Stian Bromark
Viser innlegg | Se kommentarer (1)Vi pedalske er vår tids spedalske.
«Den neste syklisten som PRØVER å sykle fortere enn mopeden kommer jeg til å kjøre ned! Last Warning!», «Syklister som sykler i veien fortjener å bli påkjørt», «Vanlegvis likar eg ikkje hestaskit i vegbana. Men so tenkte eg; kva om ein syklist skled i da og ramla midt oppi. Hmmmm #findag», «Det er visst den store sykle til jobben dagen i dag. 24.04.14 starter jeg i hvert fall med kjør på en syklist dagen», og «Sug kuk, sykkelhelvete». Dette er et lite utvalg frodige gloser postet på Twitter de siste ukene. Facebook-siden «Jeg driter i hvor du sykler, bare... HA DEG VEKK FRA VEIEN!!» har i skrivende stund 23.941 «liker». Siden er i sin helhet viet utdriting, sjikane og hets av syklister. Retorikken er påfallende lik den vi finner i kommentarfelt under integreringsnyheter og Ap-landsmøter på nettavisene.
Før vi stiller et eksistensielt spørsmål - hvorfor bruker alltid sinte folk versaler og doble utropstegn? - må vi bevege oss ut av Oslo-gryta og vise at syklister er spedalske over det ganske land. Ringsaksokningen Jan Terje Skarpnord (21) ble mandag truet med juling av en sjåfør etter at hans lastebil sneiet syklist Skarpnord i stor fart og 21-åringen viste fingeren i ren forfjamselse. Fredrikstad-syklisten Rolf-Arne Schulze (41) opplever farlige situasjoner i trafikken hver dag og har derfor bestemt seg for å dokumentere dem. Videoene legger han ut på YouTube. Resultatet ble hatmail og drapstrusler, ifølge Fredriksstad Blad 16. april.
Den som blir forledet til å tro at versaler forblir versaler og utropstegn utropstegn, har ikke deltatt i lavintensiv-krigen som utspiller seg i norske gater, på stier og landeveier. De færreste har opplevd det syklist Barbro Maria Storm fra Vinderen i Oslo opplevde tidligere i april, da hun ble utsatt for spikersabotasje på vei til sentrum, ifølge Dagens Næringsliv, men de fleste syklister har opplevd aggressiv, farlig oppførsel fra en i overkant frådende Volvo-eier. Tre av fire politirapporterte sykkelulykker er kollisjoner med bil. 524 sykkelpersonskader ble rapportert inn til politiet i fjor. De aller, aller fleste er uskyldige ulykker, men etter hatretorikken å dømme, er det lett å mistenke at noen av dem involverer spylevæske eller bremsespor, og adrenalin. Når bilister blir sinte eller provoserte eller begge deler, med rette eller urette, får de det for seg at de skal vise syklisten hvem som er størst og sterkest. Syklister er ikke englebarn på to hjul - altfor mange råkjører eller vimser, kjører på rødt lys eller bryter andre trafikkregler - men likevel: Hvor gjennomtenkt er det å angripe en DBS med en BMW?
Sykkelsesongen, den såkalte, er i gang. Helårssyklistene merker forandringene i vårlufta. Det blir atskillig flere pedaltråkkere på veiene, farten øker og temperaturen i bilen stiger. Konfliktnivået mellom bilister, busser, trikker, fotgjengere og syklister tilspisser seg. For mange må dele for få arealer. F-fingeren sitter løst. Spyttklyser flyr. Ukvemsord ljomer i stål og betong. Og så ber regjeringen flere bruke sykkel, dobbelt så mange som i dag, gjerne fra januar til januar, for å nå klimamålene, og det uten at infrastrukturen er på plass. Vegdirektoratet frykter, med rette, flere sykkelulykker i åra framover.
«Jeg kommer i godt humør av det», sa helseminister Jonas Gahr Støre da han syklet fra Ullern til Stortinget onsdag, i forbindelse med startskuddet for «Sykle til jobben»-aksjonen. Uttalelsen er godt ment, men viser nok at han tilbringer mest tid trygt forskanset i et pansret kjøretøy. SVs Marianne Borgen kom nærmere sannheten i et intervju med Dagsavisen tirsdag: «Det er farlig og ubehagelig å sykle i Oslo». Få blir i godt humør av å gjøre ting som er farlig og ubehagelig, og arbeidsgivere bør tenke seg godt om før de ber sine ansatte komme på jobb i gule vester - i hvert fall i hovedstaden.
Så til det eksistensielle spørsmålet: Hvor stammer hatet fra? Det kan være misunnelse. Syklister fyker forbi pendlerkøen dag ut og dag inn, attpåtil blir kondisen bedre, lommeboka feitere og rumpa stadig meer snerten. Eller det kan være frustrasjon over den konstante påminnelsen om hva slags miljøsvin du er. «Forurensningen er så kraftig at den til tider kan være helseskadelig», skrev NRK.no om Oslo nylig. Eller det kan være så basalt som at syklister framstår som provoserende blærete der de troner majestetisk på sitt høye skinnsete og tror de er mindre stresset og mer lykkelige, ja rett og slett virker i godt humør, der du selv sitter livstrett inne i den sneipstinkende bilen, hører på P4-reklame og drikker sur, lunka Statoil-kaffe.
Sånn sett er syklisthetsen en krysning av islamofobien og hatet til sosialdemokratiet. Islamhat er frykten for det fremmede, det som er annerledes og ukjent, og dermed en trussel mot det bestående. Hatet mot Arbeiderpartiet er hat mot det politisk korrekte, likestilling, ansvarlighet og andre gode, myke verdier. Vi må derfor tilsvarende ta et grundig oppgjør med det irrasjonelle syklisthatet og igangsette holdningskampanjen «Drikk Red Bull med en syklist». Du skal se vi ikke er så veldig eksotiske, og langt fra så myke som ryktet skal ha det til.
I boka «Det vi kan stå for» forteller Lippestad om hvor ensom han i perioder følte seg fordi han ikke kunne delta i den kollektive sorgen.
«Djevelens advokat» er han ofte blitt kalt, mannen som i tretten måneder forsvarte Norges minst likte massemorder. Den er tilgitt som forveksler Anders Behring Breivik med antikrist, men til denne advokatrollen hører det også med noen positive konnotasjoner. Det ærverdige katolske embetet, som ble holdt i hevd fram til 1980-tallet, hadde en sentral intellektuell funksjon. Jobben til «djevelens advokat» var å argumentere overbevisende for hvorfor kandidater ikke burde bli helgener. Så hvis Geir Lippestad fortjener betegnelsen «djevelens advokat», hva slags etablerte dogmer var det han utfordret i forkant, underveis og i etterkant av den ti uker lange rettssaken?
Da NTB sendte ut en kort melding kvelden 23. juli 2011 om at denne ukjente advokaten var blitt utnevnt til Breiviks forsvarer, var det to ting alle bet seg merke i; massemorderen hadde bedt om Lippestad og han hadde vært forsvarer for Ole Nicolai Kvisler, som drepte Benjamin Hermansen. Lippestad tiltrakk seg altså rasister og nynazister. Da måtte han selv være litt brun, ikke?
Så viste det seg at Lippestad var Ap-medlem, en familiemann og klok forsvarer av den norske rettsstatens prinsipp om at selv de verste massemordere har krav på et grundig rettssak. Majoriteten nølte. Det var lynsjestemning. Kolleger vendte Lippestad ryggen. En meddommer ble erklært inhabil fordi han tok til orde for dødsstraff. Når VG og Dagbladets lesere endte opp med å kåre den utstøtte til årets navn 2012, var det i takknemlighet for at Lippestad maktet å balansere hensynet til klientens rettssikkerhet og de pårørendes behov. «Du Breivik-advokaten, det der med rettssikkerhet er faen meg bra, altså», som en lettere animert Stavanger-gutt sa til Lippestad i en park.
I boka «Det vi kan stå for» forteller Lippestad om hvor ensom han i perioder følte seg fordi han ikke kunne delta i den kollektive sorgen. På den måten ble han stående utenfor og betrakte nasjonens vekslende stemning. Historien er velkjent, men å se den med Lippestads briller, er en påminnelse om hvor skjør prosessen mot Breivik var og hvor lett den kunne endt opp i et primitivt hevntokt eller en uverdig sirkusforestilling. «Hils den jævelen! Dra til helvete!», som Lippestad ble møtt med foran fengslingsmøtet i Tinghuset 25. juli. Sånn sett utfordret han ingen dogmer, han forsvarte dem hardnakket i en periode da de ble satt på prøve, og underveis gikk han fra å være spedalsk til å bli kanonisert.
«Det vi kan stå for» er en klok bok om verdier, et forsvarskrift for det flerkulturelle Norge og en overbevisende søknad til posten som justisminister i Stoltenbergs tredje rødgrønne regjering.
Regjeringen har en større plan.
Det var to handlekraftige og bevilgningsivrige ministre som i går ettermiddag la fram regjeringens svar på Gjørv-kommisjonens kritikk av terrorberedskapen 22. juli. Regjeringen tar ansvar for å lage et tryggere Norge på dypeste alvor, sa justis- og beredskapsminister Grete Faremo. Vi tar beredskapen enda mer på alvor, sa statsminister Jens Stoltenberg. Regjeringen har lyttet til kommisjonens 31 anbefalinger for å styrke terrorbekjempelsen i Norge. Heretter skal beredskapen være helhetlig. Stortingsmeldingen «Terrorberedskap» viser holdningsendring. Aldri mer 22. juli.
Gjørv-kommisjonens rapport er blitt hyllet av politiske kommentatorer og av opposisjonen. Den er blitt framlagt som selve bibelen, fasiten på hva som gikk galt, og hva som må gjøres for å forhindre framtidige angrep. Når da regjeringen følger de fleste rådene, er beredskapsmeldingen nokså uangripelig. Fordi Gjørv-kommisjonens rapport var uangripelig. Kommisjonens viktigste anbefaling var «at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse, og resultatorientert lederskap.» Hvem er mot å styrke organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur?
Gjørv-kommisjonens råd, som vi nå kan oppheve til de 31 bud, er tuftet på de beste intensjoner. Kontroller må bli bedre, samarbeidet mellom politiet og Forsvaret må styrkes, etater må samordnes mer, ansvar må bli tydeligere, noen må vise større vilje, handle raskere, øve oftere, bli mer effektive, PST må bli mer kreative, politiet må få mer ressurser. Mer av det samme, med andre ord, foruten at politibilene nå skal få hver sin iPad. 22. juli-komiteens leder Knut Arild Hareide oppsummerte sine forventninger til stortingsmeldingen i Dagsavisen onsdag: «Vi har hatt mange planer, og mange av dem sviktet 22. juli. Det er viktig at vi får på plass en overordnet plan». Og etter en overordnet plan, kommer en enda mer overordnet plan, formodentlig. Da Alexandra Bech Gjørv la fram rapporten i fjor, sa hun at 22. juli var fortellingen om «ressursene som ikke fant hverandre». Stortingsmeldingen «Terrorberedskap» skal sørge for at ressursene finner hverandre ved neste korsvei, gjennom den overordnede planen.
Beredskapsmeldingen gir håndgripelig svar på det mest åpenbare som gikk galt 22. juli, men spørsmålet er om den kan forhindre at tilsvarende skjer igjen. Det eneste som er sikkert, er at neste terroraksjon vil bli annerledes enn den forrige. Alternative beretninger om 22. juli handler ikke om ledelsessvikt, Systemet og planer som gikk i vasken, men om tilfeldigheter, uflaks, individuell svikt og en i overkant gjennomtenkt gjerningsmann («lag en lyd i øst, slå deretter til i vest»). Dommen mot Anders Behring Breivik og Gjørv-kommisjonens rapport etterlot seg noen hull som «Terrorberedskap» heller ikke svarer på. I rapporten har ikke Gjørv-kommisjonen vektlagt ideologi, motivasjon og spørsmål om forebygging og radikalisering. Det skyldes trolig at den ble skrevet og offentliggjort på et tidspunkt (13. august 2012) da det var uklart om gjerningsmannen skulle erklæres tilregnelig eller ikke, det vil si om drivkraften var ideologi eller galskap.
Dommen kom elleve dager seinere, 24. august. Retten slo fast at motivasjonen var «fanatisk høyreekstrem ideologi». Samtidig informerte retten om at det var «utenfor lovens bevistema å ta stilling til om hvorvidt tiltaltes grufulle terrorhandlinger har en dypere psykologisk årsak.» Forfatteren Aage Borchgrevink har, i sin prisbelønte bok «Tragedien som rammet Norge», vært den som i størst grad har vektlagt gjerningsmannens barndom og oppvekst som forklaring på terrorangrepet og massakren 22. juli. Hvis vi skal følge forfatteren ut i sin logiske konsekvens, burde Inga Marte Thorkildsen sittet ved siden av Faremo og Stoltenberg på pressekonferansen på Politihøgskolen i går. «Terrorberedskap», som Gjørv-kommisjonen, har skrevet ut medisiner på noen åpenbare symptomer. Men de har berøringsangst for årsak og kontekst.
Jens Stoltenberg og Grete Faremo gir inntrykk av at det er mulig å bevilge og planlegge seg ut av framtidige terrorangrep og -trusler. Regjeringen har jobbet med å øke beredskapen i snart halvannet år. I samme periode har terrortrusselen mot Norge økt. Hatet går ikke vekk. Fokuset på symptomer og ikke årsak gir også opposisjonen et friere spillerom til å kreve botsgang, fordi det underkommuniseres at disse ministrene var «legitime mål» 22. juli, altså både ansvarlige og ofre. Derfor kunne Frps Per Sandberg i går lett raljere med at regjeringens satsing på IKT handlet om å gi politiet nettbrett uten dekning. Det er forståelig at opposisjonen ønsker at 22. juli skal handle mest mulig om sviktende beredskap, men regjeringen, og spesielt Arbeiderpartiet, er ikke tjent med å skrive seg selv ut av fortellingen.
PST sliter med rekrutteringen.
Det var et mektig skue, mandagens pressekonferanse på hotell Bristol i Oslo, der forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, justis- og beredskapsminister Grete Faremo og lederne for Etterretningstjenesten, Nasjonal Sikkerhetsmyndighet og Politiets sikkerhetstjeneste la fram sin trusselvurdering for 2013.
Budskapet var utvetydig: Vi har tatt inn over oss kritikken fra Gjørv-kommisjonen, vi har lyttet til Traavik-utvalget, vi står samlet mot ekstremisme og terrorisme. Vi har kontroll.
Dagen etter dukker det opp en 32-åring fra Bø i Telemark og river ned hele blendverket. Tirsdagens Brennpunkt var viet PSTs snodige vervepolitikk.
For ti år siden hyret de inn en ung, rotløs mann som nettopp hadde flyttet inn til hovedstaden for å finne ut av hva han skulle bli når han ble større. Christian Høibø heter han. PSTs kildefører romantiserte informantlivet og lovet ham utdannelse som belønning. Kontraekstremisme-oppdraget var å infiltrere grupper som var mot kapitalistisk utbytting, palestinsk utnytting, militære intervensjoner og unødvendig politivold, også kalt venstresiden, alternativt med et «ytterliggående» foran. Galskapen var berusende, forteller Høibø til NRK.
Han var bare 22 år gammel. Ungdomstida hadde vært trøblete. Endelig hadde han fått et kall og en retning i livet. Den hemmelige staten stolte på ham, og han stolte på at de visste hva de gjorde. Christian Høibø, 22 år gammel, skulle redde noen fra noe.
I Brennpunkts dokumentar kommer ikke Høibøs motivasjon fram, ei heller PSTs motivasjon for å infiltrere Blitz, organisasjonen Internasjonale sosialister og andre anti-globaliseringsgrupperinger. Vi får se en hel masse svartkledde ungdommer som kaster stein på likt og roper «Ned med USA», men slike lov- og ordensoppgaver faller inn under politiet. Ingen har truet rikets sikkerhet. Demokratiet utfolder seg, i praksis.
Senere infiltrerer Christian Høibø Norwegian Defence League, der han støter på Anders Behring Breivik og andre som truer med å drepe Jonas Gahr Støre - og han havner midt i den innerste kretsen av den antiislamske, høyreekstreme gruppa - men PST ber ham konsentrere seg om venstresiden.
Valget av Høibø som infiltratør gjennom 10 år, var uklokt. Det blir ekstra tydelig hvis vi undersøker hvem han er og spekulerer i motivasjonen. Han er nesten skummelt flink til å sjonglere personligheter, ifølge egne ord. Han betrakter det som en forlengelse av barndommens mange fantasifulle fortellinger, trolig en omskrivning for «løgner».
I 2002 veddet han med en kompis om hvem som kunne havne på forsiden av Aftenposten først, og Høibø vant med en bløff. Han var med i reality-programmet Robinson og inntok rollen som drittsekk og lystløgner. «Chris er ikke så flink til å snakke sant», som en meddeltaker uttrykker det. Han var også med i realityprogrammet Fear Factor og rykket etterpå ut mot TV3, fordi han mente opplegget rundt innspillingen var helsefarlig. «Men samtidig fikk jeg et kick av at jeg visste at det ikke var trygt», som han sa til Aftenposten i 2002.
Romantikk. Kick. Løgn. Bløff. Spill. Roller. Rollespill. Rolleblanding. Oppmerksomhetshunger. Være med på steken, ikke tåle leken. Det er ikke garantert at Christian Høibø fant seg sjæl på toget inn til Oslo i 2002. I så fall har han mistet seg selv igjen. Norsk Journalistlag varslet i går at de åpner eksklusjonssak mot Høibø fordi de mener medlemskap er uforenlig med å være infiltratør og PST-informant. Mange har stått fram siden tirsdag og satt spørsmålstegn ved detaljer i historien. Hans gjentatte rolle som provokatør er også problematisk.
Christian Høibø er den han er. Det er PSTs kildevalg og fokus som er kritikkverdig. Etter Brennpunkt-dokumentaren skrev den norske konvertitten Yousef Bartho Assidiq et blogginnlegg om hvordan han som 19-åring ble rekruttert av PST. Han hadde nylig konvertert, og har i tillegg ADHD og Aspergers. PST ba ham spionere på Mohyeldeen Mohammad. «Hva synes dere, er dette en grei måte å drive etterretning på - eller er det å grovt uaktsomt sette sivilister sine liv i fare?» spør Assidiq i bloggen.
Det retoriske spørsmålet treffet spikeren godt. Hvis PST mener venstreradikalerne og de muslimske ekstremistene er så farlige, burde de ikke sette unge, sårbare mennesker til å spionere, juge og tyste på dem. Kontraterrorisme er riktignok ingen søndagsskole, men det vitner om desperasjon og sviktende dømmekraft.
I Traavik-utvalgets rapport, som ble lagt fram før jul, ble PST framstilt som en tungrodd, introvert og feilfokusert sikkerhetstjeneste som hadde ligget med brukket rygg siden Lund-kommisjonen i 1996 dokumenterte at PST/POT hadde bedrevet ulovlig overvåking av norsk venstreside. Amatørmessig ble ikke nevnt.
Han var en grei gutt. Men så skjedde det noe.
«All that is necessary for the triumph of evil is that good men do nothing», ifølge Edmund Burke. Sitatet står på Facebook-siden til 27-åringen som etterforskes for «mulige trusler mot Stortinget, stortingspolitikere, og myndighetspersoner». Den gode mannen er han og andre gode krefter i Norwegian Defence League, Stopp islamiseringen av Norge og Vigrid. Ondskapen er muslimene, Arbeiderpartiet, pressefolk og alle andre som er hjernevasket av multikulturalisme. Islam er det samme som fascisme. «Heller død enn å være under muslimsk kontroll». Sosialdemokrati er nazisme: «Hail Stoltenberg». Regjeringen er landssvikere, vårt demokrati et flertallsdiktatur.
Hitling, såkalt, er en uting, enten det kommer fra høyre eller venstre. Sammenligningen reduserer fortidens ondskap mer enn den diskrediterer en politisk motstander. Hvis Holocaust ikke var noe verre enn den rødgrønne regjeringen eller den brune gørra på nettet, kan det ikke ha vært så ille. Det samme gjelder Anders Behring Breivik. Så fremt ikke vedkommende har drept 77 mennesker og skadet hundrevis, skal man være varsom med å trekke paralleller mellom NN og ABB. 27-åringen fra Hønefoss har ikke drept noen, han har kommet med «uspesifikke trusler» i fylla og skrevet sjikanerende, rasistisk og konspiratorisk på sosiale medier. På den andre siden: Skal man la være å påpeke at det samme Burke-sitatet er å finne i Breivik-manifestet? Ingen regler uten unntak.
ABB og 27-åringen deler erfaringer og tankegods. Hatet mot islam, multikulturalismen, Arbeiderpartiet og pressen er én ting (eller fire), noe annet er det ambivalente forholdet til kvinner. Han snakker nedsettende om kjæresten, han er besatt av voldtektsstatistikk og selger sexleker på Finn.no. «Det beste du kan gjøre for landet ditt er å ha sex», skriver han. «Du» er etniske nordmenn. Sjikanen mot kulturministeren, som er alt han hater i én og samme person, er ladet med voldsseksuelle undertoner.
Interessen for historie, spesielt norrøn mytologi og fruktbarhetsgudinnen Frøya, deler han med Breivik. 793, ifølge 27-åringen, markerer «vår historiske epoke», da partisankampen (les: vikingtida) startet. Han forakter folk som ikke studerer og mener kunnskapen som læres bort på universiteter er feil eller har en ideologisk slagside. Han er fan av Harald Hårfagre, Serbia Defence League og den nederlandske populisten Geert Wilders. Lyder dette kjent? Føy til at begge har prøvd seg på ulike forretningseventyr, har en fascinasjon for våpen, er blitt radikalisert gradvis og kan oppvise et voldsomt språklig temperament. Begge har hatt en innvandrervenn de har blitt uvenner med.
Ikke dermed sagt at 27-åringen ville endt opp som terrorist om ikke politiet hadde aksjonert mot ham natt til onsdag. Mange deler dette verdensbildet, få tar steget fra ord til handling. Den
overdimensjonerte aksjonen vitner om en etat med frynsete nerver og et stort behov for å vise muskler. Etter onsdag skal ingen lenger være i tvil om at Norge tar den høyreekstreme trusselen på alvor.
Det er en god ting. Hadde ingen reagert på varslingen og noe hadde skjedd, ville journalister, terroreksperter og andre synsere etterpå saumfart 27-åringens liv og sagt «der, akkurat der gikk det
galt». Det burde noen oppdaget.
I Breiviks tilfelle er det barndommen, ifølge noen, de mislykkede forretningene, ifølge andre, radikaliseringen på nettet, ifølge en tredje hypotese, ublide møter med innvandrergjenger i ungdomstiden, ifølge ham selv. I virkeligheten skjer radikaliseringsprosesser stykkevis og delt, og gradvis. Det er ikke slik at man én dag våkner opp og oppdager at man lever i diktatur styrt av multikulturelle landssvikere med sans for militærparader, halalkjøtt og fugler i bur. Men når man først har innsett omfanget av ondskapen, blir den gode mann tvunget til å handle.
Økt sikkerhetsberedskap gir økt trygghetsfølelse, men forblir brannslukking. Rekrutteringen til høyreekstreme miljøer må kveles tidlig. Påfallende mange av Facebook-medlemmene til Norwegian Defence League skriver «livets knallharde skole» under kategorien utdannelse, og oppgir Nav som «arbeidsgiver». Noe har gått galt, de har havnet utenfor og forsvarsligaen har tilbudt dem et fellesskap, der utenforskapet blir naturtilstanden. Alle de tre BootBoys-nynazistene som ble dømt for drapet på Benjamin Hermansen 26. januar 2001, hadde en særs broket oppvekst. Mønsteret går igjen.
Vi vet foreløpig lite om hva som utløste den storstilte aksjonen, om 27-åringen mente alvor eller bare «tulla», som kjæresten hevder, og hva som blir konsekvensene for ham. Det som er sikkert er at politiet har sendt en utvetydig beskjed til alle som tror at ord bare er ord, på bussen eller på Facebook: Ikke kom med trusler mot Stortinget og navngitte Arbeiderparti-folk, og ikke siter Burke i utide. Ikke etter 22. juli. Det kan fort vise seg å bli tidenes «hangover», som én skrev spydig på hans Facebook-side onsdag.
Hvordan kan noen unngå å være radikal?
«Every day I look in the mirror and say 'What? You still here?'»
James Dean, i «Rebel Without a Cause»
«Rebellenes avis» har historiker Birgitte Kjos Fonn kalt boken om avisen som i kveld feirer 60-årsjubileum på Litteraturhuset i Oslo. Årene kan snurres i fortfilm, til glede for yngre lesere: Orientering utkom med sitt første ordinære nummer i februar 1953 og kostet 40 øre. Bak sto en gjeng Arbeiderparti-medlemmer som var misfornøyd med partiets, altså Norges, utenrikspolitikk generelt, innmeldingen i NATO spesielt. På tampen av tiåret fikk Arbeiderpartiet nok av denne opposisjonsvirksomheten, som i økende grad dreide seg om innenrikspolitikk, og ekskluderte flere av de meste sentrale bidragsyterne i Orientering. De svarte med å grunnlegge Sosialistisk Folkeparti. I 1975 skiftet SF navn til SV, mens Orientering skriftet navn til Ny Tid. SV havnet siden i regjering med Arbeiderpartiet, mens Ny Tid er blitt et glanset nyhetsmagasin med en radikal, global profil.
«Rebellenes avis» var Sigurd Evensmos uttrykk. Han var avisens første redaktør. Evensmo, i likhet med makker Finn Gustavsen, hadde bakgrunn fra Arbeiderbladet. Begge opplevde at takhøyden i partiet og avisen var så lav at man måtte være pygmé for å få plass. Orientering ble deres ideologiske tumleplass, livsverket. Da avisen ble nedlagt i 1975, fordi SFs partiledelse ville slå seg sammen med Norges Kommunistiske Parti og skape en ny kraft i norsk politikk etter EF-striden, var de forbannet. De holdt gravøl på Evensmos hytte på Geilo, der de også pønsket ut forsiden på det siste nummeret: «Men ideene vil ikke dø».
Det er fristende å si «jo da», men svaret avhenger av hvilke ideer vi snakker om. Orientering, som SF, ville kjempe for det tredje standpunkt, et uavhengig ståsted mellom det individualistiske og kapitalistiske USA og det mer kollektivistisk innstilte Sovjetunionen. Evensmo og Gustavsen lurte ikke på om atomkrigen skulle inntreffe, men når. Orienteringskretsen inntok rollen som kompromissløse brubyggere. Ved å kritisere og gi ros til begge sider, ville man minne oss på at en annen, langt fredeligere verden var mulig. I dag er Den kalde krigen slutt. Brubyggertankegodset kan overføres til andre arenaer, for eksempel diskusjonen om islam og Europa, men for dagens SV-ledelse virker det som om kompromisset står høyere i kurs.
Orientering skulle være en arena for «fordomsfri debatt», «opplysende stoff» og «frisk meningsytring». Ytringsfrihet var en mangelvare på 1950-tallet. Nyanser trengte man rasjoneringskort for å få kjøpt. Kontrære synspunkter en eksotisk importvare. Derfor tiltrakk Orientering seg etter hvert intellektuelle kjemper som Jens Bjørneboe, Johan Borgen og Sigbjørn Hølmebakk. Dagens medier tilbyr et større meningsmangfold. Enkelte aktører, hovedsakelig på høyresiden, føler seg kneblet, men de skriver det i kronikker i landets største aviser. Takhøyden er også større i Arbeiderpartiet. Dagens SV-ledelse kan si hva de vil til Jens på bakrommet, også når han er der.
De yngre SV-erne er ikke spesielt opptatt av arven. I Bård Vegar Solhjells bok «Solidaritet på ny» (2011) nevner han Knut Løfsnes, SFs første leder, like ofte som han nevner Therese Johaug. Overgangen fra Orientering/SF til Ny Tid/SV var dramatisk og et brudd med det gamle, og derfor ikke spesielt hyggelig å minnes. De eneste som er opptatt av SVs fortid, er de utskjelte «museumsvokterne» i partiet, og de hører vi knapt fra om dagen.
SV-ere i dag er langt mer pyntelige, kompromissorienterte og realistiske enn sine forgjengere. De er mer opptatt av barnehager enn Afghanistan. Mer opptatt av å snakke rundt grøten enn spissformulert. Om det er partiet som har forandret seg, eller politikkens vesen, eller begge deler, er ikke godt å si. Da Lysbakken og hans revolusjonære venner feide inn på Stortinget i 2001, var det også med store visjoner. «Selverklært rebell», kalte VG ham. «Mange spør hvordan jeg kan være så radikal. Jeg spør hvordan noen kan unngå å være det. Ingen kan hevde at kapitalismen er bra når 40.000 barn dør av sult hver dag, miljøet ødelegges og makten ligger i styrerommene og ikke hos folket. Vi skal i alle fall kjempe det vi kan for sosialismen her inne på Stortinget», lovet Lysbakken.
Lysbakken har fått mye pepper for sine gamle marxist-inspirerte uttalelser. Litt ufortjent, for det var noe Finn Gustavsensk over ham. Det var et bål av vilje til å skape en råk i isen der, for å hente noen metaforer fra gamle dager, som partiet i dag kunne trengt i debatten om asylbarna, militær intervensjon, etisk næringsliv, romfolket eller Lofoten. SV skal fram mot valget til høsten ikke snakke mye om den økonomiske krisen i Europa, om framveksten av høyreekstremisme eller den arabiske våren. De skal snakke ansvarlig om helse, nesten like bra som Jonas Gahr Støre.
Jeg skulle gjerne snakket med datteren min om mobbing, men hun har ikke tid. Hun må gjøre lekser.
Når voksne har et problem de ikke har en løsning på, setter de ned en kommisjon eller et utvalg. Når de skal løse utfordringer med barn og ungdom, setter de i gang med en kampanje. En holdningskampanje.
Dette er en sannhet med variasjoner. Også voksne tyr noen ganger til kampanjer rettet mot voksne. For eksempel har Antidoping Norge og Norges Idrettsforbund nylig lansert en holdningskampanje med navnet «Ærlig talt». Og det er umulig i dag å være foreldre uten å havne i et utvalg. Et foreldreutvalg. Men alt i alt har distinksjonen noe for seg. Det kan skyldes at et utvalg er en møteplass for likemenn, mens en kampanje uvegerlig har noe ovenfra og ned over seg: Voksne skal lære barn at noe er galt - det er galt å bruke vold, mobbe, klype jenter i baken, spille for mye dataspill, lese for lite bøker eller spise for mye godteri. Voksne liker ikke moralisme. De eneste det er lov å kjefte på, er røykere, nav-ere og pelsbrukere. Barn, derimot, elsker moralisme (ironi).
I går startet Røde Kors, Barnevakten, Telenor og Medietilsynet den digitale anti-mobbe-kampanjen «Bruk hue». Halvparten av alle barn og unge forteller at de har opplevd mobbing eller erting på nett eller mobil. Étt av ti barn sier de ønsker å bytte klasse fordi de er blitt mobbet. Verst går det ut over jenter, skal vi tro en undersøkelse. Én av tre har mottatt sårende meldinger på iPhone-en eller via Facebook. Tallene er bekymringsfulle. «Bruk hue» er en viktig kampanje.
Snart starter også den landsdekkende kampanjen Uke Sex. I år er den viet voldtekt, krenkelser og overgrep mot unge. Hensikten er å lære den oppvoksende slekt grensesetting og retten til å bestemme over egen kropp. På den måten vil man kunne forhindre at overgrep finner sted, sekundært sørge for at overgriperne blir straffet. I dag anmeldes ikke 9 av 10 voldtekter. Hvem kan være imot en slik kampanje?
Det samme gjelder andre hederlige kampanjer: Mot rasisme, for kildesortering, økt trafikkvett, bruk sykkelhjelm, BlimE - si hei og bli en venn, mer frukt, mindre fedme. Mandag startet videregående skoler i Telemark opp en ny holdningskampanje. Fram til sommeren skal kantinen på ni skoler tilby én eller to fiskeretter i uka. Slik skal laksen danke ut Gullfisken, er målet. Fiskesprell, heter kampanjen, som Norges sjømatråd, Helse- og omsorgsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet står bak. Fisk. Hvem er imot at ungene spiser mer fisk?
Skolen er, og skal være, en arena for dannelse, oppdragelse, fysisk fostring og forebygging. Det er imidlertid vanskelig å fri seg fra tanken om at alle disse kampanjene rettet mot barn iverksettes for at de voksne skal slippe å gjøre noe selv. «Vi har kjempet for moralen, for et renslig, aand‘lig liv. Ungdommen er vill og galen, syk og raa og destruktiv», som den sarkastiske poeten ville sagt det. Verken rasisme, digital mobbing, fedme eller seksuelle overgrep er samfunnsproblemer forbeholdt det yngste alderssegmentet, tvert imot. Det er bekvemt å late som. Hvis du lærer ungene dine å bruke sykkelhjelm i trafikken, kan du selv kjøre bil med god samvittighet. Hvis ungene får fisk på skolen, kan du ytterligere øke forbruket av Rema 1000-kyllingklubber til 19,90.
Dagens unge jenter kan lære gjennom en holdningskampanje på skolen at det er usunt med et usunt kroppsideal, men hei; se rundt deg. Det skulle da bare mangle? Det er også vanskelig å fri seg fra tanken om at noen (politikere) har tenkt at den beste måten å nå mor og far på, uten å måtte dra pekefingeren, er å gå via sønnen og datteren i hjemmet. Våre folkevalgte overlater til barna å oppdra de voksne. Så slipper de å miste velgere. For se bare for deg følgende tankeeksperiment: Regjeringen innfører tvungen fysisk aktivitet daglig, kokt torsk til lunsj to dager i uka og obligatoriske samtaletimer om rasisme én gang i måneden på alle norske arbeidsplasser. Da hadde vi, i det minste, fått bukt med regjeringen.
Hver for seg er alle disse kampanjene gode initiativ, men i sum blir de ganske massive. De retter seg mot barn og unge som allerede føler vekten av de voksnes forventninger, bekymringer og organiseringsbegeistring. Det er naivt å tro at det bare er de ansatte på skolene og i barnehagene som merker spareplanene, de ideologiske dragkampene og reformiveren på kroppen. Dialog, sier Telenor og de andre. Det er viktig å ha dialog med barna om digital mobbing. Ja, vel, men det forutsetter at ungene har tid til å prate. Nå bruker de timevis på lekser og pugging om kvelden, for å innfri Kunnskapsløftet og score over middels godt på nasjonale prøver, slik at skolen kan skinne på landsoversikten. Drømmen, kan det se ut til, er at skolen skal være oppdragerfabrikker som masseproduserer A4-mennesker med hjelm på hodet, plettfri samvittighet og seks i snitt. Hvis det er målet burde noen sette ned et utvalg og se på hvordan Bruk hue-kampanjen kan kopieres, utvides og spres til andre samfunnsområder. Vi trenger en holdningsendring.
Ny forskning viser at ingen vil bo i gettoer.
Den største forskjellen på deg og meg, sier Jo, er at jeg vil være her, men du vil vekk. «Det er ingen som vil være her, man bare ender opp her», svarer Eva, hovedpersonen i Linn Strømsborgs nye roman «Furuset».
«Her» er altså Furuset, området nordøst i Oslo, i utskjelte Groruddalen, ofte karakterisert som «en getto». Der vokste Jo og Eva opp på 1990-tallet. Jo har fått seg jobb på IKEA, Eva har flyktet inn til sentrum, til statsvitenskap-studier og et trendy, urbant liv i et bofellesskap på Bislett. Alle visste at det skulle bli noe stort av Eva. Jo, derimot, hadde ingen store forhåpninger til. Det er greit. Han trives i jobben, og i blokkleiligheten. Grå snø, grå blokker, grå rekkehus, svart himmel. «Kjempefint», som Eva sier spydig. Nå er hun også tilbake. Kollektivet har gått i oppløsning, hun må flytte hjem til foreldrene. Det er praktisk, og behagelig. Eva blir lengre enn hun hadde planlagt. Hun får seg jobb på videosjappa og tar opp kontakten med den gamle vennegjengen. Som om hun aldri har vært et annet sted. Eva er 24 år.
«Furuset» er en oppvekstskildring fra drabant-Norge i stil med Roy Jacobsens fortellinger fra Årvoll, Tove Nilsens fra Bøler, Jan Kjærstads fra Grorud og Per Pettersons fra Veitvet. Mange lokale postbanker er blitt nedlagt siden 1960-tallet. Likevel minner deres univers påtakelig om det Strømsborg skildrer i «Furuset»: Lengselen etter å komme seg vekk, utenfor-følelsen og bevisstheten om sosiale forskjeller. Det trenger ikke å være Holmenkollen som er sammenligningsgrunnlaget, det kan like gjerne være - som i Strømsborgs Furuset-roman - Høybråten, der alle har epletrær i hagen. Eller noe annet, udefinerbart. Bort, bare bort. «Jeg tenker på Jo som bor her og som sier at han ikke vil flytte, og jeg tenker på meg selv, som sitter i vinduet mitt om kvelden og lengter vekk til noe jeg ikke vet hva er ennå».
Innvandrere vil ha Ola og Kari, ikke Ali, som naboer, kunne Vårt Land fortelle tirsdag. Overskriften var «Vil ikke bo i gettoer». Majoriteten av de ikke-vestlige innvandrerne som ble intervjuet av Statistisk sentralbyrå, vil ikke ha ikke-vestlige innvandrere som naboer, de vil ha etniske nordmenn. Kun åtte prosent foretrakk nabolag med en overvekt av innvandrere. Med et slikt perspektiv er det tydelig at Søndre Nordstrand og Groruddalen er en mellomstasjon. Ullevål Hageby er målet.
Undersøkelsen undergraver påstanden om at segregering er en bevisst handling fra ikke-vestlige innvandrere, fordi de vil distansere seg fra majoriteten og norsk kultur. Samtidig er tallene en håndsrekning til partiet som har snakket høyest og tydeligst om disse utfordringene. Ikke-vestlige innvandrere og Frp er enige om at variert sammensetning er best.
Så er spørsmålet hva som kan gjøres. Fafo-forsker Anne Britt Djuve mener bedre betalte jobber for innvandrerne og lavere boligpriser i andre bydeler vil motvirke segregeringen. Dermed blir flere invitert med på den store, norske klassereisen. Men hvem skal da bo i de forhatte blokkene på Ammerud eller i rekkehusene på Holmlia? Så lenge det oppfattes som stigmatiserende å bo i visse deler av drabantby-Norge, som det også var før innvandrerne flyttet inn, vil de med lavest status alltid ende opp der. Og så lenge det oppfattes som gjevt å bo på Majorstua, vil de rike og ressurssterke klynge seg sammen der, og trekke opp stigen. Oslos reelle utfordringer er ikke sosialantropologiske, de er sosiologiske. Alle vil vekk, opp og fram.
Unntatt Jo. Eller Joseph, som han egentlig heter. Med foreldre fra Gambia. Og Evas øvrige venner. Nina, med thailandsk utseende. Ashkan, som snakker persisk. Bakgrunnen nevnes i bisetninger. Det gjøres ikke noe poeng av hudfargen eller foreldrenes opprinnelse. «Furuset» er en roman fra Drabantby-Oslo på 1990- og 2000-tallet som ikke handler om innvandring, segregering og kulturkonflikter. Det er oppsiktsvekkende. Kanskje er det et tegn på at integreringen har nådd et modenhetsnivå og at utfordringene ikke er så store som avisoverskriftene vil ha det til. Perspektivet er uansett forfriskende og viser at drabantbylivets problemer er større enn de som oppstår i norsktimene på Gran skole. Groruddalen har mange kvaliteter, men du må nesten ha vokst opp der for å få øye på dem.
«Hvit flukt» vil bli etterfulgt av «svart flukt» fra drabantbyene - så fremt ikke noe fundamentalt gjøres med fritidstilbudet, infrastrukturen, bomiljøet og ikke minst stigmatiseringen. En god start kan være å slutte å kalle disse stedene for gettoer.
Moské-ledernes jødefiendtlige utsagn er ikke så utrolige. Dessverre.
«At de i det hele tatt tenker i de baner, er så virkelighetsfjernt at jeg nesten ikke kan ta det seriøst. Det går ikke an på diskutere på et slikt grunnlag». Slik var journalistikkprofessor Rune Ottesens respons på at den åndelige og den verdslige lederen av Norges største moské, Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, mener at jødisk makt, spesielt mediemakt, er årsaken til at nordmenn har et negativt syn på islam.
Denne konspirasjonsteorien er ikke virkelighetsfjern, dessverre, den er virkelig og langt fra fjern.
Du skal ikke ha tilbrakt mange ukene i Hellas eller Tyrkia før du støter på tilsvarende konspirasjonsteorier om jødenes innflytelse på verden. Det slår sjelden feil. Du spør om det dårlige naboskapet mellom tyrkerne og grekerne, og de svarer at det bare er sprøyt. «Vi er brødre og søstre». Det angivelige fiendskapet er noe de respektive myndighetene og stormaktene har interesse av å fyre opp under. Man blir oppmuntret på vegne av menneskeheten. Dette skal gå fint. Fellesskapet er regnbuefarget. Framtida er bare lyseblå. Men så starter den lange, komplekse forklaringen og den begynner i Aten eller Ankara, går via Washington og NATO og ender nesten alltid i Tel Aviv.
Det er kjent at antisemittisme er utbredt i visse muslimske kretser. Men du finner altså de samme holdningene i ditt nærmeste ferieparadis, Hellas. «Jødene er roten til alt ondt», som den populære sangeren Mikis Theodorakis har sagt det. I Hellas, som i Tyrkia, går gjerne antisemittismen og antiamerikanismen hånd i hånd. Hellas er ikke et muslimsk land. Det er ortodokst. Dermed skulle det være bortkastet tid å lete i Koranen etter forklaringer på hvorfor lederne i moskeen på Grønland i gårsdagens Dagsavisen kom med stereotype, konspiratoriske forklaringer på hvordan jødene styrer mediene, og verden for øvrig. Hadde det bare vært så enkelt at vi kunne avvise slike jødekonspirasjoner med henvisning til at det er deres private meninger og at de åpenbart er 1) gale eller 2) kunnskapsløse.
Dessverre er de ikke gale. Dessverre er nok uttalelsene basert på kunnskap. Eller «kunnskap». Så seint som i våres uttalte den norske professoren Johan Galtung at seks jødiske selskap eier 96 prosent av verdens medier og at de bruker denne makten til å tegne et ensidig bilde av Midtøsten-konflikten. Kilden han brukte i artikkelen, den amerikanske professoren William Pierce, går lenger og mener denne kontrollen er en «ond makt som sprøyter dødelig gift i folks sinn og sjeler». Galtung er ingen hvem som helst. Han er en verdenskjent, respektert fredsforsker. Amerikaneren Noam Chomsky, en annen venstresidehelt med professortittel, mener USA og Israel er verdens største terrorstater og at de er den største trusselen mot verdensfreden i dag.
Vi kan også trekke fram de amerikanske professorene John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt som våren 2006 vakte oppmerksomhet med en lengre artikkel i London Review of Books der de påsto at den israelske lobbyen styrer amerikansk utenrikspolitikk og denne lobbyen får den til enhver tid sittende amerikanske administrasjonen til å drive en Midtøsten-politikk som motarbeider amerikanske egeninteresser. En løs koalisjon av individer og organisasjoner, altså jøder bosatt i USA, «manipulerer» den amerikanske utenrikspolitikken til beste for Israel - gjennom vitale institusjoner i mediebransjen, på universitetene og i populærkulturen.
Moské-ledernes verdensbilde baserer seg på noen enkle fakta «alle» kan enes om: Israel (les: jøder) og USA (les: amerikanere) er mektige og de bruker denne makten til øve innflytelse på andre land. Deretter er spørsmålet hvilke arenaer denne makten gjør seg gjeldende på og om man mener den er av positiv eller negativ art. Det er forskjell på å si at jødene styrer alle verdens medier og at de bruker denne makten til å «spre dødelig gift i folks sinn» eller at de bruker den til å demonisere muslimer. Samtidig er det første en forutsetning for det andre.
Hvis man tror at jøder er en homogen masse med én samlet agenda og at jødene styrer amerikanske medier og at USA igjen styrer verden, er det klart at jødene også styrer norske medier. Da hjelper det ikke å påpeke at det er den norske staten og Schibsted som eier NRK og VG. Problemet startet da noen akademikere begynte å telle antall jøder i den amerikanske mediebransjen.
Kardomme by er uegnet til å diskutere høyreekstremisme.
«Å huffamei å huffamei, jeg er så sint så fy! For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by. Hvis bare alle var som jeg, så ville alt bli bra. Men ingen andre er som meg, å langt i langt ifra. Huff!»
Slik kan den svenske regissøren Sofia Jupithers kritikk i en Aftenposten-kronikk torsdag oppsummeres. Hun har nylig sett oppsetningen av «Folk og røvere i Kardemomme by» på Nationaltheatret og synes stykket er direkte skadelig for barn. Det hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i generasjoner framover, angivelig. «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, for øvrig kan man gjøre som man vil» minner om høyreekstrem retorikk, ifølge teaterregissøren som for tida selv er aktuell med «Det flygende barnet» på Nationaltheatret. Det store Egner-jubileet var i 2012. Sofia Jupither mener vi burde bruke 2013, og alle andre år som følger, til å begrave for godt den folkekjære forfatteren som biograf Anders Heger har sammenlignet med sjølveste Einar Gerhardsen.
Hun er streng, Sofia Jupither. Streng som Tante Sofie. Regissøren kan ta sammenligningen ille opp, fordi det er nettopp denne skikkelsen hun mener symboliserer det reaksjonære kvinnesynet i stykket. Dette «damemennesket» som blir røvet for å stelle for Kasper, Jesper og Jonatan. Tolket på én måte, slik den svenske regissøren gjør, er det utvilsomt noe utdatert i forestillingen om at kvinner må lage mat og gjøre rent for mannfolka. Men det er jo ikke det som skjer. Grunnen til at «Tante Sofie» er blitt et felles referansepunkt i norsk kulturhistorie, er at hun er ei grepa dame. Hun gjør ikke rent selv, hun tvinger røverne til å vaske, koke og rydde. «Og røverne skal lære seg å henge ordentlig i. Og ingen slipper unna før om kvelden klokka ni! Og ikke vil jeg vite av at noen svarer meg. Og alle gjør som jeg har sagt, for det bestemmer jeg!». Litt som Gro, faktisk. Myndig, men rettferdig. Hvis man først skal reagere på stereotype og karikerte kjønnsrollemønstre i Kardemomme by, burde man også tatt for seg hvordan Egner framstiller Mannen. Røverne er jo rotete, glemske, stinkende, fryktsomme, late og ekstremt dumme. «Vannet er så vått», synger de.
Det er mange måter å tolke «Folk og røvere i Kardemomme by» på, og det er vel også poenget med kunst, litteratur, teaterstykker, fortellinger, dikt og viser. Om så Egner hadde framstilt Kvinnen i et ensidig negativt lys, er det ikke sikkert små jenter lærer at det er slik de skal oppføre seg. Det kan like gjerne være omvendt - at de ved å se en kvinne bli undertrykt, inspireres til å gjøre opprør. Det er ikke mulig å utlede et en-til-en-forhold mellom hva som blir sagt og gjort, og hvordan publikum reagerer og deretter handler. Vold på film og i spill, som ofte diskuteres, kan inspirere og svekke empatien, men som regel virker det avskrekkende og utvikler vår innlevelsesevne. Kasper, Jesper og Jonatan er (anti)-helter i Kardemomme by. De stjeler så lite som de kan. Likevel er det vel få guttunger som går ut av teatersalen og tenker at de skal bli illeluktende kriminelle når de blir voksne. Boka «Folk og røvere i Kardemomme by» utkom i 1955 og speiler tidsånden. Men hvis man ser på utviklingen siden, er den moderne Mannen i dag nærmere politimester Bastian, som tørker når fru Bastian vasker opp, enn Kasper, Jesper og Jonatan, som er allergiske mot husvask.
Sofia Jupithers mest graverende anklage gjelder Kardemommeloven. «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, for øvrig kan man gjøre som man vil» sammenligner hun med høyreekstremisme og det svenske ordtaket «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre». For det første er det vanskelig å se at noen av sitatene handler om høyreekstremisme, i beste fall oppfordres det til reindyrka egoisme i den svenske varianten. Dernest er det mer nærliggende å tolke Kardemommeloven som et speilbilde av våre moderne nordiske samfunn, der borgerne gir etter evne og får etter behov, mens hva som skjer bak lukkede leilighetsdører, er en privatsak. Hvis du bare betaler din skatt med glede og ellers er lovlydig, skal du få lov til å lese så mange hadither eller pornoblader du bare vil. Du skal være «snill og grei» er ikke det samme som å «gi blaffen i andre». Hvis Kardemommeloven er høyreekstremisme, er høyreekstremisme ikke så farlig som vi trodde. Men det er det. Høyreekstremisme er å plage andre. Høyreekstremister er ikke snille og greie.
Sofia Jupithers påstand om at Egners verdisyn er skadelig for barn, kunne vært oppspill til en forfriskende debatt om mangfold og likestilling før og nå. Det kunne vist seg at Jupither var gutten i H. C. Andersens «Keiserens nye klær», som påpekte det åpenbare ingen i Norge har sett før, fordi de var kulturelt hjernevasket. Men det den svenske teaterregissøren først og fremst bringer til torgs, er et nokså rigid og humørløst syn på Egner, barneteater og oppdragelse. Kanskje er det kulturkollisjon, kanskje er det en provokasjon, kanskje er det subtil reklame for ««Det flygende barnet». Hvem vet. Det som er sikkert, er at våre unger ikke blir høyreekstremister av å se «Folk og røvere i Kardemomme by».