Regjeringen og deres produktivitetskommisjon synes å ha tilnærmet blind tro på økt konkurranse som viktigste redskap for å bedre produktiviteten i Norge. Budskapet fra siste møte i kommisjonen er at Lidl bør tilbake til Norge (Klassekampen 20/5-14). Bildet er imidlertid vesentlig mer komplisert, og i praksis støtter og fremmer den samme regjering sentrale utviklingstrekk som hemmer produktivitetsutviklingen både i privat og offentlig sektor.
Problemet med økt konkurranse er at det på mange områder er svært langt unna en optimal organisering. Betydelige stordriftsfordeler, særlig i et vidstrakt lang med lite innbyggere, gjør det ofte lite rasjonelt med flere parallelle aktører. Et eksempel er posten. Det er neppe rasjonelt med mange konkurrerende distribusjonskanaler for post i Finnmark eller Sogn og Fjordane. Neppe i Oslo heller. Hvorfor skal det lønne seg med to postbud som legger brev i samme postkasse når en kan ta med alt? Likevel kan det bli billigere hvis lønningene presses ned, slik vi har sett når posten ble konkurranseutsatt for eksempel i Tyskland. I Tyskland har nye aktører konkurrert med utgangspunkt i lønninger godt under 10 Euro i timen. Billigere ja, mer produktivt, nei.
Organiseringen av distribusjonen i norsk dagligvarehandel kan illustrere samme problem. De store dagligvarekjedene har som strategisk målsetting å overta all distribusjon til egne butikker. Særlig NorgesGruppen (største aktør) er aggressiv. Når de har presset gjennom overtakelse av distribusjon tidligere, for eksempel fra Tiedemann, Freia/Nidar og Nortura, har produksjonsbedriftene fått økte distribusjonskostnader. Distribusjon fra bedrifter med produksjon i Norge blir faktisk mindre produktiv, deres kostnader øker.
Organisering og rammevilkår for varehandelen er et annet problem. Ta forslaget om søndagsåpne butikker. Omsetning spres på flere åpningstimer, krever flere folk og flere timeverk, alt vil svekke produktiviteten.
I tillegg vil de store kjøpesentrene styrkes. Olav Thon, som eier flere store sentre, er pådriver for åpne butikker på søndag. Det er ikke rart, som sentereier er det ikke Thon som må betale lønn til de som arbeider i butikkene. Viktigste inntekt for Thon er en avgift på all omsetning. Kostnadene for den enkelte butikk ved å få det til, er ikke Thons kostnader. Kjøpesentre er følgelig organisert slik at eier ikke har noen økonomisk interesse av bedret produktivitet, og ansatte har ingen mulighet til å bedre forutsetninger for høyere lønn ved å fremme produktivitetsfremmende tiltak utover det som kan gjøres i egen, ofte lille, butikk.
God produktivitet avhenger også av at de som skal gjøre arbeidet vet hva de skal gjøre, og at de har fullmakt til å rette eventuelle feil. Dette forutsetter at de ansatte enten har fullmakter uten å snakke med overordnet (eller for eksempel teknisk ansatte som ingeniør eller arkitekt), i det minste at det er kort vei mellom de som gjør det praktiske arbeidet og overordnede.
Underleverandører, gjerne i flere ledd, bryter denne kjeden. I stedet for en tett dialog for å løse oppgaven, gjør man det en får beskjed om, uavhengig av om en vet det er fornuftig eller ikke. Det er uansett ikke ditt ansvar om det blir riktig. Kanskje enda viktigere, innleid arbeidskraft og vikarer vil ikke ha samme forhold til hvordan arbeidet skal gjøres som fast ansatte her. De er leid inn for å gjøre en jobb. Skal de ta opp et problem, noe som ikke gjøres bra eller lignende, er det alltid en risiko for at innspillet blir dårlig mottatt. Innleide vil heller ikke ha samme behov for å sikre god drift som fast ansatte har. Motivet for å ta opp problemer svekkes.
Problemene med leverandører i flere ledd forsterkes hvis det er språklige problemer. Dette dreier seg i mange sammenhenger om arbeidstakere som ikke kan norsk, og som i tillegg kanskje ikke kommuniserer godt seg imellom heller. Dette skaper opplagt grobunn for misforståelser. Engelsk benyttes i stigende grad som arbeidsspråk. Dette skjer både i dataprogrammer, kommunikasjon over landegrensene, men noen steder til og med i daglig arbeid. Bruk av fremmedspråk, også når det er norske som skal snakke/skrive engelsk, vil for mange bety at en blir mindre presis. Og det er ikke bestandig veldig lurt å si fra om at du har problemer. Har du ambisjoner om karriere, er det neppe et godt sjakktrekk å innrømme problemer med engelsk. I stedet gjør en så godt en kan. Konsekvensen er at problemer tildekkes.
Lange arbeidsdager minsker produktivitet. Det finnes dokumentasjon på at risikoen for ulykker stiger hvis en arbeider mer enn åtte timers dag. Det er neppe noen grunn til å tro at ikke det samme gjelder effektivitet. Slik sett kan vi si at norske tariffavtaler faktisk er produktivitetsfremmende ved at de legger rammer for arbeidsdagen.
For å ta det viktigste til slutt: Det norske utdanningssystemet, med stor vekt på fagarbeid og i praksis også betydelig vekt på opplæring på arbeidsplassen og i kombinasjon skole/arbeid, legger til rette for stor kompetanse i alle ledd i verdikjeden. Dette er helt avgjørende for at kommunikasjonen mellom de som utfører arbeidet og mer spesialiserte planleggere skal fungere. Det er med på å heve troen på egen kompetanse. Konsentrasjon om at arbeid skal gjøres billigst mulig, er med på å undergrave fagkompetanse og åpne for konkurranse utelukkende basert på pris, ikke kvalitet. Klarer vi ikke å ta vare på fagkompetansen er nok de problemene vi nå ser med produktivitetsvekst bare en begynnelse.
Regjeringen synes å være innbitt tilhenger av økt konkurranse som viktigste pådriver for høyere produktivitet. Konkurransen skal «piske» de ansatte frem. Dette vil neppe virke. Tvert imot bør arbeidet for økt produktivitet i Norge ta utgangspunkt i norsk geografi og norske tradisjoner. Ansattes innflytelse på eget arbeid må styrkes, ikke svekkes. Det vil fremme både produktivitet og kvalitet.