Det som har vært et av hovedkravene til den internasjonale Attac-bevegelsen siden oppstarten, en skatt på finansielle transaksjoner, er nå lagt på bordet. Onsdag lanserte EU-kommisjonen forslaget, og den norske regjeringa støtter ideen.

Finansskatt, en lav skatt på all finanshandel, er et viktig bidrag for å bekjempe skadelig spekulasjon og kan være med å redusere størrelsen på finanssektoren. Samtidig vil skatten kunne gi store inntekter til globale fellesgoder som å bekjempe klimaendringer og til velferd og utvikling.

Mens all handel med varer og tjenester er momsbelagt er finansmarkedet som stor tax free-butikk hvor all handel er avgiftsfri. Derfor er det både rettferdig og på høy tid at aktørene i finansmarkedene bidrar over skatteseddelen. Den økonomiske globaliseringa har gagnet disse aktørene i størst grad og en finansskatt kan være et virkemiddel mot en mer rettferdig globalisering.

De som skapte krisa, finansspekulanter og store banker, ble etter finanskrisa i 2007/08 reddet ut med tusenvis av milliarder, 4600 milliarder euro bare i EU. Samtidig kom det ingen krav til endring i spilleregler eller oppførsel, og institusjonene gikk raskt tilbake til ”business as usual” med skadelig spekulasjon og utbetaling av skyhøye bonuser.

Hver dag handles det for omtrent 3000 milliarder dollar på verdensbasis. Av denne handelen utgjør realøkonomisk handel, handel med faktiske varer og tjenester, under 3%. Resten er finanshandel. Dette er resultatet av tiår med økonomisk liberalisering og det er på tide å redusere størrelsen på den forvokste finanssektoren. En finansskatt er ett tiltak.

Dette har Attac jobbet for siden starten, og med oss har vi fått stadig flere allierte. I fjor ble Robin Hood-skattkampanjer lansert i flere land, også i Norge. Robin Hood’ene, og andre lignende kampanjer, består av solidaritets-, miljø, og bistandsorganisasjoner og fagbevegelse. I Norge er 28 organisasjoner med i Robin Hood-skattkampanjen.

For Attac var det kravet om å avvæpne markedene som var startskuddet for bevegelsen på slutten av 90-tallet. Derfor er vi svært glade for at forslaget om å skattlegge finansielle transaksjoner nå ligger på bordet i EU, og at den norske regjeringa signaliserer at de er positive. Vi skal fortsette å jobbe med saken og sørge for at skatten blir en realitet.

Du synes kanskje at Sherwoodskogens lystige menn har vært litt stille i det siste. Vel, vi har sittet rundt leirbålet og forberedt oss til det kommende året med gode venner.

Sammen med Robin fra Frankrike, Canada, Tyskland, Spania og Storbritannia, og en hel gjeng lystige kvinner og menn fra hele verden – de fleste kalt Robin, er vi klare for å sørge for at 2011 blir året spekulantene betaler! Mens vi sparker i gang et avgjørende år for Robin Hood-skatten, la oss se på hvor langt noen nøkkelland er på vei til å implementere skatten nasjonalt og internasjonalt. Våre glade menn på innsiden forteller oss at både Frankrike, Tyskland og Storbritannia fortsatt sikter på å innføre ytterligere skattelegging av finanssektoren i 2011.

Frankrikes president, Sarkozy, er en sterk tilhenger av skatt på finanstransaksjoner. I en tale til nasjonen rett før jul var han tydelig i sin støtte for en skatt som kan skaffe sårt tiltrengte midler til utvikling og miljø. Han gjentok dette nylig under verdens økonomiske forum i Davos, og sa at en innføring av finansskatt er hovedprioritet for det franske presidentskapet i G8 og G20. I Tyskland ser nå finansministeren på hvordan de kan implementere skatten og inntekten er allerede oppført i neste års budsjett. Dette er tegn på at statsoverhodene begynner å ta dette på alvor. Rett før jul sa den tyske finansministeren til Spiegel at Tyskland er åpne for å bruke noen av inntektene fra en slik skatt på utvikling hvis Frankrike presser på.

Både Tyskland og Frankrike ønsker å gå videre med finansskatt sammen med en gruppe av villige land. Spesielt Frankrike prøver å samle støtte fra utviklingsland for å presse rike land til å implementere skatten med hensikt å hjelpe de fattige. De vil gjerne ha med Storbritannia, men hvis det ikke går fortsetter de på egen hånd. Norge og Nordisk Råd har tidligere uttalt seg svært positivt til en slik skatt. Derfor burde regjeringen nå komme på banen og bli med i en slik gruppe av villige land. Tidligere har motargumentet vært at Norge ikke kan innføre denne skatten alene, tross flere rapporter som slår fast at det er fullt mulig å innføre skatten i noen land av gangen. Nå som flere andre land ser på implementering holder uansett ikke denne skepsisen. I et land hvor statsministeren har erklært krig mot spekulasjon, bør vi ikke vente med å sette i gang!

Den internasjonale kampanjen for skattelegging av finanssektoren vokser raskt. Dagen i dag, 17. februar, er erklært som global aksjonsdag for finansskatt. Over hele verden har aktivister markert dagen med gateteater, med å lobbe ambassader, maskere statuer og mye mer for å vise den sterke globale støtten finansskatten har fått. Kampen står nå, og krever betydelig press fra det sosiale samfunnet og koordinering av kampanjene i 2011 for å se finansskatt bli en realitet.

Den norske Robin Hood-skatt kampanjen, som støttes av 27 organisasjoner, har i anledning dagen kledd opp kjente norske statuer med Robin Hoods symbol: en grønn maske. Fagforeninger, utviklings- og miljøorganisasjoner står sammen om å kreve at også norske myndigheter gjør sitt for å få innført finansskatter. Pengene som disse skattene vil samle inn skal brukes til å unngå velferdskutt i kjølvannet av finanskrisen, omfordeling til verdens fattige og til å dekke deres kostnader til klimatiltak.  

Se Robin’er fra hele verden i aksjon:

http://www.flickr.com/photos/gdoa_ftt_robinhood/

Finanskriseutvalget kom i dag med sin utredning. Dessverre blir utredninga mangelfull uten en systemtilnærming til årsakene bak krisa og uten et helhetlig blikk på norsk økonomi, både innenfor og utenfor landets grenser.

Finanskriseutvalgets utredning er en god start, men skal norske politikere ta tak i finanskrisen må de ta tak i årsakene. Utvalget innrømmer at dereguleringen de siste tiårene i stor grad er hovedårsaken til den siste finanskrisen, men tar ikke dette fullt innover seg. Finansmarkedene er ikke styrt av naturlover, men av politiske rammevilkår.

Reelle reformer i samsvar med interessene til det store flertallet av befolkningen forutsetter grunnleggende reformer der finanssektoren underlegges krav til sosial likhet, økonomisk stabilitet og bærekraftig utvikling. Krisa skyldes ikke uheldige omstendigheter, den har systemiske røtter. Grunnleggende reformer av systemets struktur og mekanismer er nødvendig.

Utvalget konstaterer at Norge har klart seg bra gjennom finanskrisa, men har ikke sett på den rolle Norge har spilt internasjonalt. Oljefondet og andre norske fond er en betydelig aktør på det internasjonale finansmarkedet, men å se på den rollen Norge har spilt her har vært unntatt utvalgets mandat. Dette er en stor svakhet ved utredningen. Uten et helhetlig blikk på norsk økonomi både innenfor våre grenser og internasjonalt blir virkemidlene vi har til rådighet svært begrenset.

Vi mener utvalgets konklusjoner hadde sett annerledes ut om man også hadde sett på Norge som aktør på det internasjonale finansmarkedet. Norske statlige selskap og fonds investeringer i hedgefond, som opptrer aggressivt og med svært høy risiko, har ikke blitt vurdert. Både Oljefondet og Folketrygdfondet er store investorer i selskaper som er registrert i skatteparadis. Mangelen på gjennomsiktighet i skatteparadis er stort hinder for regulering og stabile finansmarkeder. Land-for-land-rapportering er i denne sammenhengen et anerkjent krav.

Det er likevel mye godt i Finanskriseutvalgets utredning som ble lagt fram i formiddag. Forslagene om aktivitetsskatt og stabilitetsavgift er svært gode. Dette er avgifter som har vært foreslått av bl.a. IMF, og som også er på vei i Tyskland. Disse avgiftene vil være med å demme opp for det problemet som også utvalgsleder Hippe la vekt på i sin fremlegging, nemlig at finanssektoren er underbeskattet og mangler merverdibeskatning.

Attac er skuffet over hvor lite vekt utvalget har lagt på muligheten for å innføre en skatt på finanstransaksjoner. En slik skatt vil være det viktigste virkemiddelet for å få bukt med den finansielle akrobatikken vi har sett i fram mot finanskrisen, og som er i full gang igjen. Kun en beskatning av transaksjoner vil kunne bremse den skadelige spekulasjonen. Spekulasjonsvirksomheten som skapte krisa har, gjennom krisepakkene som ble gitt bankene, igjen fått fritt spillerom. Spekulasjon i matvarer og andre råvarer som fører til høyere priser rammer nå millioner av fattige verden over.

Vi skulle gjerne sett at utvalget hadde vært modigere i sine forslag på dette området. En transaksjonsskatt vil slå fast prinsippet om at spekulanten betaler, samtidig som den ikke vil ramme fornuftige, langsiktige investeringer. Vi håper også at Finansdepartementet vil følge forslagene fra denne NOU’en mer enn de har gjort med NOU’en fra Kapitalfluktutvalget hvor de har vært bremseklosser for gode tiltak for mer gjennomsiktighet i økonomien.

Gradvis, fra 80-tallet og fram til i dag har vi sett en stadig sterkere markedsretting av offentlig sektor i Norge, og internasjonalt. Dette er resultatene av en reformbølge ofte kalt New Public Management.

Drivkreftene bak disse reformene er stadig søken etter nye, utvidete markeder med mål om høyest mulig profitt på investert kapital. Offentlig sektor i en sterk velferdsstat er en gullgruve for selskaper på jakt etter nye markeder og inntekter med lav risiko, stabile og trygge investeringer, og ikke minst, skattepenger rett inn i konsernets budsjetter.

Sjelden kritisert og sjelden etterspurt har NPM-reformene utløst gjennomgripende forandringer i offentlige etater, ofte med store konsekvenser for innbyggerne. En av konsekvensene er at politikere og offentlig ansatte settes til å telle, måle og rapportere alt som gjøres, også for tjenester der kvaliteten og innholdet i tjenesten er av en slik art at det egentlig ikke lar seg telle og måle. Kvantifisering og konkurranseutsetting legger føringer for hvilke tjenester og virksomheter som får utvikle seg, samtidig som rommet for folkevalgt politisk styring blir mindre.

Det er ikke populært å snakke om profittmotiver og privatisering, så politikken bak markedsrettingen pyntes på med ord som effektivisering, modernisering og innovasjon. Det høres tilforlatelig ut – hvem vil vel ikke at skattepengene skal brukes slik at vi får mest mulig ut av dem? Det de unnlater å fortelle er at innsparingene går utover de ansatte gjennom dårligere lønns- og pensjonsvilkår.

Innbyggerne og det lokale demokratiet taper når maktbalansen endres og private aktører får overta velferden. Mangel på offentlig innsyn og økt innflytelse til private aktører er en stor demokratisk utfordring. Det som burde være en selvsagt innsynsrett i offentlig pengebruk for de folkevalgte er gjennom konkurranseutsetting omgjort til forretningshemmeligheter.

I forkant av avgjørelsen om å konkurranseutsette en tjeneste har gjerne et konsulentselskap vært involvert. For Velferdsstaten har i et nylig utgitt hefte avslørt hvordan disse rapportene ofte er basert på svakt og til tider mangelfullt tallmateriale, og hvordan de samme rapportene går igjen i flere kommuner. Vi ser det også i notatene som er utgitt av NHO Service i vinter.

Kommunens fleksibilitet til å tilpasse tjenestene til innbyggernes endrede behov går tapt med konkurranseutsetting, det samme gjør den daglige styringen med de ansatte i konkurranseutsatt sektor. Denne politikken bidrar til grunnleggende å endre maktforholdene i samfunnet og svekker den demokratiske styringen.

Privatisering og konkurranseutsetting er ingen naturlov. Det er politiske valg som står bak, noen har kjempet fram denne politikken. Petter Furulund i NHO Service er en av de fremste våpendragerne i kampen for å sikre private interesser flere sugerør inn i fellesskapets kasse. NHO og Høyre går nå hånd i hånd inn i lokalvalgkampen for å se til at kommuner slipper til multinasjonale omsorgskonsern i de lokale førstelinjetjenestene.

Attac er i gang med en kampanje for en annen kurs. Vi skal vise fram våre alternativer. Fram mot lokalvalget neste år skal vi jobbe opp mot lokalpolitikerne for å gi de en dytt i riktig retning, og vi skal utstyre dem med verktøy for å ta tjenestene tilbake til folkevalgt styring. Full åpenhet og demokratisk kontroll får vi bare ved at tjenestene drives i offentlig egenregi. Ved hjelp av kunnskap og aksjonisme, med lokale allianser, skal vi sammen skape det folkelige engasjementet som må til for å snu denne politikken. Kampen mot New Public Management dreier seg om å gjenreise politisk og demokratisk styring.

EUs jakt på råvarer intensifieres. Gjennom et eget råvareinitiativ lansert skal EU sikre seg strategisk viktige råvarer fra ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika. Men EUs ”råvarediplomati” kan vente seg hard motstand.

Råvareinitiativet ble lansert av EU-kommisjonen i 2008. Den vektlegger EUs avhengighet av ’strategisk viktige råvarer’ som f.eks. høyteknologiråvarer som kobolt, platina og titan, så vel som andre råvarer som treverk, kjemikalier, huder og skinn. Det EU identifiserer som hovedproblemet for å få tak i de strategiske råvarene er ’utbredelsen av offentlig regulering som vanskeliggjør internasjonal råvarehandel’, og da særlig tiltak som eksporttoll og restriktive investeringsregler. I tillegg til de voksende økonomiene, som bl.a. India, Kina, Ukraina, Sør-Afrika og Russland, er også ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika på EUs liste.

Råvareinitiativet stammer fra Lisboastrategiens uttalte mål om å styrke EUs konkurransedyktighet globalt. En strategi som markerer et klart skifte fra multilaterale forhandlinger til nye bilaterale handelsavtaler, og som har som mål å bli mer omfattende enn avtaler på multilateralt nivå. Siden lanseringen av råvareinitiativet i 2008 har en rekke planer fra EU-kommisjonen og ulike fremgangsrapporter forsterket de samme meldingene, og i juni i år identifiserte kommisjonens ad hoc-arbeidsgruppe for råvarer 41 mineraler og metaller som var viktige for EU. 14 ble ansett som kritiske fordi en høy andel av verdens produksjon kommer fra et lite antall land, hovedsakelig Kina, Russland, Kongo DRC og Brasil. Neste steg på veien for å sikre seg tilgang til disse råvarene er en strategiplan som er varslet å komme inneværende år.

EU sier klart og tydelig at de kommer til å bruke alle virkemidler tilgjengelig for å sikre seg de viktige råvarene. Micheal Theurer, medlem i EU-parlamentet, slår fast at EU må, i alle forhandlinger om tosidige handelsavtaler og i forhandlinger om opptak av nye land i WTO, stille betingelser om at EU skal få likeverdig adgang til landets ressurser, som landet selv. ”EU må utvikle et 'råvarediplomati' som inngår i all utenrikspolitikk”, sier han til Business Europe, NHOs europeiske paraplyorganisasjon. Inkludert i dette råvarediplomatiet er ikke bare forhandlinger om bilaterale frihandelsavtaler, som Økonomiske partnerskapsavtaler (Economic Partnership Agreements – EPAs), men også EUs bistandsmidler. Det europeiske råd har eksplisitt bedt kommisjonen og medlemslandene om å bruke sine bistandsprogram for sikre tilgang til råvarer.

Mange av disse råvarene finnes i Afrika, ”et kontinent som takket være utenriks- og bistandspolitikk har Europa som den viktigste partner”, sier EUs industrikommisær Günter Verheugen til den danske avisen Politikken i 2008. Det er vel ikke utenkelig at Europa heller er Afrikas viktigste handelspartner på grunn av kolonihistorien. Og det det er lite tvil om at det koloniale handelsmønsteret hvor kolonienes rolle som råvareleverandører til et stadig mer utviklet og industrialisert Europa, vil bli ytterligere sementert gjennom EUs råvareinitiativ.

Flere har kritisert EUs intensifierte råvarejakt. Blant disse er Friends of the Earth Europe, som i et notat fra 2009 uttrykker sterk bekymring for råvareinitiativet fra EU-kommisjonen. De mener strategien er både egoistisk, konsernstyrt og kortsiktig. Forrige måned kom enda en rapport som kritiserer råvareinitiativet, denne gang fra flere organisasjoner, bl.a. Oxfam Tyskland og tyske World Economy, Ecology & Developement.

Sistnevnte rapport tar for seg særlig to aspekter; det første er EUs forsøk på å få utviklingsland til å gå med på å fjerne eksporttoll, som mange utviklingsland bruker på nettopp råvareeksport for å sikre lokal industri, øke statens inntekter eller av miljøvernhensyn. Til tross for at EU har anerkjent at eksportrestriksjoner er del av flere lands utviklingsstrategier fortsetter de likevel å promotere råvareinitiativet. Det andre er EUs forsøk på å forhandle fram nye investeringsregler som vil gi europeiske selskap tilgang til råvarer fra utviklingsland på samme eller bedre vilkår enn lokalt næringsliv. Dette vil vanskeliggjøre myndighetene i utviklingslands muligheter til å regulere investeringer som favoriserer og bygger opp lokalt næringsliv.

De påpeker videre at EUs handelspolitikk allerede har negative konsekvenser for utviklingsland og at om denne politikken blir gjennomført vil det blir verre for utviklingsland å sikre seg tilstrekkelig politisk handlingsrom til selv å bestemme sin utviklingsstrategi. De kaller råvarejakten for det nye kappløpet om Afrika, en råvarejakt som vil låse land fast i en ond fattigdomssirkel.

Organisasjonene bak rapporten mener EUs råvareinitiativ vil bidra til å øke den globale konkurransen om råvarer og bidra til råvarekonflikter, den vil hindre utviklingslands økonomiske utsikter ved å forsterke deres avhengighet av eksport av ubehandlede råvarer, og ikke minst vil den forsterke Europas egen avhengighet av råvarer. EU-kommisjonens strategi tar også opp resirkulering av ressurser, men hovedtyngden går på tilgang til nye ressurser, i stedet for å redusere egen ressurssløsing. Den gjennomsnittlige europeer konsumerer allerede tre ganger så mye ressurser som den gjennomsnittlige asiater og fire ganger så mye som den gjennomsnittlige afrikaner. Samtidig er Europa nå mer avhengig av importerte ressurser enn noen annen region i verden.

EUs hardkjør for å fjerne eksporttoll på råvarer og for liberalisering av investeringsregler møter stor motstand. Flere utviklingsland har gjort det klart at de ikke vil forhandle om investeringsavtaler, verken i WTO eller i EPA’ene. Fra Øst-Afrika hører vi gledelige nyheter om at fagbevegelse, NGO’er, bondeorganisasjoner og næringslivsorganisasjoner fra Tanzania, Uganda, Kenya, Rwanda og Burundi går sammen for å kjempe mot EUs utviklingsfientlige ”råvarediplomati”. De østafrikanske sivilsamfunnsorganisasjonene bidro i stor grad å hindre signering av midlertidige EPA’er i juni i år. Nå må nok de og de østafrikanske regjeringene forberede seg på stadig hardere press fra EUs side når EUs behov for strategisk viktige råvarer har blitt så tydelig kommunisert.

Det er forskjell på skadelig valutaspekulasjon, og handel og samhandling over landegrenser. Denne forskjellen har gått Christian Tybring-Gjedde hus forbi i Dagsavisen i dag.

Det er forskjell på skadelig valutaspekulasjon, og handel og samhandling over landegrenser. Mens rettferdig handel kan være et godt virkemiddel for å løfte flere ut av fattigdom, gagner ikke spekulasjon andre enn spekulanten selv. Denne forskjellen har gått Christian Tybring-Gjedde hus forbi i Dagsavisen i dag (1. oktober).

Skatt på finanstransaksjoner handler om å bremse skadelig spekulasjon. De som driver med sunne, langsiktige investeringer som skaper arbeidsplasser og utvikling vil merke minimalt til denne skatten. De eneste arbeidsplassene skatten kan true er spekulantenes skadelige virksomhet.

Spekulasjon skaper ustabile markeder, men gjennom skattlegging av finanstransaksjoner vil det bli større gjennomsiktighet i finansmarkedene. Dette vil også gagne verdenshandelen. For å kunne skattlegge vil alle transaksjoner måtte registreres. Dette er med på å stabilisere markedet, og vil derfor også kunne være med på å forhindre liknende kriser i framtida.

Inntektene fra en slik beskatning vil ikke tas ut av den reelle verdenshandelen, men fra finansnæringen. Omsetningen på finansmarkedene er enorm, 74 ganger større enn all produksjon i verden, og mesteparten er ren flytting av penger som noen tjener store summer på. Det skulle bare mangle at noe av overskuddet fra denne pengeflyttinga går til fellesskapet istedenfor i private lommer, spesielt siden alle faktisk produktive bransjer i dag betaler skatt.

FrP mener finansbeskatning vil være en byrde. Det er riktig og det er meningen. Politikk handler om fordeling av goder og byrder, og finansnæringen tar ikke sin del av byrdene i samfunnet, men får nok av godene. Siden finansnæringen er global er det naturlig at en del av midlene brukes til global omfordeling av byrder og goder gjennom utviklingsprosjekter og til å betale for klimatiltak. Bistand i seg selv vil ikke løse de strukturelle årsakene til fattigdom, men en finansbeskatning vil kunne være første skritt på veien til en bedre omfordeling fra rik til fattig.

Om FrP virkelig hadde vært opptatt av å få folk ut av fattigdom burde de vært for skatt på finanstransaksjoner. Når en slik skatt fører til at alle transaksjoner blir sporbare vil dette ha betydning for kontroll med skjulte pengestrømmer og kamp mot skatteparadis. Hvert år forsvinner det mer penger ut av fattige land på grunn av ulovlig kapitalflukt enn det som kommer inn som bistand. Å tette dette hullet, i kombinasjon med omfordeling gjennom finansbeskatning og mer rettferdige handelsregler, vil til sammen løfte flere ut av fattigdom.

Finansskatten er mer enn sand i maskineriet, det er en demokratisk brems på en bransje som har vokst ut av proporsjoner.