ANNONSE

18-04-2012

Brev til Bilal

Jeg sier deg, Bilal: Jeg tror ikke lenger på de ordene Jens sa etter 22. juli. Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanisme. Ikke når man kan behandle din familie så hjerterått 
etter det som skjedde med deg.

Jeg mistet også kjente på Utøya, og dette er ikke kritikk til de berørte som har fått av hjelp og støtte. Det skulle bare mangle. Det er også andre som har mistet noen de var glad i på en svært brutal måte, uten at de får noen form for hjelp i 2011. Dette brevet er til deg Bilal, på vegne av familien og meg selv.

Det har gått litt over ett år siden du ble borte og Norge er ikke helt det samme. I sommer ble 77 mennesker drept av én nordmann. Det har preget hele landet siden da. Mandag 13. mars ble det bekreftet at det var deg en turgåer fant på Høybråten. Kastet i et skogholt ved en turvei. Gjerningsmannen har tilstått. Du ble brutalt drept av én nordmann. Rettssaken er over og nå venter vi på dom i saken.

For oss som kjente deg var det som skjedde 11. mars like ille som det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet. Men ingen fra det offentlige har kontaktet din familie. Snarere tvert imot. Det offentlige Norge har nektet å gi din mor besøksvisum for å møte sin familie i en svært vanskelig tid. Hun fikk ikke følge rettssaken som handlet om deg og din bortgang her i Norge. Eller i det minste se hvor du ble funnet den dagen i mars for litt over ett år siden. Norge lot henne ikke få være her sammen med de gjenværende barna sine, søstrene dine, broren din og faren din.

Jeg har vært nede og besøkt din mor og stått sammen med henne ved graven din i Pakistan. Det var en sterk opplevelse. Hun fortalte meg at hun ikke blir sett som din mor, slik norske myndigheter har behandlet henne. Broren din måtte bli igjen for at hun skulle ha noen hos seg når rettssaken pågikk. Han ønsket å følge rettssaken sammen med resten av familien i Norge. Hun fortalte meg at hun ikke har fått én telefon verken fra norsk politi, norsk stat eller Oslo kommune etter det som skjedde. Hennes tillit til Norge er borte. Jeg trodde aldri, Bilal, at jeg måtte si til deg at jeg skammer meg over å være norsk. Det gjør jeg nå.

Jeg ser hvordan moren din lider av at du er borte. Hun fikk deg hjem, uten å ha muligheten til nærheten fra resten av familien sin. Graven din og minnene av deg er det hun har igjen i hverdagen. Hun fikk ikke besøksvisum til Norge. Kun fordi hun tidligere har søkt om oppholdstillatelse, da du var i live. Når du ble drept av en nordmann, opptrer norske myndigheter helt hjerteløse. Hvordan ansvarlige myndigheter kan sove godt om natten, forstår jeg ikke.

Bilal, du fortalte meg at du aldri har bedt om å komme til Norge. Du var barn den gangen. Du fortalte meg også at den største sorgen i livet ditt var at mor aldri fikk komme til dere barna, så dere kunne bli en hel familie. Sånn var det for alle dere søsken, og det er det fortsatt. Jeg sier deg, Bilal, jeg tror ikke lenger på de ordene Jens sa etter 22. juli. Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanisme. Ikke når man kan behandle din familie så hjerterått etter det som skjedde med deg. Trøstende ord er bra, men det er hva man gjør i praksis som gjelder. Vi snakket ofte om folk som sa at de skulle gjøre, men som aldri gjorde det i praksis. Vi ble fly forbannet på slike holdninger. Du var glad for de verdier som sosialdemokrater hadde bygd opp i Norge hvor trygghet, demokrati, åpenhet og likeverd sto sterkt. Du likte politikken til Jens og regjeringen fordi du trodde på dem og var stolt av Norge, med unntak av noen punkter i utenrikspolitikken.

Jeg kjente meg godt igjen som 23-åring i deg, Bilal. Det er rart at det kan være sånn, men du lærte meg at man er like i denne verden, selv om vi er oppvokst i to forskjellige kulturer, har forskjellig bakgrunn og to helt forskjellige familier. Jeg vet at du gikk ut på byen som vanlig norsk ungdom gjør. Det skulle bare mangle, du var jo også norsk. Men det er viktig for meg som traff deg fem dager i uken det siste året, å si at dette var en liten del av livet ditt. Du var hjemme og tok vare på familien din, alle andre rundt deg og jobbet mye. Alle som lærte å kjenne deg, vet hvordan du var og hvordan du stilte opp for dem. Jeg har aldri kommet så nær et menneske før med unntak av ektefelle og min øvrige familie. Vi ble nære venner. Jeg satte et klart skille for deg mellom det å være leder og det å være venn. Jeg ble heller aldri med deg ut og møtte de du var ute med på din egen alder. Det var dine venner.

Rettssaken er nå avsluttet. Etter dramatiske og feilaktige oppslag i media den første tiden etter mordet, er det blitt merkelig stille. Er det fordi du var en norsk pakistaner? Og at det som ble sagt om deg i retten var rungende positivt? Du var ikke i en gjeng, du var ikke kriminell, du var ikke fundamentalist eller gikk på en eller annen trygd fra Nav. Du var kun en vanlig norsk pakistaner som var stolt av å jobbe og betale din skatt som alle andre. Du ville bidra.

Hadde dette skjedd med en vanlig norsk gutt og drapsmannen hadde vært norsk-pakistansk, vil jeg påstå at avisene hadde vært fulle av saken og drapsmannen ville sannsynligvis blitt hengt ut med bilde i media. Jeg er på en måte også glad for at pressen ikke har skrevet for mye. Jeg vet at de ikke ville gitt deg den respekten du fortjente.

Jeg er lei meg, Bilal, for at Norge har blitt slik. Problemene som oppstår mellom innvandrere og nordmenn er mye skapt av at vi som er født her stenger oss inne. Vi vil heller sitte med nisselua godt tredd ned over ørene og tro at likegyldigheten i annerledeslandet er riktig. Du og jeg snakket mye om dette. Du var enig med meg at det var mange viktige ting vi hadde kommet langt med i Norge. Likestilling og friheten til å bestemme over sitt eget liv. Dette var ting du satte stor pris på. Vi to sa alltid til hverandre at kultur og religion ikke skulle ha noen betydning. Bare folk var snille med hverandre og tok vare på hverandre så spilte det ingen rolle hvor man kom fra. Det handlet helt enkelt om respekt og toleranse. Det er visst ikke sånn for mange andre.

Bilal, du ble bare 23 år og hadde livet foran deg. Du var en hverdagshelt som det er fryktelig synd at ikke mange flere fikk oppleve.

Din venn Pello


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!