Med jevne mellomrom forsøker større medier å sette kritisk søkelys på bistandsbudsjettet. Vanligvis foregår diskusjonen rundt dette blant organisasjonene som driver med slikt, og i et eget Norad-finansiert fagblad, Bistandsaktuelt. Men denne høsten meldte både VG og så Finansavisen seg på. Det er vel og bra, men debatten disse to mediene reiste avslørte ganske raskt at det finnes en del myter rundt bistand og hvorfor vi driver med den slags.
VG var først ute, med en serie om hvordan private konsulenter nå spiser større del av budsjettet enn før. Kritisk søkelys på selskapet ILPI er bra, men kreative nyord som «det bistandsindustrielle kompleks» og fokus på flybilletter, skygger nok mer enn det lyser opp, og sier vel mer om VG enn om norsk bistand. Deretter gikk Finansavisen løs på årets mottaker av TV-aksjonen, Norges Røde Kors, fordi organisasjonen har penger på bok og i fond, om krise skulle oppstå. Igjen, kritisk fokus på en humanitær organisasjon som Røde Kors trenger vi, men det er ikke særlig vanskelig å forstå at en humanitær aktør som Røde Kors må ha penger i bakhånd når en krise oppstår.
Ettersom bistand er noe de færreste nordmenn har direkte kontakt med i løpet av livet, i motsetning til for eksempel helsevesen eller skole, er det hele noe abstrakt. Også politikerne sliter litt med å forklare hva bistand er og hvorfor vi skal drive med det, og man får dermed ofte en svært forenklet debatt. Den handler om man er for eller imot, om man vil bevilge mer eller mindre. De fleste nordmenn skjønner at om noe i helsevesenet fungerer dårlig, må det være rom for kritikk og debatt, uten at det betyr at vi skal kutte ut hele helsevesenet. I en debatt om bistand, derimot, synes det som et helt legitimt argument å kutte ut hele greia, når noe kritikkverdig blir kjent. Det har fått noen aktører til å se på all kritikk som angrep, dermed går man i skyttergravene, eller lar være å svare på spørsmål. Derfor ble vi ikke noe klokere denne gangen heller.
Hva er bistand? Paradoksalt nok er det den hjelpen som gjør minst nytte på lang sikt, som er den mest synlige. I 2015 gikk 3,2 milliarder til nødhjelp, dette er bistandsbudsjettets pott for «øyeblikkelig hjelp» og den fordeles gjennom både norske humanitære organisasjoner og internasjonale organisasjoner. Det handler om å redde liv, gi plastduk over hodet på flyktninger og lappe sammen ofre for moderne krigføring. Den går hovedsakelig til et lite knippe land i Afrika og Midtøsten. Nødhjelp er nødvendig, men den har altså liten effekt på langsiktige utviklingsmål. Disse målene, definert av FN blant annet gjennom de såkalte tusenårsmålene, oppnås ved langsiktig arbeid. Dette handler om å bekjempe fattigdom, sørge for at flere barn overlever sine første år og at de deretter går på skole. Det kan være gjennom støtte til utdanning eller gjennom arbeid for en mer rettferdig verdenshandel. Støtten kan kanaliseres gjennom internasjonale organisasjoner, gjennom norske organisasjoner eller direkte fra Norge til et mottakerland (stat-til-stat-bistand). Det er en hel del av det siste, den typiske bistandsmottaker er ikke de fattige barna, men en skattejurist på et kontor i en afrikansk hovedstad. Og det er nok ikke så dumt, økt skatteinngang og en mer velfungerende stat, er en forutsetning for et fungerende skolesystem.
Videre, en hel rekke prosjekter og politikkområder får midler over bistandspostene i budsjettet fordi man vil ha et stort bistandsbudsjett. Utviklede land vil gjerne nå målet om å bruke en prosent av brutto nasjonalprodukt på bistand. For å oppnå det har OECD retningslinjer for hva som kan føres opp som «bistand». Her inngår en god del midler til mottak av asylsøkere og flyktninger i Norge, og en rekke aktiviteter opp mot internasjonale organisasjoner, som nedrustning, som ikke nødvendigvis har noe med verdens fattigste å gjøre, selv om krig er et stort hinder for utvikling, hvor enn den rammer. Her inngår rådgiving på energifeltet og midler til skogbevaring. Budsjettvinner de siste årene er statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund. Altså støtte til norske firma som vil etablere seg ute.
Bistand er svært sammensatt og ikke drevet av godhet alene. Dette er næringspolitikk, det er handelspolitikk og sikkerhetspolitikk. Kort og godt, bistandspolitikk er også realpolitikk, bistanden vi yter er politisk kapital for et lite land litt i utkanten av verden. Vi drives altså ikke av godhet aleine, men selvsagt også av sjølnytte.
Blant de mest seiglivede mytene rundt bistand er at den ikke kontrolleres, eller evalueres, og at vi derfor ikke vet om den virker. Videre får vi høre at hele feltet er preget av hemmelighetskremmeri. Offentlighetsloven, som skal sikre borgerne innsyn i forvaltningen, gjelder selvsagt også Utenriksdepartementet, og fagorganet Norad. Det siste evaluerer norsk innsats ute fortløpende, Samtlige organisasjoner som får penger over bistandsbudsjettet leverer søknader, og rapporter, enten til Utenriksdepartementet, eller til Norad. Hvem som helst kan altså søke innsyn i disse rapportene. I rapportene evaluerer organisasjonene egen innsats ut fra et sett kriterier som er satt ned. Utviklingsfeltet er med andre ord målstyrt og rapporteringspliktig slik alle andre felt er, på godt og vondt. I alle fall den delen som mottar offentlig støtte.
Det er helt nødvendig med mer kritisk journalistikk på bistandsfeltet, og annen utenrikspolitikk. Bare slik kan den bli bedre. Men om debatten i kjølvannet av slik journalistikk stadig skal handle om størrelsen på budsjettet, eller hvorvidt vi bør slutte med det hele, kommer vi nok ikke videre. Verken på businessklasse, eller klemt inn i et økonomisete.