Dessverre virker det som om Høyre har større forkjærlighet for konsulentselskapene enn for barnehagebarna.

Noen som husker valgkampen? «Vi skal gjøre Oslo til en enda bedre by», var budskapet som rullet gjennom byens gater på Høyres valgkampbuss, under logoen Høyre elsker Oslo. I dag vedtar Oslos borgerlige flertall å skjære ned bydelsøkonomien med over 300 millioner kroner i 2013. Det er lenge siden valgkampen.

Kuttet vil gå hardt ut over barnehagebarna. Høyre bruker nemlig dem som salderingspost. Siden de har sagt opp bemanningsavtalen for barnehagene, kan de nå presse flere barn inn i barnehagene neste år, uten flere ansatte. Slik sparer man penger. Trøsten får være at det «er ikke noen nødvendig sammenheng mellom antall ansatte og kvaliteten på barnehagetilbudet», slik Høyres barnehagebyråd Torger Ødegaard så presist har uttrykt det. Vi kan vel slå fast at Ødegaard aldri har jobbet i en barnehage.

Det er både urettferdig og kortsiktig å kutte velferden i bydelene. Bydelskutt rammer dem som trenger velferden mest, som pleietrengende eldre og de minste barna. Men det er også unødvendig. Oslo har nemlig råd til å styrke velferden i stedet for å kutte den. Byrådet foreslår å overføre 324 millioner fra drift av kommunen, til investeringer neste år. Hvis vi i stedet bruker pengene på velferd, kan vi nulle ut hele bydelskuttet.

Som om ikke det var nok, har Oslo fått 450 millioner mer i skatteinntekter i 2012 enn forutsatt. Vi har altså nærmere en halv milliard mer penger til disposisjon enn planlagt. Dette er penger vi kan bruke på å styrke kvaliteten på barnehagetilbudet og eldreomsorgen. Men Høyre, Frp, Venstre og KrF sier nei.

Selv om Høyre ikke vil bruke mer av overskuddet på velferd, trenger de ikke bruke barna som salderingspost: Byrådet bruker årlig en milliard av skattepengene våre på konsulentfirmaer som PWC. Firmaene fakturerer opp mot 4000 kr per time. Med en halvering av dette utgiftssluket har vi 500 millioner kroner til disposisjon. Dermed kan vi ikke bare stanse bydelskuttene, men faktisk styrke velferden. Dessverre virker det som om Høyre har større forkjærlighet for konsulentselskapene enn for barnehagebarna.

Om ikke Rødts standpunkt gjør inntrykk, burde den voksende EØS-kritikken i flere LO-forbund få Ap til å ta diskusjonen på en seriøs måte.

Truls Wickholm (Ap) skriver i sitt svarinnlegg (Dagsavisen 31/10) at «EØS-avtalen er det beste alternativet vi har i dag og den er viktig for Norge», og avviser å diskutere andre alternativer. Han gjentar Aps omkved: EØS-avtalen er det beste vi kan få til, derfor trenger vi ikke engang ta debatten om alternativer til den. Om ikke Rødts standpunkt gjør inntrykk, burde den voksende EØS-kritikken i flere LO-forbund få Ap til å ta diskusjonen på en seriøs måte.

Ingen er uenige i at vi trenger forutsigbare rammer for handel med Europa. Men Wickholms påstand om at dette ikke er mulig uten EØS-avtalen, stemmer ikke. Hvis vi sier opp EØS-avtalen har ikke EU noe å vinne på gjensidige tollsatser på varer de har vunnet markedsandeler på i Norge, eller på norske varer som er viktige innsatsvarer i EUs produksjonsliv. En handelsavtale med EU vil fortsatt sikre oss markedstilgang. Forskjellen er at vi slipper å implementere høyrepolitikk i form av EU-direktiver som tjenestedirektivet, datalagringsdirektivet og vikarbyrådirektivet. Det innebærer å ta tilbake folkevalgt styring over norsk politikk, arbeidsliv og juss.

Wickholms påstand om at Rødt ikke vil bruke handlingsrommet innenfor avtalen, faller på sin egen urimelighet - all den tid det var Ap som nektet å ta i bruk vetoretten mot vikarbyrådirektivet. Rødt har lagt fram forslag om flere konkrete tiltak mot sosial dumping som kan settes i verk med EØS-avtalen som rammeverk. Problemet er at på tross av tiltakspakker og handlingsplaner øker omfanget av sosial dumping, ulovlig innleie og midlertidige ansettelser.

På grunnplanet i fagbevegelsen vokser EØS-motstanden ut fra et oppriktig engasjement basert på de konkrete erfaringene som medlemmene gjør seg ute på arbeidsplassene. At Wickholm ikke ser at dette henger sammen med EØS-avtalens krav om underkastelse under EUs fire friheter for bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, får stå for hans egen regning.

Stadig flere fagorganiserte ser at Norges underordning under EU gjennom EØS-avtalen truer faglige rettigheter.

Det er tydelig at Arbeiderpartiets Truls Wickholm har festet skylappene godt når han i Dagsavisen 15.10. hevder at EØS-avtalen ikke er et hinder i kampen mot sosial dumping i Norge. Stadig flere fagorganiserte ser at Norges underordning under EU gjennom EØS-avtalen truer faglige rettigheter. Det er grunnen til at forbund som representerer halvparten av delegatene på den kommende LO-kongressen, har vedtatt at de ønsker arbeidsliv ut av EØS-avtalen.

Sosial dumping og økonomisk kriminalitet har blitt et økende problem i kjølvannet av EUs øst-utvidelse i 2004. Regjeringas tiltakspakker mot sosial dumping er viktige. Problemet er imidlertid at den frie flyten av varer, tjenester, arbeid og kapital veier tyngre enn faglige rettigheter i EU. De siste årene har hele fire EU-dommer (den såkalte «Laval-kvartetten») overkjørt viktige krav fra fagbevegelsen for å bekjempe sosial dumping. Disse rettsaktene vil også skape presedens for norsk arbeidsliv, og verken Wickholm eller regjeringa kan gi noen garanti for at arbeidsmiljølov og tariffavtaler ikke blir undergravd av EU/EFTA-domstolen i framtida.

Det fins i tillegg flere eksempler på hvordan EØS-avtalen hindrer kampen mot sosial dumping her og nå. I fjor foreslo Rødt i Oslo bystyre at kommunen skulle stille som vilkår til leverandører at de ikke kan nekte sine ansatte tariffavtale. Hensikten var å legge press på bedrifter som nektet sine ansatte tariffavtale, og bekjempe sosial dumping i offentlig regi. Kristin Vinje, byråd for finans og næring svarte at med et slikt krav kunne «kommunen risikere å opptre i strid med de rettslige skranker som følger av EØS-regelverket». Dette var for øvrig en vurdering LOs juridiske avdeling også delte. Det endte med at forslaget ble avvist med EØS-avtalen som begrunnelse.

Wickholm og Ap bør være litt mindre skråsikre i forsvaret av EØS-avtalen. Utviklinga i arbeidsmarkedet, både i EU og i Norge, tyder på at fagbevegelsen har god grunn til å være bekymret for at EØS-avtalen truer faglige rettigheter og den norske modellen.

EØS-motstanden vokser 
i fagbevegelsen.

«For LO vil det være en stor ulykke å si nei til EØS», skrev VG på lederplass sist lørdag. Avisa, som i sommer krevde Jens Stoltenbergs avgang og som nærmest daglig driver kampanje for en borgerlig regjering, var også bekymret for at EØS-bråket kan ramme Ap. Det som bekymrer VG er nok primært EØS-motstanden.

Jeg var for ung til å delta i EU-kampen, men jeg har hørt historien om hvordan en folkelig allianse av bønder og arbeidsfolk i bygd og by vant over Høyre, NHO, LO- og Ap-ledelsen og alle de store mediene. Nå ser vi noe liknende. Denne gangen handler det ikke om EU-medlemskap, men om EØS.

Flere fagforbund har nå vedtatt at arbeidsliv må ut av EØS-avtalen. Grunnen er at uverdige arbeidsforhold for barnehageassistenter, bygningsarbeidere, sykehjemsansatte, reinholdere og renovatører brer om seg. Stadig flere utsettes for sosial dumping. EØS binder oss til en markedsliberalisme som fremmer privatisering, øker sosiale forskjeller og skaper fattigdom. Den svekker vilkårene for effektiv fagorganisering og truer den norske modellen. Derfor vokser EØS-kritikken blant fagorganiserte.

Avtalen er udemokratisk. Den innebærer at Norge må innføre alle lover og regler som EU lager for sitt indre marked. Et nei til EØS vil derfor først og fremst være en ulykke for dem som ønsker at Norge skal importere mest mulig høyrepolitikk fra Brussel. Uten EØS slipper vi begrensninger på tariffkrav i offentlig sektor, og statsstøtte- og anbudsregler som hindrer en aktiv næringspolitikk.

Derfor burde LO- og Ap-ledelsen støtte kravet om arbeidslivet ut av EØS. I stedet får vi høre av Aps Raymond Johansen at det er et sjansespill med norske arbeidsplasser hvis vi prøver å reforhandle avtalen.

Dette er kjente toner fra ja-siden. Før EU-avstemningen i 1994 advarte de om at det ville gå nedenom og hjem hvis vi stemte nei: «Noe veldig galt kan skje med Norge», som Thorbjørn Jagland sa. Gro Harlem Brundtland påsto at bedriftene ville stoppe investeringene sine. Det viste seg å være tomme trusler.

Denne gangen får vi høre at vi ikke får solgt varene våre til EU uten EØS. Det stemmer ikke. Den tidligere handelsavtalen som sikrer oss markedsadgang til EU, trer i kraft idet vi sier opp EØS-avtalen. Forskjellen er at vi slipper importen av høyrepolitikk fra Brussel. Et nei til EØS vil derfor være en lykke for LO og alle andre som ønsker et verdig arbeidsliv, en aktiv næringspolitikk og aktiv innsats mot sosial dumping.

Omsorg skal ikke på anbud.

Se for deg at arbeidsplassen din får ny eier. Du fortsetter å gjøre den samme jobben. Kollegene er de samme. Bygningen er den samme. Forskjellen er at lønna kuttes med 40.000 i året og at du taper flere hundre tusen kroner i pensjon, mens eierne plasserer overskuddet på Cayman Islands.

De færreste ville godtatt dette. Minst av alt Oslos høytlønte byråder. Men det er de som anbudsutsetter sykehjemmene. Støttet av Frp sørger de for sosial dumping av omsorgsarbeideres lønn og pensjon. Nå har ansatte på de kommersielle sykehjemmene fått nok. De krever samme lønn og pensjon som kollegene sine på de kommunale sykehjemmene.

Kravet er strengt tatt selvsagt. Hvorfor skal ikke folk som gjør nøyaktig samme jobb få samme lønn og pensjon? Men NHO Service sier nei. Det er ikke rart. De representerer kommersielle storselskaper som Norlandia, Attendo og Adecco. De driver big business innen eldreomsorg.

Skal selskapene få flere sugerør inn i felleskassa, må de vinne konkurransen når sykehjemmene legges ut på anbud. Jo mer de skviser lønns- og pensjonskostnadene, desto billigere blir anbudene. NHO-direktør Petter Furulunds forsøk på å bortforklare dette, imponerer ingen. Han minner mest av alt om komiske Ali.

Vi kommer til å trenge 40.000 flere helsearbeidere i Norge i 2030. I stedet for å ødelegge arbeidsvilkårene gjennom privatisering, må vi modernisere dem: Vi må gi folk rett til heltid, slik at de slipper uverdig små stillingsbrøker. Vi må sikre et skikkelig lønnsløft for pleierne, og vi må satse på kvalitet og kompetanse som gjør at disse viktige arbeidsplassene blir attraktive arbeidsplasser.

Og så må vi stanse selskapene som tjener seg rike på å presse ned lønna og pensjonen til de ansatte. Hvis medlemsbedriftene til NHO Service får ture fram, blir det umulig å sikre rekrutteringa til yrkene i framtida. Denne streiken handler derfor om framtida for eldreomsorgen.

Motkreftene er imidlertid sterke. Med sedvanlig sans for timing skal byrådet nå legge ut ytterligere åtte sykehjem på anbud - midt i en streik mot uverdige lønns- og arbeidsvilkår ved de kommersielle sykehjemmene. Jeg håper streiken fører til at flere forstår på hva som står på spill.

Omsorgsarbeidere står høyt i kurs, men prises lavt. Begynnerlønna i kommunen for en av samfunnets viktigste jobber er altfor lav. NHO Service syns det får holde med enda mindre. De streikende trenger vår støtte. Bli med på markering kl. to i Borggården i dag, og si ifra at omsorg er for viktig til å overlates til Norlandia og co.

Fire dystre betongtårn eller fire kunstverk?

Over senketunnelen i Bjørvika rager Oslos egne monstermaster 40 meter til værs, nitriste og nakne. De fire store luftetårnene har blitt et landemerke, men ikke på den måten de fleste forestilte seg.

For fire år siden vant kunstneren Lars Ramberg utsmykningskonkurransen utlyst av Vegvesenet, som eier tårnene. Vinnerforslaget gikk ut på å ikle tårnene den genetiske koden til svartedaudenbakterien i form av 72.000 lysdioder.

Etter flere års sendrektighet og surr har Vegvesenet bestemt seg for ikke å realisere prosjektet. De hadde ikke regna drift og vedlikehold av de 72.000 lyspærene inn i budsjettet. Nå syns de sluttsummen er for stor.

Dermed står saken i stampe. Jeg har imidlertid et forslag som kan løse floka og gi byen betongtårn vi kan være stolte av. De siste månedene har det dukka opp store, fargerike veggmalerier på det som tidligere var tomme bygårdsfasader: Et kjærestepar som omfavner hverandre, grønne enhjørninger og andre fantasidyr, en 10 x 10 meter stor vegg fylt av fiskene i havet.

Den frivillige organisasjonen Urban Samtidskunst står bak. De jobber for å fremme utendørs veggmalerier lokalt, kobler veggeiere med kunstnere, skaper en motvekt til grå vegger og reklame, og er godt i gang med å gjøre flere nabolag vakrere. Hvorfor ikke la gatekunstnere utsmykke de fire eksostårnene?

Gatekunstnere har for lengst tatt skrittet inn i gallerier og det offentlige rom i andre land, men i Norge er det først og fremst i distriktene de har fått utfolde seg. Vardø ble dekorert i sommer, Bergen har en egen handlingsplan for gatekunst, og Stavanger en egen festival, NuArt. I Oslo har vi nulltoleranse.

Byrådet kan heldigvis ikke forby folk å få malt sine egne vegger (men de kan konstruere en stor papirmølle man må gjennom). Nå virker det imidlertid som de er på glid. Derfor håper jeg på positiv respons når Rødt inviterer alle partiene i bystyret til å rette en felles henvendelse til Statens Vegvesen der Oslo kommune ber dem utlyse en konkurranse blant gatekunstnere.

Det trenger ikke bli byråkratisk. Konkurransen kan gjennomføres på kort tid. Når vinnerne er kåret, er det bare å sette i gang. Det trengs en lift (ring Oslo Liftutleie). Det trengs maling og spraybokser. Og kunstnerne må selvsagt få betalt. Men alt i alt langt billigere enn de fem millionene som er kostnadsgrensen for prosjektet. Det vil lyse opp i en livløs barcode-bydel av kontorbygg. Det står i grunnen bare på (vel)viljen til Vegvesenet.

Nå skal hele Tromsø på anbud.

På mandag dro jeg til Tromsø for å delta på et folkemøte i regi av fagbevegelsen i byen. De mobiliserte mot Frp, Høyre og Venstres forslag om å konkurranseutsette alle de kommunale tjenestene.

Dagen derpå streiket flere hundre kommunalt ansatte mot privatiseringsforslaget. Flertallet vendte det døve øret til. Med 26 mot 17 stemmer vedtok de at kommunestyret i Tromsø verken skal debattere eller fatte noe vedtak hvis et sykehjem, en skole, en barnehage eller en teknisk etat skal konkurranseutsettes. Alle fullmakter på dette området ble overført til de seks politikerne i byrådet; tre fra Høyre, to fra Frp og en fra Venstre.

Så ille er det selv ikke i Oslo. Her må byrådet i det minste legge fram en sak for bystyret hvis de for eksempel vil privatisere Oslo Kino. - Man kan vel si at kommunestyret i denne saken er parkert på sidelinja, som Høyres gruppeleder i Tromsø sa det. Han presiserte at det ikke er et demokratisk problem.

Ishavsbyen blir det nye utstillingsvinduet for høyrepolitikk. Kanskje har de hentet inspirasjon fra hovedstaden. Adecco-skandalen på Ammerudlunden var som kjent et argument for privatisering av eldreomsorg, slik Jan Tore Sanner og Carl I. Hagen påpekte: Det får nemlig konsekvenser når en kommersiell aktør bryter loven. Dette er like offensivt som det er usant. Våren 2010 foreslo Rødt å kontrollere lønna til de ansatte på byens kommersielle sykehjem. De borgerlige stemte ned forslaget. Alt var jo i sin skjønneste orden.

Gjennom 2010 mottok byrådet gjentatte varsler fra fagforeningene om forholdene på Ammerudlunden. Ingenting ble gjort. Først da NRK tok turen dit, ble det fart på sakene. Skandalen viser at et kommersielt selskap kan bryte loven i årevis uten at det får konsekvenser.

Tjenestene blir billigere og bedre med konkurranseutsetting, sier de borgerlige. En rekke forskningsrapporter viser at dette er en udokumentert påstand. Derimot blir det dokumentert at de ansatte betaler prisen i form av dårligere lønn og pensjon når Norlandia og Adecco skal hente ut overskudd til aksjonærene. I neste omgang går dette ut over kvaliteten på tilbudet.

Dagen etter privatiseringsvedtaket uttalte Norlandia Care Group at et anbud på sykehjemsdrift vil være «meget interessant».

Navnet er misvisende. Selskapet burde kalles Norlandia don’t Care. Ikke bryr det seg om eldre, ikke bryr de seg om de ansatte. Det eneste de bryr 
seg om er profitt.

Oslo Idrettskrets har et godt poeng når de advarer mot at OL kan gå på bekostning av breddeidretten.

Innlegget er skrevet sammen med Andreas Delsett, leder Rødt Oslo.

Organisasjonen Oslo 2022 hevder i Dagsavisen 23. mai at OL i Oslo vil skape flere boliger og nye idrettsanlegg. Rødt mener tvert imot at OL vil gå på bekostning av både bredde­idretten og velferdstiltak.

Rødt er ikke mot å bruke penger på idrett, men vi vil bruke dem der de trengs og flest mulig får glede av dem. Oslo Idrettskrets har et godt poeng når de advarer mot at OL kan gå på bekostning av breddeidretten. Det er et skrikende behov for rehabilitering av byens eksisterende anlegg som et OL ikke kommer til å bøte på. Ifølge Oslo Idrettskrets må de eksisterende anleggene rustes opp for om lag 700 millioner kroner. Lite tyder på at etterbruksmulighetene for eventuelle OL-anlegg vil møte de reelle behovene for Oslo-idretten.

«Jeg tror vi er nødt til å gå litt utenom den vanlige budsjettdekningen når det kommer sånne ting», sier Aps Rune Gerhardsen. Hva det skal bety, kan man jo undres over. Prislappen på OL blir høy, det er det ingen tvil om. Bare søknaden vil koste 130 millioner av kommunens penger. Det er en for stiv pris i en by der bydelene får stadig strammere økonomi samtidig som de tildeles nye krevende oppgaver. Disponerer Gerhardsen et hittil ukjent fond for OL, fest og moro som vi andre i bystyret ikke kjenner til?

Værnes og Ajer påpeker videre at befolkningsveksten i Oslo krever mer boligbygging. Men byrådets idé om deltakerlandsby - å selge Aker sykehus til en privat eiendomsutvikler - er et skritt i gal retning. Med den eksplosive befolkningsveksten i byen er det nødvendig å bevare Aker sykehus som lokalsykehus. Oslo har allerede for få gode sykehusarealer, og det å overlate Aker til en privat eiendomsspekulant vil være oppsiktsvekkende dårlig sykehuspolitikk. I et pressområde som Oslo er dessuten økt boligbygging i det private markedet utilstrekkelig for å løse utfordringene med klassedelt boligmarked. Prisene vil fortsatt ligge for høyt for mange. Vi trenger en boligsektor utenfor markedet, ikke private eiendomsutviklere.

Erna Solberg har vært på ideologisk svenskehandel.

Høyres sjel

Erna Solberg har vært på ideologisk svenskehandel.

Høyres sjel ligger i velferden, sa Erna Solberg høsten 2010. Hun hadde vært på ideologisk svenskehandel. Nøyaktig som en blåkopi av de svenske Moderaterna, som før valget i 2010 annonserte at de var landets eneste arbeiderparti, startet Solberg arbeidet med å endre inntrykket av Høyre som partiet med den store kalkulatoren og det lille hjertet. Høyre som arbeidspartiet er det ferskeste påfunnet.

Så dukka kalkulatoren opp igjen. Og som vanlig er det minusknappen Høyre bruker flittigst. Programutvalget i Oslo Høyre foreslår å skjære ned lønna til 70 prosent fra første dag du er syk. Det er ingen tvil om at økonomiske insentiver virker, som stortingsrepresentant Nikolai Astrup sier. Det har han for så vidt rett i. Men ikke på den måten han tror. Astrups poeng er at arbeidsfolk er unnasluntrere. Hvis de ikke taper noe økonomisk på å være sykmeldt, vil de lure seg unna arbeidet. Derfor trengs det en pisk i form av sykelønnskutt.

Med Astrups logikk vil økt tilgang til egenmelding gi økt sykefravær, og omvendt. Denne mistilliten mot sykmeldte er basert på fordommer, ikke fakta. I Mandal kommune har de ansatte fått 356 dagers egenmelding gjennom «Tillitsprosjektet». Resultatet? Sykefraværet gikk ned.

Hva kjennetegner virksomheter som har lykkes med å få ned sykefraværet? De har til felles at de gir ansatte tillit og økt innflytelse, de setter individenes behov i sentrum og innser at den viktigste kunnskapen om problemer og problemløsning ligger hos de ansatte. Tillit og økt innflytelse er veien å gå, ikke økt mistillit, slik Manifest Analyse har dokumentert.

Kutt i sykelønna vil føre til at flere, særlig lavlønte, presser seg på jobb tross plager og sykdom. De astrupske insentiver vil sånn sett virke. Ettersom økt sykenærvær i neste omgang fører til økt langtidsfravær, vil imidlertid innstramming sannsynligvis gi økt fraværsprosent totalt, ikke det motsatte.

Et viktig poeng drukner i Høyres hylekors om «verdens høyeste sykefravær». Det er forholdsvis høyt fordi vi har mange eldre og lite arbeidsføre i jobb. Det er en nødvendig konsekvens av et inkluderende arbeidsliv. Dette er ikke et problem, men god samfunnsøkonomi.

Den «beste» måten å få ned fraværet på, er å holde alle eldre, syke og gravide ute av arbeidslivet. Lav sysselsetting vil gi lavt fravær. Forslaget om kutt i sykelønna er nok snarere motivert av behovet for å finne inndekning. Et sted må jo Høyre ta pengene fra når de skal gi Norges rikeste skatteletter på flere titalls milliarder. Sist gang de satt i regjering tok de feriepengene fra de arbeidsledige. Denne gangen vil de gå løs på de syke.