Har vi glemt at tidligere Arbeidernes idrettsforbund (AIK) frem til 1946 hadde som formål å legge til rette for masse- og breddeidrett? Norges idrettsforbund bør denne målsettingen innover seg!

Velstandssamfunnet har utviklet seg slik at det ligger veldig mye penger i mange idrettsgrener – ikke bare for idrettsutøvere – men også for de som administrerer den. Det være seg de som driver med kjøp og salg av utøvere, medierettigheter, pengespill, og for spekulanter som investerer i klubber og lag. Internasjonalt sett, må investorer og idrettens administratorer ha opparbeidet seg en enorm makt langt inne politikkens korridorer. Til tross for bank-, finans- og gjeldskriser, virker det som at idretten lever mer eller mindre sitt eget liv.

Denne idrettens nyliberalisme har kunnet utvikle seg etter innføringen av markedsliberalismen i store deler av verden, etter modell fra tidligere statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) og tidligere president Ronald Reagan (USA). Et system som innført i Norge av Høyreregjeringene under tidligere statsminister Kåre Willoch (1981/ 1985) og senere vedvart. Individualismen setter ingen grenser på økonomisk vinning!

Politisk ansvar

Hvilken retning idretten skal utvikle seg, er et demokratisk og politisk ansvar! Det er ingen tvil om dagens idrett har skapt et utenfor skap i den forstand at ikke alle har økonomi til å leve opp de kostnadene som enkelte idretter fordrer. Det har utviklet seg en form for todelt idrettssystem – et klassedelt system – slik vi hadde det i Norge frem til 1946!

Frem til 1946, var den offisielle idretten forbeholdt de rike og borgerskapet i betydning de som hadde utdanning og posisjoner. Den gang administrert av Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som ble stiftet i 1861 (tok senere navnet Norges landsforbund for idrett). På den tiden var arbeidstakere så umyndiggjort at de hadde ikke engang stemmerett, - den kom først i 1888 for menn, og i 1913 for kvinner.

Frem til 1946 måtte arbeidstakere etablere sine egne idrettsorganisasjoner for å kunne utøve idrett – underlagt det som den gang het Arbeidernes idrettsforbund (AIF), som hadde som formål fremme masse-/ breddeidrett for alle. Arbeidere rundt i verden etablerte sågar sitt eget arbeider-OL, for arbeidere fikk ikke lov av borgerskapet til å delta i det offisielle OL.

Det var først etter regjeringen til Einar Gerhardsen kom til makten, at det ble satt fart i saken med å fusjonere Arbeidernes idrettsforbund og Norges landsforbund for idrett, og som tok navnet Norges idrettsforbund (1946). Sosialdemokratiet gav arbeidstakere verdighet!

Verdens beste idrettsutøver var ikke offisielt best – fordi de var arbeidere

Når arbeidstakere satte nye rekorder, ble de ikke offisielt registrert. Arbeidstakere hadde ingen verdi i den rike eliten og borgerskapets verden, og nye rekorder fikk således ingen anerkjennelse. Slik fungerte datidens «arbeider apartheidsystem».

I 1931 satte postbudet Gustav Hansen (AIF) ny verdensrekord på 100 meter, som han løp på tiden 10,4. Det ble ingen heder og omtale, fordi Gustav Hansen var «arbeider». Heller ikke etter 1946, etter sammenslåingen til Norges idrettsforbund, fikk Gustav Hansen full anerkjennelse for sin rekord. Det som derimot ble skrevet om Gustav Hansen først etter 1946, er: Han «løp 100 m på 10,4 i 1931, en tid bedre enn den norske rekorden (10,5 ved Per Oscar Andersen), som i 1946 ble godkjent som tangering av den daværende rekorden».

La oss gjøre et lite tankeeksperiment; Skøyteløperen Hjalmar Andersen «Hjallis» døde nylig i en alder av 90 år. «Hjallis» vant NM, EM og VM i 1950, 1951 og 1952, og tok gull på 1 500, 5 000 og 10 000 m under OL i Oslo i 1952. Tenk om sammenslåingen avArbeidernes idrettsforbund og Norges landsforbund for idrett ikke hadde funnet sted før i 1953. Da ville ikke Norge og Hjalmar Andersen vunnet OL i 1952 på skøyter – fordi Hjalmar Andersen hadde bakgrunn som «arbeider». Tilsvarende kunne man si om Knut «Kupper’n» Johannesen, som var en stor skøyteløper i perioden 1957 til 1964, om sammenslåingen av idrettsforbundene hadde skjedd etter 1964, for Kupper’n var sønn av en «arbeiderfamilie» (sjåfør).

Lærdommen fra OL i 1994 på Lillehammer

En av lærdommene etter OL i 1994, er at har man penger, så kunne man overvære de idrettsgrenene man ønsket, bo nær de olympiske arenaene, kjøre VIP-biler osv. Kan vi si at «ringen» snart er sluttet? Tidligere ble arbeidstakere utestengt fra idrettsarrangementer fordi de de var «arbeidere». I dagens fremvekst av idrett, ser vi utestengelse pga manglende økonomi. Men resultatet er det samme, det er arbeidstakere og trygdede – og barn av disse, som først rammes. Det er ikke i sosialdemokratiets ånd!

Barn er i dag avhengig av foreldrenes prioriteringer og økonomi for og nå frem innen idretten. Enkelte idretter er ikke lenger økonomisk en mulighet for alle!

For fire-fem år siden var jeg vitne til en gutt på ca 7 år, som sto bak hjørnet ved en fotballbane og kikket på at alle guttene i klassen og de fleste jentene som trente fotball. La oss kalle ham «Jim». Denne gutten hadde innvandrerbakgrunn, med fattige foreldre, som ikke så seg i stand til å betale kontingenten på kr 1 000 for å delta på klassens fotballaktiviteter på fritiden. Hva slags tanker løp igjennom denne gutten der og da – som ikke fikk tilhøre sin flokk (klassekameratene)? Om det utenfor skapet han opplevde – som måtte være på samme måte som den norske «arbeider» opplevde det frem til 1946 innen idretten? (Det hører til historien at klassens øvrige foreldre spleiset på deltakelse for denne gutten senere).

COOP-kjeden er bygget opp på samme ideologiske grunnlaget som Arbeidernes idrettsforbund, som hadde om fellesskap som grunn-ide. Hadde COOP-kjedens ledere alle Norges «Jim’ene» i tankene når de underskrev en sponsoravtale på mellom 15 og 20 millioner med en av Norges største individualister – Peter Northug?

De som arbeider med at Norge skal bruke mellom 21 og 24 milliarder kroner (jf OL-etaten) på å få et nytt OL til Norge i 2022, tenker de på alle som er i tilsvarende situasjon som «Jim»? I tillegg bruker Oslo kommune 85 millioner kroner (kr 1 500 pr time) på konsulenter til å utrede et eventuelt nytt OL, (en timepris som langt overstiger årsavgiften som «Jim» eventuelt måtte betale for å delta i fotballaktivitet). Og det skjer før det er bestemt om Norge i det hele tatt skal søke OL i 2022. Trenger vi mer utenfor skap innen idretten enn det vi allerede har? Norsk idrettsforbund har en stor oppgave foran seg i forhold å fremme masseidretten for ikke å havne tilbake til det gamle «Norges landsforbund for idrett» - i ny drakt, hvor fattige opplever et utenfor skap?

Jørund Hassel

Byggnads och Elektrikerna i Sverige vil mandag den 3. juni 2013 legge press på den svenske regjeringen, for å oppheve svenske myndigheter passivitet i forhold til Laval-dommen

Det skjer gjennom et opptog foran den svenske regjeringens kontorer.

Kravet fra Byggnads och Elektrikerna er at densvenske regjeringen dekker et krav på 3 millioner svenske kroner som fagforeningene fikk i bot av EU-domstolen. Kravet er også at den svenske regjeringenståroppforden svenske modellenogat den svenske regjeringen opphever Laval-lovene.

Målet med aksjonen er arbeidstakerne skal få en skriftlig lovnad på at svenske myndigheter dekker boten, og forplikter seg til lovendringer.

ILO støtter de svenske arbeidstakernes krav

FNs arbeidslivsorganisasjon (ILO) har gransket Laval-dommen Konklusjonen er at ILO fastslår at EU, på ulovlig vis, har innskrenket fagforeningenes rett til å kjempe mot sosial dumping. ILO mener dessuten at den svenske regjeringens lovgivning, i en omstridt prinsippsak om sosial dumping, bryter med FN-konvensjoner om fagforeningers rettigheter.

ILO har pålagt den svenske regjeringen å betale tilbake til fagforeningene beløpet på 3 millioner svenske kroner, ut fra at prinsippavgjørelsen fra EU-domstolen griper inn i den langvarige diskusjonen om at EUs frie tjenestemarked undergraver lønninger.

I denne settingen er det viktig å kjempe om en forståelse atFNs arbeidslivsorganisasjon (ILO) konklusjoner må over hva EU-domstolen av avgitt av domsavsigelser. EU er i utakt med FNs menneskerettigheter!

Hva Laval-dommen handler om
Saken startet i 2004, da det latviske firmaet Laval vant anbudskonkurransen om oppussing av en skole i Vaxholm i Sverige.

Det ble avdekket at sosial dumping fant sted. Den svenske fagbevegelsen krevde at de latviske arbeiderne som utførte jobben, skulle ha samme lønn som svenske tariffavtaler, og gikk til blokadeaksjoner da firmaet avslo det.

Laval brakte blokadeaksjonene inn for EU-domstolen hvor de fikk medhold. Dommen slo fast at EUs lovverk tillater ikke faglige kampmidler for å oppnå svensk lønn i Sverige.

Den svenske regjeringen måtte derfor gjennomføre lovendringer som forbyr fagforeningene å bruke kampmidler, dvs kampmidler som har vært lovlige fram til avsigelsen av Laval-dommen.

I etterkant ble de svenske fagorganisasjonene, som var involvert, pålagt (som nevnt) å betale 3 millioner svenske kroner i erstatning til Laval.

EU og fagforeningsbekjempelse

Tidligere år kunne vi lese at en svensk fagforeningsleder ble oppsøkt av en motorsykkel gjeng og banket opp i sitt eget hjem. Bakgrunnen skal ha vært at vedkommende an å tarifflønn for noen arbeidstakere innenfor hotell og restaurantbransjen.

Hvor er EU og svenske myndigheter i denne saken?

Poenget er at etter blant annet Laval-dommen, og etter EUs generelle massive kamp for å nedkjempe fagbevegelsen under dekke av «fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft», og innføring av lovfestet «minstelønn» (ca kr 55 pr time), er det blitt meget vanskelig for fagbevegelsen å operere fritt – under trussel om bøte legging. Arbeidstakernes «frihet» har fått en ny (Innskrenket) betydning etter Laval-dommen! Er det denne formen for (innskrenket) «frihet» for arbeidstakere Fremskrittspartiet/ Høyres snakker om? Nevnte partier snakker om å innskrenke arbeidstakernes streikerett (etter strekene i offentlig sektor i 2012), fjerne fradrag på fagforeningskontingent, fjerne kollektive tariffavtaler, innføre lovfestet minstelønn (Venstre) osv osv.

Det er all grunn for alle verdens arbeidstakere å støtte opp om de ca 100 medlemmene fraByggnads och Elektrikerna i Sverige som mandag 3. juni fremmer sine krav! Det handler om arbeidstakernes «frihet» til å ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår, streikerett og organisasjonsfrihet.

Se; http://news.cision.com/se/byggnads/r/lavalfragan-till-rosenbad,c9421630

Det nærmer seg Stortingsvalg, og da blir sykefravær straks et tema. Det nye nå er at «forklaringen på høyt sykefravær i Norge er fagforeningsmedlemskap»

E 24 preneterte denne nyheten den 24.04.2013 http://e24.no/jobb/fagorganiserte-har-hoeyere-sykefravaer-enn-andre/20372918). Påstanden kommer fra sosiologiprofessor Arne Mastekaasa ved Universitetet i Oslo.

Videre hevder Mastekaasa i samme artikkel at ikke nok med at fraværet er høyere blant fagforeningsmedlemmer, men (sitat) «Når de melder seg ut synker fraværet de første årene før det stiger igjen, men når de melder seg inn, stiger fraværet uten at det synker igjen». 

Sorteringssamfunn?

Undersøkelsen fra Arne Mastekaasa lyder som et ekko fra regnskapsmodellene knyttet til NewPublic Management filosofien. Det handler om å forsøke å definere «lønnsomme og ulønnsomme» arbeidstakere – og uten å saken i en større sammenheng. Ønsker vi et sorteringssamfunn hvor det bare er plass til arbeidstakere som er 100 % friske og yter 100 % til en hver tid, og ikke er organiserte (all makt til arbeidsgiverne)?

Fra EU, og fra høyrepartiene/ markedsliberalistene, drives det et massivt arbeid i et forsøk på å frata arbeidstakere en hver form for integritet og verdighet, og generelt tas det i bruk alle slags metoder for kontroll og overvåkning for å overvåke arbeidstakeren. Dette gjelder særlig ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn. Det skjer vel vitende om at EU-domstolen og norsk rett kommer stadig nærmere hverandre og oppleves som en ren «arbeidsgiverdomstol». 

Mens mange ledere og/ eller høyt utdannende – eller personer i «frie» stillinger (oppdrag, prosjekter o.l), har «hjemmekontor» når de føler seg uopplagt og/ eller har lyst til å gjøre noe annet enn dag – så blir ikke det registrert som annet enn «hjemmekontor», mens det blir veldig synlig om en arbeidstaker i produksjons/ serviceyrker blir borte en dag. De fremstilles arbeidstakeren ofte som «late unnasluntrere».  

Hva påvirker arbeidsmiljøet?

Vi har hatt og har et arbeidsliv i stadig endring. I dag er det større innslag av bruk av vikarer, løsarbeidere, lave stillingsbrøker, bruk av bemanningsbyråer osv enn tidligere. Et utstrakt ønske fra EU, en god del arbeidsgivere og politikere, synes å være at i yrker hvor det kreves midlere/ lavere utdanning – skal det utvikles et system med utstrakt bruk løsarbeidere. Forholdet er at blant vikarer, løsarbeidere, lave stillingsbrøker, bruk av bemanningsbyråer osv, er organisasjonsgraden enten er fraværende eller lav. Og dette systemet gjør at mye sykefravær ikke fanges opp/ skjules.

Et eksempel; I særlig offentlige yrker, foregår det i dag en utstrakt bruk av såkalte «ringevikarer» som er tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet - en type «vikar» som for øvrig ikke har noen forankring i norsk lov. Dersom arbeidsgiver ringer denne arbeidstakeren, og vedkommende er syk, så blir vedkommende hjemme – uten at dette blir registrert verken som sykmeldt eller syk. (Det samme gjelder for vikarbyråer, eller en person med lav stillingsbrøk som blir tilbudt en vakt/ ekstravakt). Slike faktorer kan man ikke lese ut av Arne Mastekaasas påstander. 

Når man skal vurdere sykefraværets størrelse, kan det være en faktor og grunn til å minne opp at norske arbeidstakere er rangert til å være blant verdens mest produktive. Dvs at arbeidstakere kontinuerlig er satt under et meget høyt arbeidstempo, og at slitasje- / slitasjeskader dermed kan oppstå. Jf statistikk så viser den at arbeidstakere i snitt trer ut av arbeidslivet ved fylte (+/-) 60 år, mens den offisielle aldergrensen er satt til 70 år.

I tillegg er det tverrpolitisk enighet om at vi skal ha et inkluderende arbeidsliv (IA), hvor partene er enige om at vi skal sysselsette grupper av arbeidstakere hvor risikoen for sykefravær er høyere enn hos andre arbeidstakere. Man kan ikke utelukke at organisasjonsgraden er høy for disse arbeidstakergruppene ut fra de ofte trenger bistand for å få ivaretatt sine rettigheter? 

Kan noen av ovennevnte momenter forklare noe av påstanden i Mastekaasas undersøkelse om at «når de melder seg ut synker fraværet de første årene før det stiger igjen, men når de melder seg inn, stiger fraværet uten at det synker igjen». 

Inkluderende arbeidsstil

Sykefravær påvirkes således av hva slags personalpolitikk som føres i den enkelte virksomhet. Min påstand er at i virksomheter hvor det er tariffavtaler, inkluderende ledelse, og hvor det er opprettet gode samarbeids- og medbestemmelsesrelasjoner, er sykefraværet lavt!

Det handler om å videreføre den norske modellen med trepartssamarbeid, hvor offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, samarbeider om utvikling av virksomheter og hvordan norsk arbeidsliv skal se ut. En modell som jeg registrerte at Fremskrittspartiet leder, Siv Jensen, gikk til kraftig frontalangrep på i sin tale til landsmøte – hvor hun hevder at «den norske modellen står i veien for det norske folk». Underforstått at Siv Jensen ønsker seg modellen fra EU (Hellas, Spania, Italia osv, hvor politikere griper inn i tariffavtaler og kutter i lønninger, pensjoner og andre arbeidsvilkår). 

Jeg vet ikke hva slags metoder Arne Mastekaasa har brukt i sin undersøkelse, men jeg opplever det nærmest som et bestillingsverk fra de deler av arbeidsgiversiden/ markedsliberalistene som arbeider iherdig med fagforeningsknusing, og ustanselige angrep på organiserte arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, herunder ønske om å støte ut eldre arbeidstakere og de med midlertidig/ varig nedsatt arbeidsevne ut av arbeidslivet. Jeg håper selvsagt at det ikke er slik, men timingen for å slippe ut denne undersøkelsen virker veldig spesiell – og særlig når vi står ovenfor at man skal forhandle om IA-avtalen (intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv) skal fortsette eller ikke etter 2013. 

Høyre vil adoptere svensk sykelønnsmodell

Høyre vil – om de får makt – innføre den svenske sykelønnsmodellen, med «normerte sykmeldinger», men har også fremmet forslag om innføring av karensdager/ redusert sykelønn inntil 70 % av ordinær lønn (http://e24.no/makro-og-politikk/hoeyre-forslag-om-70-prosent-loenn-paa-sykedager/20233531). 

Normert sykmeldinger foregår etter følgende prinsipp/modell som kan illustreres slik; Du ødelegger armen din. Jf statistikk skal de etter skaden være frisk om 6 uker. Da får du sykmelding og sykepenger for 6 uker – deretter ingenting. Om det oppstår komplikasjoner som gjør at du må være sykmeldt lenger, kroppen din er slik at du trenger lengre tid på å restituere deg, om du må stå i helsekø for en operasjon før du kan bli frisk eller lignende, har ingen betydning. Du får sykepenger kun for 6 uker. 

Hvem vil du forhandle sykelønn eller IA-avtale med?

Hva vil det bety for deg, din familie og eventuelle pårørende om sykelønnsordningen endres?

Hvem vil du at skal ta hånd om sykelønnsordningen etter Stortingsvalget 2013 – en fortsatt rød-grønn regjering (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet), eller en Fremskrittsparti-/ Høyre-regjering? 

IA-avtalen skal reforhandles i løpet av høsten 2013. Hvem vil du forhandle fornyet IA-avtale med? Fortsatt rød-grønn regjering og partene i arbeidslivet, eller en Fremskrittsparti-/ Høyre-regjering og partene i arbeidslivet? 

Husk! Du er ikke alltid ung! Du er ikke alltid sterk! Du er ikke alltid frisk!

Petter Northug er en fremragende idrettsutøver, som mange har stor respekt for og nyter mye glede av. Han er i samtaler med COOP-kjeden vedr sponsoravtale.

Når COOP-kjeden på prinsipielt grunnlag inngår sponsoravtaler, handler det litt om egen historikk.Kan det være slik at COOP-kjeden bryter med eget prinsipp/ historikk om de innleder en sponsoravtale med Petter Northug – kanskje verdt opp mot 15 millioner kroner?

Den gangen arbeidstakerne dannet de første kooperasjonene, så handlet det om «fellesskap og fellesskapsløsninger». Det finnes vel knapt noen idrettsutøver som etter mitt syn er mer individualist enn nettopp Petter Northug?

Hva forbrukersamvirke handler om

Den gangen arbeidstakere dannet kooperasjoner (forløperen til samvirkelagskjeden), og et distribusjonsnett gjennom å bygge opp «Folkets hus» rundt omkring i landet, handlet det for arbeidstakere om å komme ut borgerskapets monopol på å omsette handelsvarer til priser som mange arbeidstakere kunne leve opp til. 

Det som skjedde var at mange arbeidstakere gikk sammen om å kjøpe større varepartier som de fordelte seg imellom – uten grådighet. Det var en vei for arbeidstakere å komme ut av den dypeste fattigdom på – gjennom «fellesskap og fellesskapsløsninger». Det er en del av arbeidstakernes stolte historie og det velferdssamfunnet som ble bygget av arbeiderbevegelsen med LO og Arbeiderpartiet i spissen!

Idrett var forbeholdt den rike eliten og borgerskapet (de med utdanning)

Frem til 1946, var den offisielle idretten forbeholdt de rike og borgerskapet i betydning de som hadde utdanning og posisjoner. Arbeidstakere måtte lage sine egne idrettsorganisasjoner – som den gang het Arbeidernes idrettslag. Når arbeidstakere satte nye verdensrekorder, ble de ikke registrert – for arbeidstakere hadde ingen verdi i den rike eliten og borgerskapets verden. Slik fungerte datidens «apartheidsystem». 

Den gangen forløperen til Norges idrettsforbund ble stiftet i 1861 (Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug), hadde ikke arbeidstakere stemmerett i Norge en gang. Den kom først i 1888 for menn, og for kvinner i 1913. 

I 1946, da regjeringen til Einar Gerhardsen satt med makten – ble Arbeidernes idrettsforbund og Norges landsforbund for idrett fusjonert – og tok navnet Norges idrettsforbund (arbeidet med sammenslåingen startet formelt i 1940), ble verdensrekorder satt av arbeidstakere ført inn som offisielle rekorder. 

Lærdommen fra OL i 1994 på Lillehammer

En av lærdommene etter OL i 1994, er at har man penger, så kom man på de severdighetene man ønsket, man kunne bo nær de olympiske arenaene osv.

Tidligere ble arbeidstakere utestengt fra idrettsarrangementer fordi de de var «arbeidere». I dagens fremvekst av idrett, ser vi utestengelse pga manglende økonomi. Men resultatet er det samme, det er arbeidstakere og trygdede – og barn av disse, som først rammes.  

Barn er i dag avhengig av foreldrenes prioriteringer og økonomi for å nå frem innen idretten. Enkelte idretter er ikke lenger en mulighet for alle! Og det er fortsatt slik at noen må betale for idrettsutøvernes – ofte skyhøye – lønninger – det må man ikke tape av syne når COOP og andre gjør sine vurderinger både til hvem de gir sponsorinntekter og størrelsen på disse. 

Innføringen av markedsliberalismen, etter modell fra tidligere statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) og tidligere president Ronald Reagan (USA), har hatt sin pris for idretten generelt, og for Norge etter at Høyreregjeringene til Kåre Willoch (1981/ 1985) innførte det samme i Norge. Markedsliberalismen setter ingen grenser på økonomisk vinning! 

COOP – for folket eller markedsliberalismen?

Når COOP skal være sponsorer, må man ikke tape egen historikk av syne. Etter min oppfatning bør COOP prioritere «fellesskap og fellesskapsløsninger» når de velger sponsoravtaler, i tråd med arbeidstakernes stolte tradisjon! Det bør ligge i ånden til de som skal lede COOP-kjeden både nå og i fremtiden! Det bør ligge i bunnen når COOP-kjeden skal velge sine ledere. Ledere som igjen skal inngå sponsorkontrakter.

Gratulerer med dagen!

I år kan vi feire at det er 100 år siden kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge. Det å ha stemmerett, handler om forankre et folkedemokrati, og om retten til å bli hørt. Det er en viktig del av vår frihet og vår ytringsfrihet. Stemmerett for kvinner var en viktig milepæl i retning av likestilling av kvinner og menn. Stemmeretten handler om å påvirke det samfunnet vi er en del av.

Det å ha blitt tildelt stemmerett og benytte den, er en viktig del av demokratiet, og det er viktig å benytte seg av stemmeretten i alle de foraene hvor man har den! Det være seg i politikken, i idrettslaget, i borettslaget osv. Motstykket av demokrati, er regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med. De som velger ikke å benytte seg av stemmeretten – gir dermed avkall på sin del av demokratiet. I den sammenheng er det viktig å minnes ordene til tidligere Nobels fredsprisvinner – Elie Wiesel - som sa at «likegyldigheten er folkets verste fiende».

1.   mai er arbeidernes frihetsdag!

Stemmerett var viktig for arbeidstakerne også. Den gangen Arbeiderpartiet ble stiftet, 21. august 1887 var det bare de som hadde formuer og rikdom, og de med utdanning som hadde stemmerett. Da Arbeiderpartiet ble stiftet av 19 fagforeningsledere, handlet det om at arbeidstakerne ville inn i maktens korridorer – for at arbeidstakernes røst skulle bli hørt i saker som spesielt berørte arbeidstakerne. Det handlet om å få stemmerett, ei lønn som er til å leve av, oppsigelsesvern, utdanning, et hjem og selvstendig frihet.

Arbeidstakere, dvs menn, fikk allmenn stemmerett i 1888.

Det at arbeiderpartiet ble dannet, og det at det ble etablert et samarbeid et formalisert samarbeid med LO, la grunnlaget for det trepartssamarbeidet som har dannet grunnlaget for etableringen av vårt velferdssamfunn i nyere tid. Trepartssamarbeidet er samarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden – sammen med offentlige myndigheter.

En sterk fagbevegelse, og et sterkt faglig politisk samarbeid, medførte at man fikk innført lover som gav arbeidstakere rett til medbestemmelse på arbeidsplassen, rett til å organisere seg, retten til å inngå kollektive tariffavtaler – og selvsagt streikeretten (og tilsvarende muligheter for lockout for arbeidsgiverne). Det er streikeretten som har dannet grunnlaget for den fordelingen av overskudd og den velferd som vi kjenner i dag.

Derfor er 1. mai arbeidernes frihetsdag en dag som det er verdt å feire!

Hva truer denne velferden!

I mai 2012, ble det gjennomført en streik offentlig sektor. I ly av den, benyttet enkelte partier seg av muligheten til å hevde at det er behov for å endre lovene slik at arbeidstakernes streikerett innskrenkes generelt – og hvor offentlig ansatte sågar skulle miste streikeretten. Begrunnelsen var at «streiken berørte så mange».

Disse utsagnene er trolig det sterkeste angrepet vi har fått i moderne tid mot arbeidstakernes faglige rettigheter velferdsstaten.

Fra utlandet:

Streikeretten i Monti II-direktivet fra EU, er under kraftig angrep, og som grovt fortalt forteller at «faglige rettigheter for arbeidstakere må vike til fordel for markedsfriheter».

Lavaldommen fra Sverige/ EF-domstolen setter en skremmende standard her. I kampen mot sosial dumping gikk en gruppe arbeidstakere i sympatistreik i den hensikt å forhindre sosial dumping. Sympatistreik er i utgangspunktet en avtalefestet aksjonsform også i Sverige. Det ble møtt av en kraftig bot som fagbevegelsen måtte betale. Fagforeningen Byggnads blokade for å sikre svenske lønns- arbeidsvilkår i Vaxholm var altså ulovlig i følge EF-domstolen.

Det internasjonale pengefondet (IMF) krevde at den greske nasjonalforsamlingen vedtok en lov som fjerner oppsigelsesvernet for offentlige ansatte, og som kan medføre at opptil 15 000 offentlige ansatte mister jobben fram til 2014. Dette som betingelse for å få utbetalt et lån fra IMF på 8,8 milliarder euro.

En slik ordning betyr at demokratiet er satt til side i Hellas, og at det er andre enn befolkningen i Hellas som har mye av styringen. Et slikt system undergraver betydningen av stemmeretten og demokratiet.

Det som skjer rundt oss i EU og verden for øvrig tilsier at vi fortsatt trenger en sterk og slagkraftig fagbevegelse. Og vi trenger en regjering som arbeider med og ikke mot oss. Fagbevegelsen har ikke råd å miste det lov- og avtaleverket som gir oss beskyttelse, streikerett. Vi trenger alle gode lønns- og arbeidsvilkår! 

Er det noe rart i at fagbevegelsen fortsatt trenger 1. mai?

Nasjonal transportplan er lagt frem. Samlet sett, gir den svarene på en samferdselspolitikk for fremtiden, eller er vi låst i gamle spor?

Den nylig fremlagte Nasjonale transportplan (NTP) gir et økonomisk samferdselsløft langt utover hva vi har vært vant i nyere tid! Men hva skjuler seg bak tallene?

Ingen kan frata den sittende regjeringen æren for – siden 2005 - at de er den eneste regjeringen som har oppfylt planene i NTP når det gjelder økonomi. Samferdsel blir tatt mer på alvor igjen.

Men hvordan styres samferdselspolitikken? For det første viser det seg at samferdselspolitikk ofte handler om geografi – det vekker følelser. Kommuner, fylker, og landsdeler settes opp mot hverandre. Verden er en gang slik at ingen liker å tape – men noen tapere. Og noen blir tapere oftere enn andre, og noen blir «vinnere» – de blir selvsagt glade når deres «lottokupong» går inn med seier. Slike interessekonflikter gir politikere og byråkrater det handlingsrommet de trenger, og vil ha. Det betyr at store uenigheter i befolkningen, gir enkelte stor makt når prioriteringene skal foretas. Spørsmålet er; Er slike politiske løsninger det som tjener nasjonen mest mulig optimalt, og må det være slik? Gir slike utfall de langsiktige og riktige beslutningene for landet og landets befolkning?

Fremskrittspartiet elsker å nøre opp under slike konflikter, og Høyre tar etter så det holder – det gir «den sterkes rett» til å bestemme. Er det demokratisk riktig?

Alle skal raskt til de store byene?

Planlegging av samferdsel i Norge har frem til nå i hovedsak dreid seg om at folk skal komme raskt inn til de store byene. Eller sagt på en annen måte – legge til rette for at de store byene skal hente inn kompetanse de trenger fra nærområdene i form av pendlere. Kall det gjerne en kompetanseflukt fra ytterkommuner - inn mot de store byene. Denne utviklingen har bidratt til å skape et «marked» på lønn og kompetanse, og kompetanseflukten bidrar til at ytterkommuner ofte stagnerer utviklingsmessig. Ytterkommuner trenger ofte både kompetansen og arbeidsplassene selv. Har sentraliseringstankene stått for sterkt og gått for langt?

Noe har endret seg, og en ny dimensjon har kommet inn. Tidligere handlet om det jeg kaller kompetanseflukt, for tiden opplever vi også en boligflukt. Boligmarkedet har utviklet seg slik at det grovt sett bare er de som enten har, eller har arvet, store formuer – som kan bo i de store byene. Samferdselspolitikk handler i dag – etter mitt syn - om å legge til rette for at de storbyene mer og mer blir et sted for de rike, mens arbeidstakere i større grad må bruke mye av fritiden på å pendle for å få seg jobb. Fra andre land kjenner vi til at dette utvikler nærmest slumstrøk over tid, og er dette en riktig utvikling sett ut fra et miljøperspektiv?

Hvorfor er folk i distriktene så veldig opptatt av samferdselen i storbyene?

Hvorfor er det slik at folk ute i distriktene og regionene/ fylkene er så veldig opptatt av samferdselen inn til storbyene, fremfor å være opptatt av samferdsel i egen region – og styrke egen region?

All samferdselspolitikk de senere årene har blitt overfokusert på samferdsel inn til de store byene, kanskje mest av politikere som er innvalgt fra regionene/ fylkene for å ivareta sine innbyggeres interesser.

Hvorfor ikke ta lærdom av politikere i Telemark, Vestfold og Buskerud fylker fra de siste årene? Der har politikerne konsentrert seg om å bygge ut vei og moderne jernbane på strekningen fra Drammen og ned til Porsgrunn/ Skien, og gitt samferdselen inn mot Oslo og Akershus mindre prioritet. De har prioritert å bygge ut de flaskehalsene/ de mest sårbare stedene på nevnte strekning – vel vitende om at «andre» ordner opp i samferdselen mellom Drammen og Oslo. Og de har lykkes i sin strategi. På denne måten har de fått bygd ut det meste av E 18 på strekningen. De prioriterte nye jernbanespor først mellom Drammen og Tønsberg, nå driver med utbygging på med strekningen Larvik til Porsgrunn. De får til nye satsinger – og det enda til at det bare går passasjertrafikk på strekningen.

Raskere og bedre kommunikasjon mellom byene i Buskerud, Vestfold og Telemark, gir rom for store utviklingsmuligheter og etablering av nye arbeidsplasser i regionen – fremfor kompetanseflukt inn mot Oslo er trolig strategien for en slik tenkning.

Hedmark og Oppland blir taperne?

Rundt Mjøs-regionen har vi flere mindre byer, disse er Gjøvik, Elverum, Lillehammer, Moelv, Brumunddal og Hamar. Hvor er samarbeidet for å utvikle samferdselen mellom disse byene på tilsvarende måte som gjøres i Buskerud, Vestfold og Telemark?

På svensk side, ønskes det å utvikle et samarbeid – faktisk på tilsvarende måte som det Buskerud, Vestfold og Telemark gjør - mellom Karlstad, Arvika og Kongsvinger. Men hvor er interessen for å utvikle dette samarbeidet på norsk side? Ikke veldig synlig i hvert fall om du spør meg!

Flaskehalsene/ de sårbare strekningene er mange mellom Mjøsbyene, og det taper innlandet på i mangel på rask og effektiv samferdsel. Vareleveranser og tjenester går for treigt, det gjør at innlandet taper også på leveranser av råstoff slik jeg har oppfattet det. Har ikke Hedmark og Oppland større ambisjoner enn å være kompetanseleverandør (pendlere) til Oslo-regionen, fremfor å utvikle egen region?

Vedlikehold eller nyinvesteringer?

Hva betyr det at det avsettes 508 milliarder kroner i NTP for de neste 10 årene? Da Elisabeth Enger overtok som leder i Jernbaneverket, ble det hevdet at Jernbaneverket har et etterslep på jernbaneinvesteringer på ca 144 milliarder kroner - en sum som kanskje er på 150 milliarder kroner i dag.. Omtrent samtidig ble det opplyst at etterslepet på veiinvesteringer lå i størrelsesorden 80 til 90 milliarder kroner. I ny NTP foreslås det fergefri vei på Vestlandet, som vil koste opp mot 165 milliarder kroner slik jeg oppfattet det. Det betyr at resten av landet skal dele på ca 100 milliarder kroner til nye veier og jernbane de neste 10 årene, gitt at investeringer for å ta igjen etterslepet på vei og jernbane blir prioritert først. Er dette forsvarlig bruk av penger til nyinvesteringer landet sett under ett?

Dereguleringen av Statens Vegvesen og NSB er og blir en stor politisk tabbe!

Delingen av Statens Vegvesen, dvs opprettelsen av Mesta AS har vært en gedigen tabbe! Det handler også om kompetansetapping fra offentlig sektor (i dette tilfellet Statens Vegvesen). Konsekvensene har resultert i storforbruk av konsulenter. Statens Vegvesen brukt svindyre konsulenter for hele 2,4 milliarder kroner i 2012. Jernbaneverket har, etter hva som er opplyst brukt konsulenter for litt i underkant av 1 milliard kroner i samme periode.

Dette er et resultatet av den totalt feilslåtte politikken som tidligere statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) og tidligere president Ronald Reagan (Reaganomics) innførte i sine land, med innføringen av markedsliberalisme/ nyliberalisme - og regnskapsmodellene til New Public Management. Skattebetalerne betaler – og blir stadig mer utålmodige for privat profitt spiser opp det som skulle vært nyinvesteringer! På toppen av det hele, denne høyrepolitikken betaler befolkningen i USA og EU m.fl en høy pris for i dag i form av bank-, finans- og gjeldskriser fordi de ikke har satt «tæring etter næring» som det heter i et ordtak!

Det er kjent at tidligere statsråd, Bjarne Håkon Hanssen, nå konsulent i firmaet First House, tar kr 4 000.- pr time. Et normalt årsverk med Bjarne Håkon Hanssen er dermed prissatt til ca kr 6,7 millioner kroner. Hadde Statens Vegvesen hatt kompetansen selv, ville årslønnen trolig vært på rundt kr 500 000 pr år. Konklusjonen er at Høyrepolitikk er både kostbart og dyrt, og lite effektivt – det blir ikke mange meter vei når pengen anvendes til å dyrke grådighetskulturer!

Ønsker man mer vei og jernbane, er løsningen å samle Jernbaneverket og NSB AS, samt Statens Vegvesen og Mesta AS, til en virksomhet igjen, underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon!

Det blir ikke mange meter nye vei og jernbane når økte bevilgninger går med til «private» å konsulentbruk, som jobber på sidelinjen av demokratiske beslutningsorganer!

Samferdselspolitikk er fordelingspolitikk!

Samferdselspolitikk handler om fordelingspolitikk og trygghet for brukere! Først og fremst fordelingspolitikk om hvordan næringsvirksomhet og fritidsreiser skal utvikle seg geografisk rundt i Norge, og i noe grad internasjonalt.

Mens Europa ruster opp sine vei- og jernbanestrekninger, driver (litt spissformulert) Hedmark og Oppland en politikk om hvordan få mest mulig gods- og persontrafikk over på overbelastede veistrekninger, og hvor politikere «spretter champagne» for hver krone som kommer til ny vei. Langs kysten tenker de mangfold innen samferdsel som båt (skipstunnel som nå kommer) og vei (og jernbane der den går). Hvorfor er det stort sett bare veiutbygging som får fokus på innlandet?

Bompenger handler om utvikling!

Det er mange som virker til å være imot bompengefinansiering. Spørsmålet er; Hvilke konsekvenser ville det hatt for utviklingen av arbeidsplasser, vei- og kollektivtrafikken i Norge om vi ikke hadde hatt bompengefinansiering? Her gjelder til en hvis grad prinsippet om at brukeren betaler.

Fremskrittspartiet opptrer slik at man kan få forståelsen av at Fremskrittspartiet vil stoppe samfunnsutviklingen gjennom å motarbeide bompengefinansiering av samferdselsprosjekter, både som finansieringsform (brukeren betaler), og som miljøtiltak. Er ikke det en form for samfunnssabotasje?

På toppen av det hele, så dobbelt kommuniserer Fremskrittspartiet på spørsmålet om bompengefinansiering, fordi de faktisk stemmer for bompenger hver gang slike saker kommer opp.

Hvilken rett har Høyre til å stjele av fremtidige generasjoners velferd?

Høyre vil at alle vei- og jernbaneprosjekter skal bygges ut og finansiering gjennom prosjekter kalt offentlig privat samarbeid (OPS). Dette er i praksis en form for avbetalingssystem, og en måte å skjule offentlig gjeld på. Det fungerer slik at det offentlige er forpliktet til å kjøpe tilbake prosjektene som private har finansiert og bygget ut etter 10, 15, eller 20 år. Fra andre land vet vi at private har skummet fløten på dette systemet, gjennom å bedrevet minst mulig vedlikehold mens private har ansvaret, og investeringen er mer eller mindre nedslitt før det offentlige overtar.

Ordningen med OPS binder opp mye av økonomien til det offentlige for mange år fremover! For disse prosjektene må jo betales en gang. Våre barn, barnebarn, og barnebarns barn vil være bundet på hender og føtter til å betale gjeld som vår generasjon har påført dem.

Spørsmålet er; Hvor høyt skattenivå må fremtidige generasjoner ha når de både skal finansiere fremtidens velferdsordninger og betale (vår påførte) OPS-gjeld samtidig? Hvorfor vil ikke Høyre svare på det spørsmålet?

OPS-prosjekter handler om å svekke demokratiske beslutningsprosesser, og svekke fremtidig offentlig økonomi! Hvilken rett har vi – eller rettere sagt Høyre – til å stjele av fremtidige generasjoners velferd?

I boka «Blåkopi» til Wegard Harsvik henvises det til en rapport fra den uavhengige amerikanske POGO-organisasjonen, som har undersøkt 35 offentlige anbud, som dekket 550 tjenesteaktiviteter, og fant at private i snitt fakturerer 83 % mer enn hva det offentlige koster. Det er vel en tilsvarende profitt man kan påregne at private vil beregne seg på OPS-prosjekter er det grunn til anta. Jeg kan vanskelig se for meg at private setter veldedighet foran profitt?

Oljen ødelegger?

Oljen (som ble proklamert at tilhører hele den norske befolkningen da den ble funnet) synes å ha ødelagt tankegangen rundt byggingen av hele landet. Oljen utvinnes og fraktes på sjøen (ikke på vei og jernbane), og oljeinstallasjonene bygges på verftene langs fjordene. Politikere ser dermed ikke behovet for å ruste opp vei og jernbane for oljen sin skyld.

Kontrakter på utbygging av oljeinstallasjoner går i dag til utlandet (ofte dit hvor det ikke finnes noen grenser på hvordan man kan utnytte arbeidstakere). Hvem som får utvinne oljen er stort sett privatisert.

Oljefondet er «privatisert», dvs AS-ifisert (av Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – Bondevik II). Statoil selger til utlandet i stort mon – som bensinstasjonene, Statoil er delvis privatisert (Stoltenberg I og Bondevik II), og bruker penger som en hvilken som helst privat investor i utlandet (ofte i samarbeid med tvilsomme regimer). Alt dette skjer uten å ta med befolkningen på råd!

I dette bilde blir fastlands Norge glemt! Herunder planlegging og utbygging av samferdsel til den dagen oljen ikke lenger er vår viktigste inntektskilde er min påstand.

Hadde utviklingen av innlands Norge stagnert så sterkt, og så raskt hva angår infrastruktur - målt mot andre land vi liker å sammenligne oss med - om det ikke var for oljen?

Det bør være muligheter for å finne metoder slik at oljeinntektene kunne anvendes til å ruste opp landet, uten at dette svekker norsk konkurranseevne og økonomi, fremfor at store deler av formuen anvendes på høyst spekulative investeringsobjekter i utlandet.

Oppsummert

Jeg er med andre ord ikke overbevist om at samferdselsinvesteringene i Norge alltid prioriteres riktig, med tanke på å heve konkurranseevnen, bygging av landet, og utnyttelse av de ressursene som finnes i landet. Vi trenger med andre ord en ny samferdselspolitikk! Jeg har ofte stilt meg spørsmålet; Hva er samfunnsgevinsten med store investeringsprosjekter på vei og tunneler til enkelte steder for å hindre fraflytting/ steder som er fraflyttingstruet – når næringsgrunnlaget likevel ikke lengre er tilstede, når man samtidig opplever at andre næringer taper i konkurranse pga for dårlige kommunikasjonsmuligheter? Prioriterer vi da feil?

Med det mener jeg å si at vi trenger enn bedre samordning av private interesser og næringsinteresser, og hvilke mål vi har for fremtiden for en samlet samferdselssektor. I dag er det etter mitt syn litt for mye geografi, politikere som gjerne vil «gjenvelges», og tilfeldigheter som råder grunnen (oppsummert kalles det for «særinteresser»). Hvorfor kan ikke politikerne tenke slik de gjorde den gangen eksempelvis Bergensbanen ble bygd (som kostet et helt statsbudsjett)? Det var visjonært!

Avslutningsvis vil jeg dog si, at den fremlagte NTP er den beste som noen regjering har lagt frem på lang, lang tid!

Det er synd at opposisjonspartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) ikke er mer visjonære slik jeg opplever at de har opptrådt etter at Nasjonal transportplan ble lagt frem. Nevnte partier virker til å ville ha mer krangling om geografi, tilfeller av fokus på eget fylke, og dermed mer bruk av tilfeldigheter som skal styre samferdselspolitikken (dvs destruktiv politikk ofte bygd på særinteresser). Dette fremfor å se landet og befolkningens behov i et helhetlig fremtidig perspektiv! Det evner de ikke å få til ser det ut til – opposisjonens politikk (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti) spriker i alle retninger – dermed får vi heller ingen fornyelse av samferdselspolitikken.

Det vi egentlig trenger er et samspill mellom regjeringspartiene og opposisjonen om en fremtidsrettet samferdselspolitikk.

Opplysningene om lønns- og arbeidsvilkår i Ryanair bør få oss alle til å stille spørsmålet; Hva om jeg hadde hatt det like dann?

Tenk deg om du hadde hatt slike lønns- og arbeidsvilkår der du jobber! Slik har de det i Ryanair jf Dagsavisen 11. april 2013;

Arbeidskontrakt (utdrag) for kabinansatte i Ryanair

-     Kontrakten gjelder for tre år. Den kan når som helst sies opp av arbeidsgiveren. Oppsigelsestid fra null dager og opp til to uker for den med lengst ansiennitet. Prøvetiden er 12 måneder.

-     Den ansatte trekkes 200 euro hvis han eller hun sier opp før det er gått 15 måneder. Det kalles «administrative kostnader».

-     Streik og deltakelse i markering av arbeidskonflikt som går ut over servicen er oppsigelsesgrunn.

-     Arbeidssted er Rygge, men flytting kan når som helst pålegges. Kostnadene må i så fall dekkes av den enkelte.

-     Alt ved arbeidsforholdet er underlagt strenge taushetsbelagte regler. Brudd anses som grov tjenesteforsømmelse og er oppsigelsesgrunn. Rettslige krav følger.

Lønn

-     Timelønna er på rundt 122 kroner – per flytime. Ingen tillegg for arbeid i helger eller på helligdager. Dette tilsvarer en årslønn på om lag 115 000 kroner. (merk; «Per flytime» - dvs ingen betaling når flyet står på bakken)

-     Alt fravær, uansett grunn, trekkes i lønn.

-     Den tilsatte må være tilgjengelig på et visst antall «stand by-vakter» der vedkommende må kunne stille på jobb i løpet av en time. Ingen kompensasjon.

Trekk

-     Arbeidstaker må selv dekke kostnader til ID-kort og uniform. Uniformstrekket er 30 euro i måneden i ett år.

-     Selskapet har rett til å trekke den ansatte i lønn for blant annet manko i kassen etter ombordsalg, varesvinn, utestående parkeringsbilletter, kursavgift, uniform og ID-kort. Det presiseres at listen ikke er utfyllende.

-     Dersom trekket skulle overstige lønnsutbetalingen, forfallet resten innen 14 dager, Deretter påløper gebyr, renter og eventuelle rettslige utgifter.

Sykdom

-     Ingen sykepenger fra arbeidsgiver

-     Egenmelding må fylles ut og leveres første fraværsdag med inngående beskrivelse av symptomer og plager.

-     Den ansatte kan pålegges å oppsøke lege som Ryanair har avtale med. All informasjon fra konsultasjonen tilhører selskapet.

Ferie og fri

-     20 feriedager i året må avtales i god tid. Det presiseres at ferien når som helst kan inndras. Ubrukt ferie kan ikke overføres.

-     Den ansatte kan pålegges å ta ut minimum fire ukers ubetalt permisjon for å møte selskapets behov for å nedbemanne i lavsesong.

-     Ubetalt permisjon kan i tillegg innvilges etter søknad. Den kan når som helst inndras dersom selskapet har behov for at du likevel stiller på jobb.

Alle har et ansvar!

Dersom du er kommet til at slike lønns- og arbeidsvilkår - som nevnt - for arbeidstakere, og selv heller ikke vil komme i en tilsvarende situasjon, da har du et selvstendig ansvar for å bidra til å unngå nettopp det!

-     Dersom alle arbeidstakere unngår å benytte selskaper som tilbyr slike lønns- og arbeidsvilkår gjennom å boikotte dem, så vil ikke slike selskaper ha livets rett sett over tid.

Dersom du velger å benytte deg av denne type selskaper, husk; Da er du i prinsippet med på å understøtte at slike lønns- og arbeidsvilkår bør alle arbeidstakere ha – deg selv inklusive.

-     Alle må organisere seg! Arbeidskontrakter på nivå med ovenfor nevnte - handler om å splitte arbeidstakerne, og unngå at arbeidstakere organisere seg, eller at andre får kjennskap til hvordan du har det på jobb (det fremsettes pr definisjon trussel slik jf ovennevte; Alt ved arbeidsforholdet er underlagt strenge taushetsbelagte regler. Brudd anses som grov tjenesteforsømmelse og er oppsigelsesgrunn. Rettslige krav følger).

Derfor er det viktig at alle organiserer seg og kjemper mot slike regimer.

-     Bruk din stemmerett på partier som kjemper for at arbeidstakere skal ha gode lønns- og arbeidsvilkår, organisasjonsfrihet, streikerett, og et lov- og avtale verk som beskytter arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Arbeidsmiljøloven av 06.06.2005.

Bondevik II-regjeringen, bestående av Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for nevnte regjerings politikk, vedtok den 06.06.2005 en Arbeidsmiljølov som ville fjerne store deler av stillingsvernet, arbeidstidsvernet og arbeidstakernes medbestemmelsesrett. Denne loven ble heldigvis aldri satt ut i livet pga regjeringsskifte i 2005.

Venstre vil innføre borgerlønn (minstelønn) etter modell fra EU/ USA, og som Ryanair tydeligvis anvender. Fremskrittspartiet vil bringe til opphør kollektive tariffavtaler og svekke LO.

Det er mange punkter i Ryanair arbeidskontrakter som er gjenkjennbare i den Arbeidsmiljøloven som Bondevik II-regjeringen vedtok. Det gjelder først og fremst arbeidstidskapittelet, stillingsvernet, bruk av midlertidige ansettelser m.m i Arbeidsmiljøloven.

Så kommer det mest skremmende; Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti har uttalt at de vil innføre den loven de vedtok 06.06.2005 – om de igjen får regjeringsmakt igjen. Noen av disse partiene vil gå enda lengre å frata arbeidstakere rettigheter (Venstre og Fremskrittspartiet) – og særlig arbeidstakere med midlere/lavere utdanning og lønn.

Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti har uttalt at de vil innføre EUs tredje Postdirektiv om de får makt – der kan innføringen av minstelønnsprinsippet ligge inne.

Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil innføre EUs jernbanedirektiv – Jernbanepakke 4 – om de får makt. Den inneholder føringer om fjerning av streikeretten for jernbaneansatte. Streikeretten er helt grunnleggende for opprettholdelse velferdsstaten og eksisterende lønns- og arbeidsvilkår. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdsstaten enn LO! Hadde det ikke vært for LO, vil velferdspolitikk trolig vært et ikke-tema i alle de markedsliberalistiske partiene.

Kjøp der det er gode lønns- og arbeidsvilkår!

Generelt er det slik at der varer og tjenester fastsettes ut fra veiledende normer og satser. Der disse følges, er sjansene store for at arbeidstakerne behandles (minst) i samsvar med lov- og avtaleverket. Der hvor det er «billige» varer og tjenester, er sjansene meget store for at arbeidstakerne ikke behandles med verdighet og integritet, og slik at lønns- og arbeidsvilkårene er meget dårlig.

For hver gang den enkelte kjøper benytter seg av «billige» tilbud - er man i prinsippet, og samtidig - med på å mene at egne lønns- og arbeidsvilkår er for gode, og følgelig må settes ned. For jo flere som handler «billig», jo fler må jobbe på slike steder hvor det er billige varer og tjenester («billige sosial dumping-steder»). Når det blir allment at majoriteten arbeider på slike steder med dårlige lønns- og arbeidsvilkår (sosial dumping) – så er det rimelig grunn til anta at lønns- og arbeidsvilkårene automatisk ned for også andre arbeidstakere.

De som får enda bedre vilkår når arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår forringes, er kapitaleierne, spekulantene og de som står rundt dem! De tjener mer enn noen gang før! Forskjellene i samfunnet øker – for ikke å si eskalerer.

Jeg vil i hvert fall ikke bytte lønns- og arbeidsvilkår med de som jobber i Ryanair og tilsvarende «billig» slags og tjenesteytere - herunder telefon- og internettsalg. Det prinsippet tok jeg konsekvensene av den gangen markedsliberalismen ble innført i Norge (1981/1985) av regjeringene til Kåre Willoch – og benytter meg derfor prinsipielt ikke av slike tilbud.

Det nærmer seg tiden da avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal reforhandles, og det går mot Stortingsvalg. Da er den norske sykefraværsordningen plutselig «for god», og er «årsaken» til det høye sykefraværet. Og det sammenlignes igjen med Sverige.

Advokat og partner i Kvale, Nicolay Skarning, som skrev boken «Sykefravær» i 2011 hevder at; «Den norske sykelønnspolitikken har gjort oss dobbelt så syke som svenskene og 30 prosent mer uføre. Han er ikke i tvil om at det er den norske sykelønnsordningen som er årsaken til den store forskjellen mellom Norge og Sverige» jf Dagens Næringsliv.

Ikke helt sammenlignbart

Den norske sykelønnsordningen er god, og det skal den fortsette å være! Det er mange forhold som påvirker sykefraværet, men det er vel ingen som tror at folk blir friskere av å få mindre penger å leve for? O

m det finnes misbruk av ordningen, må målet være å avsløre dem, og ikke «avstraffe» hele befolkningen under ett gjennom å endre sykelønnsordningene til å bli dårligere.

I Norge har vi en IA-avtale, den har som formål å sysselsette flere eldre, og personer som er delvis syke. I tillegg er sysselsettingsgraden stor i Norge (tar i bruk den arbeidskraften som er tilgjengelig) – målt mot Sverige. De gir nødvendigvis et bidrag til at sykefraværet kan være høyere i Norge enn i Sverige.

Et annet spørsmål er hvordan man registrerer sykefraværet i Sverige i %? Det høyre dominerte (Moderatarne) har innført i Sverige, er et system hvor man får sykepenger bare for et bestemt antall dager man er syk. Er man ikke frisk innen den tiden den svenske stat har bestemt, opphører utbetaling av sykepenger til den syke. Et system som for øvrig Høyre har antydet at de vil innføre i Norge om de får makt. Dersom du brekker enn fot i Sverige, har den svenske stat bestemt at du kan være borte fra jobb et bestemt antall dager. Er ikke foten frisk nok til at du kan begynne å jobbe innen den datoen, så opphører utbetaling av sykepenger. Men slik er jo høyrepolitikk!

Klassekamp

Kampen om sykefraværsordningen er en klassekamp. Om de rike blir syke, så rammes de sjelden økonomisk i særlig grad. Veldig mange av de med høyere utdanning/ lønn, har ordnet seg slik at når de blir syke, så har de «møter», eller har «hjemmekontor» o.l, og rammes i liten grad av eventuelle slike innstramninger. I tillegg har de ofte særordninger som utbytter, bonusordninger og andre frynsegoder som løper selv om de er syke.

Høyresiden vil ha innført karensdager – fordi en slik ordning vil medføre bortfall utgifter for arbeidsgiverperioden - dvs i de sykefraværsdagene som arbeidsgiver dekker sykelønn før det offentlige overtar. Det er i tilfelle en ren fortjeneste som tilkommer arbeidsgiverne (avgiftslettelse).

Høyrepolitikken/ markedsliberalismen handler i stor grad om å lage beskyttelsesordninger for den rike eliten og de med høyere utdanning og lønn, og frata trygdede og arbeidstakere med midlere utdanning og lønn en hver form for trygghet, integritet og verdighet.

Hvor mye av sykefraværet kan relateres til ledelsen?

Hvorfor stiller ikke flere spørsmålet; Kan deler av årsaken til sykefraværet ligge på måten ledere og ledelsesstrukturene opptrer på i virksomheten? Vi leser oftere og oftere om tilfeller av virksomheter hvor det påstås at det utøves fryktbasert ledelse, arbeidstakere nektes å organisere seg, tilfeller av ledere med varierende grad av psykopatiske trekk, mobbekulturer o.l.

Jf Grunnloven (§ 100, pkt 2) skal norske arbeidstakere ha medbestemmelse på arbeidsplassen. Denne bestemmelsen gjelder i stadig mindre grad for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ofte er det innleide konsulenter som overtar disse oppgavene for nevnte arbeidstakergrupper (dvs konsulenter som er betalt for å gi sterkere alibi til oppdragsgivernes – dvs ledelsens - argumenter).

Det blir stadig vanskeligere for tillitsvalgte ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt å få nødvendig tid til å utføre tillitsverv, delta på kurs/ skolering slik at de er i stand til å ivareta vervene på en forsvarlig og tilfredsstillende måte osv osv. Fravær av medbestemmelse, og det at nevnte arbeidstakergrupper gradvis fratas en hver form for integritet og verdighet, kan også påvirke sykefraværet er min påstand (det psykiske og fysiske arbeidsmiljøet). Det handler om respekt og bli verdsatt som medarbeider!

Sykefravær er sammensatt!

Årsaken til sykefravær er mangfoldige og sammensatte. I år er det valgår, og IA-avtalen skal reforhandles. Da ser vi at den rike eliten og representantene for disse går til angrep på sykelønnsordningen. Disse vil ha innført mer EU-politikk/ høyrepolitikk i Norge.

I Norge har vi tradisjon for et trepartssamarbeid (det offentlige, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden) – et system som blant annet fraviker de bank-, finans- og gjeldskriser som høyrestyrte EU og USA m.fl. land opplever i dag. Det er denne modellen vi bør bygge videre på. Da setter partene seg sammen og finner løsninger på sykefraværsproblematikk og sykelønnsordninger – og ikke roper på Fremskrittspartiet/ Høyre/ Moderatarna-politikk – som har som formål å demontere hele velferdssamfunnet!

Se; http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2593438.ece

Er debatten rundt våre sykehus låst seg fast i prestisje, maktinteresser og liten vilje til å la debatten bli en del av demokratiske beslutningsprosesser?

For fagbevegelsen og sosialdemokratiet - er det en grunnleggende målsetting at alle folk, uavhengig av status, bakgrunn og økonomi skal få de nødvendige helsetjenester når man trenger dem. Det var, og er en del av grunntanken bak sosialdemokratiet!

Med dagens samfunnsutvikling, er den helt vesentlige delen knyttet til innføringen av markedsliberalismen/ nyliberalismen at helse skal omgjøres til et marked – dvs et todelt helsemarked – et marked for dem som har penger til helseforsikringer, og et marked for resten (fortrinnsvis arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger).

New public management (NPM) og privatisering

Innføring av foretaksmodellen (AS-ifisering) har to senarioer. Det ene er innføring av New Public Management (NPM), dvs økonomi og styring av sykehusene/ helsetjenester på lik linje med private virksomheter, og privatisering av helsetjenester. I tillegg kommer prinsippet om (billig)salg av offentlige eiendeler/ verdier til grådige spekulanter (utskilling), og bruk av rådyre konsulenter i hopetall.

I dag har vi etablert et system med «lønnsomme» og «ulønnsomme» pasienter, hvor tenkningen er at «marked/ markedspriser» skal styre utviklingen i helsemarkedet.

Den andre faktoren er fjerning av demokratisk styring og kontroll, og overlate styringen til «private» (jf EUs overordnede målsetting) over til helsebaroner/ helsebyråkrater, som igjen sørger for dels kjøp av helsetjenester fra internasjonale bemanningsbyråer (sosial dumping/ les Adecco-skandaler m.fl/ kapitalflyt til skatteparadiser), og dels til outsourcing til private av helsetjenester til helsetilbydere. I prinsippet spiller Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet på samme banehalvdel i disse spørsmålene.

Fra demokrati til helsebaroner

Innføringen av foretaksmodellen medførte starten på – og styringen av sykehusene gjennom helsebaroner/ helsebyråkrater. Etter at foretaksmodellen var ferdig lagt av helsebaroner og helsebyråkrater, og makten fordelt (fastlåst) uten demokratisk styring, slapp man opp for såkalte «politiske valgte representanter» (etter massiv kritikk om demokratiunderskudd i helseforetakene). I realiteten er de «politiske valgte representantene» ikke annet enn gisler for helsebaronenes politikk (NPM), i hvert fall virker de til å være totalt handlingslammede!

Systemet ble tilrettelagt slik at «de politiske valgte» ble i kraftig mindretall i helseforetakenes styrer (også i mindretall sammen med ansatte representanter) – altså et system hvor verken bedriftsdemokrati eller «demokratiske» synspunkter – eller begge grupper til sammen - har noen som helst mulighet til å overprøve «helsebaroniet/ helsebyråkratene».

Styrerepresentanter som velger marked fremfor demokrati

Hvem plukkes ut til å være «politisk valgte» styrerepresentanter? Min påstand er at styrerepresentantene - i likhet med handlingsbaronene - er plukket ut med basis i grunntanken bak foretaksmodellen (AS-ifiseringen), dvs at fokuset skal være NPM og helse som marked, samt at det skal være en sterk fremvekst av et todelt helsemarked.

De «politiske valgte styrerepresentantene» har ikke noe demokratisk fora (kommunestyre/ fylkesting/ Storting) bak seg – som forteller hva disse skal mene, eller stemme i styrene. Med andre ord, de «politisk valgte styrerepresentantene» representerer ingen ande enn seg selv og egen lommebok/ karriere. I praksis viser det seg at «de politisk valgte styrerepresentantene» har 100 % sammenfallende med helsebaronenes syn. I sum er dette EUs helsepolitikk – dvs ren høyrepolitikk – basert på tenkningen til «Thatcherismen/ Reaganismen» (oppkalt etter tidligere statsminister i Storbritannia, Margareth Thatcher, og tidligere president i USA, Ronald Reagan). Eller sagt med andre – en blå-blå høyrepolitikk!

Markedsliberalistene kaller foretaksmodellen for vellykket!

Markedsliberalistene kaller foretaksmodellen for vellykket! De har jo økonomi til – eller har fått virksomheten de arbeider i – til å betale helseforsikringene, og dermed et fortrinn til helsetjenester!

Jf Klassekampen den 05.12.12 sier nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen at; «Innføringen av helseforetak har vært en dundrende suksess». Begrunnelsen er at flere pasienter blir behandlet.

Det er selvsagt veldig bra at «flere» pasienter får behandling! Men en del av dette bildet er at man har fått ny og bedre teknologi som gjør det mulig å behandle flere pasienter, og at «lønnsomme» pasienter/ de pasientene som enklest (krever minst tid) og genererer mest fortjeneste prioriteres – dermed øker antall behandlinger. I tillegg er det ofte slik at pasienter (kalt «ordrereserver») skrives ut av sykehusene altfor tidlig, og dermed trenger en ny innleggelse – på denne måten stiger statistikken på antall innleggelser.

Helga Pedersen støtter sosial dumping og fravær av demokrati.

Det Helge Pedersen sier, at så lenge «statistikken» viser pluss, så er det;

-     Helt greit at helse er et marked (les; «Adecco-skandaler», grådighet på lønn, fortjenester, utbytter og honorarer mv, med selskaper som flytter utbytter til skatteparadiser mv)

-     Helt greit med et todelt helsemarked (et for rike og et annet for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadssystemer)

-     Helt greit at bedrifts- og folkedemokratiet settes til side til fordel for et helsebaroni (fravær av demokratisk styring og kontroll på bruk av skattebetalernes penger)

Etter mine begreper, betyr at det dersom Helga Pedersen er sitert riktig, og de som måtte støtte hennes syn, har forlatt de sosialdemokratiske verdiene om «likhet» og «brorskap» - til fordel for et regime med helsemarked og NPM!

Fremskrittspartiets og Høyres politikk?

Det Helga Pedersen Legger opp til, er et senario/ politikk som ligger så tett opp til Fremskrittspartiet og Høyres politikk som mulig – med noen små nyanser! Det er det som skal være «sosialdemokratiets fremtidige helsepolitikk». Forskjellen ligger i hovedsak på at Arbeiderpartiet mener at «helsebaronene» (med de samme holdningene som Fremskrittspartiet/ Høyre) skal ta hånd om hvilke pasienter som sluses over til private og hvordan demokratiets (skattepengene) skal brukes, mens Fremskrittspartiet og Høyre vil ha en fri etableringsrett av private helsebedrifter i tillegg (mer marked). Poenget er begge deler fremmer det todelte private helsevesenet.

I tillegg så mener Fremskrittspartiet og Høyre at det offentlige (Folketrygden) skal betale hele privatiseringsgildet – parallelt med at Fremskrittspartiet/ Høyre skal gjennomføre skatteletter i 100 milliarder kronersklassen (til de rike). Det er et regnestykke som overhode ikke henger sammen. Kutter man 100 milliarder kroner i offentlige inntekter – så må det nødvendigvis få konsekvenser et annet sted! Hvor – forteller de ikke selvsagt!

Fremskrittspartiet/ Høyre ønsker et arbeidsliv ala «Adecco»!

Fremskrittspartiet og Høyre er imot foretaksmodellen. Med all sannsynlighet skjer det ut fra en eneste hensikt, og det er ønsket om privatisering, og innføring av «Adeccotilstander» allment i helsevesenet (dvs EUs arbeidslivspolitikk/ Bondevik II-regjeringens Arbeidsmiljølov – som ikke ble satt ut i livet (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – med Fremskrittspartiet som garantist).

Offentlige inntekter og verdier, har det grunnleggende prinsipp at det skal forvaltes på folkets vegne – for fellesskapet. Spørsmålet er da; Hvorfor skal noen – helt vilkårlig – få adgang til (ofte) tykke sugerør inn i fellesskapets pengekasser for å berike seg selv? Og som bruker de samme midlene for å bekjempe fellesskapet – og i noen tilfeller undergrave fellesskapet gjennom skatteflukt?

Hvorfor stemmer folk som betaler sin skatt og sine avgifter til fellesskapet på partier som vil gi disse skatte-/ avgiftspengene til «nullskatteytere» (et av verdens gunstigste skattesystem for de rike), til personer som driver med skatteflukt, og noen til skatteparadiser (hemmelige kontoer)? Og med det resultat at skatte- og avgiftsbetalerne opplever kutt i pensjoner (pensjonsreformen) og økte egenandeler mv, mv.

Alternativer

Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og trolig Rødt) er imot dagens organisering av sykehusene. Hvilken modell de ønsker innført, er derimot noe mer diffus. Men nevnte partier fremstår i dag som de eneste alternativene mot «Fremskrittspartiets/ Høyres» sykehuspolitikk!

Det vi trenger, er et sykehusvesen basert den grunnleggende målsetting at alle folk, uavhengig av status, bakgrunn og økonomi skal få de nødvendige helsetjenester når man trenger dem. Det fordrer et sykehusvesen som drives ut fra demokratisk styring, kontroll og revisjon! Det betyr at sykehusdriften er et statlig anliggende! (Tidligere ordning – hvor fylkestingene hadde ansvaret – er ikke en modell man ønsker i reprise).

Helseregioner er fullt mulig innen statlig forvaltning

Det er fullt mulig å organisere dagens ordning med helseregioner innenfor et system med statlig forvaltning, slik at man kan opprettholde stor grad av geografisk nærhet for forvaltningen av sykehusene (slik helseminister Jonas Gahr Støre er opptatt av).

Poenger er at helse aldri må være gjenstand for et profittbasert marked – med fremvekst av et todelt helsemarked! Det er ikke arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadssystemer tjent med!

Markedet må aldri få vinne over demokratiet – så lenge demokratiet finansierer helsetjenestene!