Debatt

Blåøyde blåblå

Å fjerne politiske virkemidler viser seg å fjerne likestilling. At det overrasker statsministeren er langt mer overraskende enn resultatet i seg selv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En gjentakende kritikk av venstresiden er at den består av blåøyde idealister, «godhetstyranner» og generelt godtroende folk. Naive om du vil. Det provoserer meg som menneske generelt, og som kvinne spesielt. For er det en ting sommerens og høstens ferske tall og rapporter på særlig likestilling viser, så er det at kvinner fremdeles er helt avhengige av politiske virkemidler. Hadde jeg virkelig stolt på at folk jobbet for et felles gode, at vi hjalp hverandre opp og fram på tvers av klasse, etnisitet, religion og kjønn – om jeg var så naiv – så hadde sikkert jeg, som høyresiden, ønsket å redusere politiske virkemidler. Men verken jeg eller venstresiden er det. Vi vet at likestilling fremdeles må tvinges fram.

Selv om det er relevant for halve (egentlig hele) Norges befolkning, så var likestilling knapt et tema under årets valgkamp. Kun en sak fikk nevneverdig blest i media: da Erna Solberg uttalte til VGTV at hun var «skuffet over norske menn», fordi de tar ut stadig mindre pappaperm. Under forrige valgkamp gikk Høyre til valg på å fjerne fedrekvoten og å la familiene selv få fordele de 14 ukene med permisjon mellom foreldrene. Etter forhandlinger med samarbeidspartene Venstre og KrF ble fedrekvoten så redusert fra 14 til 10 uker.

Hva skjer så? For to år siden tok 13 prosent av fedre i Norge ut 14 ukers pappaperm. Første halvår i år gjorde kun 0,4 prosent det samme, ifølge NTB. Nye tall fra Nav viser videre at én av fire fedre tar ut akkurat den fastsatte pappakvoten på ti uker, ifølge Aftenposten. Det siste året var det en liten økning i andelen som tar mer enn 70 dager pappaperm, men andelen er likevel langt lavere enn den var før reglene ble endret i 2014. At Solberg ble skuffet over denne tilbakegangen betyr implisitt at hun ble overrasket. For oss andre uten nevneverdig tro på at mennesker generelt trives med å gå i bresjen og å ta på seg uvante, slitsomme oppgaver, heller enn å avansere i et arbeidsliv de allerede kjenner og trives i, kom resultatet derimot langt ifra som noen bombe. Men det er like fullt et gigantisk problem.

For apropos ting som er lite overraskende, så viser sommerens nøkkeltall for likestilling fra SSB at kjønnsforskjeller i norsk arbeidsliv fremdeles er veldig, veldig store. På mandag ble følgende tall løftet fram i Klassekampen: Menn har i snitt 50 prosent høyere bruttoinntekt enn kvinner. Nesten to av tre ledere er menn, og mer enn tre av fem kommunestyrerepresentanter er menn. 70 prosent av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, mens menn utgjør 63 prosent av arbeidsstokken i det private. Langt flere kvinner enn menn jobber deltid. Og ny forskning tyder videre på at det er barn og familieliv som fremdeles er det mest ødeleggende momentet i mors karrierevei.

Kjønnsforskjeller i arbeidslivet er store i utgangspunktet, men de blir bare større etter hvert som man får barn. Ines Hardoy, Pål Schøne og Kjersti Misje Østbakken ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har analysert hvordan sannsynligheten for å bli leder påvirkes av det å få barn. De fant at kjønnsforskjellen i sannsynligheten for å ha en lederstilling økte, og at den var på hele fem prosentpoeng, ni år etter at paret fikk sitt første barn. Men samme rapport viste også at i husholdninger der partnere delte foreldrepermisjonen og hvor mødrene returnerte til fulltidsarbeid etter permisjon, så var forskjellene langt mindre.

Så vi trenger åpenbart fremdeles tvang i permisjonsordningen. Og vi trenger kvotering i arbeidslivet, dersom vi virkelig skal klare å bøte på ujevnhet mellom kjønn. En stadig innvending mot kjønnskvotering er at ordningen går på kompromiss med kompetanse, at mindre egnede kandidater velges over andre, på lite annet grunnlag enn at de har «riktig» kjønn. Men den ferske rapporten «Gender Quotas and the Crisis of the Mediocre Man: Theory and Evidence from Sweden» viser nå at «svekket kompetanse» er en særs dårlig innvendig mot kvotering. I rapporten så svenske forskere på lokalpolitiske instanser i Sverige etter innføring av streng kjønnskvotering i 1993. Hovedfunnet var at kjønnskvotering økte kompetansen til lokalpolitikerne generelt, og blant menn spesielt. Kvotering brøt ned «koseregimer», der middelmådige ledere hadde sett seg fornøyd med å omgi seg med medgjørlige ansatte som sammen dyrket en «garderobementalitet», der man sjelden motsa hverandre. Kvotering brøt altså ikke bare satte, ineffektive strukturer, men hevet i tillegg kompetansenivået til ansatte generelt, på tvers av kjønn.

Mennesker er ikke først og fremst altruister, de tar valg som gagner deres egeninteresse og de er på ingen måte frie. Vi hemmes stadig av de roller og strukturer vi fødes inn i og det trengs tvang og politiske virkemidler for å bryte med dem. Det vet i det minste venstresiden. «Om vi bare lot folk være i fred, om vi trodde på frihet, for svingende, så ville alt vært helt tipp topp!» er en fin, klassisk liberal – men akk så naiv tanke.

Mer fra: Debatt