Jødene var jo rike. De skjulte gull. De fortjente ikke annet.

I januar 2008 dukket et gammelt bilde opp i den polske avisen Gazeta Wyborcza. En gruppe mennesker - de fleste i bondeklær, noen i uniform - har stilt seg opp foran benrester av mennesker. Jøder gasset i hjel i Treblinka og nå gravd opp av grådige gravrøvere på jakt etter gull og andre verdigjenstander de tror er gjemt i de avsjelede likrestene, oversett av SS.

Skjelettdelene er pertentlig stilt opp. Ben i kryss, hodeskaller i rad og rekke, som om et jaktlag hadde latt seg fotografere med dagens fangst i triumf. Menneskene i ordnet rekke bak. En slags stolthet lyser ut av dem. Gravrøverne er tatt av politiet. Det er uklart hva som vil skje med dem. Bildet er fredelig, intet som tyder på at noen skal straffes.

Landsbyen Wólka Okraglik er åstedet for denne illustrasjonen. Wólka Okraglik ligger tett inntil dødsleiren Treblinka der nazistene gasset hundretusentalls jøder under andre verdenskrig. Bildet ble brukt som illustrasjon til en artikkel om et uhyggelig fenomen som spredte seg i Polen umiddelbart etter 1945: vanlige mennesker på frenetisk jakt etter verdigjenstander de trodde jødene hadde gjemt på kroppen inn i døden. Disse polske bøndene står på toppen av et askeberg. Under dem ligger asken etter 800.000 mennesker, myrdet i Treblinka mellom juli 1941 og oktober 1943. Dette tilsynelatende uskyldige bildet illustrerer to sider ved århundrets dypeste fornedrelse. Den ene er den himmelropende skamløsheten ved gravrøvernes tokter. Selv ikke i døden skal ofrenes verdighet respekteres.

Man minnes Hannah Arendts uttrykk i møtet med Adolf Eichmann i Jerusalem i 1962. Likrøverne er åpenbart uten skyldfølelse. De ser ikke hva de er med på. De framviser en nummende «tankeløshet», som om de rydder ugras.

Den andre siden minner oss om et underbelyst aspekt ved Holocaust: hvordan byttet ble fordelt. Bildet illustrerer nye tendenser i den siste tids forskning om nazistenes endlösung: en fornyet interesse for de økonomiske motivasjonene bak myrderiene, også fra dem som ikke selv deltok i drapene, og dertil et forsterket fokus på de konkrete stedene der massedrapene fant sted, i særdeleshet i Sentral- og Øst-Europa og i Russland.

Denne siste nyansering innebærer usminkede fremstillinger av det konkrete morderhåndverket. Den overveiende delen av ofrene ble ikke myrdet i gasskamre, men ved hjelp av massehenrettelser på kloss hold, i fjellkløfter, eller foran graver de selv ble tvunget til å grave. På noen dager myrdet f.eks. nazistenes dødsskvadroner mer enn 30.000 mennesker i Babij Jar utenfor Kiev. Det skjedde med geværer og nådestøt mot nakken.

Operasjon Reinhard var navnet på Nazi-Tysklands plan om å myrde mer enn tre millioner polske jøder. Planen var ment å være en æresbetegnelse til minne om sjefen for Hitlers Reichssicherheitshauptamt (RSHA) som ble drept i et attentat i Praha sommeren 1942. I Polen ble det opprettet rene dødsleirer, Treblinka, Sobibor, Belzek, Chelmno og Auschwitz. Det er rundt disse mordfabrikkene at gribbene etter krigen kom flokkevis.

Språket viser sin begrensning i møte med disse udådene. Historikerne Jan og Irena Gross bruker bildet fra landsbyen ved Treblinka for å rive skorpene av polsk selvbevissthet. De skriver at navn må settes på de skyldige. I en lavmælt, detaljert dokumentert studie viser de hvordan antisemittismen gjennomstrømmet det polske samfunnet under og ikke minst etter krigen. Hvordan vanlige polakker med iver og med den største selvfølgelighet tok initiativet til og deltok i massedrap av sine jødiske naboer og sambygdinger. Hvordan katolske prester takket gud for at Hitler hadde renset dem for jøder. Hvordan fortvilte jøder appellerte til prester om hjelp og nåde men hvis bønner forble ubesvart. Hvordan folk gikk i klær fra myrdede familier uten blygsel. Hvordan husene ble fordelt, gjerne før ofrene var kalde, og tallerkener og skjeer fikk ny eiere i tusentall.

Vi vil aldri få vite omfanget av myrderiene eller utbyttet. Motivasjonen var hele tiden jakten etter verdigjenstander. Det tradisjonelle jødehatet ga grunnene: jødene var jo rike. De skjulte gull. De fortjente ikke annet. Av og til forhandlet polakker med sine ofre før de tok dem av dage om fordelingen av hus og ting. Barnepassere druknet jødiske barn om de kunne få noe av deres eiendeler. Bønder forhandlet skånselsløst om leie og løsepenger for å skjule jøder eller for ikke å angi dem til tyskerne. Jøder ble skjøvet vekk fra universet av moralsk forpliktelse. Årsakene ligger dypt i den polske historien og i samfunnsstrukturen.

Det er mange tilfeller av gode handlinger og moralsk heroisme, og slikt hendte i alle okkuperte land. Men hovedinntrykket er av et massiv moralsk forfall i den polske nasjon som har vært underbelyst som et nasjonalt traume - før ekteparet Gross løftet skjell fra øynene. De er særlig opptatt av at motstandsfolk under krigen rett og slett tok det for gitt at landets økonomiske struktur var endret i og med jødenes utsletting - og at det ikke var noe å gjøre med det. En tone av lettelse går igjen. Erstatning? Hinsides deres forestillingsevne. Men det er også eksemplet på genuin forferdelse. Mannen som først gjorde vestmaktene oppmerksom på hva som var i ferd med å skje, Jan Karski, senere professor i USA, kommer ut av dette med honnør. Han dro tilbake til gettoen i Warszawa for med egne øyne se hva tyskerne gjorde - for så å rapportere det til Vestmaktene.

Jan Gross har skrevet om det polske jødehatet tidligere. I «Neighbors: The Destruction of the Jewish Community in Jedwabne» (2001) viste han at det ikke var nazistene, men polske naboer som jaget sambygdinger inn i en låve og satte fyr på den. I «Fear: Anti-Semitism in Poland after Auschwitz: An Essay in Historical Interpretation» (2006) utløste han en bred nasjonal debatt om forholdet til jødene etter krigen. Den Yale-utdannede sosiologen Jan Gross er som en polsk krysning av vår egen Bjørn Westlie, DN-journalisten som viste omfanget av nazistenes ekspropriering av jødisk eiendom i Norge, og Helge Krog, forfatteren som med sin pamflett «Sjette kolonne!» (1946) rettet et kårdestøt mot forestillingen om bastant norsk motstand.

«Golden Harvest» vil antakelig innebære fornyet fokus på disse materielle sider ved jødeutryddelsene. Ikke til svekkelse av vår forståelse av det ideologiske vanvidd som lå bak endlösung. Men som en ytterligere påminnelse om de dyp vi vanlige mennesker kan falle i, uten å være «syke» eller «perverse». Den katolske kirken, som betrakter seg selv som representanter for det ypperste i moralsk tenkning, var intet hinder. Tvert om. Gross viser oss en kirke som rasjonaliserer jødehatet, puster liv til det på basis av århundrelange fordommer. Og legger et dekke av moralsk likegyldighet, ja, ansvarsfraskrivelse, over den dypeste fornedrelse. Man undres om kirkens oppgjør med sin egen antisemittisme virkelig har gått dypt nok. Åpenbart har den polske avdeling en lang vei å gå.

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved UiO. I høst ga han ut antologien «Høyreekstremismen i Europa. Ideer og bevegelser», sammen med Øystein Sørensen og Bjørn A. Steine.

Høyres landsmøtevedtak om at nynorsk skriftlig sidemål skal være valgfritt dreier seg ikke om frihet, men om forakt for kunnskap.

Høyre er et nasjonalt og konservativt parti. Nasjonale og konservative partier beskytter tradisjoner. De er opptatt av minoritetsvern, rettssikkerhet og står for politisk sivilisasjon og toleranse. Inntil nylig var de også opptatt av individets rettsvern overfor en overvåkende og inntrengende statsmakt.

Her skiller konservative partier seg dramatisk fra de høyrepopulistiske partiene som de ventelig må samarbeide med om de kommer i regjeringsposisjon. Et slikt samarbeid blir ikke lett. Konservatisme og høyrepopulisme står himmelrom fra hverandre i menneskesyn, økonomisk politikk og minoritetsvern. Og ikke minst kulturpolitikk.

Nå har Høyre nettopp på dette siste området nærmet seg høyrepopulistiske holdninger. Vi har språklig likeverd i Norge. Vi er i den heldige situasjon at vi har to skriftspråk. Det gir oss frihet og nyanserikdom. Og har gitt oss en enestående litterær arv og et bredt ordtilfang. I mer enn 100 år har bokmål og nynorsk vært offisielt sidestilt. I store områder av landet er nynorsk administrasjonsspråket. De som velger det bort, får problemer med å søke stillinger i forvaltningen der. Men det er bare én side av saken.

Nylig vedtok Høyres landsmøte at nynorsk skriftlig sidemål skulle være valgfritt. At ordet frihet er knyttet til vedtaket, overrasker ikke. Avkledd all retorikk dreier dette seg imidlertid ikke om frihet, men om forakt for kunnskap. Under ligger et syn på nynorsk som et nærmest arkaisk uttrykk for skriftlig meddelelse. Det dette dreier seg om er å gi en bekvemmelighets-håndsrekning til intellektuelt slapp ungdom på vestkanten. Som Arne Hjeltnes sa det på landsmøtet: Pytagoras er en vanskelig kar. Men skal vi av den grunn la være å la elevene lære om ham?

Ingen har problemer med å forstå og skrive nynorsk – med litt arbeid. Høyre er i dag det partiet som understreker disiplin og målbevisst arbeid i skolen. På alle områder – med unntak av dette. Høyre understreker at elevene skal lære å kjenne den nynorske kulturarven. Det proklameres kjærlighet til nynorsken, men altså med unntak av å kunne kjenne språket i dets skriftlige form.

Hvis Høyre virkelig ville vise sin kjærlighet til det språk om lag 800.000 landsmenn ser som sitt fremste uttrykksmiddel, ville partiet kunne gjøre det ved å styrke lektorutdanningen og foreslå en opprustning av norskfaget i skolen. Utdann lektorer som kan sitt fag – og selv tilbakelente gymnasiaster på Ullern vil glede seg over å stifte bekjentskap med den rikdom som nynorsken gir. De som prøver å beherske skriftlig nynorsk skriver også bedre bokmål. Nå får vi en bedre samlende norm som kan gjøre arbeidet mer oversiktlig.

Underlig hvor lett puerile Unge Høyre-holdninger har nådd opp i vårt fremste tradisjonsbevisste parti. Vi vet at lederskapet var mot, og godt er det.

Idealisme og demokrati: Stein Ørnhøi svarer ikke på grunnspørsmålene: Hvorfor denne taushet om stalinismen i DDR? Hvorfor denne mangelen på prinsippfast tenkning om sovjetiske og øst-europeiske menneskerettighetsforkjempere?

Debatten mellom Stein Ørnhøi og meg de siste ukene dreier seg om hvilken betydning man skal tillegge SF og SVs kontakter med diktaturene i Øst-Europa, Sovjet og Asia under den kalde krigen. Dette er interessante historiske spørsmål. Umiddelbart skulle en tro at slike tema kunne la seg drøfte saklig, slik historikeren Knut Kjeldstadli nylig foreslo i Klassekampen.

I stedet møter Ørnhøi denne debatten med skjellsord og karakteristikker av mine politiske holdninger («moralisme», «nyliberalist», «pompøst fornærmet», etcetera). Med en slik ordbruk ligger det jo nær å tro at han må føle seg truffet et eller annet sted, eller har noe å skjule. Jeg er ikke det minste fornærmet. Dette er gjengs norsk kulturdebatt.

Den som reiste denne debatten var Bård Larsen. I min anmeldelse av hans bok i Dag og Tid (12/2) kom jeg med en rekke innsigelser. Likevel fastholder jeg at Larsen reiser viktige spørsmål om SF/Vs forhold til totalitære og autoritære regimer. Ørnhøi får forsøke å holde to tanker i hodet samtidig.

Avgjørende her er også at Larsen har ytt et bidrag til studiet av politiske intellektuelle. Uansett mangler, skriver han seg inn i en betydningsfull tradisjon med røtter i Raymond Arons «Opium for de intellektuelle» og David Cautes «The Fellow-Travellers», om de intellektuelles forhold til kommunismen. Hva om Ørnhøi leste disse bøkene for å få litt perspektiv på det vi drøfter?

I sitt innlegg (18/2) viser Ørnhøi på ny denne svart/hvitt-mentalitet i synet på de menneskerettslige sivilisasjonskriterier. Han understreker at han arbeidet for internasjonal rettferd og støtte til fattige. Betydningen av slik solidaritet enes vi om. Men hvorfor da ikke samtidig utvetydig forsvare politisk frihet, rettssikkerhetsstandarder, frie valg og organisasjonsrettigheter underveis? Rettferdslengselen unnskyldte skylapper i synet på menneskerettighetenes udelelighet og universelle gyldighet. Denne ideologiske selvrettferdighet la grunnen til den utvelgende forargelsen fra venstre (som vi selvfølgelig også ser fra høyre). Hos Ørnhøi øyner vi også en halv-sentimentalisert revolusjonsromantikk. Jeg anbefaler et besøk til Nicaragua nå for å se hva sandinismen har utartet til.

Ekstra avslørende er det da at Ørnhøi i sitt innlegg overhodet ikke berører det alvorligste ved SF/Vs handlinger i denne tida: unnfallenheten overfor det stalinistiske diktaturet i Øst-Berlin og ufølsomheten – ja, forakten – overfor de øst-europeiske og sovjetiske dissidentene, fra Andrej Sakharov til Václav Havel. Bård Larsen har avslørende sitater som viser disse holdningene så sent som i 1989. Her ser vi igjen det som er og blir SF/Vs (og også høyresidens) akilleshæl: den politisk bestemte definisjon av hvem som fortjener å bli beskyttet av menneskerettighetsidealene. Den opportunistiske holdningen. Mangelen på prinsippfasthet. Her fortsetter Ørnhøi å være vag og unnvikende.

DDR var et ufyselig regime. Jeg anbefaler alle Ulbricht-entusiaster å avlegge et besøk i Stasi-fengslet Hohenschönhausen i Berlin. Der vises man rundt av tidligere politiske fanger. Å se de vatterte isolasjonscellene som skulle bryte ned «sosialismens fiender», vil løfte skjell fra manges øyne, kanskje også Stein Ørnhøis. Ta med Kjartan Fløgstad, forresten. Han ønsker også å slå en immunitetsring rundt SED-tyranniet.

Ørnhøi gjør et poeng av at jeg ved lanseringen av Larsens bok uttalte at jeg gjerne skulle ha skrevet den selv. Han angriper meg personlig. Det gjør at også jeg må bli personlig. Bakgrunnen er denne: Både som politisk menneske og som fagperson har jeg hele livet vært opptatt av europeisk sosialdemokrati. Inspirert av Stein Rokkan skrev jeg mine første eksamensarbeider om venstresplittelser i skandinavisk arbeiderbevegelse. Hele livet har jeg vært en illusjonsløs sosialdemokrat av den skandinaviske typen. I noen år på 70- og 80-tallet var jeg medlem av SV, deretter en kort tid av DNA. Nå har jeg vært partiløs i mer enn 25 år.

I 1984 var jeg utsending til Nicaragua sammen med Jan Egeland. På vegne av Utenriksdepartementet hadde vi i oppdrag å finne støtteverdige prosjekter innen menneskerettighetsfeltet. På Nicaraguas Atlanterhavskyst fant vi en rekke eksempler på menneskerettighetsbrudd fra sandinistenes side, blant annet mot miskito-indianerne. Det påtalte vi naturligvis. Hjemme opplevde jeg å bli angrepet fra venstre for å bruke menneskerettighetsrapporter i ideologisk hensikt, for å svekke sandinistene.

Hensikten var klar: Ikke rapporter om sandinistenes overgrep fordi det vil kunne svekke revolusjonen. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne ha noe med et slikt parti å gjøre. Nettopp på grunn av denne langvarige interessen for nordisk venstresosialisme ville jeg gjerne ha skrevet en bok av Larsens type, men da gjort det annerledes.

Det er store felter av enighet og sympati mellom Stein Ørnhøis og mine holdninger. Under studietiden i USA var jeg for eksempel med på en rekke protestmarsjer mot Vietnamkrigen. Ørnhøi snakker selvrettferdig om «å gå ut av studerkammeret» og gjøre sin «politiske verneplikt». Hadde han giddet å undersøke saken, ville han ha sett at alt mitt faglige arbeid har dreid seg om brennbare emner av direkte relevans for et radikalt engasjement: arbeiderbevegelsens historie, ideologienes besettelseskraft, menneskerettighetsrespekt (ikke minst i u-land), ekstrembevegelsers sosiologi og ideologi, demokratisk teori, politisk massevold og folkedrap. Jeg tilfredsstiller kanskje ikke Ørnhøis krav om partimedlemskap. Men å implisere at han har avtjent sin politiske verneplikt, mens jeg flyktet inn i studerkammeret – det er ikke bare utslag av uvitenhet. Det er dumt.

Hvorfor ikke mer ærlighet, mer analytisk skarphet og mindre forurettet raseri?

Under overskriften «Ignorantene» har Stein Ørnhøi et unødvendig kolerisk inserat i Dagsavisen (10/2). Temaet er Bård Larsens bok «Idealistene» (Civita, 2011) som er et forsøk på å problematisere SF/SVs forbindelser med ulike autoritære og totalitære regimer under den kalde krigen. I den forbindelse bringer han mitt og Øystein Sørensens navn inn. Her er mine kommentarer.

1. Bård Larsen har mastereksamen i historie fra UiO på en avhandling om folkemordet på den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915. Det er en utmerket akademisk studie. Jeg var ekstern sensor. At han nå har skrevet et polemisk skrift, anfekter ikke hans eksamen og den kompetanse han da viste.

2. Ørnhøi skriver at Sørensen og jeg stiller oss «bak dette høyreekstreme korstoget». Han kleber så etiketten «nyfrelste høyreliberalister» på oss. Men jeg har ikke hatt noe med utgivelsen av Larsens bok å gjøre. Jeg er ikke brukt som konsulent og har anmeldt boka til dels kritisk i Dag og Tid. Likevel fastholder jeg at den reiser en viktig debatt om politiske mentaliteter i Norge som lenge har vært underkommunisert. Vi kjenner oss altså ikke igjen i Ørnhøis karakteristikker av våre politiske holdninger.

3. Ørnhøi mener også at «i begynnelsen av syttiårene var de sosiale og økonomiske forholdene i Nord-Korea bedre enn i det fascistiske militærdiktaturet i sør». Dette er et empirisk spørsmål (om man tror på de nordkoreanske statistikkene). Jeg foregir ikke å ha nøyaktig kunnskap om disse landene, slik Ørnhøi mener seg å ha. Men jeg vil gjerne lære mer. Å kalle Sør-Korea for «fascistisk» på denne tida, er etter det jeg kan se en nokså meningstom muskeltrekning i Ørnhøis skrivefingre, mer brukbar som propagandistisk virkemiddel enn som middel til innsikt.

4. Ørnhøi mener at Sørensen, Larsen og jeg utgjør et triumvirat. Et praktfullt stykke konspirasjonstenkning, uten feste i noen virkelighet. Jeg inviterer ikke til noen «omkamp» med noen, som Ørnhøi sier, og jeg har ikke nevneverdig dårlig samvittighet for at jeg var i USA da ml-erne herjet inntil det avsindige her hjemme. Men jeg fastholder at det ville vært mer fruktbart og ærligere, nå like før Frank Rossaviks bok om SVs historie kommer, å stille mer analytiske og interessante spørsmål om denne tida: Hvor stort var omfanget av disse reisene til disse regimene? Hva var intensjonen med dem? Hvor ble beslutningene om dem tatt? Var de representative for stemmingen nedover i partiet? Hva kan forklare skjønnmalingen av det rumenske Ceausescu-diktaturet, Kinas despoti og Nord-Koreas Orwell-samfunn? Hvorfor forsøkte ikke delegasjonene å samle inn mer kritisk informasjon? Hva kan det komme av at folk som dro til DDR aldri så fengslene, undertrykkelsen, sensuren av kultur og åndsliv, konformismen, men bare østersjøuker og barnehager. Hva er psykologien bak denne opportunistiske virkelighetsbeskrivelsen og abdikasjonen av eget intellekt? Hva var det med det norske demokratiet som var så skjevt at disse utopiene framstod i solglansens plettfrie skrud? Hva avslører dette om intellektuelles rolle i politikken, og om demokratiets sårbarhet overfor de troende sinn?

5. At SF/SV i en rekke sammenhenger har gått i bresjen for forsvaret av det konstitusjonelle folkestyret, ser jeg godt. Partiet mener selv – og antakelig med rette – at de tok hovedkampen mot AKPs vanvidd på universitetene. På disse punkter er Larsens bok svak. Han skiller ikke godt mellom AKP og SF/SV. Han svekker sin egen sak med sin polemiske innretning. Nettopp fordi historien er så nyansert undrer det meg at ikke Ørnhøi og andre fra hans tid i partiet er mer åpne og mer analytiske i omgangen med historien. Taushet skaper et dårlig inntrykk. Vi vet jo alle at «det tredje standpunkt» innebar en rekke spenninger innad i partiet. Hva mener han for eksempel i dag om sviket mot østeuropeiske dissidenter som Solsjenitsyn og Sakharov? Denne mangel på prinsipiell menneskerettstenkning – hva kan vi lære av den i dag?

6. Til slutt: Å implisere at jeg er selektiv i støtten til Verdenserklæringen av 1948 og at jeg og Sørensen viser «forakt for fattigdom», er så infantilt at jeg ikke vil verdige utsagnet noen kommentar.

Uten ideer blir politikk til administrasjon. Med ideologier kan den ende i konsentrasjonsleirer. Demokratiet er et evig forsøk på å finne veien mellom besettelse og skeptisk handlekraft. Da er ideene nødvendige.

Var det ikke Thorbjørn Jagland som sa det: Ideologiene er døde. Tiden for politiske ideer er kommet? Under denne tanken ligger en forestilling om et spenningsforhold mellom ideologier og ideer. Ideologiene er sluttede tankesystemer. De immuniserer seg mot erfaring. De er som ekkokamre. De er sjelden i stand til å forandre kurs i lys av ny informasjon. De er de trosvisses hi. Ideer er derimot mer løsrevne brokker av målforestillinger og verditilknytninger som hele tiden brynes mot en gjenstridig virkelighet. De kan forfalle til ideologier, men behøver ikke å gjøre det. Tvert om blir det klarere og klarere at uten ideer vil politikken tørke ut og blott og bart bli administrasjon – til demokratiets armodsliggjøring.

Hensikten med ideologiene er å forenkle virkeligheten, formålet med ideer er å fordype vår forståelse av den. Ideologier reduserer virkeligheten til enkle formularer («all historie er klassekamp»). Slik kan ideologiene betraktes som et gigantisk destilleringsapparat som presser virkeligheten sammen til fattbare idéklumper for umiddelbar konsumpsjon. Ideologier fører lett til forflating.

Gjennom forenkling kan ideologene gjøre politisk handling mulig, for kollektiv handling forutsetter et enkelt, forståelig og ikke minst kontrollerbart univers. Pol Pot hadde klare forestillinger om det idealsamfunn han ville skape: agrarkommunismen. Nettopp fordi han mente han hadde historien på sin side, så han seg selv berettiget til å bruke alle tenkelige midler: tvangsevakuering, massesult, tortur og drapsaksjoner med hakke og spade (for å spare ammunisjon). Motstanderne – de med briller – var ikke bare uvitende. De var onde. Polariseringer hører til ideologienes innerste vesen. Å skille mellom frelste og ufrelste, bevisste og ubevisste, rene og besmittede – alt dette slutter rekkene innad og gjør universet enda enklere. Motstanderen blir «Den andre» som sanksjonerer ultimat vold. Fanatismen er ideologienes følgesvenn.

Nettopp fordi ideologene mener de har historien på sin side, vil de så lett kunne begrunne overfor seg selv at alle andre er hindre på veien mot Lyset og Sannheten. Nyere forskning mener å kunne fastslå at den store anfører Mao Zedong var ansvarlig for mellom 41 og 43 millioner ofre under Det store Spranget (1958-62). På samme måte med Hitler og Stalin: Ideologiens forenklende besettelser begrunnet massedrap, også fordi slike systemer bringer fram de verste fanatikere og mangler prosedyrer for maktdeling og institusjonell selvstendighet.

Nazistenes folkemord på Europas jøder sprang ut av en vanvittig idé om at jødene var årsak til all verdens elendighet gjennom sine internasjonale tentakler. At jødene kunne anklages for alt – fra nederlaget i 1918 til verdenskrisen i 1929 – skapte nettopp den verden av lengsler etter absolutt renhet som utgjør nazismens og alle totalitære ideologiers innerste kjerne. Det er denne renhetsstreben som gir dem deres moralske og politiske energi.

Ideologier er med andre ord ideer på marsj; de er marsjordrer for massebevegelser. Resepter for kollektiv handling. De kan sammenlignes med gutten som løper nedover gatene og skriker: Jeg har et svar. Har du et spørsmål! Mer presist har alle ideologier tre elementer: En virkelighetsbeskrivelse, et sett målforestillinger om hvordan idealsamfunnet skal se ut, og en strategi for å nå målet (klassekamp, rasekrig, massedrap).

Sentralt i alle studier av ideologier står også de intellektuelles rolle. Hvorfor kunne så mange presumptivt intelligente mennesker få seg til å tro på fantasibyggene som nazismen, kommunismen, fascismen og rasismen frambød? Intellektuelle som idéanførere har som sin fremste oppgave å presentere formularer og fortolkninger som øker ideologienes troverdighet. Deres makt ligger i definisjonsmakten: de kan sammenfatte en hel epokes lengsler eller frustrasjoner i enkle, ofte veltalende formuleringer som samtidig spisser til handling og samler politisk energi.

Det er ikke alltid negativt. Tenk på Thomas Jefferson, James Madison og Alexander Hamilton under den amerikanske uavhengighetskampen på 1700-tallet. De slynget engelske naturrettsargumenter og lovtradisjoner mot den arme George III og fikk ham til å skjære tenner over å møte John Locke anvendt mot ham selv!

Et annet eksempel av mer negativ art: De illiberale tyske og østerrikske konservative så i mellomkrigstiden det vestlige demokratiet som utysk og dekadent. De skapte et klima som gjorde nazismens vulgære rasedyrkelse mulig, og ga den et intellektuelt skinn av respektabilitet. De ble grusomhetenes veiberedere.

På samme måte med kommunismen og senere maoismen. Først kommer de hel- eller halvintellektuelle ideologene. Deretter kommer de brutale maktpolitikerne. Og så i tredje instans kommer de patetisk trosvisse fotgjengeraktige etterplaprerne, som Pål Steigan og Jan Myrdal her på berget. De har ideologienes sannhetsmonopol i sin panne, og det strukturerer deres univers ned til siste masseparole.

Det var Herbert Tingsten som på 1960-tallet formulerte tesen om ideologienes død. De var blitt, sa han, slitte vimpler som ble heist foran hvert valg, men som få trodde på. Fra ideer til idyll. Og godt var det, for i stedet kunne man sette rasjonelle og skrittvise reformer og et demokrati som kunne endre seg under inntrykk av ny informasjon.

Men det betyr ikke at ideene er døde. Den som gjør seg kjent med politisk idéhistorie vil ikke møte en gravplass, men et fascinerende utbud av forslag om et bedre samfunn, fortolkninger, kritikk og beskrivelser. I norsk politikk i dag burde det være mer plass til denne idédebatten, for den er ikke bare morsom og spennende. Den er tankeinspirerende.