En skulle tro at siviliserte land visste å holde valg for alle samfunnsborgere strengt atskilt fra interne valg i religiøse eller sekulære livssynssamfunn.

Fredag 15. mars vedtok Kongen i statsråd følgende - til larmende taushet i norske medier: «Kirkelige valg holdes samtidig med, og i umiddelbar nærhet av, valg til Stortinget eller fylkesting og kommunestyrer» (§4, nytt fjerde ledd, Kirkeloven).

Regjeringen mener lovforslaget er en konsekvens av det såkalte kirkeforliket. En konsekvens av et slikt forlik burde være at det er trossamfunn selv som styrer sine valg og at eventuelle utfordringer i forbindelse med indre demokrati og lav valgdeltakelse, overlates samfunnene selv.

Lovforslaget er nettopp i strid med ideen om kirkelig selvstyre. Dessuten er det i strid med anbefalingene fra det bredt sammensatte, regjeringsoppnevnte utvalget som foreslår en helhetlig tros- og livssynspolitikk, det såkalte Stålsett-utvalget. Det betoner sterkt likebehandling av vårt mangfold og går enstemmig imot samrøre mellom offentlige valg og kirkevalg.

Kirkedepartementet påstår at forsøkene med kirkevalg fra 2009 ikke har forstyrret gjennomføringen av offentlige valg. Det er ikke riktig. 60 prosent av kommunene rapporterte ulike utfordringer og problemer ved samtidig valg i en evaluering foretatt av Kommunaldepartementet. Usikkerheten som samrøret skapte blant en del velgere er et alvorlig forhold som Regjeringen burde opplyse om når de nå foreslår lovfesting.

En slik sammenblanding av offentlige valg og interne valg til et religiøst samfunn, er et dårlig signal i en tid hvor så mange mennesker er ofre for en uheldig blanding av politikk og religion. Trolig ville det vakt mer oppmerksomhet i norske medier om Egypt la borgervalg samtidig med valg til muslimske menigheter.

Det er ikke alt i norsk politikk som er noe å strekke seg etter for famlende, nye demokratier.

Humanistisk gravferd av noen oppfattes som et livssynsnøytralt tilbud. Det er det ikke.

LIVSSYN: Som menighetsprest har Knut Sand Bakken av og til foreslått humanistisk gravferd overfor pårørende, forteller han i Dagsavisen 8. august. Det er bra. Human-Etisk Forbund (HEF) gjør også det motsatte. Ikke minst på grunn av det som også Bakken synes å tro, at Humanistisk gravferd av noen oppfattes som et livssynsnøytralt tilbud. Det er det ikke.

Human-Etisk Forbund og humanistisk gravferd er like lite livssynsnøytrale som Den norske kirke og kirkelig gravferd. Som kirken er også HEF et livssynssamfunn. Deres tilbud er knyttet til livssynet. Derfor anbefaler vi ofte religiøse (eller private) gravferdsseremonier dersom de pårørende ønsker religiøse innslag når pårørende skal ta farvel med sine kjære.

Dersom Bakken sikter til kulturminister Anniken Huitfeldts nye planer om gravferdsseremonier, kan man sikkert snakke om livssynsnøytralitet. Det som ikke nevnes i denne sammenhengen er at det i mange år har vært muligheter for slikt. Selv om de færreste er klar over det, er det fullt mulig å arrangere private gravferdsseremonier (gjerne i samarbeid med gravferdsbyråer). Da kan man (som i Humanistisk gravferd) legge opp seremoniene slik de pårørende selv ønsker det, eller enda viktigere, slik den avdøde ville ønske det. Slik kan man si at Huitfeldt har slått inn en åpen dør.

Bakken har rett i at kirkelig gravferd er utbredt og ønsket av mange. Det han ikke berører, er at én grunn kan være at de kirkelige lokalene er de eneste tilbudene i kommunen der de avdøde har bodd. Dermed blir man ofte nødt til å velge en religiøs seremoni. Det er, forståelig nok, ikke særlig fristende for pårørende å ta avskjed på kafeer, i gymnastikksaler, på samfunnshus eller liknende. Derfor er det gledelig at det nå endelig synes å være tverrpolitisk enighet om viktigheten av å lage livssynsåpne eller livssynsfleksible seremonirom i kommunene. Dessverre er det kommunene som er ventet å finansiere slike seremonirom. Dermed vil det ta mange år før slike nødvendige tilbud blir en realitet i vårt mangfoldssamfunn. Først når dette er på plass vil vi kunne se hvor mange det er som ønsker seg religiøse eller sekulære seremonier.

«Human-Etisk Forbund og humanistisk gravferd er like lite livssyns­nøytrale som Den norske kirke og kirkelig gravferd.»

Det er en pussig opplevelse å bli belært av Hege Storhaug gjennom innlegg og intervju i dagens Dagsavisen. Hun er nå blitt høy, mørk og ikke lite prektig. Da er det på tide å gjennoppfriske hennes egen innsats for et mangfoldig samfunn

Hege Storhaug har mange beundrere i mange leire, som uredd debattant, feminist og kompromissløs kritiker av islam. I stedet for å gå i seg selv, er hun nå i stand til, ved å gjemme seg bak Stoltenberg, å angripe Thorbjørn Jagland, hevde at meningsmotstandere har en dobbeltmoral og stiller det retoriske spørsmålet "Hva hvis denne Behring Breivik var en voldsfascist på ytre venstre flanke, med tidligere fortid i SU,...?" 

Mens andre nå må stå til rette er det intet i veien med eget selvbilde. I Dagbladet Magasinet sist lørdag skriver hun: "Jeg lever og ånder for Friheten".

At en person som har spredd lenker til Fjordmans artikler om det konspiratoriske begrepet Eurabia via hennes organisasjon (Human Rights Service) sine hjemmesider ser seg i stand til å instruere og belære andre i etterkant av terroranslaget mot Norge, er en pussig observasjon.

Hun har en av de få som har møtt Fjordman mens han var et anonymt pseudonym -terroristens idol, og sier nå at det var et ubehagelig møte, ifølge Dagbladet. Avisa burde selvsagt ha stilt spørsmålet om hvorfor hun likevel har beholdt lenker til hans artikler på HRS sine hjemmesider i flere år i etterkant - hvis møtet var så ubehagelig.

Hun beskylder nå meningsmotstandere for å kreve mindre debatt, hun bruker uttrykk som Judas om "den konstruerte fienden" (henne selv?) og maner fram en atmosfære der "Vi visstnok ikke  (må) kalle tingene ved dets rette navn".

Her er noen eksempler på Hege Storhaug når hun kaller tingene ved dets rette navn - og noens vurderinger av hennes innsats.

Om imam som vil halshugge de som ikke faster: ”Dette er mainstream islam. Når islam organiseres i moskeer og trossamfunn så er dette resultatet, også i Norge. Jeg kunne ha pekt på en rekke moskeer som vil støtte samme ideologi som denne mannen gjør, sier Storhaug” NRK.no 4.5.11

 ”Barneekteskap skjer også i Norge, etter Muhammeds eksempel” (Muhammed giftet seg med niåring). Hege Storhaug i Bergens Tidende 17.3.09

 ”Vi får altså et religionsfascistisk og kjønnsfascistisk samfunn” Med muslimsk flertall. Hege Storhaug i Dagbladet 11.6.09

”...i det islam organiseres i et trossamfunn blir det ofte til en trussel mot menneskerettigheter og demokrati”. Hege Storhaug i Nordlys 12.10.10

 ”…vil jeg således anslå at vi kan få et muslimsk flertall i Oslo om fire til fem tiår”. Hege Storhaug i Dagbladet, 11.06.09

 ”Hijaben gir meg assosiasjoner til nazistenes jødetegn og hakekors” Hege Storhaug i Nettavisen, 16.11.06

”I hennes verdensbilde vil islams svarte reaksjon etter hvert få tallmessig overtak hos oss, i kraft av våre nye landsmenns fruktbarhet og en snillistisk familiegjenforeningspolitikk. Hun hudfletter dagens talemåter om det "flerkulturelle" samfunn.” Ulf Andenæs, Aftenposten, 18.09.06 etter en bokutgivelse av Storhaug.

”Hun formidler en mistenksom og hatefull atmosfære som er det siste vi trenger”. Odd Vaagland, Agderposten

 "Hege Storhaugs teorier er frykt satt i system.” Journalist Amal Wahab (Klassekampen), i fritanke.no 29.10.10

"Hun maner ikke til fred og forsoning. Det er åpenbart at hun ønsker konflikt” Basim Ghozlan i VG, 21.02.06

"Hun mente at om islam ville bli den dominerende faktoren i Norge, ville landet blitt mørkere enn det var i den mørkeste middelalder.” Vårt Land referer Hege Storhaug, 28.1.10 etter debattmøte.

"Etter først å ha beskrevet islamismen som kalifatutopisme med terrorsympatier og stalinistiske eller nazistiske trekk, plasserer hun samtlige muslimske menigheter i Norge i umiddelbar nærhet av denne ekstremismen." Halvor Finess Tretvoll i bokanmeldelse av Tilslørt. Avslørt i Ny Tid 12.10.07. 

...

Ingen har forlangt verken slutt på religionskritikk eller problematisering rundt innvandring. Det noen av oss har våget, er å spørre om det ikke for hatske islamkritikere kan være tid for å stoppe opp litt og kikke selvransakende på ordbruk og tendensen til generaliseringer som kan ha bidratt til å gjødsle det jordsmonnet der terroristen har funnet næring? Det vil hun åpenbart, etter utsagnene i dagens avis å bedømme, ha seg frabedt.  

Kulturminister Anniken Huitfeldt skal ha ros for å framheve behovet for ikke-religiøse gravferdsseremonier (Dagbladet 20.06). Den største utfordringen er likevel ikke selve seremoniene, men den store mangelen på livssynsnøytrale seremonirom i Norge.

I dag kan alle velge private gravferdsseremonier som kan utføres på den måten de pårørende ønsker. Problemet er seremonirommene.

Kommuner tilbyr statskirkemedlemmer å bruke kirkebygg gratis ved gravferder. Andre tilbys gravkapeller, men de fleste av disse er utsmykket og utformet som kristne kirker. Alternativet blir ofte forsamlingshus, gymnastikksaler, kommunale eller private kulturbygg eller selskapslokaler. Mange av disse er lite egnet til verdige gravferdsseremonier. I tillegg er de ofte kostbare å leie.

Det kan oppleves som ydmykende og diskriminerende for ikke-troende, mennesker med annen religiøs tro eller med et humanistisk livssyn, at det knapt finnes et offentlig, verdig tilbud utenfor Den norske kirke. Det finnes etter hvert stor politisk vilje til å gjøre noe med dette, men det er langt igjen til at mange kommuner blir i stand til å kunne finansiere slike seremonirom. Det er verdt å merke seg at der nøytrale seremonirom finnes (som har en livssynsfleksibel anvendelse), er de blitt populære, som i Trondheim, i Bodø og nå også i Lillehammer.

Vi håper Huitfeldt lykkes med å få til en finansiell satsning på dette følsomme området og sørger for at alle får lik og likeverdig tilgang til offentlige og verdige seremonirom ved markering av både begynnelse av livet, ungdomstid, ekteskapsinngåelse og ved livets slutt. Samtidig er det også viktig at det i et pluralistisk samfunn overlates til kommunene å ha forvaltningen av gravferder. Med få unntak er denne viktige fellesoppgaven overlatt Den norske kirke. Ved lov av 1996 har trossamfunnet Den norske kirke fått ansvar for denne viktige fellesoppgaven, og kun noen få kommuner har fått avtale med kirken om den praktiske utførelsen av dette.Vi mener at å få dette på plass haster mer enn å samtale med prester om nøytrale gravferdsseremonier.

Det er oppsiktsvekkende at man vil skrive inn en statskirkeordning i en moderne konstitusjon i 2012.

Inge Lønning slår fast at staten blir sekulær når Stortingets forlik om forslag til endringer av Grunnloven blir vedtatt (Dagsavisen 24. mai). Han mener det har en helt perifer interesse hvorvidt den kirkeordning som måtte følge av forslagene til endring av Grunnloven fortsatt skal kalles en statskirkeordning eller ikke. Det kommer an på øynene som ser.

Vår nåværende Grunnlov slår fast at vi har en statsreligion. Etter endringene får vi en statskirkeordning. Vi synes det er oppsiktsvekkende at man vil skrive inn en statskirkeordning i en moderne konstitusjon i 2012. For å si det forsiktig; dette er neppe i tråd med menneskerettighetskonvensjonenes ånd. Noen av oss har vanskeligheter med å se at staten blir sekulær når det vil bli hetende i Grunnloven at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.» Dessuten vil kongen beholde sin bekjennelsesplikt.

At kirken fremdeles vil være underlagt en kirkelov som bestemmes av Stortinget, er verken tegn på en sekulær stat eller en fri kirke. Det er ikke lovende at denne loven i dag sørger for at Den norske kirke ikke har stilling som eget rettssubjekt og staten fortsatt skal ha arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster og prester. Det er ikke i samsvar med konvensjonenes krav å stille betingelser til Den norske kirke for at den skal oppnå rettigheter konvensjonene sikrer den uten forbehold.

Lønning virker prisverdig åpen for debatt om verdidelen av endringsforslagene. Jeg regner med at han har fått med seg den norske menneskerettighetseksperten Tore Lindholm, som også sitter i Den norske kirkes menneskerettighetsutvalg – og hva han mener om verdidelen av endringsforslagene:

«Det er ikke etisk (og derfor selvsagt ikke kristelig) å mobilisere flertallsmakt for å pådytte mindretall en identitet de ikke har overtatt i frihet. Medborgere som ikke tilhører kristen eller humanistisk tradisjon (...) bør i vår Grunnlov verken frakjennes likeverd på grunnlag av egen identitet eller påtvinges lojalitet til en kristen og humanistisk arv. De skal ikke være ekskludert fra det «vi» som kommer til uttrykk i vår Grunnlovs nye verdiparagraf.» (Kirke & Kultur, 2/2009).

Dersom KrF skulle få regjeringsmakt vil vi kunne vente en reaksjonær skolepolitikk som ikke tar høyde for de kravene menneskerettighetene stiller til samfunn som er preget av livssynsmangfold.

I avisa Dagen står følgende i dag, 29. april:  ”Kristendommen skal inn igjen i skolenes fagplan og RLE-faget skal byttes ut med KRL-faget dersom Kristelig Folkeparti igjen får regjeringsmakt. Det lover nestleder Dagrun Eriksen og det står i et resolusjonsforslag fra Vest-Agder”.

Manglende respekt

Dette er en avis som står KrF nært og det er all grunn til å ta dette på alvor. Det er derfor viktig å minne om at det er et menneskerettsstridig fag KrF ønsker å gjeninnføre, et fag som var en fornærmelse mot - og som livssynsminoriteter måtte tåle og leve med i ti år før staten ble tvunget til å forandre det. Dette sier ikke lite om hva slags respekt partiet har for menneskerettigheter når de innebærer tilbaketrekning av privilegier de kristne har hatt i vårt samfunn. KrF burde lytte til ledelsen i Kirken som nå har gått ut og uttrykt vilje til å gi slipp på privilegier i det norske samfunnet. ("Arbeidet med å bygge ned Kirkens privilegier og formelle samfunnsmakt er ønsket og påskyndet av Kirken". Kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Trude Evenshaug i Aftenposten 5.12.11.)

Majoritetsblindhet

Det er å håpe at de partiene som måtte ende opp i regjeringssamarbeid med KrF, tar menneskerettighetene mer på alvor enn KrF, og avviser en slik reaksjonær skolepolitikk - som det er i ordets egentlige betydning. KrFs statsminister Kjell Magne Bondevik forsøkte i sin tid å eksportere KRL-faget ut i verden før dommen i Strasbourg der den norske staten led nederlag i den såkalte KRL-saken(29.6.2007). Det er nedslående at partiet ennå ikke har lært av den majoritetsblindheten som dette kristendomsfaget var et uttrykk for.

Underlig

Det er uredelig når KrF-politikere snakker om å gjeninnføre K´en i RLE-faget og later som om elever ikke lærer om kristendom i det nåværende religionsfaget. Også i dag er kristendommen den dominerende religionen i faget, som det var i KRL-faget. På mange skoler brukes fremdeles skolebøker fra det menneskerettsstridige faget. Da blir det noe underlig når man i KrF gir inntrykk av at kristendommen er ute av RLE-faget.

Verdinøytralitet er verken ønskelig eller mulig. Likevel brukes det flittig av KrF´ere. Mot meningsmotstandere.

Igjen florerer begrepet ”verdinøytralitet”. Som regel er det KrF´ere som bruker begrepet. Sist var det i ingressen i Hans Olav Syversens artikkel i avisa Vårt Land om krusifiksdommen  som, ifølge han, ”er et av flere tegn på at verdinøytraliteten er på vikende front i Europa”.

Stadig blir det meningsløse begrepet verdinøytralitet også brukt av Aud Kvalbein (KrF) til tross for at hun selv skriver i et innlegg i verdidebatt.no: ”Men verdinøytralitet finnes ikke”. Nettopp, jeg kunne ikke være mer enig. Hva kan da være grunnen til at ordet brukes?

Uten kristendom - ingen verdier 

Noen har åpenbart fått det for seg at verdinøytralitet vil inntreffe i det øyeblikket kirken og kristendommen ikke lenger får beholde de framtredende og privilegerte posisjoner de har hatt i samfunnet. De som krever likebehandling av religioner i skoler og andre offentlige fellesinstitusjoner blir oppfattet som at de egentlig ønsker verdinøytralitet i stedet. Man kan mistenke disse KrF´erne for å ha gjenopptatt 1800-tallets holdninger som sier at dersom du ikke er kristen kan du ikke være et moralsk menneske – eller besitte gode verdier. Altså, at samfunnet vil gå til grunne dersom kristendommens dominans svekkes. I tilfelle, er det ikke lite nedlatende over for oss som har funnet verdier fra både kristne og andre kilder – uten å bli religiøse eller som har funnet sitt verdigrunnlag i andre religioner.

 Det hadde vært en stor fordel om KrF snart ville være såpass intellektuelt redelige at de tar innover seg at ingen seriøse meningsmotstandere av dem krever verdinøytralitet  av noen – noen steder! Er det ikke nå snart på tide å begripe forskjellen på livssynsnøytralitet og verdinøytralitet? Det er nok her hunden ligger begravd. Mange vil så gjerne framstille livssynsnøytralitet som ensbetydende med verdinøytralitet.

FN uten verdier? 

I FN og i Røde Kors, både nasjonalt og internasjonalt, er livssynsnøytralitet et fundament. Ingen med vettet i behold vil finne på å påstå at disse institusjonene dermed er verdinøytrale. Noen av oss mener at også den norske staten snart må bli livssynsnøytrale. Vi mener dermed ikke at staten – eller offentlige skoler, skal være verdinøytrale. Selvsagt ikke, de skal være proppfulle av gode verdier som demokrati, gjensidighet, solidaritet, medmenneskelighet osv. springer ut av. Dette kalles også fellesverdier som vi kan verdsette uansett om vi er humanister, jøder, muslimer eller kristne.

Livssynsnøytralitet

”RLE som fag har også fremmet en sekulær ateisme som en slags verdinøytralitet”, skriver Aud Kvalbein. Hva er dette for demagogi? Livssynsnøytralitet innebærer at også ateister skal vise tilbakeholdenhet i undervisningen – like mye som religiøse. Livssynsnøytralitet innebærer at undervisningen skiller seg fra trosopplæring og vektlegger en kunnskapsbasert opplæring i religioner som i følge menneskerettsdommer skal være ”kritisk, pluralistisk og objektiv”. Dette ble senest understreket i den såkalte krusifiksdommen i Strasbourg. Livssynsnøytrale institusjoner kan og skal verken fremme livssynshumanisme, kristendom eller andre religioner, men gi kunnskap om slikt. La meg også minne om at livssynsnøytralitet i offentlig institusjoner hindrer ikke de foreldre som ønsker det - å påvirke barn livssynsmessig på hjemmebane, til tross for at Barnekonvensjonens intensjoner i stor grad er å overlate viktige valg og avgjørelser til barn og unge selv.

Verken relativisme eller nøytralitet

For å si det enkelt, livssynsnøytralitet i skoler betyr verken verdirelativisme eller verdinøytralitet, men varsomhet rundt livssynspåvirkning nettopp for å overlate livssynsvalg til individene selv etter å ha utstyrt dem med kunnskap. Denne varsomheten hindrer ingen å innprente krav til de unge om anstendighet og redelighet i mellommenneskelige forhold.

Jens Brun-Pedersen

pressesjef

Human-Etisk Forbund

Professor Janne Haaland Matlary har et underlig syn på menneskerettigheter og politikk. (Aftenposten 8.4.) Europadomstolen er et demokratisk problem hvis den blander seg inn i politikk, ifølge henne.

"Kan vi stole på at Europadomstolen holder seg unna politikk neste gang?", spør hun.

Mussolini-praksis.
Bakgrunnen er den såkalte "krusifiksdommen" der en mor i Italia først fikk medhold i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg da hun mente religiøse symboler i klasserommene var en krenkelse av hennes religionsfrihet. Dommen ble nylig omgjort da den ble behandlet i storkammeret. Nå kan katolikkene pryde klasserommene som er for alle, med krusifikser, slik de har gjort siden Mussolini innførte praksisen.

Det er nærliggende å tolke Haaland Matlarys syn som at politikk inntreffer i det øyeblikk domstolen vil forandre tingenes tilstand, mens det ikke er politikk å bidra til opprettholdelse av status quo.

Overprøving.
Selvfølgelig skal en menneskerettighetsdomstol både kunne overprøve og korrigere politiske vedtak. Det er blant grunnene til dens eksistens. Det norske KRL-faget var et resultat av politikk. Da det ble dømt konvensjonsstridig (Folgerø m fl. 2007), fikk det politiske konsekvenser. Den norske stat måtte gjøre endringer.

Passivt symbol.
At EMD i Strasbourg er en problematisk domstol, kan jeg være enig i – av motsatte grunner enn det JHM anfører. Det er problematisk at samme domstol anser hijab i en dom som et sterkt påvirkende symbol over for unge, mens den i en annen dom ser på krusifikser på vegger i skoler som skal være for alle, som et passivt symbol.

Skjønnsmargin.
Domstolen er i ferd med å kunne beskyldes for å gi større skjønnsmargin til stater med majoritetsreligioner samtidig som det settes strengere krav til minoritetsindivider og bruk av deres religiøse symboler. Det mest problematiske er at domstolen etter ”krusifiks-dommen” kan mistenkes for å gi etter for staters press og se ut til denne gangen å forsvare majoritetsstaters praksis på det følsomme religiøse området på bekostning av minoriteters religionsfrihet.

Domstolens autoritet ivaretas best dersom den husker at menneskerettigheter var ment å beskytte individers rettigheter og ikke religioner.

Det er ikke noe nytt at Norge famler når det gjelder å utvikle demokratiet i den "nye" flerkulturelle nasjonen. Dette skal dreie seg om et ubehjelpelig forsøk fra en rektor om å oppnå kontakt med muslimske foreldre som har barn på Mjøndalen skole.

Dessverre handler dette likevel om så mye mer. Om norske myndigheters praksis med å godta religionsutøvelse i skoletida. Altså at elever geleides til gudstjeneste i Den norske kirke i skoletida, med skolens aktive støtte.

Etter KRL-dommen i Strasbourg (Europarådets menneskerettighetsdomstol) 29. juni 2007, ble kristendomsfaget endret til RLE. I dommen uttrykkes det bekymring, særlig over for de minste elevene, at det gjennomføres skolegudstjenester. Det er rektorer blitt gjort oppmerksom på gjennom rundskriv fra Utdanningsdirektoratet. Her gjøres det også krystallklart at skolen er forpliktet til å gjøre foreldre oppmerksomme på fritaksretten når det gjelder skolegudstjenester.

Rektoren ved Mjøndalen skole er indignert over at muslimske foreldre ikke sender barna sine på kristne skolegudstjenester. Han vil ha 100 prosent frammøte fra muslimer. I et nyttårsbrev til muslimer som har barn på skolen, lover han ikke hyggelige samtaler neste hang han møter muslimske kvinner som ikke håndhilser på han. Deretter er det skoleaktivitetr som er temaet.

Først hans generelle syn på muslimer i Norge: "

"Når man flytter til dette landet – uansett årsak – så er man vel interessert i å bli en del av det norske samfunnet så raskt som mulig. Det er en selvfølge at man setter dette landets friheter svært høyt – ytringsfrihet, handlingsfrihet og trosfrihet. Ja – for ellers hadde man vel ikke kommet hit. Ellers hadde man vel blitt værende i sitt eget land."

Så til aktiviteter:  

"Jeg har et nyttårsønske – og det gjelder våre muslimske venner. Jeg ønsker at alle muslimske elever og familier reelt viser ved handling og væremåte at de ønsker å være en del av det norske samfunnet. Jeg ønsker at de vil delta på skolens aktiviteter, delta på leirskole, bidra til å betale for turer og leirskole på lik linje med de andre elevene. Jeg ønsker til og med at de er med på julegudstjenesten vår i 2011 på lik linje med resten av skolen. Det har med norsk tradisjon å gjøre. Du blir ikke noe dårligere muslim om du er til stede på en kristen julegudstjeneste. Det har ingen vondt av å være med på."

Jeg venter spent på om Utdanningsdepartementet vil ha noe å si på det man må kunne tillate seg å kalle en paternalistisk oppførsel, og uttrykk for ikke overdreven respekt for "annerledes" troende.