ANNONSE

04-01-2012

Bistands-Norges koseforskning

Den norske kosen er blitt et verdensbilde som kolonialiserer næringslivet, politikken og forskningen om norsk bistand.

For uhelbredelige kulturelle bastarder som meg har norsk «kos» alltid vært en kulturell gåte. På den positive siden er det noe magisk ved kosen: Den er en nordlig, stearinlysbelyst avspenningsmetode, et rom hvor man ikke trenger å spille teater, en verden av fred og ro og eksistensiell harmoni med seg selv, fellesskapet og naturen. På den andre, problematiske siden viser begrepet til den trygge, jantelovsstyrte virkeligheten – helst i en hytte med peis, heis, utsikt, og en kilo Kims foran en plasmaskjerm. Den er en oversettelse av dårskap til en drøm om billig lykke, en forening av det uforenlige. Samfunnsillusjonens tvetydige mesterverk.

I de siste årene har kosen stoppet å være kun en folkelig skikk. Kosen er blitt til et verdensbilde som har kolonisert både næringslivet og politikken. Hvis du kan kos, kan du det hele! Det er nok å nevne den prisbelønte gasellebedriften ChillNorway, som har gjort fenomenal suksess ved å lage koseklær. Norsk næringsliv spesialiserer seg for øvrig på kos i form av arbeidsmiljølover og verdens snilleste kapitalisme. Og jeg overdriver bare litt hvis jeg sier at koseprinsippet styrer den nasjonale bistands- og fredspolitikken. På dette feltet er Norge blitt som ChillNorway: En produsent og eksportør av den fascinerende – og tvetydige – kosen.

Med jevne mellomrom blir den norske turbo-filantropien forstyrret av forskere som Terje Tvedt eller Asle Toje, som viser til rot, kaos, korrupsjon, sløseri i mottakerland, og en dobbeltmoralsk agenda bak den norske bistands- og fredsmeglingsfasaden. Men rabalderet over utskeielsene er alltid kortvarig, og blir fort overskygget av nye entusiastiske bistandsprosjekter. Det som virkelig er sensasjonelt er ikke avsløringene om at 150 millioner norske bistandskroner har fordampet i Tanzania (Aftenposten, 29/10-2011), men at slike avsløringer ikke er noe nytt, og at de viser til en langvarig, delvis fortrengt skandale. I de siste fem årene har jeg lest utallige vitenskapelige artikler og forskningsrapporter som har pekt på moralske og finansielle katastrofer bak den norske romansen med Tanzania. Det er nok å studere Eirik G. Jansens «Bidro vi til korrupsjonskultur?» i Bistandsaktuelt (2008). Man kunne forventet en form for redningsaksjon – eller grundige undersøkelse og en policyendring – der og da. Men nei. Er det slik at korrupsjonsskandalene Jansen avslørte var anti-kosete, og dermed omtrent like viktige som fjorårets snø?

Det finnes faktisk en interessant evaluering av et surrealistisk forhold mellom regjering og engasjerte freds- og bistandsforskere publisert av Hoffman, Roalkvam, m.fl. (se «Evaluation of Research and Development Activities in Conflict Prevention and Peace Building» fra 2008). Mens rapporten bekrefter Norges bruk av «soft power» for å fremme fred, dialog og kvinnerettigheter i utviklingsland, konkluderer forfatterne at «regjeringsansatte i UD er for stresset for å finne tid til å absorbere innholdet av forskningsrapporter. Lite av oppdragsforskning gir faktisk næring til avgjørelsesprosesser. Det finnes tilsynelatende ingen tid eller forum for å diskutere forskningsresultater og sette dem inn i en strategisk kontekst.»

Regjeringen har altså ikke hatt tid til å lese om pengemisbruk i Tanzania mellom 2006–2011 og diskutere eller implementere forskernes anbefalinger. Den har heller ikke hatt tid til å fordøye rapporten «Doublethink: The Two Faces of Norway’s Foreign and Development Policy» fra 2009. Rapporten ble bestilt av Forum for Miljø og Utvikling og skrevet av den anerkjente uavhengige britiske journalisten Mark Curtis. Konklusjonen er at selv om Norge har et stort bistandsprogram og er en sterk støttespiller for FN, har landet blitt med i klubben av rike nasjoner som utnytter planeten for eget forgodtbefinnende. «Hva så?» kunne man spørre. Ingenting. Den offentlige tausheten som fulgte publiseringen av «Doublethink» var like dyp som pausene i Jon Fosses teaterstykker. Ingen regjeringsrepresentant møtte opp til seminaret med forfatteren. Ingen merkbar debatt fulgte i nasjonale aviser. Norges «dirty little secrets» ble diskutert i The Guardian – men ignorert av norske medier, departementer og allmennheten for øvrig.

Spørsmålet er: I hvilken grad trenger Bistands-Norge forskere i det hele tatt? Eller rettere sagt, er bistands- og fredsforskning kun pynt? Og hvis ja, hva er hovedårsakene til det?
Det ene svaret er at vi, forskere, ikke kan skrive. At vi formidler våre funn med akademiske formuleringer som forfjamser leseren fra side én. Det andre svaret er at regjeringen bestiller og tolererer kritisk forskning, ikke for å korrigere sin politikk, men for å legitimere sine pengeoverføringer til Norges forskningsråd. Forskningsrådet må i sin tur gi penger til samfunnsviterne. Og antropologer og sosiologer må forske for å leve; de forventer ikke at deres resultater skal gjøre noen forskjell. Og slik fortsetter vi, hver og en på sin egen fjelltopp, lykkelig levende videre. Et tredje svar er at norske politikere og de fleste NGO-er er blitt som tidligere kommunistiske apparatsjiks – enten så befestet i sine kritiske synspunkter, eller så limt fast i sin godhet, at de bare vil ha gode nyheter, det vil si superkos. På denne måte fortsetter de det gamle sovjetiske prosjekt: Man gjentar gamle feil, men forventer forskjellige resultater hver gang. Det ville vært festlig, dersom det ikke dreide seg om kolossale summer på statsbudsjettet til bistand og fred i verden – og til kritisk forskning på regjeringspolitikk.

Hva skal vi da gjøre med den uavhengige antikosforskningen, med alle de kritiske rapportene, essayene, artiklene og policyanbefalingene, svettet fram over mange måneder, som norske godhetsministre ikke vil ha? Tidligere, etter Terje Tvedts tokter rettet mot Bistands-Norge, merket man en kognitiv dissonans framprovosert av kløften mellom et gloriøst nasjonalt selvbilde og den faktiske virkelighet. Mens vi beveger oss forover i det 21. århundre, er kløften mellom den norske regjering og kritiske intellektuelle lappet sammen av en slags buddhistisk transcendens.

Det er en frapperende utvikling. Jeg foreslår at vi forbedrer prosjektet ved å utvide universitetene til institutter for koseforskning, og ber Snøhetta lage behagelige, økologiske bygninger for å huse dem. Da får vi kanskje en sjanse til å vinne noen priser.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!