I åtte år delte SV seng med Ap og Sp. Før helgen gjorde Audun Lysbakken det formelt slutt. Det finnes ikke lykkelige skilsmisser. Denne kan være et unntak. Audun Lysbakken (SV) og Jonas Gahr Støre (Ap) skilles i alle fall som gode venner. De skal samarbeide om å bli kvitt den blåblå regjeringen.
Det har ligget i kortene siden stortingsvalget i 2013 at det rødgrønne regjeringsalternativet døde da regjeringen tapte valget. Ingen ville si det høyt i respekt for avdøde. Aller minst det rødgrønne regjeringsalternativets mor og far; Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg.
Etterfølgerne Audun Lysbakken og Jonas Gahr Støre har ikke samme eierskapet til det rødgrønne regjeringssamarbeidet. De står friere til å forlate regjeringsalternativet. Vi andre som argumenterte sterkt for det rødgrønne regjeringsalternativet i 2005, får trøste oss med at det politiske livet tross alt går videre. Kanskje i en riktigere retning til og med.
Det rødgrønne regjeringsalternativet var en politisk suksess ved stortingsvalget i 2005. Uten alternativet ville det neppe blitt regjeringsskifte. Det er høyst usikkert om det hadde vært mulig å gjenta suksessen 12 år senere.
SV har behov for å bygge seg opp foran stortingsvalget neste år. Bruddet kommer på et tidspunkt da partiet sliter voldsomt med oppslutningen. På TV 2s meningsmåling i går kveld fikk SV 3,1 prosent. Lavere oppslutning har ikke partiet hatt på denne målingen siden partistiftelsen i 1975. VGs partibarometer hadde i går SV på 4,9 prosent. Målingene spriker, men gjennomsnittet av alle meningsmålinger antyder at SV får problemer med å komme over sperregrensen til Stortinget på 4 prosent. Neste års stortingsvalg er et være eller ikke være for Lysbakkens parti.
I en slik situasjon er det eneste riktige å markere egen politikk og vise avstanden til andre partier. Audun Lysbakken måtte komme seg ut av Aps skygge. Et brudd med den rødgrønne fortida er en mulighet, men ingen garanti for at SV vil lykkes.
Det går heller ikke Aps vei på meningsmålingene. Både TV 2 og VG målte Ap i går til 33,4 prosent. Det er bedre enn valgresultatet, men neppe godt nok til å gjøre Jonas Gahr Støre til statsminister. Ap er blitt mindre synlig. Det har druknet i flyktningstrømmen og forsvunnet i asylforlikene. Partiet trenger å markere seg som et selvstendig regjeringsalternativ slik partiet alltid har gjort med unntak av de åtte rødgrønne åra.
Partiets invitasjon til samarbeid med KrF, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er heller ingen ting verdt hvis partiet hadde holdt fast ved det rødgrønne regjeringsalternativet.
Sp trenger en pause fra det rødgrønne ekteskapet. Partiet har historisk likt seg bedre i sentrum og på borgerlig side enn i samarbeid med venstresiden. Nå som KrF-leder Knut Arild Hareide er i ferd med å orientere sitt parti bort fra den blå blokken og over mot sentrum, åpner det seg en mulighet i sentrum.
Ifølge Vårt Lands omtale av KrFs store tillitsmannskonferanse i helgen tok flere talere til orde for å bygge opp en sentrumsmodell. Det er lettelse og optimisme i partiet over at SV har kuttet det formelle båndet til det rødgrønne regjeringsalternativet. Det gjør det enklere for KrF-folk å argumentere for et alternativ i midten.
Knut Arild Hareide understreket at SVs adjø til de rødgrønne gir KrF flere valgmuligheter. Hareide sa han vil lytte til partiet i samarbeidsdebatten. Men han hører bedre enn oss andre at flere enn før er skeptisk til å støtte mindretallsregjeringen Solberg/Jensen. Per Sandberg og innvandringsminister Sylvi Listhaug er blitt en rød klut for KrF-erne og en belastning for samarbeidsavtalen med den blåblå regjeringen. Ifølge Vårt Land ble det på partikonferansen i helgen sagt at KrF skal være «godhetstyranner» og garantisten for at de som sitter i regjering ikke skal bli provosert av godhet.
Foran valget i 2013 vedtok KrFs landsmøte å støtte dannelsen av en borgerlig regjering der også Frp var med. Jeg tror ikke KrFs landsmøte før valget neste år vil gjenta det. Landsmøtet kommer trolig til å fristille partiet. Helst vil nok KrF ha samling i sentrum og en regjering av Bondevik-typen fra 1997.
En sentrumsregjering er neppe aktuelt. Det må i så fall et politisk jordskjelv til. Da er det mer sannsynlig at KrF vil støtte en regnbuekoalisjon av Ap, Sp, KrF og Miljøpartiet De Grønne. Jeg tror ikke Venstre ser en regnbue som aktuelt. Det virker som om Trine Skei Grande har forelsket seg i Erna Solberg og Siv Jensen.
Uansett får vi et valg neste år uten klare regjeringsalternativer. Det blir et typisk statsministervalg: Solberg versus Støre. Hvem de får med seg i regjeringen, blir først avgjort etter valget.