Debatt

Bjørn Dæhlies umulige idé

Ideen om fritak fra skatt på arbeidende kapital er en god idé. Dessverre er den bare akkurat det: en idé.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Formuesskatten har de siste to ukene igjen skapt debatt. Denne gangen var det skihelt Bjørn Dæhlie som startet rabalderet. Han synes det er en uforståelig ting at han må stå opp om morgenen og vite at vet han skal betale 10.000 kroner i formuesskatt den dagen. Civita, som var arrangør for møtet der Bjørn Dæhlie kom med dette utsagnet, har drevet brannslukking etterpå. Blant annet har Civita-leder Kristin Clemet pekt på at det er formuesskatt på «arbeidende kapital» Dæhlie var mot – ikke penger har han under «hodeputa».

La oss ta ballen – altså ikke motviljen mot formuesskatt – og ikke mannen, slik mange er opprørte over har skjedd.

Begrepet «arbeidende kapital» er en idé om et slags kompromiss der man fritar kapital som reelt sett er i verdiskapende arbeid for skatt, uten å la eierne slippe helt unna skatt: den kapitalen som ikke arbeider skal fremdeles utløse formuesskatt. Det høres kanskje ikke så dumt ut. Problemet er bare at det ikke lar seg gjennomføre i praksis.

La oss se på hvorfor. Det er ikke vanskelig å være enige om at en traktor bonden har investert i er i arbeid når den brukes til å pløye marka. Eller at varene som kjøpmannen har i butikken sin, generer verdier i det de selges. Men hvor går grensa? «Arbeidende kapital» kan jo også argumenteres å være aksjer og investeringer i bedrifter – indirekte eiere av for eksempel maskiner i arbeid i en bedrift – og faktisk også bankinnskudd som banken kanskje låner ut til næringsformål. Et annet forslag har vært å sette grensen ved eiendom. Men eiendom er naturligvis også en produksjonsfaktor. Dessuten blir konsekvensen av en slik løsning at folk flest må betale mer skatt, mens den reduseres for de rikeste. Det er nødvendig å vri skatt fra arbeid til eiendom. Men det bør ikke gjøres gjennom fritak i formuesskatten.

Det er med andre ord svært problematisk å sette en grense mellom kapital som arbeider og ikke. Derfor har en slik løsning blitt avvist av de fleste som ikke har egeninteresser i redusert formuesskatt. Finansdepartementet har i en utredning kalt dette skillet et «kunstig begrep», og flere økonomer peker på det samme. Også Høyre går til valg på å fjerne skatt på «arbeidende kapital». Finansdepartementets beregninger viser hva dette kan bety i praksis, med den inndelingen som er foreslått: Nesten en halvering i skatt for den aller rikeste delen av befolkningen: 3.900 flere personer blir nullskattytere.

At formuesskatt er en «særnorsk skatt» er et annet argument Dæhlie brukte, og som også Høyre-leder Erna Solberg og flere i hennes parti til stadighet gjentar. For det første er det viktig å minne om at Norge ligger langt under OECD-snittet hva gjelder skatt på det personer eier – vi skatter om lag halvparten av snittet i OECD, selv med formuesskatt. Videre er formuesskatten en skatt på eieren – ikke på bedriften. Så lenge norske eiere bor i Norge, betaler de altså formuesskatt, uansett hvor og hvordan formuen investeres. Det er derfor ingen «ekstraskatt» norske investorer må betale for å eie bedrifter, slik det ofte framstilles.

Særegenheter ved vårt nasjonale skattesystem kan likevel oppleves som «urettferdig» i noen sammenhenger. Det gjelder imidlertid ikke bare for norske eiere. For den jevne lønnsmottaker kan et blikk mot inntektsskatten i Storbritannia, Irland eller Sveits gi samme følelse. Men velferden jeg og Bjørn Dæhlie mottar i bytte er også «særnorsk» – og tilgangen på denne infrastrukturen bidrar sterkt til at vi lykkes i utgangspunktet.

Norge er ikke et land der det er vanskelig å skape noe i det private næringslivet. Tvert imot: Verdensbanken har flere ganger kåret Norge til et av verdens beste land for å drive næringsvirksomhet – og vi er på topp i Europa når det gjelder skattevilkår for næringslivet.

Politikken må bygges på kunnskap om hva vi vet virker. Vi har ingen tall som tilsier at regjeringens reduksjon i skatt på formue faktisk har ført til flere investeringer i arbeidsplasser. Det eneste vi vet sikkert, er at noen av Norges rikeste har fått mer. Både Menon og Skatteutvalget var dessuten enige om at redusert formuesskatt skaper langt færre arbeidsplasser enn redusert inntektsskatt.

Ingen skatter er perfekte, heller ikke dagens formuesskatt. Det største problemet er ulik verdsetting av formuesobjekter. Løsningen er å verdsette alle formuesobjekter likt, også primærbolig og gjeld. Nivået på verdsettingen bør avgjøres ut av hensyn til proveny og fordelingseffekt. Tankesmien Agenda har også drøftet to andre hensyn, til vekstbedrifter og til utflytting. Når det gjelder det første foreslår vi at det utredes en modell der gründerbedrifter gis en verdsettelsesrabatt de første årene etter børsnotering. Når det gjelder det andre bør man først gjennomføre noen studier der man vurderer hvor stort problemet med utflytting i realiteten er. Er det større enn antatt, er det et argument for å redusere satsen på formuesskatten. Dette er spesielt aktuelt i dag, ettersom rentenivået er historisk lavt, noe som gjør at formuesskatten spiser mer av realavkastningen enn i perioder med høyere rente.

Ulikhet har blitt et sentralt tema for den lange valgkampen – ikke bare for partiene i sentrum-venstre. Tidligere i vår løftet Høyre-leder Erna Solberg problemstillingen fram som en av de viktigste av partiets oppgaver, på tross av at både Høyre og regjeringskamerat Frp til stadighet avviser det faktum at forskjellene faktisk har økt betraktelig de siste årene.

Skal vi motvirke økt ulikhet krever det et bredt spekter av politiske grep. Formuesskatten er ikke det viktigste landet gjør for å bevare små forskjeller. Men tilliten til skattesystemet og velferdsstaten avhenger av at alle bidrar. Fjernes formuesskatten uten forsøk på forbedringer og uten overbevisende empirisk grunnlag har vi fjernet den mest omfordelende skatten i Norge, uten at det kan forventes noen sterke positive effekter for samfunnsøkonomien.

Mer fra: Debatt