Kultur

Blir færre kvinner i jobb

Det er dårlig likestillingspolitikk, dårlig familiepolitikk – og dårlig samfunnsøkonomi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Er 8. mars, kvinnenes internasjonale kampdag, fortsatt egnet til å mobilisere? I fjor så vi at svaret er ja. Norge opplevde en historisk markering. Foranledningen var regjeringens forslag til legers reservasjonsrett. Men det handlet om noe mer, folk mobiliserte til forsvar for tilkjempede rettigheter, de sa nei til å snu historien.

Den kampen er nødvendig, hver dag, hele året. 8. mars er en internasjonal dag, og det må minne oss om de millioner av kvinner som utsettes for overgrep, diskriminering og undertrykking verden over. Krav om rettferdighet og likestilling må prege vår utviklings- og menneskerettighetspolitikk.
Fjoråret viste at det er nødvendig å holde fanen høyt også i Norge. Dette går til kjernen av hva politikk bør handle om, nemlig menneskers rett og mulighet til å ta frie valg. Mange små og store forhold avgjør om vi har den retten.
Denne måneden skal Stortinget behandle Høyre-Frp-regjeringens forslag til endringer av arbeidsmiljøloven. Et hovedmål for regjeringen er å åpne for flere midlertidige ansettelser. Det har mange negative effekter. En av dem er at det skaper økt usikkerhet for de unge på arbeidsmarkedet, en usikkerhet som kan påvirke beslutning om å stifte familie. Mange unge menneskers liv blir satt på vent i håp om fast trygg lønnsinntekt og bolig.

Flere midlertidige ansettelser kan føre til mer diskriminering av gravide. I går kom Likestillings- og diskrimineringsombudet med en rapport som viser at halvparten av norske mødre melder om forskjellsbehandling på jobben når de får barn. Midlertidig ansatte som blir diskriminert risikerer ikke bare forskjellsbehandling, de risikerer selve arbeidsforholdet sitt. LO-leder Gerd Kristiansen har sagt det treffende: Man skal ikke måtte leve med hjertet i halsen fordi man har barn i magen.

Regjeringen foreslår en rekke endringer når det gjelder arbeidstid som i særlig grad vil ramme kvinner. Ved å øke grensen for overtidsbruk, arbeidsdagens lengde og legge til rette for mer søndagsarbeid – samtidig som de svekker fagbevegelsens mulighet til å si nei – vil mange kvinner måtte jobbe flere langvakter, mer overtid og mer søndagsarbeid. Helse- og omsorgsarbeidere og ansatte i handel og service vil oppleve at det blir vanskeligere å kombinere fulltidsjobb med familieliv.

Summen av disse forslagene kan føre til at det vil bli færre kvinner i jobb, og at rammene for familiene som velger å få barn blir dårligere. Det er dårlig likestillingspolitikk, dårlig familiepolitikk – og dårlig samfunnsøkonomi. Norsk og internasjonal forskning understreker hvor viktig det er å legge til rette for kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet. Det er en tydelig sammenheng mellom barnehagepriser og kvinners yrkesdeltakelse. Den norske fedrekvoten i fordeling av foreldrepermisjon blir trukket fram som et viktig bidrag til at norske kvinner er på verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet. Fedrekvoten ble innført under Gro Harlem Brundtland, og ble utvidet en rekke ganger fra 2005–2013. Høyre og Frp-regjeringen går motsatt vei, og har redusert kvoten med fire uker.

Land som Hellas, Italia og Japan har i mindre grad lagt til rette for kvinnelig yrkesdeltakelse. Når kvinner i større grad må velge mellom lønnet arbeid og det å få barn, blir konsekvensen også at det fødes færre barn. Japans befolkning er aldrende, fertilitetsraten deres er lav, og avstanden mellom menns og kvinners yrkesdeltakelse er på hele 20 prosentpoeng. Nesten en fjerdedel av befolkningen er 65 år eller eldre, og framskrivninger viser at befolkningen i arbeidsdyktig alder kan falle med 40 prosent innen 2050.

Disse landene studerer erfaringene vi har gjort med å sikre at kvinner både er i arbeid og får barn – der de ikke tvinges til å velge bort det ene eller det andre. Sammenhengen mellom barnehager, fedrekvote og andre velferdsordninger er det ikke vanskelig å skjønne, og kanskje heller ikke å kopiere. Når det allikevel ikke skjer, skyldes det at den viktigste forutsetningen for at det hele skal fungere mangler: Et ordnet arbeidsmarked med 7,5 timers normalarbeidsdag, sterke fagforeninger og begrensninger i arbeidsgivers mulighet til fritt å bestemme arbeidstiden. Alt henger sammen med alt, også her.
I tillegg til å svekke arbeidsmiljøloven har Høyre og Fremskrittspartiet stanset to barnehageopptak i året, de har fredet kontantstøtten og redusert fedrekvoten. Vi har også fått dyrere barnehageplasser, og 1. mai i år økes maksprisen. Høyrestyrte Oslo har den laveste barnehagedekningen av alle storbyene, nede på 85 prosent.

Til sammenligning har rødgrønne Trondheim en dekningsgrad på 95 prosent. Likevel har Høyrebyrådet og Frp lagt ned forbud mot å bygge kommunale barnehager i sitt budsjettforlik, samtidig som de private ikke klarer å bygge ut så mange plasser som byrådet har lagt til grunn. Det Oslo trenger er flere kommunale og private barnehager, og å innføre to barnehageopptak i året som en start på løpende opptak. Også i likestillingens navn er det derfor grunn for å skifte byråd i hovedstaden.

Mer fra: Kultur