Personen Anders Behring Breivik har fått mye oppmerksomhet, akkurat slik han i sitt manifest ønsket. Den svenske journalisten Emanuel Karlsten har en tankevekkende kommentar på hvor vanskelig det er å ikke løpe Breiviks ærend når man som journalist står overfor en terrorist og massemorder som god tid i forveien har forberedt hvordan han ønsker å fremstilles i etterkant.
Jeg er tildels enig med mange av facebookvennene mine som de siste timene har postet meldinger om at det ikke er Breivik, men ofrene for handlingene hans som må få oppmerksomheten. Jeg mener det er viktig å ikke bidra til Breiviks forsøk på selvmytologisering.
Samtidig mener jeg at det er nødvendig å belyse det tankegodset som har vært Breiviks motivasjon for de groteske handlingene. Det er viktig å ikke gi Breivik merkelappen "ensom ulv", og på den måten se bort fra kontrajihad-miljøet, som har forstret denne formen for fanatisme. Kontrajihadistene er et anti-islamsk nettmiljø som forfekter en ideologi som kan kalles høyreekstrem, og som også har bånd til europeisk nyfascisme. Øyvind Strømmen og Bjørn Stærk har skrevet to gode innlegg om dette. Selv om få er i stand til å gjennomføre slike handlinger som Breivik har begått, er det vanskelig å se for seg at hans fanatiske overbevisning kunne ha overlevd i de ni årene han brukte på å forberede ugjerningen, om han ikke hadde fått påfyll utenfra til sine ideologiske vrangforestillinger. Breivik ser ut til å ha blitt radikalisert via internett, et fellestrekk han i så fall deler både med ekstreme jihadister og andre kontrajihadister.
Breivik og hans meningsfeller ser på seg selv som patrioter som kjemper mot en islamsk maktovertagelse i Europa. De kan ikke nødvendigvis kalles rasister, ettersom de ikke er spesielt opptatt av hudfarge. Derimot er det er islam, slik de tolker religionen, de vil bekjempe. I tillegg vil de kjempe mot dem de ser på som politisk korrekte forrædere, personer de mener at lar muslimene overta Europa og gjøre det til Eurabia. Breivik kaller disse kulturmarxister eller multikulturalister, og mener det omfatter både styresmakter, media og akademikere.
Breiviks vrangforestillinger oppsto ikke i et vakuum, det gjorde heller ikke de øvrige kontrajihadistenes tanker. Derfor er det viktigste vi kan gjøre for å motvirke denne formen for ekstremisme å verne om vårt liberale, demokratiske og fredelige samfunn. Det gjør vi ikke ved å forsøke å glemme og fortrenge tankegodset til Breivik og hans meningsfeller, men ved å gå i mot det med saklige argumenter hver eneste gang vi møter på det. Ikke bare når vi møter ekstremversjoner som i Breiviks manifest, men også alle gangene i hverdagen hvor vi møter på intoleranse og fordommer, det være seg på nett eller på gata. Skal vi motvirke ekstremisme, må vi møte det med noe annet enn hat. Jeg håper derfor det blir mindre grobunn i det norske samfunnet for hatytringer mot muslimer, politiske meningsmotstandere og andre i kjølvannet av denne ufattelige tragedien. La oss vise Breivik at han ikke kan oppnå det han ønsket gjennom terrorhandlingene, men heller motsatte - et tolerant, mangfoldig og fredelig samfunn preget av samhold og omtanke.