Bjørn Eggen
Viser innlegg | Se kommentarer (9)Den Kriminelle Union
DKU er en ideell medlemsorganisasjon som arbeider for å finne og utvikle optimale betingelser for våre medlemmers prosjekter og operasjoner. Etter lange og grundige undersøkelser i hele Europa, har vi funnet at det ideelle stedet for våre medlemmers arbeidsvilkår er å finne i Norge. Her har vi valgt å etablere vår administrasjon, og vi søker nå nye medlemmer fra alle land i verden. Medlemmene vil nyte godt av følgende betingelser:
- 1. Sannsynligheten for å bli tatt for ulovligheter er beskjeden. Dette skyldes at politiet i Norge ikke får de ressurser de trenger for effektivt å bekjempe kriminalitet. I Norge er man i stedet opptatt av å møte de kriminelle med respekt og verdighet. Oppklaringsprosenten varierer, men for flertallet av våre medlemmer vil den være temmelig lav. I Norge kalles vanlige forbrytelser for hverdagskriminalitet, og den har landets innbyggere måttet lære seg å leve med.
- 2. Dersom et av våre medlemmer skulle bli tatt av politiet og får en fellende dom, vil de erfare at straffenivået i Norge er blant de aller laveste i verden. Og i tillegg er det slik at man slipper ut etter bare 2/3 soning, forutsatt at man oppfører seg noenlunde bra i fengselet. Det gis hyppige permisjoner ved litt lengre straffer. Dette gjør at våre medlemmer uten problemer kan fortsette deler av sin yrkesvirksomhet også mens de sitter inne.
- 3. Fengslene har gjennomgående god hotellstandard, alle har enerom med dusj, do og TV. Mange vil også ha PC på cella. Maten er god, muslimer får halal-mat. Fengselet i Halden er i den absolutte luxus-klassen.
- 4. I tillegg gis det daglønn når man sitter inne. For mange fra fattige land overstiger denne en vanlig daglønn for arbeidere i hjemlandet. Ved lengre soning opparbeider man seg også pensjonsrettigheter, det kan komme godt med senere i livet.
- 5. Medlemmer som synes det er bortkastet tid å sitte inne, kan velge å la være å møte opp til soning. Ca. 7000 av våre medlemmer i Norge har valgt dette, og kan derved uforstyrret fortsette sin virksomhet. Politiet har ingen ressurser til å finne dem som velger denne løsningen. Dette gir våre medlemmer trygghet i hverdagen.
- 6. Ulempen ved ikke å sone er å miste daglønn i fengselet. Mange av våre medlemmer har derfor valgt å få stønad fra NAV for å kompensere for dette tapet. For de fleste overstiger NAV-stønaden daglønnen i fengselet.
- 7. Ingen medlemmer skal være bekymret for at det å få stønad fra NAV skal gi politiet lettere adgang til å finne dem. NAV har nemlig ikke lov til å opplyse politiet om hvem som får stønad og hvor de bor. Norske personvernregler er generelt meget gunstige for våre medlemmer.
Synes du dette høres spennende og interessant ut? Send din søknad om medlemskap til
Den Kriminelle Union via mail: DenKrimUnio@Norge.crim snarest. Medlemskap er gratis og fordelene er mange! Du kan også slå av en uformell prat om saken ved å ringe daglig leder på mobilnr 047-123x4x5x.
-------------------------------------------------------------
OBS: Dette er en fiktiv vervekampanje, men er stort sett basert på fakta.
På 70-80 tallet investerte Oslo Kommune store ressurser for å hjelpe byens sigøynerne med skolegang, bolig og integrering.
På 70-80 tallet investerte Oslo Kommune store ressurser for å hjelpe byens sigøynerne med skolegang, bolig og integrering. Resultatene var mildt sagt nedslående: det såkalte Sigøynerkontoret ble etter hvert ble nedlagt, og boligene som var stilt til rådighet måtte fjernes. Etter det jeg husker hadde kun person en fullført VG-skole. Erfaringen kan muligens summeres opp slik: Kultur og tradisjoner i form av et fritt liv på reisefot utenfor det ordinære samfunnet synes å være overordnet ønsket om utdanning og integrering for denne gruppen. Eller kan Oslo Kommunes erfaringen tolkes og forstås på annet vis? I dagens opphetede debatt fremmes stadig kravet om bistand av mange debattanter. Hva kan oppnås, hva har endret seg siden kommunen satset på bistand og mislykkes?
Det snakkes ikke om hvorfor 95% av asylsøkerne mangler ID-papirer ved ankomst til Norge. Bare 5% kan dokumentere sin identitet. Hva er grunnen, og hva gjør vi med dette?
I disse voldtektstider er det mye snakk om ID-løse asylsøkere og utlendinger forøvrig uten ID i Norge. Debatten raser fra side til side, mange vil ha strengere innvandringspolitikk, og andre forsvarer dagens ordning og vil sågar ha lettere tilgang til Norge og mer bistand til dem som vil komme hit. Jeg skal ikke begi meg inn på denne debatten her, men heller stille noen spørsmål om det å være uten ID.
Ifølge UDI ble 13004 søknader om asyl realitetsbehandlet i 2010. Av disse var det bare 5% (630 pers.) som kunne dokumentert sin identitet. UDI sier diplomatisk at blant de 95% uten ID (12354 pers) var det mange som hadde "mistet" sine papirer underveis.
Det faktum at flertallet kommer hit med vanlige rutefly der må man ha ID-papirer / pass for å komme ombord, sier det seg selv at 95% av de 13004 ikke har mistet papirene i ordets egentlige betydning. Av grunner det ikke snakkes om, sørger de for å kvitte seg med sine ID-papirer før de kommer hit til landet. Dette synes jeg fortjener noe debatt og evt. informasjon fra de som sitter på fakta: Hvorfor gjør de det? Svaret må jo etter mitt skjønn være at de ser seg tjent med det, at det på en eller annen måte lønner seg for dem å kvitte seg med sine papirer. Og hva er lønnsomt med ikke å ha ID-papirer når man kommer til Norge? Jeg svarer videre: Jo, da blir det vanskeligere for norske myndigheter å behandle evt. søknad som asyl og returnere dem ved evt. avslag. De får lenger tid i det rike landet Norge og kan høste mer av våre velferdsgoder. Verre er det nok ikke.
Nå hører jeg skriket fra de politisk korrekte: Å si noe slikt er stigmatiserende og uverdig for de det gjelder (altså 95% av asylsøkerne pluss alle andre som kommer hit uten ID). Ja, mon det. Er det stigmatiserende å stille krav om redelighet, ærlighet og skikkelighet?
De som faktisk har mistet eller er fratatt sine papirer av andre myndigheter, og som er forfulgt/i fare i eget land, og de som rømmer fra stater med borgerkrig og svak eller ikke-eksisterende statsforvaltning, vil neppe ha vansker med å sannsynliggjøre sin identitet, og derfor raskt kunne komme inn i ordnede forhold. De som derimot er økonomiske flyktninger, kriminelle, eller rett og slett ser Norge som et godt land å reise til for i en periode å få del i våre goder, er ikke særlig interessert i å få en ID her i landet.
Hva om Norge innførte ID-plikt for alle som skal bevege seg fritt omkring i landet vårt, alle må ha en ID i form av navn, nummer, nasjonalitet, fingeravtrykk, DNA i en eller annen kombinasjon? Uten ID må man inn i lukkede mottak til saken er avklart. Alternativt rask og frivillig retur. Dette vil redusere strømmen av uønskede elementer til Norge og mye av den kriminaliteten vi ser i Oslo, som f.eks. ran, voldtekt og dopsalg. Nok en gang hører jeg skriket fra de politisk korrekte: Nordmenn begår mer kriminalitet enn innvandrere! Men det er et sørgelig faktum at over halvparten - mer enn 50% - av de som sitter i norske fengsler er utlendinger. Dvs. en betydelig overrepresentasjon. Og den som leser aviser/ser TV-nyheter vet: Svært ofte sier offeret/politiet at voldsmannen/mennene var ikke-vestlige, mørkhudete, afrikanske, snakket gebrokkent engelsk osv.
Uansett vil det å kreve ID for fritt å bevege seg omkring i landet være en ryddig måte å behandle alle innvandrere på, og det vil ikke skade dem som kommer hit med ærlige hensikter. Slik situasjonen er blitt nå, særlig for kvinner, ser jeg ingen annen utvei.
Finanssektoren har utviklet seg fra smøremiddel for realøkonomien til en farlig boblegenerator
KAN VI LEVE MED DAGENS FINANSSEKTOR?
La oss starte med å skru tiden tilbake til 70-årene, den gang meglerne satt i Børssalen i Oslo og ropte til noteringslederen for å få tilslag på de aksjepostene de ønsket å kjøpe. Og den tiden da Oslo Børs ved hver handelsdags avslutning leste opp omsetning og kurser på radioen, en relativt kjedelig tallrekke for de aller fleste av oss som husker dette.
Denne lille historien forteller oss om en finanssektor som gjorde den jobben den var tiltenkt, nemlig å ligge i bakgrunnen og være et smøremiddel for realøkonomien der verdiene og arbeidsplassene ble skapt, ved å sørge for at kapital ble tilført de selskaper og sektorer der den var ønsket og nødvendig.
La oss spole fram til 1987-88, også kalt jappetiden, da finanssektoren inntok en ny rolle, og finansfolket ble næringslivet nye hurragutter, med avsindige lønninger og bonuser, fete biler og villaer. De inntok de nye hotte restaurantene med navneplaketter på bardisken ved kjøp av magnum champagneflasker av dyreste merke, kjørte rundt i store SUV'er (som var nytt den gangen) og håvet inn penger når de gjennomførte store transaksjoner med de store kundene.
Forskjellen fra 70-årenes finansmiljø var stor, den gang en relativt usynlig gruppe, nå en brautende gruppe som pralet med sin rikdom og fikk masse plass i media. Da bankene mer eller mindre gikk overende og ble overtatt av staten på begynnelsen av 90-tallet måtte mange i bransjen tilbake til start, for å si det pent.
Avslutningsvis spoler vi framt til 2008 og finanskrisen. Denne ble utløst av amerikanske bankers vettløse utlån av usikre boliglån til svake betalere, alt for å skumme mer og mer av fløten i finanssektoren selv, uavhengig av realøkonomien. Andre i bransjen kjøpte opp disse fordringene, samlet dem i pakker og solgte disse videre i ny språkdrakt. Da konjunkturene begynte å peke nedover fikk stadig flere vansker med å overholde sine forpliktelser til bankene, og det gikk som det gikk. Essensen i dette er at finanssektoren hadde begynt å operere på egenhånd, innen sitt eget område, uten forankring i realøkonomien, med rask profitt som eneste mål. Her hjemme opplevde vi da og fram til nå nylig at meglerhus og banker lurte ikkeprofesjonelle kunder ut på glattisen ved sleipe triks og "garantier" om null risiko, til å kjøpe såkalte strukturerte spareprodukter. Her sauset de sammen ulike finansielle instrumenter og fordringer som selv ikke selgerne skjønte mye av, og fikk solgt elendigheten, noe som medførte store tap for massevis av nordmenn. Rettssaker pågår nå.
Finanssektoren har altså gått fra å være et nødvendig smøremiddel for realøkonomien til å bli en sektor tilsynelatende overordnet realøkonomien, en sektor som ved å opprette nye "produkter" og prosesser innen sin egen sektor genererer enorme inntekter til seg selv. Men kostnadene er store, både for stabiliteten i økonomien og for folk flest.
Kan vi leve med dagens finanssektor slik den har utviklet seg? Eller må regjeringen og Finanstilsyn gripe inn og stramme til ved å regulere rammene for hva finanssektoren skal jobbe med og hvordan den skal gjøre det? Svaret burde si seg selv.