De lot ekspertene i Norge uttale seg, representert ved Helene Øverby, som selv har demens, i tillegg til panelet av demensrammede og pårørende som møtes fire ganger i året i regi av Nasjonalforeningen for Folkehelsen. Vi fikk se forsker Geir Selbæk ta imot deres innspill og forklare at slike innspill er både gyldig og viktig for forskningen. Ingenting av dette er egentlig noe som ikke gode krefter har jobbet hardt og målrettet for i mange år allerede. Ikke dess mindre, at vinklingen i nyhetene fremhevet bidrag fra mennesker med demens, heller enn frykt for sykdommen, vitner om at vi er i ferd med å bevege oss mot et paradigmeskifte i våre holdninger her i Norge.
Innslaget representerte en holdning som lover godt. Måten vi møter mennesker med forskjellige behov i hverdagen på er selve grunnpilaren i hvordan vi forholder oss til verdighet. At noen har, eller utvikler, et større omsorgsbehov (og la oss ikke glemme at vi alle har et omsorgsbehov) betyr ikke at de ikke lenger har noe å gi. Å ha omsorgsbehov betyr heller ikke at alle behov kan, eller bør, dekkes av omsorgstjenester. For all del, verdig omsorg dreier seg unektelig om omsorgstjenester også, men verdighet og verdig omsorg er noe som gjelder oss alle, uansett alder. Det dreier seg om våre personlige holdninger i møte med andre mennesker. Det dreier seg om holdningene som kjennes naturlig i samfunnet som helhet. Det dreier seg om hvordan vi møter andre i hverdagen; også når noen opplever utfordringer med å finne frem i butikken eller ta riktig varer, slik vi så på TV.
Mange i dagens samfunn oppnår høy alder og demens er noe som mange vil måtte forholde seg til, på mange vis. Helene Øverby står frem som en tøff, klok kvinne som har mye å lære oss. Hun er avhengig av sin mann og forteller rett ut at det vil komme en forandring, underforstått en forverring av sykdommen. Jeg tror at slik åpenhet hjelper omverdenen i søken om økt forståelse for demens og forandringene som sykdommen bærer med seg. Jeg tror det hjelper oss å bli bedre til å ta imot alt det som mennesker med demens har å gi. Forhåpentligvis hjelper det de som lever med sykdommen også. Dette lover godt for et rikere samfunn som gir større rom for livsutfoldelse enn den trange rammen på vellykkethet vi så ofte møter både i mediehverdagen og privat.