede traumer, barna blir sekundært traumatisert. Psykiater Aina Basilier Vaage beskriver hvordan mange papirløse barn mister lysten til å leve, og hvordan de kan få mange forskjellige alvorlige symptomer. Barna erfarer at foreldrene blir gjort hjelpeløse, ved at de blir nektet å jobbe og ikke greier å bringe familien ut av utryggheten. Barna rammes også av den offentlige omtalen av foreldrene som uansvarlige, ja lovbrytere, når de ikke returnerer etter avslag. Barna har ingen trygg fremtid å drømme om, og opplever at håp og drømmer blir tatt fra dem. De venter på at politiet skal komme inn døren på natten. Det gir vedvarende forhøyet angstberedskap og stress. Barn fortolker også sin håpløse situasjon på eget vis. En gutt sier i boka til Kari Gellein og Tine Poppe: «Jeg er brun... Derfor er jeg fattig. De andre i klassen er hvite og de er rike. Brun er et problem, hvit er ikke noe problem.»

Gjennom historien er det de barna som på forskjellige måter blir utstøtt og definert utenfor det norske fellesskapet, som blir ekstremt sårbare og som også opplever mishandling og overgrep.

Etterkrigstiden rammet og skadet de som ble kalt tyskerbarna, fornorskningspolitikken rammet og skadet de samiske barna, nå skades flyktningbarna, og det legitimeres ved henvisning til innvandringsregulerende hensyn. Felles er distanseringen til barna som rammes og den gruppen de tilhører, at årene går i barnas liv uten at noen virkelig tar ansvaret, og at sviket legitimeres politisk.

Mer fra: Kultur