Nå skal musikkåret oppsummeres i topp-ti-lister. Men hva viser disse listene egentlig? Og tør jeg virkelig skrive hvilke plater jeg likte best i 2011?

«Årets album», «The Top 50 albums», «Årets norske plate» – titlene er på alle forsider nå om dagen, når vi musikkanmeldere gjør opp status for året, i form av lister med rangerte platefavoritter. I 2011 er oppgaven vanskeligere enn noen gang, ikke bare gis det ut flere plater enn noen gang, men hva er en plate? Og hva er «utgitt»?

The Wire forteller her om hvordan de utarbeidet sin topp 50:

I år måtte Nye Takter-redaksjonen finne et nytt begrep for «plateanmelder», nemlig «surstrømmer», da vi inviterte landets musikkskribenter til å bli med på den årlige Kritikertoppen. Dagsavisen/Nye Takter har laget denne avstemningen siden slutten av 80-tallet, og i år ble den gjenstand for en masteroppgave om norske anmelderes smak (konklusjon: den er forutsigbar og rockistisk). Kritikertoppen summerer topp 10-listene fra rundt 50 norske musikkanmeldere over årets beste låter og årets beste album. Eller hva vi nå skal kalle det i år. Noen tviholder fremdeles på begrepet «årets singel», selv om singler ikke lages lenger. Mange har stemt på hip hop-r&b-artisten Frank Oceans «plate» «Nostalgia/Ultra», som ble lagt ut gratis i et par uker tidlig på året, før den ble trukket tilbake. Nå sirkulerer den bare som nedlastfil (som kanskje ikke er lovlig engang, er det lov å stemme på ulovlige plater?). Digitale utgivelser og musikkstrømmer har tatt over for fysiske plater. Men årsoppsummeringene henger fremdeles igjen i den gamle «sortere platebunken»-tankegangen.

Dette gjorde jeg rent fysisk så sent som for to-tre år siden: En gang i desember la jeg fram en bunke på 20–30 bra plater og kuttet den ned til ti, før jeg førte lista. Selv om bunken er blitt virtuell, er sorteringen et like reelt problem. Ikke minst er jeg redd for hvordan det vil se ut om min topp-10-liste kommer i avisen, slik forskjellige reportasjeledere og vaktsjefer gjerne vil. Hvis jeg tar det albumet jeg trolig har hørt mest på som nummer en, nemlig John Olav Nilsen & Gjengen, vil jeg framstå som siklende fan og ikke distansert kritiker? Om jeg har med både Earth (ekstrem drone-metal) og Veronica Maggio (svensk soulpop), vil jeg da virke helt forvirret, uten musikalsk retningssans eller troverdighet? I min fortvilelse konsulterte jeg tidligere Nye Takter-kritiker og ENO-redaktør Eirik Kydland om dette. Han beroliget meg med at alle liker alt nå, ingen bryr seg om sjangergrenser lenger, og alle lister ser sånn ut. Earths «Angels of Darkness, Demons of Light Vol 1» og Veronica Maggios «Satan i gatan» er plater på som på hvert sitt vis fyller meg med glede og optimisme for ny musikk. Men jeg har fortsatt ikke funnet noen andre som liker begge to. Sier min topp-10-liste da noe som helst om musikkåret 2011, eller bare noe om meg selv? Nå konfronterer jeg iallfall angsten ved å publisere min håndskrevne kladd til liste over årets beste album (se over). Jeg understreker at lista ikke er sluttført. Mye selvransaking gjenstår. For fire-fem år siden publiserte jeg topp-ti-lista med et tillegg på ti titler som boblet under. I ettertid er det 11.-20-plass som framstår som de beste platene fra det året. De ti beste platene fra 2011 er kanskje på min topp 20, men ikke nødvendigvis der jeg tror.

Mediekritiker Øyvind Holen etterlyste nylig en liste over årets beste årets-beste-lister. Samtidig med magasinenes årsbestelister, som vanligvis toppes av PJ Harvey, har det kommet en rekke meta-kommentarer om det å sette opp disse listene, inkludert den du leser nå (en kommentar til metakommentarene, altså en meta-metakommentar). En anmelder i The Guardian påpekte det meningsløse i å oppsummere musikk i form av platelister, og påpeker hvordan musikken lever sitt eget liv uavhengig av alt dette her, gjerne på en pub en lørdag kveld. Mens britiske The Wire, høyt respektert tidsskrift for avantgardemusikk, har publisert en grundig utredning om hvordan de utarbeider sin årlige topp 50. The Wire-lista er alltid interessant, fordi den viser et slags parallelt univers, med spennende plater man ikke har hørt om. I motsetning til de bredere publikasjonenes lister, som Mojo, svenske Sonic eller vår Kritikertoppen, der man stort sett nøyer seg med å småkrangle om James Blake skal komme på 11. eller 16. plass. The Wires vinner, etter avstemning blant 60 bidragsytere, var James Ferraro «Far Side Virtual». Og det var jo et friskt valg, så da bar det rett inn på Wimp for å sjekke ut dette, som viste seg å være en slags konseptuell kjøpesenter-elektronika. Med strømmingstjenestene kan man spole gjennom 15 kritikerfavoritter på en ettermiddag for å sjekke om man har gått glipp av noe. Er dette en riktig måte å vurdere musikk på?

The Guardian om det meningsløse med årsbeste-lister.

En av året store norske overraskelser  var veteranen HP Gundersens prosjekt The Last Hurrah. De spiller i Oslo for første gang i morgen, etter å ha blitt kåret til årets norske album av VGs musikkanmeldere. Også i Nye Takters spalter er The Last Hurrah «Spiritual Non-Believers» omtalt som en av årets beste plater. Hvordan tar det seg da ut hvis jeg ikke har den på min topp 10? Skal jeg kvotere den inn for å ikke skille meg ut? Sorry, da. Det blir for mye country for meg. Jeg liker bedre å høre Veronica Maggio synge om å være på fest og spille farens gamle plater fra Italia.

Mens jeg hører på James Ferraro og klør meg i hodet, leser jeg The Wire-redaktørens forklaring på hvorfor denne plata toppet kåringen, selv om bare sju av 60 hadde den på sine topp 10-lister. Dette er som å avsløre forretningshemmeligheter, men The Wire kjører mer åpenhet og mer demokrati, det skal de ha. Her i hjørnet har vi ikke alltid våget å si hvor mange stemmer en plate trenger for å komme på Kritikertoppen. Noen år har det vært nok med tre for å komme på nedre topp 40. I The Wire pleier vinneren bli en plate som mange har rundt åttendeplass på sin topp 10. Men i Kritikertoppen pleier vinneren være en som mange har øverst eller nest øverst. Det er vanligvis to-tre plater som skiller seg klart ut, og fintelling som avgjør vinneren. I år er det også et par-tre som danner tetgruppa, men jeg er redd verken Veronica Maggio eller John Olav Nilsen når helt til topps, og det er visst bare meg som stemmer på Earth i år.

Her er en samling årets beste album-lister – Q, Rolling Stone, Mojo og flere.

Men det er håp for 2012, for da kommer Earth med «Angels of Darkness, Demons of Light Vol 2»! Jeg gleder meg allerede.

Kritikertoppen 2011 publiseres i Nye Takter fredag. HP Gundersens The Last Hurrah spiller på Mono onsdag.

 

Her kan du lese Mathias Helgheims hovedoppgave om Kritikertoppen gjennom ti år.

 

Her er noen andre mediers lister:

Uncut (britisk magasin, pop/rock):

Topp 10 album

1. PJ Harvey: Let England Shake

2. Gillian Welch: The Harrow & The Harvest

3. Metronomy: The English Riviera

4. White Denim: D

5. Josh T Pearson: Last Of The Country Gentlemen

6. The Horrors: Skying

7.Radiohead: The King Of Limbs

8. Wild Beasts: Smother

9. Bon Iver: Bon Iver

10. The war on drugs: Slave Ambient

 

The Wire (britisk magasin,

avantgarde/elektronika m.m):

Topp 10 album

James Ferraro: Far-Side Virtual

2. Rustie: Glass Swords

3. Eliana Radigue:

Transamorem – Transmortem

4.Hype Williams: One Nation

5. Beach Boys: The SMiLE Sessions

6. Michael Chapman: The Resurrection And Revenge Of The Clayton Peacock

7. DJ Rashad: Just A Taste

8. Laurel Halo: Hour Logic

9. Lou Reed & Metallica: Lulu

10. John Wall & Alex Rodgers: Work 2006-2011

 

New Musical Express

(britisk ukeavis, pop/rock):

Topp 10 låter

1. Lana Del Rey: Video Games

2. Tyler The Creator: Yonkers

3. The Horrors: Still Life

4. PJ Harvey: The Words That Maketh Murder

5. Wild Beasts: Bed Of Nails

6. Battles: Ice Cream

7.Metronomy: The Bay

8. Tune-Yards: Bizness

9. Howler: I Told You Once

10. M83: Midnight City

 

VG:

Årets norske plater

1. The Last Hurrah: Spiritual Non-Believers

2. Ane Brun: It All Starts With One

3. Stein Torleif Bjella: Vonde Visu

4. Lars Vaular: Du betyr meg

5. Montée: Rendition Of You

6. Marit Larsen: Spark

7. Fjorden Baby: Se deg rundt i rommet

8. Sondre Lerche: Sondre Lerche

9. Finn Coren: Mitt hjerte – dikt av Jens Bjørneboe

10. Rumble In Rhodos: Signs Of Fervent Devotion

NRK Lydverket:

Årets norske og utenlandske plater

1. Lars Vaular: Du betyr meg

2. Fjorden Baby: Se deg rundt i rommet

3. Stein Torleif Bjella: Vonde visu

4. Ane Brun: It All Starts With One

5. Montée: Rendition Of You

1. Frank Ocean: Nostalgia, Ultra2. PJ Harvey: Let England Shake

3. Drake: Take Care

4. Kurt Vile: Smoke Ring For My Halo

5. Bon Iver: Bon Iver

Nå er det offisielt: PJ Harvey er en av rockens aller største. I kveld er hun på Skavlan, før to utsolgte Oslo-konserter.

«PJ Harvey tilhører sikkert rockens framtid». Dette skrev Dagsavisen – daværende Arbeiderbladet – første gang PJ Harvey var i Norge. Det var i 1992, og det var ikke hvilken som helst scene hun sto på heller. Hun norgesdebuterte like godt på Valle Hovin stadion, som oppvarmingsartist for U2, åpenbart plassert der av deres felles plateselskap Island. Hun hadde nettopp gitt ut sitt debutalbum «Dry» og fått oppsiktsvekkende kritikker i britisk musikkpresse, uten at særlig mange U2-fans på Helsfyr var interessert i henne av den grunn. Helt uberørt av den massive likegyldigheten sto hun fremst på scenekanten i fuskepels og solbriller og brølte: «Nothing can stop me/50 foot queenie!». Og jeg husker jeg tenkte: Oj. Dette er en modig dame.

Det var ikke jegsom skrev i Arbeiderbladet at PJ Harvey var en artist for framtida, men jeg påpekte hvordan hun eier nåtida, da hun i februar ga ut sitt åttende album, «Let England Shake». «Den sterkeste og mest tankevekkende samlingen låter i Harveys allerede ekstraordinære platekarriere», fastslo jeg da. Jeg hadde et «kanskje» foran, men det kan jeg stryke nå, åtte måneder etter. I mellomtida har hun fått seksere i en rekke store norske aviser, det har kommet ekstatiske rapporter om gråtende menn under hennes konserter på Roskilde og andre festivaler. Hun har fått den prestisjetunge britiske Mercury-prisen for beste album, og framført en av sangene derfra for David Cameron. Han er den andre suksessive britiske statsministeren hun synger for. Før det britiske valget i fjor framførte hun en tidlig utgave av tittellåten «Let England Shake» for daværende statsminister Gordon Brown, på snakkeshowet til den britiske programlederen og historikeren Andrew Marr. Tidligere denne måneden var hun tilbake i Andrew Marrs studio, denne gangen ved siden av David Cameron, som er blitt beskyldt for slett ikke å lede England gjennom et av de mest turbulente årene i landets etterkrigshistorie, med krig, krise og opptøyer som rystet England (Cameron var på ferie i Toscana da London brant).

Etter Mercury-prisen fikk hun historiefaglig ros for hvordan hun med «Let England Shake» tar opp deler av britisk historie andre har ønsket å holde skjult. Hun viser hvordan krig er en forutsetning, ikke et historisk unntak, for den stolte britiske nasjonen. «Let England Shake» er et like lett tilgjengelig som det er dyptpløyende album om død, krig og savn. Hun sampler reggaeartisten Nine The Observers apokalyptiske om «Blood And Fire» når hun synger om Englands blodige historie. Irak, Afghanistan, Somme og Gallipoli, skyttergravene under første verdenskrig og selvmordsbombere i Midtøsten, er en del av det samme bildet. I sangene sine inntar hun forskjellige fortellerposisjoner, fra krigsenken til den unge soldaten. Hun synger om sitt England på en måte som forkaster blind patriotisme og framkaller en sannere nasjonalfølelse. Hun synger om England slik det er, ikke slik David Cameron og andre vil at det skal være. Etter utgivelsen har hun lagt ut en serie kortfilmer til hver av låtene på plata, der en britisk krigsfotograf har filmet dokumentarbilder av britisk hverdagsliv. Videoene utdyper den komplekse veven av mening fra plata og viser hvordan dette er en del av en større kunstnerisk tanke.

For Fredrik Skavlan skulle det dermed være mye å snakke om. Men Jens Stoltenberg er opptatt denne uka, så PJ Harvey får synge for Robert Stoltenberg i stedet, i Skavlan-studio. Det kan bli interessant, men det føles også som en forspilt sjanse. Skavlans britiske kollega spurte den alltid muntre David Cameron om han hadde hørt «Let England Shake» – «du hører jo på Morrissey og sånt», som programlederen forsiktig påpekte. Og jo da, Cameron fortalte at kona hadde kjøpt plata på iTunes etter Mercury-tildelingen, og at de hadde hørt på den et par ganger. «Very keen!» sa Cameron entusiastisk, om noe ullent, men vi får tolke det som at han likte det han hørte. PJ Harvey fikk ordet og begynte å fortelle Cameron om hvordan kulturmidlene til hennes hjemfylke Dorset var blitt kuttet og hvordan profitt var i ferd med å bli alle tings mål, men da var tida ute, og programleder Marr ba henne ta på seg gitaren og gjøre seg klar til å synge sangen sin. Det var «The Last Living Rose», som begynner sviende sarkastisk med «Goddamn Europeans! Take me back to dear old England» (som et ekko av åpningssamplingen på The Smiths‘ «The Queen Is Dead», den støvete allsangen «take me back to dear old Blighty»).

Der sto PJ Harvey,alene med sin hvite gitar og sin bisarre svarte fjærpryd, to meter fra Storbritannias statsminister, og snart 20 år etter ilddåpen på Valle Hovin framsto hun like uredd, urokkelig, ustoppelig. La England skjelve.

Etter at en terrorist nå har klart å stenge en av Oslos viktigste kilder til kunnskap om verden, kan vi altså risikere å måtte betale når det åpner igjen.

«Ikke snu, ikke se deg tilbake, fortsett å gå, samme gate, samme vei», messer den svartkledde poeten Mazdak Shafieian. Han står på scenen på Øyafestivalen, i Deichmanskes lille litteraturtelt. Rytmisk og syngende leser han fra sitt langdikt «Antwerpen»; en sivilisasjonskritisk og poetisk vandring gjennom Paris‘ gater og Europas historie. Shafieian kom fra Iran til Norge i 2000 og bokdebuterte på norsk etter bare seks år. «Jeg er debutant på Øya, jeg trodde det skulle være et stort telt med 200–300 tilskuere. Men det går like bra her», sier Shafieian og smiler til oss 14 som sitter og hører på.

Deichmanske-teltet ligger som en liten oase i Øyas handlegate, som får et stadig større preg av sponsorgiganter og kommersielle virksomheter. Til og med førstehjelpsteltet er drevet av et privat ambulansefirma. Inne i bokteltet er det gode stoler å sitte i, aviser og blader å bla i, og et utvalg bøker og CD-er fra Deichmanskes fantastiske musikkavdeling. Her kan man låne med seg hjem Simon Reynolds flotte post-punk-historie «Rip It Up And Start Again», som har vært en av mine sommerbøker, i tillegg til Mazdak Shafieians ferske «Antwerpen» og debutsamlingen hans «Dyregravsmørke».

Deichmanske Hovedbibliotek er ett av mine favorittsteder i Oslo, ved siden av Øyafestivalen. I slutten av juni var jeg oppom og lånte en pose sommerbøker før jeg forlot byen. I helgen kom jeg tilbake til byen og dro for å levere bøkene tilbake. Men gatene opp mot Deichmanske var sperret. Og da jeg omsider kom fram, etter mange omveier, ble jeg møtt av plakater som opplyste at hovedbiblioteket var stengt på ubestemt tid. Eksplosjonen i sentrum hadde smadret fasaden på det ærverdige bygget, blåst inn vinduer og revet bøker ned fra hyllene.

I morgen starter valgkampen. Nå mens hovedbiblioteket ligger mørkt og folketomt, blir det spennende å se om Fremskrittspartiet vil fortsette å argumentere for sitt utspill fra tidligere i juli: Tvungen avgift for utlån av bøker. Oslo Frps Christian Tybring-Gjedde er en av forkjemperne for dette. Etter at en terrorist nå har klart å stenge en av Oslos viktigste kilder til kunnskap om verden, kan vi altså risikere å måtte betale når det åpner igjen.

«Her blåser vinden bakfra», fortsetter Shafieian sin opplesning, «og for hvert skritt vi tar fremover, slukker en gatelykt bak oss».

Over 1.400 frivillige jobber gratis denne uka for ett av USAs største selskaper. Dette skjer på Hovefestivalen. Norske musikk­­festivaler utnytter gratis arbeidskraft.

«Dere er ikke for greie med de frivillige»? Slik spurte NRK Sørlandets utsendte mikrofonstativ i et gla-intervju med ansvarlig sjef for de frivillige på årets Hovefestival. I år er det så stor pågang at Hove har venteliste av frivillige – eller gratis arbeidskraft, som er en mer korrekt betegnelse. Hovefestivalen omsetter for over 50 millioner kroner denne hektiske sommeruka. Mye takket være gratisjobbing fra nærmere 2.500 som gjør alt fra å tappe øl og vaske doer til å bevokte innganger og varte opp artister. For dette får de mat og festivalpass, men altså ikke penger.

Pengene går nemlig utenlands: Hovefestivalens eiere er den britiske konsertgiganten Festival Republic, som igjen er eid av Live Nation, et multinasjonalt selskap som er på CNN/Fortune 500-lista over USAs største selskaper. Med gratis drittjobb – og her bruker vi begrepet helt bokstavelig – er Hoves frivillige med på å putte penger i lomma til aksjonærer i USA. I bytte mot et par måltider, teltplass og et festivalpass som gir anledning til å se The Strokes eller Linkin Park opptre for millionhonorarer. Vi gjentar spørsmålet: «Dere er ikke for greie med de frivillige?»

Musikkfestivaler er ikke lenger bare idealisme. Det er også blitt stor business. Også for norske aktører. Sist uke sendte OsloLive ut skrytemeldinger om rekordstor pågang av frivillige til festivalen. Oslo Live ble i fjor kjøpt opp av konsertbyrået Atomic Soul. På årets program sto blant andre Kråkesølv og John Olav Nilsen, fra artistlista til bookingbyrået Atomic Soul. Atomic Soul-komplekset har dermed kjøpt opp en festival der de plasserer sine egne band på scenen. Men det er ingen som jobber gratis når John Olav Nilsen spiller for 1.500 på Rockefeller. Hvorfor skal noen da jobbe gratis når han spiller for omtrent like mange på Kontraskjæret?

Tidligere i sommer betalte drøyt 8.000 publikummere 795 kroner hver for å se Eagles i Frognerbadet. Der måtte man kjøpe øl til 70 kroner for 0,4 liter, av ungdommer som jobbet gratis i barene. De bar T-skjorter fra ett av Norges største bryggerier, som er en av Norwegian Wood-festivalens store sponsorer og bruker festivalen til merkevarebygging. Turneen til The Eagles er satt opp av Live Nation internasjonalt. Helt siden starten har Norwegian Wood hatt bookingsamarbeid om de største artistene med Live Nation Norge (tidligere frittstående (tidligere frittstående Gunnar Eide Concerts, til det ble kjøpt opp av … ja, dere skjønner mønsteret). Når Live Nation internasjonalt skal booke Eagles-turné, kan de sette dem opp i Frognerbadet og få folk til å selge øl gratis, istedenfor å sette dem opp i Oslo Spektrum, der vakter og serveringspersonale er ansatte og får betalt. Mange norske festivaler, inkludert Norwegian Wood, går i null eller med mindre underskudd år for år. Men det er åpenbart at en kveld med Eagles og dyrt øl genererer store penger som ikke bare forsvinner. Likevel forventer festivalarrangørene at folk skal være takknemlige for å jobbe for ingenting. «Jeg er ikke sikker på om det er økonomisk lønnsomt å basere festivaldriften på frivillighet. Vi bruker mye penger på at de frivillige skal ha det bra», uttalte Norwegian Wood-sjef og -medeier Stein Randers Fredriksen til Dagsavisen i fjor. Så hvorfor ikke like gjerne betale folk for jobben de gjør?

Senere i sommer vil over 1.800 jobbe gratis for Øyafestivalen i Oslo, og også her er det konkurranse om frivilligplassene. Øyafestivalen er et aksjeselskap som går med millionoverskudd hvert år. Frivillige på Øya som vil ha moroa ødelagt i sommer kan jo sjekke ligningstallene til Øyafestivalens eiere. De blir likevel smågutter i denne sammenhengen. Øyafestivalen og Oslo Live er i det minste lokalt eid, om ikke akkurat veldedige.
 
Hovefestivalen arrangeres etter modell fra den britiske gigantfestivalen Glastonbury. På 70-tallet selve samlingspunktet for britisk hippiekultur, nå kjøpt opp av Festival Republic. På Glastonbury blir deler av frivillige-apparatet satt ut til veldedige organisasjoner som Oxfam. De får betalt i form av bidrag fra festivalen til organisasjonen. Hove bruker samme modellen, der 1.000 av de frivillige er fra lokale lag og foreninger. Men over 1.400 av de frivillige jobber altså gratis for Live Nation. Mange store rockfestivaler har Roskilde som organisatorisk forbilde. Roskilde og Glastonbury har vært med på å definere europeisk festivalkultur, som er tuftet på en idealistisk frivillighetstanke. Det er imidlertid en fundamental forskjell mellom Roskilde og festivaler som Hove og andre i Live Nation-konglomeratet. Roskilde er en stiftelse som pløyer overskudd tilbake til lokalmiljø, blant annet ved å la frivillige lag og organisasjoner ha matsalg og annen servicedrift på festivalen. De frivillige på Roskilde jobber ikke for eiernes profitt. Mange norske musikkfestivaler på mindre steder fungerer på samme måte, de er lokalt eide stiftelser der omsetningen blir i lokalmiljøet. Men stadig flere av de store norske musikkfestivalene er potensielle pengemaskiner basert på at frivillige jobber gratis. Festivalene spekulerer i unge folks idealisme og musikkglede. Så svaret på NRKs spørsmål er altså: Nei, festivalene er ikke for greie med de frivillige. Tvert imot. Det er de frivillige som er for greie med festivalene.

Les reaksjonene på Pedersens utspill her

Oslo er blitt en evig rockfestival I sommer går flere nordmenn på stadionkonserter enn noen gang.

Norwegian Wood-festivalen er over. Det merkes nesten ikke. I går spilte Judas Priest i Oslo Spektrum. Samtidig gjorde Bjørn Eidsvåg og Thomas Dybdahl den første konserten på Grefsenkollens nye amfiscene. Her spiller deLillos i kveld for utsolgt hus på 2.000. Mens Bon Jovi spiller for et utsolgt Ullevaal stadion, og Jeff Beck står på på scenen i Oslo Spektrum.

I morgen spiller metalheltene Korn på Youngstorget. Og fredag er det klart for årets virkelig store popbegivenhet i Oslo, nemlig VG-lista Topp 20-showet på Rådhusplassen, som årlig samler 100.000 for å se sesongens hitmakere, i år Veronica Maggio, Lissie, Maria Mena og rundt 30 andre. Det ville vært tidenes konsertuke i Oslo, selv uten Janet Jacksons svindyre og utsolgte intimkonsert i Folketeatret fredag. Og da har vi ennå ikke nevnt at den nye utescenen i Karpedammen ved Akershus festning, der sommerkonsertene startet tirsdag med Lillebjørn Nilsen. Eller at Kaizers Orchestra innleder festivalsesongen med å spille på danskebåten i kveld, med avgang fra Vippetangen.

Oslo Live-festivalen på Kontraskjæret 22.–25. juni byr på både John Olav Nilsen og mye annet fint, men programmet tangerer knapt en vanlig konsertuke i hovedstaden, som neste uke inkluderer George Clinton på mandag, Public Image Ltd på tirsdag, og Foo Fighters på Fornebu fredag.

Oslo er blitt en evig rockfestival, og i sommer går flere nordmenn på stadionkonserter enn noen gang. Ingen av dem finner sted på Valle Hovin, en konsertarena få vil savne, men som til langt ut på 2000-tallet var synonymt med stadionrock i Norge. Da var Gunnar Eide Concerts, nå Live Nation Norge, enerådende arrangører av storkonserter. De siste årene har det konkurrerende konsertbyrået Atomic Soul revitalisert denne delen av musikkbransjen i Norge. De står for både Judas Priest, Bon Jovi, Jeff Beck, Korn og Janet Jackson, og vil omsette konsertbilletter for over 30 millioner kroner denne uka, ifølge tall fra Dagens Næringsliv.

Selv om det meldes om nedgang i livemarkedet i USA, er det lite som tyder på at det norske konsertmarkedet har nådd toppen. Det er gode økonomiske tider og et stadig mer kjøpesterkt konsertpublikum. At innspilt musikk er blitt tilgjengelig overalt gjennom strømmingstjenestene Wimp og Spotify, ser ut til å øke interessen for levende musikk også. Iallfall så lenge vi slipper å høre den i en betongørken på Valle.

Det usannsynlige kan faktisk skje: Fjorden Baby kan bli populære på ordentlig!

Det er sent på Bylarm-natta, og Fjorden Baby står på Bylarms største scene, teltet på Youngstorget, og det er stappfullt – det vil si, fire-fem tusen mennesker. Idet Fjorden Baby spiller åpningsakkordene til singelen «Rendezvouz», begynner et helt telt å synge på bergensk: «Eg va så laaangt vække». Folk danser, hoier og skråler til den beste narkotiske pøbelfunken siden Primal Scream og Happy Mondays, mens Fjorden virker beruset først og fremst på sin egen triumf. Sånne øyeblikk er noe av det beste med Bylarm, når en artist du heier på virkelig slår til. Det skjedde også i helt episk skala i Jakobskirken fredag kveld, i anledning utdelingen av Nordic Music Prize, da Susanne Sundfør gjorde en knappe tre kvarters konsert som fikk taket til å løfte seg (og i Jakobskirken er det høyt!). Og det mest bemerkelsesverdige var det nye materialet helt til slutt, der Susanne Sundfør alene ved keyboardet, viser hvordan hun har nådd fram til en styrke og klarhet i sitt uttrykk som sender tankene til en artist som PJ Harvey. Hun vinner tittelen «beste karbonbaserte livsform»; som alternative arrangementet By:alarm foreslo å dele ut.

Bylarm fungerer også som en arena der etablerte artister kan vise sitt format og gå videre til nye nivåer. Det kan skygge for de helt nye artistene, men den store blåst over ende-opplevelsenkom likevel fra den ferske Oslo-trioen Deathcrush: En utrolig blanding av Sunn0)) og Bangles, en lakonisk pop-teft kombinert med dynamikken og den overstyrte støyen fra avant-metal (og hun som sang brølte ut en strofe fra «Eternal Flame» som avslutning). Et eksempel på et konseptuelt band som er like tøffe i praksis som i teorien, og som minner om noe som fort forsvinner i det trivelige Youngstorget-samrøret mellom artister, publikum og media: De beste rockbandene skal være kulere enn deg.