Kronikken er skrevet i samarbeid med Benedicte Bull, professor ved Senter for Utvikling og Miljø, UiO
I 2010–2011 ble Brasil pekt ut som et av Norges viktigste samarbeidsland, og viktigste mottaker av investeringer utenfor EU og USA. Kombinasjonen av nye oljefunn, demokratiske fremskritt, en progressiv sosialpolitikk og ansvarlig økonomistyring gjorde Brasil til stjerna blant de såkalte BRICS-landene. I dag ser Brasil mot en dyp økonomisk og politisk avgrunn, med negativ økonomisk vekst, haglende korrupsjonsanklager og en forestående riksrettssak mot president Dilma Rouseff fra arbeiderpartiet (PT).
Forklaringen som ser ut til å ha festet seg i norske medier (for eksempel formidlet i Urix 31.3.2016) er at PT, som har hatt presidenten i Brasil siden fagforeningsaktivisten Luis Inacio Lula da Silva sensasjonelt ble valgt som president i 2002, først styrte Brasil bra – økonomisk, politisk og sosialt – men så henfalt til omfattende korrupsjon og økonomisk vanstyre. Det siste bevises ofte med å peke på opprullingen av den enorme korrupsjonsskandalen som har avslørt at politikere og topper i det statseide oljeselskapet Petrobras har mottatt milliardbeløp fra underleverandører for fete kontrakter – penger som blant annet er brukt til ulovlig valgkampfinansiering. Det blir presentert som bakgrunn for at Dilma nå kan stå overfor en riksrettssak, som kan bringe nye krefter inn og få landet på rett kjøl igjen.
En slik forklaring bygger imidlertid på en like dårlig analyse som den som hindret mange i Norge i å se noen skyer på himmelen da man kastet seg inn i Brasil-samarbeid for bare et halvt tiår siden. Dilma Rousseff er en av de få på toppen av brasiliansk politikk som man faktisk ikke har klart å knytte direkte til korrupsjon. Den formelle begrunnelsen for at det ble åpnet en riksrettsprosess mot henne i desember 2015 er at hun har «sminket» budsjettet for å få underskuddene til å se ut som de holder seg innenfor den lovlige grensen. Det har hun gjort ved å forsinke overføring av penger til offentlige banker, som skulle brukes til blant annet å støtte fattige familier i det såkalte Bolsa Familia-programmet. Anklagene mot Dilma går på at denne forsinkelsen i praksis utgjør et lån fra offentlige banker, og det er definert som en forbrytelse som kan medføre riksrettssak.
For mange virker dette imidlertid som et vikarierende motiv for å kvitte seg med en svært upopulær president, særlig siden hun på ingen måte er den første presidenten som har drevet budsjett-sminking på denne måten. Derfor hagler nå beskyldningene fra venstresida om at dette er et forkledt kuppforsøk. En som har hatt spesielt gode grunner til å lete etter et motiv for å bli kvitt Dilma er kongressens president Eduardo Cunha. Han er mannen som satte i gang riksrettssaks-prosessen og ofte er omtalt som Brasils Frank Underwood, en komplottmaker av klasse. Han er fra det sosialdemokratiske partiet PMDB som har vært den viktigeste regjeringskoalisjonspartner for PT. Han er en av toppolitikerne som er tiltalt under den andre store korrupsjonsetterforskningsprosessen som er satt i gang de siste årene, nemlig Lava-Jato-prosessen. Denne har fokusert på en rekke former for ulovlig valgkampfinansiering. Tiltalen mot Cunha førte til at han mistet støtte hos PT, men opsjonen reddet ham på grunn av felles interesser i å bli kvitt Dilma. Han har med andre ord personlige hevnmotiv for å gjennomføre sitt «palasskupp».
Selv om korrupsjonsavsløringene mot PT har kommet tett som kuleregn, er de fleste klar over at dette er et uttrykk for en omfattende tverrpolitisk ukultur i Brasil med lange røtter. Derfor er det heller ikke særlig sannsynlig at en riksrettssak mot Dilma vil være en vei ut av uføret. Den som ifølge konstitusjonen skal overta etter Dilma om hun blir avsatt, er hennes visepresident Michel Temer, også han fra PMDB. Men han har også undertegnet de samme budsjettbeslutningene som Dilma nå kan bli tiltalt for. PT har varslet at om han blir innsatt, vil han også bli gjenstand for en riksrettsprosess. Og ikke nok med det: både han og Dilma risikerer å få sine mandater trukket tilbake hvis den føderale valgdomstolen beslutter at også de har mottatt illegal valgkampfinansiering fra selskaper som er under etterforskning i Lava-Jato etterforskningen. Blir både Dilma og Temer avsatt skal det skrives ut nyvalg. Selv om også opposisjonslederen, Aecio Neves, er under etterforskning, er det for øyeblikket vanskelig å se andre utveier.
En riksrettssak kan derfor, snarere enn å bidra til politisk stabilitet, føre til ytterligere kaos, og åpne en Pandoras eske av utfordringer brasiliansk politikk aldri har sett tidligere. Det gir ikke mye grunn til håp at venstresida tyr til beskyldninger om kupp for å gi assosiasjoner til de mørkeste begivenhetene i Latin-Amerikas politiske historie, mens høyresiden like forutsigbart prøver å klistre korrupsjons- og uansvarlighetsstempelet på PT. I virkeligheten har vi en fastlåst situasjon der rettssystemet som har ført legitime saker for å bekjempe brasiliansk politikks tradisjonelle onde, korrupsjonen, stadig vipper over i å løpe i særinteressers ærend, mens politikere bruker rettssystemet som et våpen for å redde seg selv og skade sine fiender. Lyspunktet er at ingenting tyder på at militæret vil gripe inn, men det dramaet som utspiller seg i dag vil likevel ikke bare prege Brasils men Latin-Amerikas politiske historie i mange år fremover.