Bjørn Hansen
Mai har ikke vært noen god måned for USAs president Barack Obama. Uansett om presidenten selv har vært innblandet eller ikke, har tre forskjellige saker fra hans administrasjon fått skandalestemplet på seg.
Den eldste av disse sakene skriver seg fra fjoråret da den amerikanske stasjonen i Benghazi i Libya ble angrepet av islamister og fire amerikanere, blant dem ambassadør Christopher Stevens, ble drept. Obama-administrasjonen la til å begynne med skylda på en anti-muslimsk video som var publisert på nettet i USA, men senere undersøkelser av Utenriksdepartementet slo fast at det dreide seg om et vel forberedt islamistisk angrep, uavhengig av noen video.
Nå er det også klart at man allerede umiddelbart etter angrepet den 11. september i fjor var klar over at det ikke dreide seg om noe spontanangrep. Obamas administrasjon hadde dreid på sannheten for å få angrepet til å virke som en reaksjon på uforutsigbare hendelser. Med andre ord: Midt under valgkampen i fjor ønsket ikke Obama-kampanjen at det skulle virke som om presidenten ikke var i stand til å forhindre et vel forberedt terrorangrep. Altså løy både presidenten og hans medarbeidere om sammenhengen.
Republikanerne har grepet fatt i usannhetene med begjærlighet, men som vanlig med ikke bagatellmessige overdrivelser. «Den groveste dekkoperasjon i amerikansk historie», mener senator Jim Inhofe (R). Grovere enn Watergate? Grovere enn Iran-Contras? Grovere enn Bushadministrasjonens påstand om at Saddam Hussein sto bak terrorangrepene 11. september 2001?
Selvfølgelig ikke. Men grovt nok til at presidenten fortjener kritikk for sin håndtering av affæren. Problemet for kritikerne er at amerikanere flest ikke bryr seg, og det gjør det mulig også for presidenten å vende det døve øret til kritikerne.
Den andre saken som volder hodebry for presidenten gjelder hans egen skatteetat som har vist en særegen interesse for inntekter og utgifter hos Tea Party-bevegelsen som hører til Obamas mest høyrøstede motstandere i det amerikanske samfunnet. Søknader om skattefritak har hopet seg opp hos IRS, og på ett tidspunkt sluttet man å innvilge skattefritak til Tea Party. Skattelovgivningen ble benyttet til å ramme det man oppfattet som en brysom politisk motstander.
Men hva visste presidenten, og når visste han det? Etter det man vet i dag visste ikke Obama noe særlig før alle fikk vite det. Men IRS står under presidenten, han har ansvar for hva det føderale skattevesenet foretar seg, og saken lukter av politikk på bakrommet, uansett hvem som står bak.
Den tredje skandalesaken er kanskje den alvorligste, nemlig det føderale politiet FBIs granskning av telefonloggene til journalister ved Associated Press-kontoret i hovedstaden Washington DC. Denne form for snoking i pressens kilder, angivelig fordi Ass Press skal ha brakt opplysninger som skadet landets sikkerhet, hører til de mest lurvete sidene av politisk paranoia. Presidenten behøver ikke å ha visst om det, men her går ansvarslinjen direkte til Det Ovale Kontor i Det Hvite Hus.
Ytringsfriheten står meget sterkt i USA. Eller som USAs tredje president Thomas Jefferson formulerte det: Det kan tenkes ytringsfrihet uten demokrati, men det kan ikke tenkes demokrati uten ytringsfrihet. FBI som står direkte ansvarlig overfor justisministeren og dermed også presidenten har trådt over en linje der selve det amerikanske demokratiet er berørt.
For presidenten selv blir ubehaget desto større ved at saken utfordrer en gruppe mennesker som bidrar til hans status i amerikansk opinion, nemlig journalistene. For amerikansk presse, kringkasting og internett er det helt avgjørende at de kan arbeide uten offentlig innsyn i kildene. I den grad det lekker - og det gjør det til alle tider og i nesten alle situasjoner - ligger ansvaret for lekkasjene hos kildene, ikke hos pressen. Men i denne saken har man altså snoket hos pressen for å finne kildene.
Obama begynner nå å merke slitasjen etter mer enn fire år i Det Hvite Hus. Som president har han i perioder hatt en tendens til å lene seg bakover når problemene melder seg. Det nytter ikke lenger. Selv om vanlige amerikanere ifølge meningsmålingene ikke bryr seg så mye om disse sakene, er de et signal om at administrasjonen under den sittende president har tatt seg friheter som kolliderer med prinsipper i et demokratisk samfunn.
Og er det noen lærdom Obama bør ta til seg snarest mulig er det den evige i politikken: Det er bedre å bite hodet av all skam og si sannheten, framfor å la sannheten bli drevet frem av skandaler.
En betydelig andel av helsearbeiderne i Mosambik er selv smittet av hiv og tuberkulose, og enkelte av dem forsøker å skjule det. Helsevesenet i landet står overfor endeløse utfordringer.
Jeg befinner meg i et venteværelse til hovedhospitalet i Nampula, langt nord i Mosambik. Værelset er pakket av pasienter som venter på behandling, de fleste av dem kvinner og barn. Mange sitter eller ligger på gulvet. Plutselig lyder et skrik som går gjennom marg og ben. Seks menn kommer bærende uten båre på en kvinne som remjer og vrir seg i smerte. Mødre og barn i venteværelset synker forskremt sammen mens bærelaget går som en plog gjennom det folketette venteværelset og forsvinner ned en trapp ute i korridoren. Dette er det normale, sier en representant for Malaria Consortium. Her blandes alle typer av pasienter og lidelser sammen.
Dette er det normale, sier han også når vi kommer inn i en sengeavdeling. Her er det ikke bare korridorpasienter, men gulvpasienter, de fleste med malaria. Der det er senger ligger flere syke i samme seng. Men de fleste har funnet seg et leie på gulvet, mange på den ene siden av en smal korridor der de ligger på tynne madrasser. Trafikken til og fra går på en smal sti på motsatt side av korridoren. Hvordan er det mulig å behandle pasientene her? Det er ikke mulig, sier Philippe Duneton, en fransk spesialist på tropemedisin. Han tar en kunstpause og korrigerer seg selv: Nesten ikke.
Forholdene i Mosambik hører til de verste i verden, i et land som fra naturens side kunne vært Paradisets gave til jorden. Uendelige sandstrender mot Det indiske hav, grønne skoger og fruktbare marker og en befolkning som møter deg med åpenhet og velvilje. Baksiden heter Borgerkrig, som tok livet av en million mennesker for en knapp generasjon siden. Baksiden heter malaria, tuberkulose og hivsmitte som, ubehandlet, kan true hele befolkningen. Dette er fattigdommens kvelertak i en hel nasjon som prøver å kjempe seg ut av elendigheten. Mosambik har de senere år hatt en økonomisk vekstrate som nærmer seg de asiatiske tigerøkonomiene. Men når man starter på nesten null, gir ikke prosentvis økning så store utslag.
Hovedstaden Maputo ligner en hvilken som helst storby i land under utvikling, en blanding av villaområder omgitt av høye myrer, parkanlegg og skyggefulle trær, overklassens og de internasjonale representantenes enklaver, og det store flertallets slum som dekkes av bølgeblikktak så langt øyet rekker. Biltrafikken snegler seg gjennom gatene i morgenrushet. Pickuper med passasjerer som sild i tønne på lasteplanet navigerer som båter i bølgegang mellom vannpytter og humper og hull. De er byens kollektivtransport. I andre områder ligger veiene snorrette og asfalterte. Der går det fort, fryktelig fort.
På en biltur i den nordlige del av landet kjører vi gjennom et flatt, grønt landskap der enkelte fjell stikker nakne og spisse opp av det grønne. Landsbyene ligger tett langs den asfalterte veien. Men straks vi skal 17 kilometer inn i skogsområdet, må vi dra med en pickup og sitte på lasteplanet. I en liten landsby er dette besøket en lokal sensasjon, selv om vi bare skal få demonstrert malariatesting av en lokal helsearbeider. Den foregår på en stråmatte under et tre, med 40-50 barn som tilskuere. Kvinnene er ikke så mye å se, mens mennene har samlet seg i bakgrunnen. Det er ikke lett å snu ryggen til en slik nyfikenhet. Men helsearbeideren utfører sin test uten å la seg forstyrre, i dette tilfelle faktisk med negativt resultat. Kontrastene skriker mot deg over alt. Det gjelder ikke minst i helsesektoren. Ikke alt er like håpløst og kaotisk som på det regionale hospitalet i Nampula. Noen små offentlige sykehus og klinikker gir en forsvarlig behandling.
På et barnerom på Machava-sykehuset i Maputo ligger seks babyer i hver sin seng med moren til stede. Det er rent og luftig, og velstelt. Mens mødrene gir fra seg et sjenert smil, ser spedbarna mot oss med store, alvorlige øyne. Mange av dem befinner seg i dødens venteværelse, smittet av hiv fra sin mor, infisert av tuberkulose i forskjellige varianter og tydelig preget av underernæring. Her hersker ikke medisinsk kaos, bare en taus forhåpning om at barna skal bli bedre. Men håpet overskygges av en dyster statistikk: 16,8 prosent dør inne på sykehuset, og dødeligheten er enda større blant de aller minste.
Helsevesenet i Mosambik står overfor endeløse utfordringer. Ikke bare mangel på kvalifisert helsepersonell. En betydelig andel av helsearbeiderne er selv smittet av hiv og tuberkulose, og enkelte av dem forsøker å skjule det. Selv om frivillige organisasjoner gjør en omfattende innsats, må landets eget helsevesen slite med det faktum at private klinikker og enkelte organisasjoner betaler legene fire til seks ganger høyere lønn enn de får i offentlige stillinger.
Alle internasjonale målinger forteller om et land aller nederst ved verdens langbord. På det som kalles Human Development Index (som for Norge er en skryteliste) havner Mosambik som nummer 185 av 187 registrerte nasjoner. I forventet levealder ved fødsel er landet nummer 186 av 195 registrerte land. I Norge er inntekten pr. hode nesten 200 ganger høyere enn i Mosambik. Hvis man utelukkende søker etter elendighetsbeskrivelser finnes det mer enn nok å ta av.
Omfattende korrupsjon hindrer ikke at deler av det offentlige apparat synes å fungere, ikke minst fordi mange internasjonale tiltak går rundt regjeringen og direkte til helseforetak. I disse dager lanseres nye diagnosemaskiner som i løpet av en time skal kunne gi svar på om en person er hivpositiv. Maskinene er ikke større enn en liten skoeske, og skal drives av batteri som lades fra et solcellepanel. Det gjør det mulig å plassere diagnoseutstyr ute i jungelområdene og bushen der det ikke finnes elektrisitet. Rent teknologisk er framskrittet formidabelt, fordi diagnostiseringen av hiv i dag kan ta et par måneder fra selve prøven og til en person får resultatet og kan starte medisinering.
Maskinene er så enkle at prøvetakingen skal kunne utføres av en person med noen dagers opplæring: Et stikk i fingeren, en blodprøve som festes til en kassett, så kassett inn i apparatet, og etter 65-70 minutter foreligger resultatet - positivt eller negativt. Dette utviklingsprosjektet, lansert og finansiert av FN-organisasjonen UNITAID, skal iverksettes av frivillige organisasjoner som Leger Uten Grenser og FNs barnefond UNICEF. Maskinen er nå til utprøvning ved det nasjonale helseinstituttet, men skal utplasseres 100 forskjellige steder i løpet av de neste 3-4 måneder.
Hvis dette lykkes vil det være et gigantisk skritt framover i bekjempelsen av hiv-aids både i Mosambik og i det øvrige Afrika. Men vil det lykkes? Spørsmålet må stilles. Teknologien er sårbar, og selv om maskinen i seg selv ikke kan brukes til annet enn å diagnostisere hiv, finnes det utallige andre anvendelser for batterier og solcellepaneler. Utfordringene ligger ikke i planer og teori, men i praksis. Det mest påfallende ved testestasjonene for hiv er fraværet av menn. Mens kvinner og barn befolker venteværelsene, holder mange menn seg borte. En kulturell barriere, sier den unge direktøren for det nasjonale forskningssenteret Ilesh Jani. Det er en barriere som må brytes ned om vi skal lykkes.
Jani leder utprøvningen av alle nye medisiner og alt nytt medisinsk utstyr som tas i bruk, og forskningssenteret drives i samarbeid med en klinikk der blant annet foreldreløse barn med hivsmitte - også det et stort samfunnsproblem i landet - får behandling, pleie og undervisning. Forskningssenteret skal nå drive forsøk med to nye anti-hivvaksiner, utviklet ved universitetslaboratorier i Sverige og i USA. Men vaksine mot hiv er et prosjekt med en lang hale. Lykkes man, er det snakk om kanskje ti år.
Noen har ventet lenge. På et møte med lokale hiv-aktivister i Maputo reiser en 57 år gammel kvinne seg og erklærer uten omsvøp: «Jeg er hivpositiv. Jeg har vært det i 15 år, og overlever fordi jeg får medisinsk behandling. Jeg er glad for de nye testemetodene som gir svar i løpet av en time. Selv gikk jeg i uvisshet i flere måneder før svaret kom.»
Hun heter Zita Muchera og er en av om lag 140 aktivister som kjemper for bedre testing og behandling i hovedstaden Maputo i Mosambik. Hun blir selvfølgelig omringet av journalister. Kinesisk fjernsyn, som på forhånd spurte seg grundig for om hva slags «aktivister» det var tale om, fant her en «aktivist» som kunne framføres utilslørt. Og Zita Muchera representerer nettopp det lokale engasjementet som kreves for å bekjempe en smitte som rammer hele 16 prosent av hovedstadens innbyggere. «Nå må vi mobilisere for å få folk testet», erklærer hun med ettertrykk.
Artikkelen er skrevet etter en organisert og finansiert reise til Mosambik av UNITAID
Når Margaret Thatcher i dag hylles av konservative i vestlige land, finnes det også et politisk regnskap som må gjøres opp.
Det er uten tvil en av Europas mest markante politiske personligheter i nyere tid som i dag stedes til evig hvile. Hun hylles som en statsleder som gikk inn i sin tid og forandret den, med varige konsekvenser for minst en generasjon etter at hun forlot Downing Street 10. Sammen med den amerikanske presidenten Ronald Reagan gjorde hun 1980-årene til markedsliberalismens gjennombrudd i den vestlige verden. Men der Reagan med en avvæpnende sjarm kunne vinne velgere (han snakket ikke nedsettende om politiske motstandere), vant Thatcher fram med sine bitende angrep på alle som sto henne mot.
Hvis politisk storhet består i egensindighet, var Thatcher uten sammenligning den største europeiske politiker i sin tid. Hun feide til side alle innvendinger, og politikere som våget å ta til motmæle innenfor hennes eget parti, visste at deres tid inne i varmen var slutt. Den britiske statsministerens stahet ble til slutt hennes bane, selv for det konservative partiet gikk hennes egenrådighet for langt, hun måtte kastes. På toppen av det hele utviklet Thatcher en eiendommelig beskuelse av seg selv, hun omtalte sin person i kongelige vendinger. Uttalelsen: «Vi har blitt bestemor», fikk selv forsiktige kommentatorer til å lure på hennes mentale tilstand.
Når hun i dag hylles av konservative i vestlige land finnes det også et politisk regnskap som må gjøres opp. Margaret Thatcher ble statsminister på et tidspunkt da deler av britisk fagbevegelse var i ferd med å ta skrittet over i selvdestruksjonens absurde aktivitet. Det britiske gruvearbeiderforbundet hadde gjennom lang tid utviklet en aksjonslinje som ble mer og mer ødeleggende både for dem selv og samfunnet. Med Arthur Scargill som leder gikk forbundet over til en revolusjonær linje, der målet var å erobre makten ved å omstyrte den bestående samfunnsorden. Scargill var marxist og troende kommunist.
For Thatcher var Scargill en ønskemotstander. Med demokratiske midler kunne hun legitimt knuse en opposisjonell som tok sikte på å vinne makt med utenomparlamentariske midler. Hadde hun stanset med å knuse Scargill, ville hun vunnet sympati også blant mange gruvearbeidere som hadde trøtnet på streiker og aksjoner. Men hun knuste hele forbundet, privatiserte og la ned nesten hele kullgruveindustrien og vendte den kalde skulder til de sosiale konsekvensene av denne raseringen. Store deler av den øvrige fagbevegelsen ble møtt med samme holdninger og politikk.
Når Thatcher snakket om «our people» mente hun ikke det britiske folk, ei heller det engelske, men det folk som støttet henne og toryene i overklasse og middelklasse. Arbeiderklassen og fattige ble marginalisert og fremmedgjort i hennes regjeringstid. Hun benektet til og med at det eksisterer noe som kan kalles «et samfunn». Det fantes en rem av sosial hevngjerrighet hos den britiske statsministeren som gjorde henne til en heltinne på den ytterste høyrefløyen, men forhatt i deler av det øvrige samfunnet som lå hjelpeløst i ruinene av hennes kompromissløse kamp mot sosiale motstandere.
Det må sies at Thatcher ikke er alene om å la deler av den britiske befolkning ligge i grøftekanten. Også Labour, til tross for fagre løfter og regjeringsmakt, har gang på gang sviktet sine egne. Det verste er trolig det britiske skolesystemet som bare unntaksvis yter sosial rettferdighet til barn og ungdom fra den fattige del av befolkningen. Men Labours svik var hos Thatcher et dogme, hun ville holde den del av folket nede. Hun møtte sosiale krav om rettferdighet med en front av kulde. De var ikke «our people».
Storbritannia har til alle tider vært et klassesamfunn, der lommer av landet fortsatt minner om en fordums dickensiansk slum. Under Thatcher økte klasseforskjellene dramatisk, mer enn i noe annet europeisk samfunn i samme periode. Det dreide seg ikke om noen tilfeldighet, men om en villet politikk.
I forholdet til EU (EF den gang) spilte hun på nasjonalistiske strenger, med en aggressiv forhandlingsstrategi som siktet mot en begrensning av britiske økonomiske og sosiale forpliktelser, politiske likeså. Statsledere på kontinentet fryktet henne og ga i en del sammenhenger britene innrømmelser som de ellers vanskelig ville fått. Hun ble aldri noen venn av det Europa som hun kunne omtale som «overseas».
Etter at Thatcher var gått av, var jeg til stede på en sikkerhetspolitisk konferanse i Williamsburg i Virginia i USA der hun holdt en gjesteforelesning. I den presterte hun å si at «alt det gode i verden kommer fra de britiske øyer, det negative kommer fra kontinentet». Mildt sagt gikk det et gisp gjennom den internasjonale forsamlingen.
At hun i sin tid var den mest markante europeiske politiker er hevet over tvil. Men når den ideologiske hyllest strømmer mot henne fra europeiske konservative politikere bør man også balansere det mot de sosiale ruiner som ligger igjen etter hennes 12 år som britisk regjeringssjef.
Hvem har hørt om UNITAID? Nesten ingen. Selv ikke ledende diplomater kjenner til eksistensen av organisasjonen.
Likevel dreier det seg om den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag. For det er politikk det dreier seg om: Skattepolitikk, internasjonal handel med medisiner og utviklingspolitikk. Målet er dristig, nemlig å fjerne fattigdommens dødelige svøpe over menneskeheten - hiv, tuberkulose, malaria, dysenteri og underernæring. Den fattige manns diagnoser.
Utgangspunktet er enkelt: Globaliseringen har ført til fri flyt av mennesker og penger over grensene, skattefritt. Men selv den minste avgift på flyreiser (en euro på turistklasse) eller på finansielle transaksjoner (0,2 %, også kalt Tobin-skatt), vil innbringe ufattelige beløp. Det dreier seg om en solidaritetsskatt som bare betales av verdens rike, den påfører ingen sosial smerte.
UNITAIDs neste skritt har vært å finansiere helseforetak i utviklingsland. Men UNITAID har selv ikke medisinske feltarbeidere. Organisasjonens penger går utelukkende til konkrete prosjekter som andre driver, for eksempel UNICEF, Leger Uten Grenser, Malaria Consortium og Clinton Foundation, for å nevne noen. Men ikke en eneste dollar til noen regjering!
Neste skritt har vært å finansiere kjøp av medisiner, avanserte medisiner. Men de har vært for dyre, og farmasøytisk industri har tviholdt på sine patentrettigheter og høye priser til det hvitnet om knokene på dem. I 2010 dannet UNITAID et organ som forhandler med farmasøytisk industri om både lavere priser til utviklingsland og produksjon av kopimedisiner i disse landene. Det dreier seg om fullverdige produkter, men de skal utelukkende gå til den fattige del av verden.
Det forbløffende er at en internasjonal industri som ikke har mottatt medaljer for sitt humanitære sinnelag, faktisk har gått med på dette. En medisin til å bekjempe malaria (Artemisinin) er redusert fra 7 dollar til 33 cent. Andre medisiner er halvert i pris.
Da UNITAID ble dannet fantes det ikke medisiner som kunne anvendes i fattige land for behandling av hiv-positive barn. I land som USA fantes medisiner i flytende form, men de måtte oppbevares i kjøleskap. I jungelen finnes ikke kjøleskap. Men ved finansiell bistand er det utviklet en tilsvarende medisin i pilleform. På kort tid har 8 av 10 hiv-positive barn fått adgang til livreddende behandling. I et land som Mosambik er hver tiende innbygger hiv-smittet, over to millioner mennesker, av dem svært mange barn. En hiv-positiv mor vil i 35 prosent av fødslene overføre hiv til barnet, ved behandling reduseres risikoen til under 1 prosent.
Den humanitære katastrofen som år etter år ruller videre i mange land etterlater seg dødstall som er vanskelige å begripe.
* Hvert 3. sekund dør et barn av aids, malaria, tuberkulose, lungebetennelse eller dysenteri.
* I tillegg dør et barn hvert 6. sekund av sult.
* En halv million kvinner dør hvert år i barsel.
* 800.000 mennesker dør årlig av malaria, de fleste er afrikanske barn.
* Tuberkulose brer om seg, nå også i varianter som medisinsk er meget vanskelig å bekjempe.
Ved en invitasjonstur med UNITAID til Mosambik har problemene rykket meg inn på livet som journalist. Jeg har sett mye elendighet, men omfanget av fattigdommen og dens følgesvenner i dette landet er vanskelig å beskrive.
Midt i det hele forsøker altså en liten organisasjon (mindre enn 30 ansatte) å gjøre en forskjell. Mens bistand fra rike land har gått ned under finanskrisen, har UNITAID gått på offensiven. Den lille flyskatten på en euro bringer inn tre fjerdedeler av inntekten, og målet er å sluse en skatt på finanstransaksjoner til inter-
nasjonal bistand. Bare innenfor EU ville det innbringe 50 milliarder euro per år.
12 EU-land under fransk ledelse planlegger nå en Tobin-skatt av den størrelse som UNITAID har foreslått. Men det som skulle være et hovedformål er blitt et sideblikk. I finanskrisens tid har også finansministrene sett sitt snitt til å fylle på inntektssiden i nasjonale budsjetter. I Frankrike skal 10 prosent av finansavgiften gå til internasjonale formål, 90 prosent til eget budsjett. Finanssentrene og internasjonal kapital skriker seg hese over utsikten til å bli beskattet. Men de er i ferd med å tape. Ingen synes synd på dem.
Fem land, blant dem Norge, tok initiativ til UNITAID i 2006. Leder er en fransk lege, Philippe Douste-Blazy, som to ganger har vært fransk helseminister, men også kulturminister og utenriksminister. Det uttrykket han bruker oftest om sitt prosjekt er solidaritet. Internasjonal solidaritet. Før var det venstresidens kjennemerke. Nå heises fanen av en forhenværende fransk konservativ politiker.
President Barack Obama er med vilje vag om landets utenriks- politiske linje.
Barack Obamas tale om rikets tilstand for en uke siden etterlater på det utenrikspolitiske området flere spørsmål enn svar. Nå er denne talen tradisjonelt rettet mot innenrikspolitikk og amerikanske velgere. Men denne gang var omtalen av internasjonale problemer så generell og overfladisk at man må lese mellom linjene for i det hele tatt å øyne noen linje bak ordene.
Selvfølgelig er dette ingen tilfeldighet. Ved innledningen til sin andre presidentperiode ønsker Obama å ha ryggen fri og ikke binde seg selv til masten i utenrikspolitikken som er hans prerogativ vis-à-vis Kongressen. Generelle avtaler om samarbeid og handel over Stillehavet og Atlanterhavet bekrefter USAs tradisjonelle interesse- og vennskapsbånd, men heller ikke mer. Presidenten var skarpere i omtalen av forsøkene på kybernetisk krigføring mot USA, men han omtalte aldri ved navn de «fiender» som prøver å angripe kraftnettet, finansvesenet og lufttrafikk-kontrollen. (Iran, Kina, Nord-Korea?)
Presidentens kommende reise til Midtøsten neste måned vil være et forsøk på å gjenvinne et slags fotfeste i denne regionen. Med sin invasjon og okkupasjon av Irak maktet Obamas forgjenger George W. Bush å gjøre Iran til den dominerende militære maktfaktor i regionen. I Obamas presidentperiode har den arabiske våren ført til regimeskifter som svekker USAs rolle i Midtøstens intrikate maktspill. Ikke siden 1950-årene har USAs innflytelse virket mer marginal enn i øyeblikket.
Bortsett fra båndene til Israel («We will stand steadfast with Israel in pursuit of security and a lasting peace») finnes ingen andre tråder å nøste foran presidentens reise. Å insistere på menneskerettigheter i Egypt og Syria forteller mer om fravær av makt enn intensjon om å gjøre sin makt gjeldende. Med Israel som unntak virker det som om USA under Obama nærer et uuttalt ønske om å avvikle sitt engasjement i regionen. Med mindre presidenten i sin andre periode legger press på Israel, mer enn verbalt press, for å komme palestinerne i møte gjennom politiske avtaler som også gjennomføres på bakken, vil USAs evne til å øve innflytelse i den arabiske verden være meget begrenset.
President Obama har tidligere pekt ut Stillehavsregionen som USAs fremste politiske prioritet, åpenbart framtvunget av Kinas voksende økonomiske, til dels også militære, makt og innflytelse. Forholdet mellom USA og Kina hører til noe av det mest kompliserte i internasjonal politikk i dag. Konfliktflatene er brede og forskjellige, fra valutapolitikk til Taiwan, fra menneskerettigheter til havets folkerett. Kinas nynasjonalistiske politikk overfor nabolandene har satt skrekk i mange av dem, fordi Kina krever herredømme over havområder opp til fjæresteinene i land som Vietnam og Filippinene. Konflikten med Japan om ubebodde øyer i Sør-Kina-havet (Senkaku på japansk, Diaoyu på kinesisk, og Tiaoyutai ifølge Taiwan, som ligger nærmest) kan lett rive USA med i disputten, fordi øyene er inkludert i sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan.
Selv Vietnam ser nå hen til USA for beskyttelse mot Kinas skrålende maktspråk overfor nabolandene. Men hvor langt vil Kina gå uten direkte å utfordre USA militært? Selvfølgelig lengst mulig, men uten å oppsøke en militær konfrontasjon. Det finnes grunnleggende fellesinteresser mellom de to land. USA har som internasjonal låntaker det siste tiåret brukt Kina som sin største bank, noe amerikanerne fortsatt vil være avhengige av. Samtidig er USA Kinas største eksportmarked, med et økonomisk og ikke minst teknologisk potensial som kineserne nødig vil gå glipp av.
Den gamle ringreven Lee Kuan Yew - gjennom 30 år statsminister, nærmest enehersker og genial økonomisk samfunnsbygger i Singapore - sier i et intervju at Kina «ser ingen fordel ved å konfrontere USA i de neste 20 til 30 år» på en måte som ødelegger fordelene ved adgangen til det amerikanske marked. Han mener at teknologien og urbaniseringen i Kina vil gjøre styresettet avleggs, men ikke lede til noen form for vestlig demokrati (som heller ikke Lee Kuan Yew har hatt noen sans for).
Obama omtalte ikke Kina i noen internasjonal sammenheng i sin tale til Kongressen. Presidentens forsiktighet skyldes neppe angst for kinesiske reaksjoner. Hans ønske er åpenbart utenrikspolitisk handlefrihet, både innad og utad, når det gjelder håndteringen av forholdet til amerikanernes mektigste utfordrer internasjonalt: Kina. Så sterkt har verden endret seg siden murens fall i 1989 og den gamle utenrikspolitiske motstander Sovjetunionens oppløsning for 21 år siden.
President Barack Obamas muligheter til å få forslagene om strengere våpenkontroll gjennom Kongressen synes meget små.
«I believe in the gun almighty,
maker of heaven and earth»
Disse linjene fra den irske dramatikeren Sean O’Casey i skuespillet «The Shadow of a Gunman» (1924) var kritisk rettet mot voldsromantikken i den irske revolusjon, men kan også stå som en ironisk beskrivelse av våpenlobbyen i USA. Denne lobbyen skjuler seg bak floskler om retten til å beskytte sin egen familie med våpen i hånd, ja, overhode siviles rett til å bruke våpenmakt i konfliktsituasjoner. I virkeligheten dreier det seg om kalde forretningsinteresser som tjener enorme summer på et uregulert salg av våpen til flest mulig amerikanere.
Grunnlaget for kravet om fritt våpensalg finnes i det andre grunnlovstillegget, der det heter: «Retten til å eie og bære våpen. En vel regulert Milits, nødvendig for den frie Statens sikkerhet, retten for folket til å eie og bære våpen, skal ikke begrenses.»
Dette tillegget ble vedtatt av Kongressen høsten 1789, på et tidspunkt da «våpen» dreide seg om musketter, bajonetter og eventuelt armbrøst og pil og bue. I dag dreier våpenmarkedet i USA seg ikke bare om revolvere, pistoler, rifler og haglgeværer, men om maskinpistoler og andre typer av hel- og halvautomatiske våpen som kan anvendes av en enkelt person. (For å rette en alminnelig misoppfatning: Maskingeværer er ikke tillatt solgt til sivile, heller ikke håndgranater.)
Grunnlovstillegget var med andre ord myntet på en totalt annerledes våpenteknologisk situasjon, der massedrap utført av en person med ett enkelt våpen var praktisk talt umulig. I dag kan ett menneske ta livet av titalls medmennesker med ett våpen i løpet av sekunder, i høyden minutter.
Massakren på barneskolen Sandy Hook i Newtown har utløst reaksjoner i høyst forskjellige retninger. Mens et stort antall amerikanere har strømmet til våpenforhandlere for å sikre seg skytevåpen i forkant av ventede restriksjoner, har andre deler av opinionen reagert med krav om å strupe våpenhandelen. President Barack Obama, godt hjulpet av sin visepresident Joe Biden, har foreslått en lang rekke tiltak og restriksjoner i våpenhandelen. Aller viktigst: Bakgrunnssjekk av eventuell kriminalitet hos kjøpere, forbud mot angrepsvåpen (forbudet ble opphevet i 2004), maksimum 10 skudd per magasin og forbud mot panserbrytende ammunisjon til andre enn politi og militære. Restriksjonene vil altså gjelde alle typer våpen som ikke med en god porsjon velvilje kan knyttes til sport eller jakt.
Det var en skjult henvisning til dette forslaget at presidenten, i sin innsettelsestale mandag, snakket om tryggheten til amerikanske barn, uansett hvor de bor i landet. Skolemassakre finner oftere sted i USA enn i noe annet land.
Den amerikanske befolkningen har reagert positivt på forslagene - 53 prosent er for dem, 41 prosent imot. Her går de politiske skillelinjene skarpe som kniver gjennom opinionen: Mens 82 prosent av demokratiske velgere støtter forslagene, går 72 prosent av republikanerne imot. Interessant nok: Jo høyere utdannelse, jo mer sympati for restriksjonene.
I bakgrunnen spøker en av de sterkeste lobbyorganisasjonene i USA - National Rifle Association. Inntil 1977 var NRA en organisasjon for jakt og sport, men skiftet deretter posisjon til en lobbyorganisasjon for mer eller mindre fritt våpensalg, basert på det andre grunnlovstillegget. Bak NRA står en våpenindustri der menneskeliv teller mindre enn fortjeneste.
Med 5 millioner medlemmer, blant dem demokratenes leder i Senatet, Harry Reid, øver NRA en politisk innflytelse langt utover medlemstallet. Å få NRA mot seg i en valgkamp kan fortone seg som et politisk nådestøt. Det fikk Jimmy Carter erfare ved valget i 1980, da NRA før første gang støttet en presidentkandidat. Hans navn var Ronald Reagan. Etter Sandy Hook har nye medlemmer strømmet i tusentall til NRA, samtidig som flertallet i opinionen krever strengere våpenkontroll.
Men presidentens muligheter til å få forslagene gjennom Kongressen synes meget små, i alle fall med et solid republikansk flertall i Representantenes hus, og med en demokratisk leder som har sagt at han ikke vil behandle forslagene i Senatet. Det allmektige gevær ser ut til å seire nok en gang, mens barnelikene ligger igjen som en taus protest i Newtown.
Republikanerne risikerer å sitte med svarteper dersom forhandlingene om en budsjettavtale bryter sammen. Tiden jobber for Obama.
Dersom det er noe som kjennetegner de politiske kommentarene i USA, så er det bruken av dramatiske ordbilder. «The fiscal cliff» - eller skattestupet/økonomistupet - gir inntrykk av at amerikansk økonomi kan ende i et kosmisk svart hull dersom president Barack Obama og hans republikanske motstandere ikke finner noen løsning på skattespørsmålene før 1. januar.
Men «skattestupet» er ikke noe annet enn at man gjeninnfører de skattesatsene som eksisterte før George W. Bush med rund hånd delte ut enorme (midlertidige) skattelettelser, særlig til de rikeste i landet.
Det hovedstriden står om er, kort fortalt, hvorvidt personer med en årsinntekt på 1,5 millioner norske kroner skal betale mellom 2 og 3,6 prosent mer i marginalskatt. Republikanernes mest innflytelsesrike politiker, John Boehner som er speaker i Representantenes hus, skal bak lukkede dører ha antydet at man kan være villig til å øke skatten for personer med en inntekt på over seks millioner kroner. Her er det snakk om omsorg for amerikanere i Sosialgruppe 1.
For 98 prosent av amerikanske skattytere er denne problemstillingen uinteressant. For dem vil nok skatteøkninger svi i en del tilfeller. Men kuttene i velferdstjenester som også skal skje etter 1. januar dersom man ikke finner noen løsning, vil ramme de svakeste i samfunnet langt sterkere enn økte skatter.
Hele dette sammensuriet av økonomiske tiltak skyldes to forskjellige beslutninger. Den ene er knyttet til utløpet av Bush-skattelettelsene, det andre dreier seg om et vedtak i Kongressen om å gjøre budsjettnedskjæringene «automatiske» dersom partiene ikke kommer til noen løsning innen 1. januar. I denne «automatikken» står også forsvarsbudsjettet lagelig til for hogg. Ved å sette denne type tidsfrister har amerikanske politikere skaffet seg et damoklessverd som henger i en tynn tråd over hodene på Kongressen.
Hittil har republikanerne offentlig sagt nei til enhver økning av skattesatsene og krevd at budsjettbalansen skal bedres ved nedskjæringer. Dette er i tråd med den politikk de har ført gjennom en årrekke. Men de har vært lite villige til å konkretisere hvor øksen skal falle, og forsvarsbudsjettet er det de minst ønsker å ramme.
President Barack Obama har på sin side stilt et ufravikelig krav om at skatten skal økes for folk med inntekter over 1,5 millioner kroner, samtidig som han bare i begrenset grad vil gå med på endringer i lovpålagte velferdstjenester som Medicare (helsetjenester for eldre) og Social Security (alderstrygden).
Her står altså partene steilt mot hverandre mens klokken tikker og blad for blad rives ut av kalenderen fram mot nyttår. Fra bakrommene på Capitol Hill kommer antydninger om at noe er i ferd med å skje, men ingen forslag ligger offisielt på bordet. Nervekrigen øker i intensitet for hver dag, mens amerikanere flest ikke bare forventer, men forlanger at de folkevalgte skal gjøre den jobben de vitterlig er valgt til.
Begge parter bærer ansvaret for å finne en løsning, men det er knapt noen hemmelighet at presidenten sitter med de sterkeste kortene på hånden. Obamas krav om høyere skatt for de rikeste har bred støtte i befolkningen, og å røre ved Social Security er å betrakte som politisk selvskading. Presidenten kjenner også meget vel til at da republikanerne nektet Bill Clinton et budsjett i 1996, var det republikanerne selv som fikk folkets vrede midt i fleisen og led tap ved de påfølgende valg.
Selvfølgelig må Obama gi republikanerne i Kongressen noe tilbake dersom de skal gå med på økte skatter for de rikeste. Men hver dag som går arbeider tida for presidenten, mens den skrumpende fristen øker presset på flertallet i Representantenes hus. De har alt å tape på «automatikken» etter 1. januar. Republikanerne risikerer å sitte med svarteper dersom forhandlingene bryter sammen. De fleste av kongressmedlemmene deres har også malt seg inn i et hjørne ved å undertegne en skriftlig erklæring utstedt av skattelobbyisten Grover Norquist om at de aldri skal stemme for skatteøkninger.
Uttrykk som «automatikk» eller «aldri» har ingen plass i politikken. Omstendighetene har tvunget mang en folkevalgt til å spise sine egne uttalelser. Det spørs også hvem kongressmedlemmene føler det sterkeste ansvar overfor, lobbyisten Norquist eller amerikanske velgere.
«Uttrykk som 'automatikk' eller 'aldri' har ingen plass i politikken.»
Republikanerne fremstår etter valget i USA som en historisk attgløyme, frosset fast i fordommer, hat og løgner.
Det amerikanske president- og kongressvalget har gitt et meget klart svar: Det republikanske partiet har tapt mer enn det demokratiske partiet har vunnet. Republikanerne fremstår etter valget som en historisk attgløyme, frosset fast i fordommer, hat og løgner. Partiet befinner seg ved en skillevei der det står tilbake med valget om å fortsette som før, dømt til å forbli et mindretallsparti, eller å skifte kurs ved å inkludere de voksende etniske minoriteter i den amerikanske velgerskaren.
Det republikanske partiet har den siste generasjonen blitt mer og mer hvitt i en befolkning som blir mindre og mindre hvit. Innen 2050 vil hvite være en minoritet i USA, den største minoritet, ja vel, men likevel et mindretall i mangfoldet. Ved valget 6. november stemte flertallet i alle etniske grupper, unntatt hvite (caucasians), for president Barack Obama og demokratene. Den raskest voksende folkegruppen, hispanics, som utgjør 17 prosent av befolkningen, men bare litt over 10 prosent av registrerte velgere, stemte med demokratene i større andel enn noen gang tidligere.
Forklaringen på det er enkel. Republikanerne, særlig i sørstater som Alabama og Arizona, men også nasjonalt, har rettet en hatefull retorikk mot hispanics, med krav om å lempe ut alle illegale innvandrere (som for øvrig gjør de tyngste jobbene i landbruket), avvisning av enhver immigrantreform, nekting av skolegang for barna og krav om identitetskort ved offentlige tjenester. Deres presidentkandidat Mitt Romney deltok i dette hylekoret, under en viss protest fra den republikanske guvernøren i Texas, Rick Perry, som i større grad enn Romney har kontakt med virkeligheten. Nå går enkelte av de mest reaksjonære kommentatorer ut og krever reform – det vil si: Steng grensen mot Mexico først, så kan man gi amnesti til illegale innvandrere etterpå. Sannelig litt av en håndsrekning?
Det republikanske partiet har grodd fast i en fortid som for lengst er tilbakelagt i det amerikanske samfunnet, og partiet har fostret et interessant innslag av politiske pappskaller. Ett eksempel: Senatet består av 100 medlemmer, to fra hver delstat. Med millioner av velgere bak de fleste senatorer burde man gå ut fra at det stilles visse krav til både kunnskap og anstendighet. Det var ikke tilfelle i Missouri der republikanerne nominerte Todd Akin som sin kandidat mot demokraten Claire McCaskill. I et intervju før valget sa Akin at kvinner som blir voldtatt sjelden blir gravide fordi kroppen motsetter seg befruktning. Han brukte også uttrykket ”legitim voldtekt”. Selvsagt tapte Akin mot sin kvinnelige motkandidat. Men er det da noen grunn til å undre seg over at det store flertall av amerikanske kvinner ved dette valget stemte for Obama og demokratene?
Anstrøkene av rasisme innenfor det republikanske establishment har lenge vært påfallende. Hatet mot den første svarte president Obama bygger på den oppfatning at han er en fremmed i det amerikanske samfunnet. Obama er den første president i historien som er ydmyket til å legge frem attest på at han er født i USA og derfor lovlig valgt. Den tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich, har sjikanert Obama som en ”kenyansk type politiker”, med andre ord en politiker som ikke hører hjemme i USA. Og yndlingsuttrykket som republikanerne bruker ute hos velgerne er at ”vi må ta landet vårt tilbake”. Smak på ordene: ”Landet vårt” og ”tilbake”. Tilbake fra hvem? En lovlig valgt president!
Tydeligst er dette uttrykt av republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell som for to år siden uttalte at partiets prioritet ikke er å få USA tilbake i jobb, men å få Obama ut av jobben. Dette har vært ledesnoren for partiets totale obstruksjon av nesten ethvert forslag fra Det Hvite Hus de siste fire årene, fra helsereform til budsjett- og skattespørsmål.
Dette meningsløse ikke-samarbeid har mislyktes. Nå står republikanerne overfor fire nye år med en president som ikke skal gjenvelges. Tvert imot går Obama styrket ut i sin annen periode som president, ikke minst fordi grunnlaget for republikanernes opposisjon virker så formålsløst. Tegnene til indre kamp i partiet om veien videre har allerede begynt å avtegne seg.
Mens demokratene, mot alle selvutnevnte eksperters formodninger, styrket sin stilling i Senatet ved valget, har republikanerne maktet å beholde et betydelig flertall i Representantenes Hus (+35). Men dette er et flertall uten flertall i folket. Demokratene har (marginalt) flere stemmer i valget til Representantenes Hus enn republikanerne.
Dette skyldes et velkjent amerikansk fenomen, kalt gerrymandering, oppkalt etter guvernør Elbridge Gerry i Massachusetts som i 1812 fikk konstruert en valgkrets som favoriserte hans parti, en valgkrets som en vitsetegning fremstilte som en salamander, derav uttrykket ”gerrymander”. Republikanske guvernører og flertall har i en rekke delstater benyttet seg av gerrymandering for å få sine kandidater valgt. Hvordan er det ellers mulig at delstaten Pennsylvania, der demokratene vant både president- og senatsvalget med god margin, nå bare sender fem demokrater til Kongressen, mens republikanerne sender tretten? Det samme i Ohio, demokratisk flertall i folket, men bare fire demokrater og tolv republikanere fra delstaten til Representantenes Hus. Det samme i Virginia, tre mot ni, og i Florida, ti mot sytten. Republikanernes store flertall i Representantenes Hus er tuftet på valgtekniske triks, ikke på velgernes preferanser.
Det er den fremtidige etniske sammensetning i det amerikanske folket som utløser disse krampetrekningene i et parti med begge bena plantet i fortiden. Ved de kommende valgene vil andelen av etniske minoriteter eksplodere i velgermassen. Både afroamerikanere, hispanics og asiater vokser langt sterkere i den registrerte velgermassen enn hvite. På tvers av etnisitet stemmer også flertallet av unge velgere og kvinner med demokratene. Og for riktig å understreke det neandertalske trekk hos republikanerne: Blant vitenskapsmenn identifiserer 6 prosent seg som republikanere, mot 55 prosent som demokrater (Pew Research 2009). Med andre ord: Ikke noen lysende fremtid for et parti som ved dette valget satset på en politikk i tråd med presidenter som Harding, Coolidge og Hoover fra mellomkrigstiden, før Franklin D. Roosevelt og hans New Deal.
Det som fortest vil bli glemt er Mitt Romneys kandidatur, et pinlig opportunistisk forsøk på å nå Det Hvite Hus. Bloggeren Steve Benen bestemte seg i starten av 2012 å gjennomgå alle Romneys ytringer for å sjekke sannhetsgehalten. Han har frem til valgdagen registrert 917 løgner, forvrengninger og misvisende påstander hos Romney. Men det virkelig storartede forsøket på å forvrenge tendenser og meningsmålinger kom fra den republikanske strategen Dick Morris som like før valgdagen spådde et valgskred for Romney. I dag innrømmer Morris – ikke at han tok feil – men at han spådde valgskred for å påvirke stemningen i Romneys favør.
Romney har de siste dagene latterliggjort seg selv ved en påstand om at Obama vant valget fordi han delte ut gaver til folkegrupper som ungdom (ettergivelse av studielån), kvinner (prevensjon på helseforsikring) og hispanics (løfte om immigrasjonsreform). Han kunne like gjerne sagt at det var Obamas skyld at han tapte valget. Republikanske ledere som støttet Romney under valgkampen, vet nesten ikke hvor fort og hvor kraftfullt de skal ta avstand fra sin mislykkede kandidat. Det gjelder ikke minst guvernører som Chris Christie og Bob Jindall, begge trolig med en fremtidig presidentambisjon i magen.
Det beste for republikanerne vil være at amerikanerne glemmer, og glemmer fort.
Dette er en lengre utgave av innlegget som står på trykk i Dagsavisen onsdag 21. november.
Barack Obama er gjenvalgt som amerikansk president. Og valgresultatet forteller om en dypt splittet nasjon.
Dette er de to faktiske forhold som springer i øynene etter en bitter valgkamp og en nerveslitende valgnatt. Den største overraskelsen kom fra Florida der Obama rappet valgmannsstemmene rett foran nesen på utfordreren Mitt Romney. Seieren i Ohio var ventet, og med Virginia på lasset ble all spenning om valgresultatet utløst: Nesten alle vippestater har gått i Obamas favør.
USAs president de neste fire år heter fortsatt Barack Hussein Obama.
Men samtidig forteller valgresultatet om en nasjon som er delt på midten. Mens dette skrives er det nøyaktige stemmetallet for hele nasjonen ikke klart, men de to kandidatene har fått noe rundt halvparten av stemmene hver. Romney var langt nærmere Det Hvite Hus enn hans partifelle John McCain for fire år siden, til tross for alle marginale tap i vippestatene.
Obama fortsetter med samme politiske mandat som tidligere. Presidentens myndighet svekkes ikke av et prosentvis svakere valg enn for fire år siden. Men han møter en Kongress som er nesten den samme som de to siste årene med et republikansk flertall i Representantenes Hus som vil fortsette sitt hatefulle ikke-samarbeid med presidenten i tiden som kommer. Eller vil republikanerne gå i seg selv og innta en mer forsonlig rolle?
For USA er kanskje dette spørsmålet det mest brennende i øyeblikket. Gjennom de siste fire år har republikanerne hatt ett eneste mål – å gjøre den politiske situasjonen så umulig for presidenten at han ville tape gjenvalget. Strategien har feilet grovt, og Obama har kjempet sin siste valgkamp. Tiden er inne for ettertanke, og dersom republikanerne fortsetter sin obstruksjon og sabotasje av nesten ethvert forslag fra presidenten, kan det bare skade dem selv.
President Obama må på sin side vurdere hvilke bidrag han kan yte for å bygge bro over splittelsen. Demokratene kommer styrket ut av valget til Senatet, mens republikanerne bevarer sitt betydelige flertall i Representantenes Hus. Uten forsøk på samarbeid vil det politiske USA fortsette en ødeleggende stillingskrig.
Dette har vært en spennende valgnatt, innledet med åpne spørsmål og avsluttet med et klart svar for presidentens del. Men det var ikke et historisk valg. Det valget fant sted 4. november 2008.
Det amerikanske presidentvalget ligger an til å bli uhyre jevnt. Barack Obama kan bli president, men samtidig få færre stemmer enn Mitt Romney.
Fortsatt ser det amerikanske valget ut til å gå i president Barack Obamas favør, til tross for oppsvinget for motkandidaten Mitt Romney i første halvdel av oktober. Det er som om de politiske barometrene, i motsetning til de meteorologiske, har kilt seg fast både i de nasjonale målingene og i vippestatene. En nær bekjent som leder målingene for en av de største TV-stasjonene i USA sa mandag kveld til meg at han i de siste undersøkelsene ser tegn til at det glipper litt for Romney, mens Obama har festet et sterkere grep på sine velgere. Men for all del: Dette er målinger før valget, ikke selve valget, og kandidatene ligger i de fleste målinger side om side. Og i gjennomsnittet av nasjonale målinger leder Romney med et knapt prosentpoeng.
Men for mer enn 15 prosent av velgermassen er valget allerede over. De har stemt, og intervjuer med forhåndsvelgere viser en klar overvekt til demokratene. Det gjelder ikke minst vippestaten Ohio som i disse valganalysene holder nøkkelen til en valgseier for begge kandidater, ikke minst Romney som ut fra dagens politiske kart ikke kan vinne uten flertall i Ohio. Men selv om flertallet av forhåndsstemmene går til demokratene, har republikanerne en iboende evne til å mobilisere på selve valgdagen. Med bare et par prosentpoeng i forsprang i Ohio kan Obama langt fra føle seg trygg.
Nok en gang må det understrekes at det amerikanske presidentvalget ikke avgjøres med folkeflertall, men ved flertallsvalg i de enkelte delstater. Bare to delstater, Maine og Nebraska har forholdstallsvalg, men bare i en helt marginal situasjon kan det bli avgjørende. I de øvrige delstatene tar partiet som vinner flertallet alle valgmenn. For å bli valgt til president må en kandidat ha til sammen 270 valgmenn. I øyeblikket har Obama 201 noenlunde sikre, Romney har 191.
Det er i vippestatene, i øyeblikket 11 stater, at dette valget i virkeligheten avgjøres. Ut fra dagens målinger i vippestatene vil Obama få 290 valgmenn, mot 248 for Romney. Romney leder i bare to av vippestatene, mens to andre viser med tiendedels prosent likt mellom begge kandidater.
Og slik ser vippekartet ut i dag (alt er gjennomsnittsmålinger):
Ohio: Obama leder med 1,9 prosentpoeng og ligger an til å ta alle 18 valgmenn.
Florida: Romney leder med 1,4 prosentpoeng og kan ta 29 valgmenn.
Virginia: Dødt løp med 13 valgmenn som gevinst for vinneren.
New Hampshire: Obama leder med 2 prosentpoeng. 4 valgmenn.
Wisconsin: Obama leder med 2,3 prosentpoeng, og har ti valgmenn i sikte.
Michigan: Obama leder med 4 prosentpoeng, og 16 valgmenn vil være gevinsten.
Pennsylvania: Obama leder med 4,7 prosentpoeng og 20 valgmenn kan falle ned på hans side.
North Carolina: Den andre av Romneys mest håpefulle vippestater, med 3 prosentpoengs ledelse og 15 valgmenn.
Iowa: Obama igjen, 2,3 prosentpoengs ledelse – 6 valgmenn.
Colorado: Dødt løp, med 9 valgmenn til den som bryter målsnoren først.
Nevada: Obama leder med 2,4 prosentpoeng, og kan ta 6 valgmenn.
Det er først når ledelsen i en delstat går over 5 prosentpoeng at en kandidat vil ha et klart overtak. Slik det ser ut i dag kan faktisk folkeflertallet gå til Romney og flertallet av valgmenn gå til Obama. Et slikt resultat har bare forekommet en gang tidligere i nyere tid, nemlig i år 2 000 da Al Gore fikk en halv million flere stemmer enn George W. Bush, mens Bush vant flertallet av valgmenn fordi Høyesterett (med fem mot fire stemmer!) avgjorde at det ikke skulle foretas ny opptelling i Florida, der Bush etter første telling bare hadde vel 500 flere stemmer enn Gore.
Spenn fast sikkerhetsbeltene. Dette blir spennende.