Kultur

Bobla som sprakk

Putin skulle straffes for annekteringen av Krim, men de fleste land gjør unntak fra sanksjonene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

EUs og NATOs sanksjoner mot Russland ble aldri så omfattende og klare som politikerne ga inntrykk av. Det har hele tiden vært gjort unntak fra hovedregelen om at Putins regime skulle straffes for anneksjonen av Krim og innsatsen av moderne våpen og såkalte «frivillige» i kampene i Øst-Ukraina.

Det har vært grenser for hvor meget de enkelte medlemsland ville skade seg selv. Polakkene, som av historiske grunner har vært meget skeptiske til Russland, enda mer etter regimeskiftet, har gjort flere interessante unntak. Den omfattende grensehandelen mellom Kaliningrad og Polen er bare i liten grad blitt berørt av sanksjonene.

Franskmennene slapp å levere de bestilte krigsskip, men først etter at de hadde funnet fram til et kompromiss som begge sider kunne leve med. Britene har vært mest høyrøstet i sin kritikk av Russland og av Putin personlig, men har passet på at sanksjonene ikke har skadet viktige finansielle interesser. Russerne er stadig tungt inne i Londons finansverden. Tyskerne har passet på å ivareta sine business­interesser og skal nå starte byggingen av enda en gassledning i Østersjøen.

Det er godt kjent at de fleste sentral- og østeuropeiske medlemsstater i EU, boikotter sanksjonspolitikken. Ungarn, som historisk har lidd meget på grunn av russisk maktpolitikk, ville ikke kansellere avtalen om at russerne skulle få bygge et stort kjernekraftverk. Ungarns statsminister Viktor Orbán har gang på gang uttrykt sympati for Putins sanksjoner mot homofile og han deler den russiske angst for sekularisering av samfunnet. Selv om Orban er katolikk og Putin ortodoks har de funnet hverandre. Tsjekkerne er motstandere av EUs sanksjonspolitikk og samtidig de mest anti-tyske. Slovakia liker ikke EUs og NATOs straffetiltak, og det gjør av historiske grunner heller ikke Bulgaria. Bare Romania slutter helhjertet opp om sanksjonene. Det amerikansk anti-rakett-systemet i Romania, som russerne er meget imot, er nå på plass. Tsjekkerne sa nei, og selv polakkene nølte fordi de ikke fikk de innrømmelser fra USA som de ønsket, slik som permanente amerikanske baser.

Slik kunne vi fortsette å peke på tilfeller som viser at NATOs og EUs sanksjonspolitikk ikke har vært hundre prosent entydig. Allerede i august ga danskene signaler om at de ville gjenoppta dialogen med Moskva. Danmarks utenriksminister Kristian Jensen møtte nylig den russiske viseutenriksminister Vladimir Titov, sønn av Treholts viktigste føringsoffiser. Han hadde fått klarering fra Sverige og de baltiske land.

Det viktigste NATO-landet, supermakten USA, har ikke vært snauere. Samtidig som amerikanerne har straffet noen av Putins fremste oligark­venner ved å nekte dem innreise, så har de gått langt i å samarbeide med Russland i Syria. Da utenriksminister Kerry sist var i Moskva, spøkte han med Putin, og begge ga inntrykk av at de ikke hadde noen som helst problemer med å snakke sammen. Moskva og Washington er klare til «å bevege seg framover for å løse saker som bare kan lykkes gjennom felles arbeid», het det i en megetsigende melding fra nyhetsbyrået AP. Putin vil til og med samarbeide med amerikanerne for å bekjempe doping i idretten, noe han tidligere har kategorisk benektet.

At EU nå har forlenget sanksjonene mot Russland og russerne har svart med å utvide boikotten av matimport vestfra, blir bare en bagatell i den store sammenheng. Og at Det internasjonale pengefondet (IMF) bryter sine egne regler for å straffe Russland blir heller ikke så imponerende. IMF-folkene har tidligere omgått egne og andre regler når det har passet dem.

Da gjenstår det bare å minne om at Norge har vært blant de mest aktive i sanksjonspolitikken overfor Russland, ikke bare NATOs sanksjoner, men også de straffetiltak som er satt i gang av EU, som vi jo ikke er medlem av. De aller fleste forbindelser med Russland ble lagt på is. Selv under den kalde krigen opprettholdt vi kontakter som var nyttige for begge sider. Det kunne avverge misforståelser. Når Norge endelig sendte en statssekretær til Moskva var det for å drøfte klimaspørsmål, og i tillegg skulle han ha russernes hjelp til å stanse asyltrafikken over Storskog. Nesten alle andre forbindelser er fastfrosset.

Mer fra: Kultur