Det høres ut som en spesiell situasjon? Ja, det var det.

Når AUF-ere skal trekke fram noe positivt fra 22. juli, nevnes ofte middagen. Den blir servert klokka ett på Utøya. Ute var det kaldt og vått, men inni Kafébygget var stemningen god ved serveringsdisken. «Husk», sa den som serverte kjøttkakene i brun saus, «du er», sa grønnsaksansvarlig, «fantastisk», sa den som skuflet potetmos på tallerken. Opphavet til frasen var gledessprederen fra Akershus AUF, Ina Libak.

Ina sto i oppvasken da hun hørte smell utenfor bygget. Hun løp inn til Lillesalen, der hun gjemte seg bak et piano. 21-åringen ble skutt i hendene, i brystet og i kjeven. Likevel greide hun å løpe ut av Kafébygget. På grusplassen utenfor, mellom NATO-dassen og Vaffelpresseriet, stoppet hun opp og forsøkte å stanse blødningene selv. Som hun forklarte i retten i går: Med fire-fem skuddskader og med armer som ikke fungerer, sier det seg selv at man ikke har nok hender. Hun segnet om, og tenkte: «Sånn er det å dø». Hun var i ferd med å gi opp da en gutt plukket henne opp og bar henne ned i skogen mot nordsiden, ned en bratt skrent, ved den falleferdige skateboardrampen som ligger 20 meter unna Pumpehuset. Der ble hun liggende i en tid som føltes som en evighet, omgitt av gode venner, som brukte T-skjorter og steiner til å legge press på hvert sitt sår. Selv ikke da drapsmannen skjøt ungdom mer ved Pumpehuset og deretter gikk vekk, på stien to meter unna dem, vek de fra henne. En hvisket «De dør, de dør, vi må redde dem», mens en annen repliserte: «Nå skal vi ligge jævlig stille». Ina lo da hun fortalte om episoden i retten i går. Hun synes det var festlig at den sindige kvinnen fra Norsk Folkehjelp bannet, for det pleier hun aldri å gjøre.

Det som gjorde et uutslettelig inntrykk under hennes forklaring, var gapet mellom hva hun fortalte og måten hun fortalte det på. Den tilforlatelige måten hun viste fram arrene til retten, og hvordan hun fleipet med at arret i ansiktet var vanskelig å få øye på fordi hun hadde brukt så lang tid med sminken foran speilet. Smilet i ansiktet da hun fortalte om hvor vakkert dråpene falt fra bladene da de skjulte seg under buskene, kontrastert med avveiningene hun gjorde seg om hvorvidt det var greit å spytte blod på de andre. Situasjonen var såpass «spesiell» (statsadvokatens karakteristikk) at hun konkluderte med at ja, det måtte være greit. Og etterpå, da hun fortalte at det var så mange AUF-ere på Ullevål sykehus at de kunne starte et lite lokallag der, og om hvor bra for likestillinga det er at lederen for traumeteamet var en kvinne.

Det virker som om du er «over gjennomsnittet positivt innstilt til livet», sa statsadvokaten. Det kunne tilhørerne bekrefte. Vi så en kvinne som hadde bestemt seg for at den tiltalte ikke skulle få henne til å miste fokus på livets lyser sider, selv om hun måtte innrømme at utryggheten var blitt en del av hverdagen. Latteren som jevnlig oppsto i salen under hennes forklaring, var befriende, på samme måte som de første tårene. Retten fikk vite litt mer om hva som foregikk på Utøya 22. juli, men lærte også noe vesentlig om ukuelig livsvilje, medmenneskelighet i praksis og om hvordan optimisme smitter.

Da 21-åringen skulle evakueres fra Utøya og hun selv måtte gå det siste stykket til båten, fordi de som bar henne snublet i likposene, møtte hun igjen en venninne fra kjøkkenarbeidsgruppa. Gjensynet var hjertelig, men Ina ba venninnen se vekk fra hennes ansikt, så hun ikke skulle få traumer av synet. Da smilte venninnen og sa: «Ina, du er veldig vakker».

Deres historier er ikke endelige, de forandrer seg i takt med annen kunnskap og ny innsikt.

«Leve, for å fortelle» heter Gabriel García Márquez´ memoarverk. Forfattere kan gjerne bruke en livstid på å vende tilbake til de samme formative hendelsene og dvele rundt den samme tematikken, som om de ikke greier å finne de riktige ordene og bildene, for å tilføre mening og struktur til noe u(be)gripelig.

Rettsmedisinerne og politioverbetjentene har gitt oss et innblikk i hva som foregikk på Utøya ettermiddagen 22. juli ved hjelp av kalde, ubestridelige fakta: Hvor mange ganger ble de 69 ungdommene skutt. Hvor ble de funnet. Hvilke skader døde de av. Nå er det de overlevendes tur. De skal ikke bare fortelle om hva de så og hørte, men også hva de tenkte og hvordan livet har vært i etterkant. Selv om de har fortalt sine historier mange ganger før, til pressen, i politiavhør og til familien og venner, er det likevel noe annet å skulle gjenta den foran aktoratet, dommere og forsvarsadvokater, snart ti måneder etter 22. juli. Under ed.

Deres historier er ikke endelige, de forandrer seg i takt med annen kunnskap og ny innsikt. De var til stede ved skrenten på vestsiden eller på teltplassen, og så sine venner bli henrettet, men likevel, eller trolig nettopp derfor, er deres minner fulle av hull. Det er så mye som har forsvunnet eller blitt fordreid. Tidsperspektivet er opphevet, i likhet med romfølelsen. Det kan ha vært her, det kan ha vært der. «Jeg husker ikke». En 18-åring fortalte retten i går om hvordan han måtte hoppe over tre lik på Kjærlighetsstien. Statsadvokaten kunne opplyse om at det lå ti lik der. Han så bare tre. Og han husker blomstene. Statsadvokatene kunne også fortelle ham hvor han klamret seg fast til fjellveggen i tre timer, men da han selv skulle vise det på fotografiet, pekte han konsekvent på et annet sted, lenger nord, som om han kviet seg for å justere minnet. En 20 år gammel jente fortalte hva hun så på sørspissen idet hun svømte derfra mot fastlandet. I politiavhøret er detaljene blodige. I vitneboksen måtte de modereres. Ingen ble skutt på sørspissen første gang drapsmannen var der. Men hun husker det tydelig. Kanskje projiserte hun bildene inn, der og da, kanskje forvekslet hun sine egne erfaringer med andres. En 21 år gammel jente svømte mot fastlandet og husker at en gutt ble skutt og døde bak henne. Han hadde brunt, krøllete hår. Men ingen døde der, ifølge statsadvokaten.

Deres historier er deres. De så hva de så, og de fortalte det i politiavhør i ukene etter 22. juli. De sterkeste minnene, som ofte også er de ubehagelige, utgjør bærebjelkene i deres fortellinger fra Utøya. Når de blir rokket ved, blir byggverket skjørt. Hvis ikke det er sant, hvordan vet jeg om alt det andre stemmer? At de stiller opp i Oslo tinghus, med all sin tvil, usikkerhet og nervøsitet, har nok større omkostninger enn vi andre kan begripe. Jenta som inntok vitneboksen i går morges, fikk spørsmål om hun var i jobb for tida. Nei, hun er tom for energi. «Jeg har nok med å komme meg i dusjen». Likevel fortalte hun sin historie, foran massemorderen, dommerne, pressen, ja, hele Norge.

De forteller for å kaste lys over hva som skjedde, for sine venner som døde, og i noen tilfeller for sin egen skyld. Eivind Rindal, som vitnet i forrige uke, har vært aktiv i norsk samfunnsdebatt siden i sommer. For ham har det vært «terapi». Adrian Pracon, som har utgitt bok om sine erfaringer, har også fortalt at han helt siden 22. juli har hatt et stort meddelelsesbehov. Å skrive boka, og å snakke med journalister, har vært en måte å bearbeide opplevelsene på.

Utøya-overlevende takler sine traumer ulikt, men alle strever med å gi struktur og tilføre mening til noe ubegripelig, og å fylle igjen hullene i sin egen hukommelse. Det kommer de til å gjøre i uoverskuelig framtid. «Det er ikke sånn at det som skjedde, kommer til å bli borte. Det kommer det aldri til å bli», som en 17 år gammel jente formulerte seg på tampen av dagen i går. Vi andre kan, i hvert fall noen uker til, leve for å lytte.

Jeg vil bare nevne det: Noen har kastet noe.

Man kan si mye negativt om den tiltalte, og det bør også gjøres, men han har jevnt over opptrådt strategisk smart og sosialt intelligent i rettssalen. Budskapet i manifestet er blitt moderert, han har vist respekt for dommeren og latt være å bli provosert av statsadvokatenes til tider nedlatende tone. Når han har gjespet under gjennomgangen av de 69 obduksjonsrapportene, har han skjult det med hånden.

Men onsdag ettermiddag, da det første vitnet fra Utøya inntok boksen, og den tiltalte fikk vite at han har rett til å kommentere hvert vitnemål, mistet han grepet. Først ville han utfordre Tonje Brenna på AUFs ideologiske program. Bare lyden av stemmen hans framsto som malplassert etter at ungdomsorganisasjonens partisekretær hadde fortalt om hvordan hun så skutte mennesker falle nedover skrenten ved Kjærlighetsstien. Etter båthelten Oddvar Hansens forklaring, tok han ordet og presiserte at han ikke prøvde å treffe båtene, han skjøt varselsskudd. Muhammed Abdulrahman sa torsdag at drapsmannen sparket til en jente utenfor kafébygget. Han tok ordet og sa at han aldri berørte noen på Utøya.

Han henrettet 69 mennesker på bestialsk vis, men det mest avgjørende for ham er at han ikke kom med gledeutbrudd, skjøt mot sivile båter og sparket en jente som lå nede. Han er forurettet. Som om hans moralske integritet står og faller på at han oppførte seg «ærefullt» under massakren. Denne selvrettferdige kommentarvirksomheten gir ikke bare verdifull tilleggsinformasjon til rettspsykiaterne, den øker sjansen for at de mange ungdommene som skal vitne framover, vil forlange at drapsmannen forlater sal 250. Det er forståelig i utgangspunktet, og enda mer forståelig når de vet at det er stor sjanse for at han vil åpne munnen og imøtegå deres forklaring.

I går ble han uvirkelig umusikalsk. Borte er strategisk smart og sosialt intelligent. Foreldre og søsken hadde nettopp hørt obduksjonsrapportene fra de drepte rundt Pumpehuset og bistandsadvokatene hadde lest opp vakre minneord om de avdøde. «Hennes drømmer er begravd i jorda». Advokater og dommere gråt. Pårørende gråt. Da tenkte han at det var lurt at han sa noe.

Etter lunsjpausen fikk han ordet. Pårørende gikk ut mens han snakket. «Det var et sted på Utøya jeg ble angrepet. Det var ved Pumpehuset. Noen kastet en gjenstand på meg, som traff meg i ansiktet. Jeg tenkte bare å nevne det». Stakkars massemorder, formodentlig. Han er også et offer.

Hans generelle ufølsomhet i rettsalen, koblet med den forurettede og selvrettferdige tonen i kommentarene, er forståelig nok provoserende for de pårørende. Tyngre stein blir lagt til byrden. Å kaste sko løser ingenting. Men applausen i salen etter at en pårørende reiste seg opp, kastet en sko og ropte «You killed my brother. Go to hell!», viser at han ga uttrykk for en etterlengtet emosjonell utblåsing, gradvis bygget opp gjennom tid og spesielt underveis i gjennomgangen av de 69 obduksjonsrapportene. Et «endelig». Han sa og gjorde det mange har hatt lyst til, som en etterlatt formulerte seg til VG. Den følelsessterke reaksjonen er forståelig, men den skoen overskygget de siste obduksjonsrapportene som ble framlagt i retten i går, foruten en uhyre sterk vitneberetning fra Munir Osman Humed Jaber.

Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.

Har han lagt merke til at ungdommene som ble drept på Utøya ikke drømte om å bli politikere?

69 planer for framtida

Har han lagt merke til at ungdommene som ble drept på Utøya ikke drømte om å bli politikere?

En femten år gammel jente, som ble skutt ved skrenten nedenfor Kjærlighetsstien, hadde store planer for sitt liv. Hun skulle bli advokat. Hun døde ved siden av en jente som fylte 14 år fem dager tidligere. Hun ville bli motedesigner. En 16-åring, drept i det samme området, skulle jobbe med vanskeligstilt ungdom. En gutt som døde på Stoltenberget skulle bli barne- og ungdomsarbeider. En 18 år gammel jente fra Bergen ville bli lege og drømmen var å jobbe for Leger uten grenser. En jente fra Namsos skulle bli veterinær. Hun døde i Storsalen. En femtenåring skulle bli dataspilldesigner. Hun døde ved Pumpehuset.

Ikke i ett tilfelle den siste uka har det i rettssalen kommet fram at de døde ungdommene skulle vie livet sitt til å implementere kulturmarxismen i lover og paragrafer. De skulle bli lærere, musikere, fotografer eller kokker. Ikke dermed sagt at ingen av dem ville endte opp som politikere. Tore Eikeland fra Bergen og Håvard Vederhus fra Oslo ble begge spådd en lovende politikerkarriere. Men i familienes siste hilsen til de døde, som bistandsadvokatene har lest opp etter hver obduksjonsrapport, er det mangfoldige personligheter som trer fram. AUF tilbød et sosialt, inkluderende fellesskap, blant flere fellesskap, og var en interesse på lik linje med korpset, hesteridningen, gitarspillingen, dansen, medlemskapet i Natur og Ungdom og fotballtreningene.

Drapsmannen og terroristen valgte Utøya fordi han ville kvele rekrutteringen til Arbeiderpartiet og fordi øya var det mest «attraktive politiske målet» den sommeren. I hans hode var massakren på AUFs leir et «legitimt mål», og han er kry av sin presisjon, både i valg av mål og med pistolen og rifla. Men han bommet grovt. Han kan ikke se inn i framtida, og han så ikke hele mennesket. Han så ikke veterinæren eller advokaten eller kokken eller sykepleieren, han så en ny Jens Stoltenberg. 600 individer ble forvekslet med Arbeiderpartiets sentralstyre. Det kan være at de tar med seg (eller ville tatt med seg) idealene om frihet, likhet og solidaritet inn i yrket som lærer eller dataspilldesigner, men hvis disse verdiene er tilstrekkelig til å bli drept, og ikke lederverv eller maktposisjoner, er de fleste nordmenn et legitimt mål.

Etter en uke med detaljerte obduksjonsrapporter, er det amatørfotografiene på storskjermen, og de oppleste minneordene, som sitter dypest igjen. Som om vi har vært til stede i 69 korte begravelser. Det er vel bare den tiltalte som i løpet av uka ikke har felt en tåre eller er blitt blank i øynene i sal 250. Familienes hilsener har bekreftet hvorfor akkurat disse menneskene ble betraktet som en trussel mot den tiltaltes reaksjonære renhetsideologi («hun hadde en sterk rettferdighetssans», «han sto opp for de svake», «hun mente at alle var like mye verdt»). Samtidig har de minnet oss om at de drepte var helt vanlige ungdommer med helt gjennomsnittlige ungdomsinteresser: Hester, korps, katten Nusse, mote, høre på musikk, gutter, Facebook, jenter, bøker. Ismail Haji Ahmed skulle ikke bli statsminister i Norge, han skulle bli modell og drømte om å starte en danseskole. Han ble drept ved Pumpehuset.

«Planene var lagt for framtida», har vi ofte hørt i Oslo tinghus den siste uka. Det må ha vært de vondeste ordene å skrive. Om studievalgene og drømmeyrkene, skapt av troen på at det er mulig å velge på øverste hylle. Visjonene ville blitt justert gradvis og tilpasset virkeligheten. Men de hadde også kortere, mer realistiske planer. De skulle på selvforsvarskurs fredag ettermiddag, de skulle se «Kick ass» på nattkinoen, de skulle høre på Jens Stoltenberg lørdag, se sentralstyret opptre på kvelden, og søndag skulle de pakke sammen teltet og dra hjem til Namsos, Romsås eller Bergen. Så skulle de på sydenferie til Hellas med familien, forberede seg til første år på videregående skole, ta mopedlappen eller reise til Bulgaria på korpstur, som en attenåring fra Nordland skulle. Slik ble det ikke, som vi vet. Hvorfor disse ukompliserte, uskyldige planene ble avbrutt, finnes det lange, innfløkte svar på, men noen ganger er det enkle sannest, og setningen ble uttalt av båtredningsmannen Oddvar Hansen i vitneboksen onsdag ettermiddag: Det finnes ingen mening i det som skjedde.

69 avbrutte framtider. Til uka skal en rekke av de ungdommene som overlevde massakren, vitne om hva de så på Utøya 22. juli. Noen av dem fortalte sine historier i går. Janne Hovland sa at hun hadde planlagt å bli barneskolelærer, men tvilte på at den drømmen lot seg realisere, så fremt ikke energinivået tok seg betraktelig opp. Dagene går trått. Lars Henrik Rytter Øberg møtte opp i russedress. Advokatplanene måtte nok revideres, fordi karakterene ikke ble gode nok. Han går for halv maskin. Statsadvokaten spurte Mohammad Abdulrahman om hvordan det gikk på skolen. «Det går ikke bra». Hun lurte på om han ville utdype litt. «Tror jeg står over», svarte Hamar-gutten. 500 ungdommer hadde sett for seg hvordan livet skulle arte seg. Det ble ikke som de trodde. Nå må de improvisere og ta en dag av gangen.

stian.bromark@dagsavisen.no

l Se også Samfunn side 12-13

Det var mange grunner til ikke å legge på svøm fra Utøya.

Her er noen: Ungdommene kunne ikke svømme, de prøvde, men syntes det var for langt eller for kaldt, de ante ikke hva som foregikk, de var sikre på at de ville være et lett bytte for drapsmannen ute i Tyrifjorden, eller de holdt seg sammen med venner som ikke kunne svømme. «Jeg tenkte at hun ikke ville klare å svømme, og jeg ville ikke dra fra henne», som Tonje Brenna tidligere har forklart. I retten tilføyde AUFs generalsekretær at hun heller ikke er en altfor habil svømmer.

I går ble det redegjort for noen av dem som ble drept ved vannkanten. Vi kjenner ikke deres avveielser for og imot, men når for eksempel den ene blir funnet drept i bare bh, tights og sokker, er det mye som tyder på at bare tilfeldigheter gjorde at ikke hun var en av dem som la på svøm fra Stoltenberget/Bolsjevika og kom seg helskinnet over til fastlandssiden.

Den tiltalte gjorde mange feilvurderinger. Det gjelder også hans idé om å bruke Tyrifjorden som masseødeleggelsesvåpen. I hans hode ville det være umulig å tilbakelegge de 600 meterne fra Utøya til Utvika (den korteste strekningen), spesielt i en stresset situasjon. Ikke dermed sagt at det er enkelt, men han tok ikke høyde for at mennesker er nokså viljesterke når livet står på spill. Flere la også på svøm på motsatt side av øya, ut mot et tilsynelatende uendelig ingenting. De fem som ble drept i skrenten nedenfor Kjærlighetsstien på vestsiden, har kanskje vurdert å legge på svøm, men de klamret seg i stedet til den 13 meter høye og bratte fjellskrenten. Han skjøt dem. Den yngste fylte 14 år fem dager tidligere. Hun var nettopp ferdig med åttende klasse. Hun drømte om å bli motedesigner. «Hvil i fred, vår vakre engel».

Fire av de fem drepte ved skrenten ble fraktet til fastlandet med båt rundt halv ni. Tre av de åtte drepte ved Stoltenberget/Bolsjevika ble også fraktet med båt fra Utøya til Storøya den kvelden. Det er en påminnelse om en annen feilberegning han gjorde. Han ventet på Delta. Imens måtte han hanskes med båtfolket. Han skjøt mot båtene fordi «de forsøkte å plukke opp politiske aktivister fra AUFs indoktrineringsleir», som den tiltalte formulerte seg i en kommentar i går. Mens politiet var på vei fra Hønefoss og Oslo, til Storøya og den lille, røde politibåten, dro fastboende og campingturister ut med sine private båter. De reddet ikke bare mange ungdommer opp fra vannet og bidro til evakueringsarbeidet etter at drapsmannen var blitt pågrepet, de så også på veldig nært hold konsekvensene av ugjerningene.

I går vitnet Oddvar Hansen, en fastboende på Utstranda. Han er bare en av mange båtfolk som har uhyggelige historier å fortelle om hva han så og gjorde den ettermiddagen. «Det så ut som dukker». Marcel Gleffe er en annen. Han har fått Tysklands høyeste fortjenstmedalje for sin innsats 22. juli. Det vil skje i Norge også. Om en stund. Kanskje når medaljene ikke lenger oppfattes som en kritikk av politiet.

Det eneste de trengte å bekymre seg for var slimete frosker, uregjerlige røtter og det vaklevorne gjerdet langs stupet.

De røde prikkene skal ikke være der. Fotoet er tatt 21. juli. I kontrast til oversiktsbildet fra teltplassen offentliggjort i rettssalen tidligere, der pluggene er revet opp og stengene og teltdukene ligger på bakken, kan vi på dette flyfotoet skimte folkelivet som utspilte seg den solrike torsdagen. Aktivitetene var mange, spredt over hele øya, og ungdommene forflyttet seg rundt på de to vitale hovedfartsårene - «E6» og «Kjærlighetsstien». E6 er en prosaisk grusvei. En traktorvei. Til transport og frakt. Kjærlighetsstien er smal, kronglete og full av røtter, kongler og barnåler - ofte med en tettvokst skog på den ene siden, og en nokså idyllisk utsikt mot Tyrifjorden på den andre. En sti for poesi, lange filosofiske samtaler og korte, prøvende kyss.

«Den røde prikken representerer kroppen», fortalte politioverbetjenten i sal 250 i går. Til slutt ble det ti prikker på fotografiet av Kjærlighetsstien. Prikkene er plassert tett i tett, delvis over hverandre, noen inntil gjerdet. En av prikkene er Tore Eikeland, den 21 år gamle lederen av Hordaland AUF. Han ble av familien beskrevet som «omsorgsfull». Ord som «snill», «livsglad» og «kreativ» går igjen i beskrivelsen av de døde fra Utøya, men de får også skussmål som skiller dem ut fra en gjennomsnittlig ungdomsgjeng: «Sterk rettferdighetssans», «ville skape en bedre verden», «samfunnsengasjert», «var aldri redd for å stå opp for de svakeste». Disse verdiene var utgangspunktet for at de engasjerte seg politisk, rekkefølgen var ikke omvendt. Det høres ut som floskler, men det var dette som gjorde at de ble drept. Eikelands bistandsadvokat siterte fra et innlegg han hadde skrevet: «Det kan være på sin plass å spørre seg hvor mye av den korte tida en har på jorden, en vil bruke på å frykte det fremmede og rase over medmennesker. Og hvor mye vil en bruke på å gjøre livet lysere for andre og bidra til at alle får det bra. La oss leve for hverandre!»

I stedet døde de for hverandre. Tiltalte har nærmest hevdet at de la seg ned og ventet på ham. Det er mer sannsynlig at de forsøkte å skjule seg og holdt sammen i gruppa. 25 hylser er funnet inntil ti meter unna ofrene, og blant ofrene. Trolig ble de først skutt på avstand, og deretter med «oppfølgingskudd», som han kaller det, mot hodet. For de pårørende er det ikke uvesentlig å få vite i hvilken rekkefølge skuddene kom og fra hvilken avstand. Klare svar reduserer fantasiens handlingsrom og forhåpentlig kan de slå seg til ro med at det første skuddet var dødelig. De led ikke, tross alt. Rettsmedisinerens konklusjon i går var, i så henseende, nedslående: «Rekkefølgen av skuddene kan ikke avgjøres.»

En av ti prikker har fått navn. Det mangler ni. Vår «solstråle». Vår «største juvel». En «vakker sjel». De hadde ikke bare foreldre, men også storebrødre og lillesøstre. Deres sorg er like altoppslukende, men ofte annerledes og som regel ikke kanalisert gjennom det etablerte hjelpeapparatet. Identifikasjonen er sterkere. NRK har snakket med noen søsken som forteller at de får disse bildene i hodet, der de selv løper på Utøya med drapsmannen i hælene. Selv om de aldri har vært der. Selv om de ikke er AUF-ere. Drapsmannen rammet ikke bare de 69 med sine våpen. En melding fra en storesøster, som ble lest opp av bistandsadvokaten i går, viser at skuddene på Kjærlighetsstien fikk uante rekkevidder. Hun har Downs syndrom og reagerte slik på nyheten om 22. juli: «Men han lovet at han skulle passe på meg bestandig».

To korte setninger kommer vi til å høre mange ganger denne uka: «Hodeskaden har ført til umiddelbar bevisstløshet» og «hun hadde ikke sko på».

Skoene i gangen

To korte setninger kommer vi til å høre mange ganger denne uka: «Hodeskaden har ført til umiddelbar bevisstløshet» og «hun hadde ikke sko på».

Det var her de spiste kjøttkaker til middag, tok seg en vegetarvårrull på Nattkafeen eller kjøpte seg en kjekspakke i kiosken. Det var her det ble arrangert karaoke, diskotek og speeddating. Det var her Marte Michelet foredro om den økende islamofobien i Norge onsdag. Leiravisen Planet Utøya ble snekret sammen her, i rommet ved siden av kiosken. Det var her elektrobandet Datarock signerte autografer og hang ut med ungdommen etter konserten torsdag kveld. Det var her Gro fortalte om sitt lange liv i politikken fredag formiddag, og det var her en rørt AUF-leder redegjorde for eksplosjonen i Oslo senere på dagen. Og det var her, i Kafébygget på Utøya - det tryggeste bygget på «verdens tryggeste plass» - at 13 mennesker ble drept 22. juli.

13 døde er 13 for mange, men det er likevel få tatt i betraktning hvor mange som befant seg i bygget da skytingen startet. Informasjonsmøtet om eksplosjonen i Oslo var obligatorisk. Alle var der. Ungdommene satt så tett i Storsalen at det virket som om de klemte hverandre. Under møtet fikk de beskjed om å kontakte sine nærmeste og fortelle dem at alt sto bra til på Utøya. Mange gikk til teltene sine, hentet den utladede telefonen og gikk tilbake til Kafébygget for å finne en stikkontakt (foruten å søke ly for regnskyllet). Bak minst én av de 11 obduksjonsrapportene det ble redegjort for i Oslo tingrett i går, skjuler det seg en slik historie: Om jenta som tilfeldigvis befant seg i Storsalen fordi hun måtte lade opp mobiltelefonen sin.

Derfor kan vitner som overlevde massakren i Kafébygget fortelle om én langvarig kakofoni av usynkroniserte ringetoner i de påfølgende timene. Drapsmannen har ikke sagt noe om alle mobiltelefonene som sto til lading i stikkontaktene. Tidligere har han fått spørsmål om han husker noe fra interiøret i bygget. Kanskje ble det siktet til den gamle valgkampplakaten for Arbeiderpartiet som henger i Storsalen, med påskriften «Ned med våbnene!». Nei. Han husker ikke stort fra Kafébygget, annet enn at noen lot som om de var døde i Lillesalen, med hodet hvilende mot pianoet (som han trodde var i Storsalen) og at han måtte lade om. Han husker også at han ble forbauset fordi ungdommene ikke løp vekk, men ble stående, sittende eller liggende i klynger. «Det så veldig merkelig ut. Jeg skjøt dem alle.»

Bildene som ble vist i rettssalen i går fra Kafébygget, antyder at mange ungdommer har blitt handlingslammet. Pressen og pårørende fikk se Lillesalen og Storsalen slik de så ut etter at ungdommene var blitt fraktet vekk, med røde prikker som antydet hvor de befant seg. De ligger tett i tett, delvis på og over hverandre, helt innerst i hjørnet, nederst inntil veggen. Den akk så magre trøsten for pårørende er rettsmedisinerens gjentatte setning: «Hodeskaden har ført til umiddelbar bevisstløshet». Man skulle tro at skuddene i Lillesalen ville ha skremt vekk jentene og guttene fra Storsalen, som er atskilt av en tynn vegg med en døråpning, men overlevende vitner har fortalt at det var uråd å ane hvor skuddene kom fra. Det sies ingenting om hva ungdommene gjorde før de ble drept - om de var paralysert, forsøkte å flykte eller å gjemme seg - men noen detaljer kom fram i går som antyder hvor skrekkslagne de må ha vært: En ble skutt gjennom høyre håndledd, trolig fordi han løftet armen for å beskytte ansiktet.

Politioverbetjenten redegjør daglig kort for hvor de døde ble funnet og hva slags klær de hadde på seg. Klesopplysningene kan framstå som irrelevante, men de sier likevel mye om hva som foregikk før, under og etter drapene. De fleste hadde på seg klær man gjerne bruker når man skal slappe av eller som man skifter til etter at man er blitt gjennomvåt; koseklær, ofte joggebukse, eller dongeri. Mange hadde på seg grå hettegenser, med AUF-logo - spesielt populær blant ferskingene. Og - som politioverbetjenten gjentok ved hver gjennomgang i går, med ett unntak: De hadde ikke på seg sko. Til lunsjen fikk alle lov til å gå med sko på inne i Kafébygget, men under informasjonsmøtet trådte forbudet i kraft igjen. Derfor var et av de sterkeste bildene fra rettssalen i går et nytt bilde fra inngangspartiet i Kafébygget, som var teppelagt med slagstøvler, joggesko og sandaler. Setningen «hun var uten sko» kommer vi til å høre ofte den nærmeste uka, for hundrevis av gutter og jenter løp ut av bygget i sokkelesten.

Heller ikke i går så tiltalte ut til å ta innover seg ordene fra familiene, formidlet gjennom bistandsadvokatene: Hun var «engasjert og positiv». Han var ikke «redd for å skille seg ut». Hennes favorittsitat var «Before you judge me, try hard to love me». Hun var «en voldsom pappajente». Han hadde «et stort hjerte». Hun var «sola vår». Han var «en fargeklatt». Han var opptatt av «lokalpolitikk og damer». Statsadvokaten og dommeren tok til tårene. Det er den rimeligste reaksjonsformen på obduksjonsrapportene og familienes hilsener. Den tiltalte fulgte interessert med når rettsmedisineren beskrev kulehullenes innganger og utganger på dukken, men var nokså rask med å kikke ned i fanget når amatørportrettene av de drepte kom på storskjermen. Det trenger ikke å bety noe. Det kan være tilfeldig.

stian.bromark@dagsavisen.no

«Hundrevis løp ut av bygget i sokkelesten.»

Teknikken kolliderer med følelsene i rettssal 250.

Framlegging av obduksjonsrapporter er akkurat så fremmedgjørende som det høres ut som. Rettsmedisinere, tannleger, genetikere og radiologer brukte en uke etter 22. juli på å rekonstruere hoder i 3D og finne metallsplinter som ikke synes med det blotte øyet. De fant blant annet ut at 25 utelukkende ble skutt i hodet/nakken, 31 ble truffet i hode/nakke og i kropp og lemmer. Én døde av fallskader, én druknet. Tre virket som om de døde av drukningskader, men de ble ikke funnet ved vannkanten. Lungene så ut som druknede lunger fordi ungdommene hadde hyperventilert etter å ha blitt skutt. Totalt 69 døde, med en gjennomsnittsalder på 18 år - den yngste var 14, den eldste 52.

Den vinglete, grå plastdukken på hjul, som ble brukt i retten i går for å illustrere skuddskadene, var også strippet for menneskelige attributter. I tillegg ble rapportene lagt fram i et nokså utmattende tempo, med mellom fem og ti minutter på hver avdøde, der stikkords­pregede setninger dukket opp på storskjermen:

«En skuddskade i venstre side av bakhodet:

- retning nedenfra, oppover, litt forover og mot høyre.

- utgang høyre side av issen

- en prosjektilbit ligger løst i håret».

Språket var klinisk og mekanisk, ikke ulikt det drapsmannen bruker for å distansere seg fra sine gjerninger. Men der rettsmedisinerne og politiet bruker et vitenskapelig språk for å skåne pårørende og holde en profesjonell distanse, valgte drapsmannen det tekniske språket for å skjerme seg selv og for å illudere militær sjargong. Denne tekniske gjennomgangen står i kontrast til de følelsene som er i sving på tilhørerbenken, der de pårørende sitter. Den lavmælte hikstingen fyller ut de hullene som statistikken og logistikken etterlater. Dukken har ikke navn og egenskaper, den mangler særpreg og individualitet. Nettopp denne frykten for at deres barn, kjæreste, far eller mor skulle framstå som nok et tall i rekken, fikk dem til å insistere på at bistandsadvokatene skulle si noen ord om hver enkelt og vise et bilde av dem på storskjermen.

Rettsmedisinerne kan fortelle oss at Utøyas innleide vakt, Trond Berntsen, ble skutt fem ganger bakfra foran Informasjonshuset, men bildet på veggen av ham sammen med sine to barn, viser oss hva som gikk tapt. Bistandsadvokaten leste opp en hilsen fra familien, også fra hans ti år gamle sønn, som befant seg på Utøya den dagen: «Du var verdens beste pappa». Rolf Christopher Johansen Perreau, som var «snill, raus og livsglad», hadde kjæresten sin til stede i rettssalen i dag. Lejla Selaci, som ble funnet på sørsiden av Kafébygget, ved grusveien som kalles «E6», var en «flott jente», «høyt elsket» og spredte latter og glede hver dag. «Vi treffes igjen, Lejla.»

Bistandsadvokaten, som slet med å holde tårene tilbake da han leste opp brevet fra familien, følte seg muligens ubekvem og uprofesjonell, men det var befriende å se noen slippe løs følelser innenfor den høytidelige, firkantede skueplassen der dommerne, statsadvokatene, bistandsadvokatene, forsvarerne og de sakkyndige holder til. Bistandsadvokatenes ord fra pårørende gir dukken et ansikt og egenskaper, som bidrar til å gi obduksjonsrapportene nødvendig liv og kontekst. Advokaten til Utøyas daglige leder leste ikke opp en egen hilsen. I stedet refererte han til hva Jens Stoltenberg tidligere har sagt om henne. At samboeren, og deres to døtre, ikke orket å formulere nye setninger til gårsdagens gjennomgang, sier kanskje mer enn tusen ord.

Hver minste, trivielle setning som uttales i vitneboksen de nærmeste tre ukene åpner opp for innsikt i menneskelige avgrunner.

Det er ikke slik AUF-erne ønsker å framstille Utøya. De vil minnes badingen, de politiske verkstedene, karaoken, speed-datingen, sola og turene på kjærlighetsstien - sommeren 2010, 2009, 2008, ja, juli 2011 også; fra tirsdag fram til fredag rundt kvart over fem. Men det er ikke idyllen som skal utbroderes de nærmeste ukene. Vi skal få se og høre gruoppvekkende bilder og historier av det som skjedde i løpet av den nesten halvannen timen drapsmannen gikk fritt omkring på Utøya fredag 22. juli. Ord som «mareritt», «helvete» og «tragedie» er klisjeer. De brukes som regel uproporsjonalt med hendelsene eller tingen de skildrer. «Ryggen min er et helvete», som det ble mumlet fra rettssalsbenken i går. Det finnes likevel ikke mer dekkende karakteristikker på historiene som vil komme ut fra sal 250 i Oslo tinghus i mai, når politiet og vitner skal fylle igjen hullene i drapsmannens hukommelse og blottstille de menneskelige konsekvensene av en tillært avhumanisme.

Marerittet fikk vi et lite innsyn i i går. Da skildret vaktmannskap på fastlandssiden og kapteinen på ferja M/S Thorbjørn ungdommenes første møte med den falske politimannen. Ferjekapteinens vitneførsel startet tilforlatelig. «Det var en regnfull dag...». Kapteinen var i tillegg samboeren til Utøyas daglige leder - en av drapsmannens første ofre på øya. Føy til at datteren hans også befant seg på AUFs sommerleir da skytingen startet. Kapteinen forklarte seg i går lavmælt, konsist og stringent, uten å slippe løs følelsene som man kan ane befinner seg under den kontrollerte overflaten. Likevel åpnet mørket seg i hver korthogde setning, like mye på grunn av hva han ikke sa og ikke visste, som hva han sa og visste. Som da han forklarte at han ikke husket hvorvidt han så at samboeren ble drept. «Jeg tror jeg så det». Fortrengningen sier noe om hva slags mentale krefter som blir satt i sving når synsinntrykkene blir for overveldende. Kapteinen har grublet i over ni måneder, og har ikke funnet ut om han så sin livsledsager bli henrettet. I tillegg, som han forklarte i går, har han brukt dagene siden 22. juli til å tenke på om det var noe han kunne ha gjort annerledes. Rundt hvert pro et contra-resonnement skjuler skyldfølelsen seg - spøkelset som hjemsøker enhver som overlevde Utøya - og den kan virke like paralyserende som et traumatisk syn.

Båtkapteinen forlot Utøya tidlig, sammen med Eskil Pedersen og andre AUF-ere. For ham var flukt det eneste logiske valget. M/S Thorbjørn måtte brukes til å frakte politi- og redningsmannskap fra Utstranda til Utøya, når hjelpen omsider ville komme. Denne rasjonelle beslutningen må likevel ha vært umenneskelig tung å fatte - å dra fra samboeren, som var skutt og trolig drept, og den atten år gamle datteren, som han på det tidspunktet ikke visste om oppholdt seg på et «sikkert» gjemmested. Virkelig hjerteskjærende ble det da kapteinen fortalte at han på vei nordover i Tyrifjorden fikk en oppringning fra sin andre datter, elleveåringen, som befant seg hos bestemoren bare noen kilometer unna. Planen var at hun skulle overnatte på Utøya fra fredag til lørdag, så hun ringte for å høre om han ikke snart kom og hentet henne. «Nei», svarte faren. «Planene er omgjort. Det er så dårlig vær». Slike banaliteter, som viser hva som var og hva som kunne ha vært, gjør et større inntrykk enn å se blodspruten på veggen i Lillesalen og høre om antall tomhylser som ble funnet i kafébygget (50). «Hvert nummer representerer en avdød», som en politioverbetjent uttalte da han viste et kart over Utøya i forbindelse med den kriminaltekniske gjennomgangen. Tall og blod formidler i begrenset grad hva tragedien på Utøya handler om. Vi forstår det ikke, fordi vi mangler referansepunkter. Da gir kapteinen oss et dypere, mer realistisk innblikk, som når han forteller at den yngste datteren fortsatt ofte gråter seg i søvn om kveldene. Skadene ble påført 22. juli, men for overlevende og pårørende dukker nye, ukjente sår opp daglig og vil gjøre det i uoverskuelig framtid.

69 er en abstraksjon. I mai skal tallene brytes ned, til ansikter med gutte- og jentenavn, og individuelle, parallelle historier. Ved siden av dem som ble drept - på kjærlighetsstien, ved pumpehuset eller i kafébygget - befant det seg mange AUF-ere som overvar og overlevde massakrene. Noen av disse ungdommene skal inn i vitneboksen og kaste lys over drapsmannens bevegelsesmønster på Utøya. De forteller ikke for sin egen del. Heller ikke for å avklare skyldspørsmålet eller hvorvidt han var tilregnelig eller ikke. AUF-erne er villige til å rive opp sårene, og sitte ansikt til ansikt med massemorderen, for sine venners skyld, og for å bidra til å oppklare hva som faktisk skjedde. For sannheten, og historien, om man vil.

Det er ennå for tidlig å bli «lei av 22. juli».