ANNONSE

31-10-2016

Borgerkrig og problemet med ekstern intervensjon

Både stormakter og mindre makter, som Norge, viser en urovekkende vilje til å intervenere militært i konfliktrammede områder. Hvorfor er det egentlig så problematisk å blande seg militært inn i interne konflikter?

Krigen i Syria har rast i over fem år, og ser fortsatt ikke ut til å gå mot slutten. Resultatet er trolig nærmere en halv million døde, og flere millioner mennesker er sendt på flukt. Situasjonen i landet er en borgerkrig, mellom Assad-regimet og en rekke opprørsgrupper. Men svært mange av statene i regionen, i tillegg til land som USA, Storbritannia og Russland, har også blandet seg inn med en eller annen form for støtte til partene. Norge har også besluttet å bidra med 60 spesialsoldater som skal trene opprørssoldater i gruppen New Syrian Army i Jordan.

Dette anses, av årsaker knytte til økonomi og egne soldaters sikkerhet, som en god måte å influere situasjonen i landet på. Men samtidig er det mange som reagerer på denne typen innblanding.


Et problematisk aspekt ved dette har allerede blitt klart. Norge besluttet å støtte New Syrian Army dersom de garanterte at de kun skulle kjempe mot IS. I ettertid har representanter for gruppen offentlig uttalt at IS er første mål, men at Assad skal angripes når IS er nedkjempet. Betingelsene satt av Norge følges dermed ikke. Vi skal dermed støtte en gruppe vi har begrenset kunnskap om, hvis langsiktige agenda vi bare delvis forstår, og som trolig er en del av allianser vi vet lite eller ingenting om. I tillegg skal opprørere fra gruppen angivelig nylig ha hoppet av til IS, og det presser fram spørsmålet om hvem sin kapasitet vi egentlig bygger opp.


Manglende kontroll

En proxy-allianse kjennetegnes ved at en ekstern part, statlig eller ikke-statlig, tilbyr penger, våpen, utstyr og opptrening til en eller flere av partene involvert i en borgerkrig. Denne typen allianser kan være uformelle og hemmelige, og kan derfor benektes, noe som gjør dem appellerende for mange stater. I tillegg er dette en måte å unngå å sette egne soldaters liv i fare, samt å spare ressursene som ville gått med til en større intervensjon. Støttespillere inngår allianser med parter som har i alle fall delvis sammenfallende interesser som dem, eller som på en eller annen måte vil kjempe for deres interesser. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig for støttespillere å kontrollere partene de støtter, og de ender ofte opp med å gjøre helt andre ting enn det støttespilleren forutså. Blant annet trekker partene ofte støttespillerne inn i en uønsket konflikteskalerende dynamikk, og det er funnet en sterk korrelasjon mellom ekstern støtte til opprørsgrupper og økt fare for væpnet mellom-statlig konflikt.


Varighet

Omfattende forskning viser en sterk sammenheng mellom ekstern innblanding i en borgerkrig, enten i form av direkte bruk av militær makt, militær eller økonomisk støtte eller sanksjoner, og borgerkrigens varighet. Alle typer intervensjoner, både på myndigheters og opprøreres side, ser ut til å forlenge borgerkriger, og konflikter hvor begge parter mottar ekstern støtte vil stort sett pågå lengst. Grunnen til dette er at en krig har en tendens til å gå mot slutten når en av partene mister soldater, utstyr, ressurser, kontroll over områder eller støtte i befolkningen, men ekstern innblanding kan medføre en konstant tilførsel av ressurser som kan veie opp for en slik utvikling.

De kjempende er ikke lenger kun avhengige av støtte fra en lokalbefolkning som etter mange års krigføring stort sett vil presse for å finne fredelige løsninger, men av utenlandske aktører som ikke føler konsekvensene av krigføringen på samme måte og dermed ikke har samme insentiv for å finne politiske løsninger.


Utfall

I en konflikt, samme hvor brutal den er, vil ofte begge parter være i stand til å se for seg en enda verre situasjon, og det blir et mål i seg selv å unngå å havne i denne situasjonen. Derfor kan det bli viktigere å unngå at motstanderen vinner enn å vinne selv. Selv om alle, både partene og deres støttespillere, forstår at de langsiktige konsekvensene av en borgerkrig er mer lidelse, ekstremisme, og ustabilitet, gjør kortsiktig frykt for å tape at alle bidrar til en langvarig konflikt som vanskelig kan vinnes.

Intervenerende stater har ofte uavhengige mål og agendaer ut over det å hjelpe en av partene i borgerkrigen. Dette bringer et ekstra sett med krav og interesser inn i krigen, som må adresseres for å komme til en fredelig løsning. Dette gjør det ofte vanskeligere å komme fram til en forhandlet løsning. Med et økt antall separate preferanser og interesser representert blir det vanskeligere å finne en løsning som alle kan akseptere.


Intensitet

Militære og økonomiske intervensjoner til fordel for en av partene i en borgerkrig bidrar også til at krigen øker i intensitet. I de fleste borgerkriger er partene avhengige av en eller annen form for folkelig støtte, i alle fall fra deler av befolkningen. Dette gir insentiver for å beskytte sivile, minimalisere overgrep og begrense krigens ødeleggelser. Nå viser forskning at ekstern støtte oppfordrer partene til helt andre typer adferd. Insentivet til å beskytte lokale støttespillere faller bort, og befolkningen blir en mulig trussel som bør kontrolleres med vold for å unngå støtte til motparten og fratas ressurser som kan brukes mot en selv.


Selvforsterkende vold

Kapasitetsbygging og andre former for intervensjon bidrar ofte til en bærekraftig krig. Grupper bygget opp med støtte fra eksterne aktører begynner å leve sine egne liv, ofte i direkte konflikt med den eksterne støttespillerens interesser. Gruppene utvikler seg, splittes og vokser, og skaper nye konflikter i framtiden.

Når en side svekkes vil dennes eksterne støttespillere pumpe inn ressurser og støtte som reetablere balansen, før den andre sidens støttespillere pumper inn støtte på den andre siden. I hver omgang eskaleres konflikten litt, og vi har en borgerkrig med stadig stigende intensitet uten at den grunnleggende balansen i krigen endres. Eksterne støttespillere har gjerne store ressurser til rådighet, og kan respondere på enhver eskalering på motstanderens side. Resultatet kan bli at ingen er nødt til å gi seg, og syklusen fortsetter.


Norske politikere er helt sikkert klare over de potensielle farene ved å støtte opprørsgrupper, men velger likevel å gjøre det i Syria. En følelse av at vi må gjøre noe for å endre den fryktelige situasjonen vi ser i landet i dag er helt forståelig, men vi må tenke oss godt om før vi faktisk bidrar til å forverre situasjonen.


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!