Kultur

Bistandsparadokset Brasil

Mens det norske bistandsbudsjettet debatteres heftig her hjemme, gjør kronprins Haakon seg klar for å reise til Brasil.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Maria Gabrielsen Jumbert, senior researcher ved PRIO.

Brasil er den desidert største mottakeren av norsk bistand, men samtidig gir Brasil selv nødhjelp og bistand til fattigere land. Dette paradokset forteller mye om en verden i endring og Brasils ønske om stormaktstatus.

Norsk bistand til Brasil

De siste fem årene har Norge gitt over 6,5 milliarder kroner i bistand til Brasil. Det aller meste har gått til miljøtiltak. Da klima- og miljøminister Tine Sundtoft var i Brasil i september, kunne hun stolt forkynne at Norge i perioden 2009–2015 har innfridd sin forpliktelse om å støtte Amazonasfondet med seks milliarder kroner.

Dette samarbeidet er både innovativt og vellykket. Innovativt fordi Norge her betaler for resultater. Om Brasil ikke hadde klart å redusere avskogingen i Amazonas, ville det ikke ha blitt noen penger. Vellykket fordi vi har bidratt politisk, økonomisk og symbolsk til at Brasil har klart å redusere årlig avskoging i Amazonas med 75 prosent det siste tiåret. Slik har landet klart å redusere sine klimagassutslipp med 3 milliarder tonn CO2, noe som tilsvarer omtrent 60 ganger de årlige norske utslippene. Vi vet ennå ikke hva som skjer med dette samarbeidet fra 2016, men regjeringens varslede budsjettkutt er urovekkende. Det ville vært tragisk om Norge ikke fortsatte å støtte verdens mest vellykkede klimatiltak.

Brasil ikke unikt

Det er verken noe nytt eller eksepsjonelt at land er både mottakere og givere av bistand – samtidig. Norge er et godt eksempel. Vi fikk fortsatt Marshallhjelp fra USA da vi begynte å sende fiskebåter og norsk fiskeritenkning til Kerala i Sør-India i 1952.

I dag ser vi at alle de såkalt «framvoksende» økonomiene i verden yter nødhjelp og bistand utenfor sine egne grenser. Det gjelder alle BRICS-landene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Og det gjelder mange av de litt mindre landene som Tyrkia, Indonesia og Saudi-Arabia.

Motivasjonen – likere enn vi tror

Men hvorfor yter disse landene bistand? En del av motivasjonen er selvsagt det humanitære imperativet, akkurat som for Norge: Man skal hjelpe folk i nød. Samtidig ser disse landene, som Norge, instrumentelt på bistanden: De vil oppnå noe.

Kina er tydeligst. Landet ønsker innflytelse og adgang til naturressurser som olje og mineraler. Saudi-Arabia har kanskje den tydeligste religiøse agendaen. Landet bruker blant annet store ressurser på å bygge moskeer for flyktninger fra Syria.

Bistand som en maktforsterker

Brasil ønsker å bli tatt alvorlig. Med et brasiliansk ordtak: Brasil ønsker å bli oppfattet som um país sério – et seriøst land. Vi var nettopp i Brasil på research til et forskningsprosjekt om Brasils bistand, og inntrykket var klart: landet ønsker å bli en stormakt. Den våte drømmen er en fast plass i FNs sikkerhetsråd.

Har man ikke tilstrekkelige militære eller økonomiske muskler til å fremme sin stemme i verden, da må man ty til andre midler. Og det er her bistand og humanitær hjelp kommer inn. En sentral person i bistandsbyråkratiet sa det rett ut: «Bistand er et verktøy i brasiliansk utenrikspolitikk.» Brasil vil bidra for å bli lyttet til.

Vesentlige forskjeller

Tross likheter i årsakene til å gi, er brasiliansk bistand på mange måter vesensforskjellig fra norsk og europeisk. Landet er krystallklart på at det ikke vil være en donor, men en samarbeidspartner. Alle vi snakket med følte behov for å understreke nettopp det. Dette ønsket gir seg uttrykk i at Brasil i svært liten grad overfører bistandspenger til andre land. Landet gir matvarer ved sultkatastrofer, men aller mest bidrar Brasil ved å overføre kunnskap, erfaringer og politikk, som regel gjennom at statsansatte drar til utlandet og lærer opp andre. De insisterte også på at de ikke bare gir, men også får mye tilbake, i form av nye og delte erfaringer. I egne øyne har Brasil en stor fordel av å selv være mottaker av bistand, det skaper mindre avstand mellom giver og mottaker.

Brasiliansk bistand er svært fragmentert. Det finnes ingen strategier eller felles planer, det finnes intet Norad som samordner og evaluerer. I stedet driver over hundre statlige organer med egne prosjekter, uten særlig koordinering. Videre er brasilianske frivillige organisasjoner så godt som fraværende. Det er rett og slett umulig å overføre statlige midler til frivillige organisasjoners arbeid i utlandet, og det er heller ingen merkbar interesse for det blant myndighetene. Vi mener dette er klare svakheter ved Brasils engasjement.

Økonomisk vekst – nå krise

Brasiliansk bistand er i endring. Etter åtte år med god økonomi og ekspansiv utenriks- og bistandspolitikk under tidligere president Lula da Silva, er det nå den mer innadvendte Dilma Rousseff som styrer. Og økonomien er i krise. Det har ført til kraftige kutt i bistandsbudsjettene de siste to–tre årene, og en tematisk dreining fra nødhjelp, helse og jordbruk til handel og kommersielt samarbeid. Likevel: Brasil fortsetter å bidra internasjonalt.

I Brasil vil kronprins Haakon besøke et prosjekt som er støttet med norske bistandspenger gjennom Amazonas­fondet. Han vil også møte et land som selv gir milliarder i bistand. Dette er et paradoks, men bare i betydningen tilsynelatende selvmotsigende. Brasil gjør i grunnen ikke annet enn Norge. Landet bruker sine begrensede ressurser for å få mest mulig utbytte av dem. I utenrikspolitikken betyr det å gi for å bli hørt.

Mer fra: Kultur