BREV HJEM!
Her kommer enda et brev. Ikke fra en sliten ettåring eller en skole klar femåring, for jeg er ingen av delene. Derimot er jeg en student og jeg har jobbet i barnehage i snart ti år. Disse årene har tatt meg med på en reise som ikke ante hvor skulle føre meg eller hva jeg skulle oppleve. Det er som å være om bord i en båt. Noen ganger er det stille og andre ganger stormer det. Bølgene tar meg snart hit og snart dit. Slitsomt, livspregene og spennende. Studiene er min kikkert som hjelper meg å se alt der ute i horisonten så jeg vet hvor jeg er på vei. Men det er når jeg tar ned kikkerten å titter på de unge menneskene, barna om bord sammen med meg at jeg virkelig ser. Dette er DERES reise. Jeg er heldig som blir inkludert å få være med å oppdage nye steder på deres ferd. De peker og forklarer hva de ser, hva som skal til. Jeg forsøker å lytte selv når jeg ikke forstår.
Men dette har jeg forstått. Det handler om en skatt! Gjør det ikke alltid det? Skatten heter lek og den kan ligge gjemt HVOR SOM HELST, men den er der hos oss! Om du ikke ser deg for kan du faktisk snuble over den idet du skurer dekket eller henger over kasserollene i byssa. Den er svært verdifull!! Det har barna lært meg. Det er ikke jeg som har lært dem det.
Det er denne skatten som gjør reisen så spennende, så vanskelig, så vidunderlig. Den er et mål i seg selv har jeg lært.
«Regjeringen» heter en skute vi stadig møter her ute. Den er stor. Mye større enn den vesle båten vår. Men det er VI som har det de leter etter. Skatten. Noen ganger må vi kjempe for den. Vi har til og med måtte gjemme den. Vi kaller den da læring. Den putter vi ned i noen flasker og skriver «Kunnskapsområder» på før vi sender dem som flaskepost til Kaptein «Røe- Bill» i «Regjeringen». Da får vi være i fred en liten stund. Og det trenger vi. Vi VET at skatten er verdifull.
Ikke verdifull sånn at den kan telles, veies og måles. Ikke verdifull sånn at vi kan gi den mange forskjellige navn og ha den i bånd som en hund.
Den er bare. Den bare kommer. Den finner oss. Den kiler oss så vi må le. Men den kan også skremme oss så hjertet slår hardt og det er deilig å kjenne på det også. Den får oss til å kjenne på og erfare livet. Derfor må vi fortsette å kjempe om den.
Ja det var vel ikke så mye mer å skrive om denne gangen. Håper alt er bra med dere dere der hjemme. Her om bord på båten «Barnehagen» går livet sin vante gang. Barna bytter på å holde roret og jeg står bak og hjelper til og holder utkikk etter sjørøvere.
Ps: Skipskatten vår «Pedagogen» ble litt sjøsyk og spiste opp den siste stortingsmeldingen, sånn at deler av den ble litt utydelig, men det går nok bra.
Med vennlig hilsen
Wanja Waler Lodalen (matros). 2 års student ved Høgskolen i Halden (HiØ)