Debatt

Blodet til en enkes eneste sønn

«Det er ikke farlig, soldatene kan ikke skyte», ropte folk. Så lå plutselig 16 år gamle Martinius i en blodpøl. Halve hodet var borte.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På Bragernes torg i Drammen var mellom to og tre tusen mennesker samlet, mange av dem streikende arbeidere. Tidligere borgermester Thomas Bang har beskrevet hvordan gatene var fulle, mange var beruset og stemningen opphisset. Midt i folkemengden sto den knapt 16 år gamle Martinius Tømmeraas. Dagen før var to av arbeiderne blitt arrestert. De streikende svarte med å angripe politistasjonen. Ruter ble knust og døren forsøkt sprengt.

Vi har fortsatt noe å lære av episoden som utspilte seg da klokka nærmet seg midnatt på denne dagen, 24. juni, for 136 år siden. Det de kjempet for den gang, er like aktuelt i dag. Mens fagbevegelsen i dag føler at regjeringen utfordrer vanlige arbeidsfolk på opparbeidede rettigheter knyttet til midlertidighet, arbeidstid og pensjoner, sto det om rene lønnskroner den skjebnesvangre kvelden i Drammen.

Sjefen ved Hotvet dampsag hadde oppdaget at egne arbeidere tjente bedre enn de ville gjort i byens andre treindustribedrifter. I februar var det forhandlet fram en lønnsoverenskomst mellom eierne og arbeiderne som skulle gjelde for hele året. Daglønnssatsene var i avtalen satt til kr 3,40, 3,27 og 2,72 alt etter arbeidsoppgavene. Da disponenten ved Hotvet dampsag oppdaget at dette var mer enn hos konkurrentene, fryktet han at det ville bli mindre overskudd til eierne. Løsningen var å sende regningen til arbeiderne som en lønnsreduksjon. De sa nei og gikk til streik.

Etter dager med bråk, ble militæret bedt om bistand. Det lokale politifolk og ti brannkonstabler med øks ikke klarte, skulle 124 soldater bevæpnet med skarpt ordne opp i. På torget kunne noen høre rop. «Det er ikke farlig, soldatene kan ikke skyte. De må få lov av Kongen først og han er i Tyskland!». Så ble det likevel kommandert «fyr». Ett skudd ble løsnet. Så fire skudd til.

«En kule rikosjetterte mot brulegningen og traff en ung mann i hodet. Han lå død over en blodpøl. Halve bakhodet var skutt bort. Det var 16 år gamle Martinius Tømmeraas, en enkes eneste sønn». (…) «Klokka var blitt nærmere 12 på kvelden. Folkemassen løste seg opp, alle gikk hjem og snakket seg imellom om det grusomme som hadde skjedd. Da byen våknet lørdag morgen (25. juni) var en både forbauset og sjokkert over at noe slikt kunne hende i deres adstadige og fredelige by», skriver borgermester Bang i et foredragsmanus, nærmest en detaljrapport, om hendelsene under Torvslaget i 1881. Manuset ble gjengitt i vår egen drammensutgave, Fremtiden, av vår historieskribent Nils Johan Rønniksen i 2013.

Rønniksen siterte også den konservative avisen Drammens Blad fra en redaksjonell artikkel noen dager etter Torvslaget: «Hadde man haft flere soldater, kunde man faldt opprørerne i ryggen og arresteret flere hundre, kanskje ogsaa spart de skarpe skudd, dog som sagt: Vi beklager ikke at de faldt. De vil for lang fremtid virke avskrekkende på alle ligesinnede». Vi vet i dag at så ikke ble tilfelle.

I norsk historie har vi et forhold til Menstadslaget i 1931. Vidkun Quisling, som var forsvarsminister i Bondepartiets regjering, sendte soldater for å møte streikende arbeidere. Det er blitt sagt at det fem minutter lange slaget endret arbeidslivet. Den gang ble det imidlertid ikke skutt med skarpt. Historien fra da det faktisk ble skutt skarpe skudd mot arbeiderne, er mindre kjent, men den markerte på mange måter en start på den organiserte fagbevegelsen.

Tre år etter at Martinius mistet livet på Bragernes torg, ble Vort Arbeide, forløperen til dagens Dagsavisen, startet for å kjempe for arbeidernes rettigheter. Ytterligere tre år senere ble Arbeiderpartiet stiftet. Et par uker før høstens stortingsvalg, feirer Ap 130-årsjubileum. På programmet fram til da er det naturlig at flere av de samme spørsmålene dukker opp som folk stilte seg i Drammen den vonde dagen derpå i 1881.

Valgkampen kan komme til å dreie seg om regjeringspartier som vil endre og tilpasse en del av de opparbeidede rettigheter, slik Arbeidsmiljøloven ble endret for to år siden, og en venstreside som bør forstå kraften i å kjempe for arbeidsfolks beste. Hvem som oppleves å stå på vanlige folks side, kan bli avgjørende. Det samme kan diskusjonen om trygghet og bevæpning av politiet komme til å bli. Men enten det er snakk om politiske diskusjoner eller bevæpning, må vi aldri glemme at uskyldige kan havne i skuddlinjen. Derfor fortjener Martinius at vi forteller historien hans 136 år senere.

Mer fra: Debatt