LO i Oslo ønsker velkommen en etterlengtet debatt om en av velferdsstatens grunnpilarer, bolig, som endelig ser ut til å starte for alvor. Boligbyggingen er markedsstyrt der boligpolitikk er fraværende. I praksis bygges det for de rike eller for dem som allerede har bolig og ikke for vanlig boligsøkende. Boliger er varer som ikke alle fritt kan omsettes på et marked dersom de skal bli tilgjengelig for alle.
Normalt er utbygger og selger den samme. Disse selger i realiteten boligen før den bygges, samtidig som det skjer en prisøkning i selve byggeperioden. Dermed åpnes det opp for spekulasjon og utbygging der det lønner seg mest. Behovet i Oslo-regionen er større enn tilbudet, slik at utbyggere kan beregne en forventet prisstigning. Konsekvensen er boligpriser som er langt høyere enn byggekostnadene. Dette kan fortsette inntil prisene stiger til kun et fåtall har råd til å kjøpe og byggingen stopper opp. Skjer sistnevnte blir bygningsarbeideren og andre i byggebransjen permittert og oppsagt.
Oslo og Akershus er et spesielt pressområde der befolkningen antas å øke med flere hundre tusen. Dette vil skape et forsterket prispress, stille ekstra store krav til nye arbeidsplasser, servicetilbud og kollektive trafikkløsninger. Dette tilsier at regjering og storting vedtar tiltak for å forhindre at prognosene slår helt til.
En styrt utvikling vil det uansett være behov for. Nye byggeklare tomter må utvikles. Rundt trafikknutepunkter må det etableres boliger, arbeidsplasser, service- og fritidstilbud for å redusere transportbehovet samt å ivareta helse og miljø. Et eksempel på det motsatte er Fornebu-utbyggingen. Bærum kommune vedtok å bygge færre boliger enn mulig fordi man helst ikke vil vokse.
Statlige myndigheter må i pressområder få mulighet til å pålegge både bygging og fortetting, i bytte med at Husbanken kraftig styrkes for å gjennomføre den nødvendige boligsatsingen. Kommunene må bygge flere ikke-kommersielle utleieboliger samtidig som disse lovreguleres. En idé er at boligbyggelagene pålegges å avsette en andel av nye boliger til nøktern standard, som bygges til lav rente og omsettes ut fra kostnadspris og indeksregulering. Oslo kommune må endre boligpolitikken fra spekulasjon til produksjon, blant annet ved å satse på nødvendig vedlikehold av egne boliger og ikke planlegge for 216 millioner i aksjeutbytte som i år.
Kommunen vil framstå som studenthovedstaden, men følger ikke opp med boligpolitiske tiltak. Billige tomter må frigis til Studentsamskipnaden og kommunen må i dialog med brukerne avklare hvor og hvordan man kan bygge flere studentboliger.
Myndighetene har høynet egenkapitalkravet fra 10 til 15 prosent. Dette høyner terskelen for førstegangsetablerende og utelukker dermed mange fra å kunne eie sin egen bolig. Dagens fradragsordning for boligrenter er en subsidiering til de dyreste boligene og dermed de rike. I tillegg utnyttes eiendom til å spekulere opp boligkostnadene. Vi krever at det gamle egenkapitalkravet gjeninnføres, at det innføres et tak på rentefradrag for lån, for eksempel på to millioner per person og at eiendomsskatt innføres.