VOLD: To måneder. Det er i snitt den tida et barn som er utsatt for vold eller overgrep blir satt på vent før politiet gjennomfører avhør.

Den lange ventetida bryter ikke bare med barnets rettigheter, den utsetter barnet for helt uholdbare og unødvendige tilleggsbelastninger. UNICEF Norge forventer at den kommende stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner inneholder tiltak som raskt reduserer denne ventetida vesentlig.

Barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep er en av de mest sentrale og viktigste rettighetene i barnekonvensjonen. Derfor blir dette også understreket i flere av konvensjonens bestemmelser. Ifølge straffeprosessloven er det en frist på 14 dager for avhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Én av begrunnelsene for dette er «hensynet til avhørets bevisverdi.» Det er med andre ord avgjørende for en eventuell straffesak at avhøret blir gjennomført innen rimelig tid.

Før avhøret er gjennomført oppfordres barnet til ikke å snakke med noen om det de har vært utsatt for. Verken med de nærmeste eller med fagfolk. Barnet kan altså gå i måneder før det får mulighet til å snakke med voksne om det hun eller han har opplevd. Det kan vi ikke være bekjent av og for meg er dette forholdet alene nok til å kreve rask og resolutt handling fra våre myndigheter. At dagens praksis i tillegg antakeligvis bryter både med internasjonale konvensjoner og nasjonale lover forsterker min utålmodighet.

Den lange ventetida for avhør av barn er velkjent for justisdepartementet. Dette er blant annet dokumentert gjennom barnehusenes egne årsrapporter. De viser at det i takt med stadig flere anmeldelser av vold og overgrep mot barn, tar stadig lengre tid å få gjennomført avhørene.

Konsekvensene av lang ventetid er noe regjeringen også har vært klar over i lang tid. I NOU 2006:10 la utvalget til grunn at «Det kan være uheldig for barnet og vanskelig for foreldrene hvis barnet må vente i lengre tid med å snakke om saken med sine nærmeste eller med terapeut. Barnet kan føle seg avvist av foreldrene og lukke seg. For å unngå langvarige psykiske skader, kan det være viktig å komme i terapi raskt.» Utvalget foreslo derfor at gjennomføring av dommeravhør må prioriteres, og om nødvendig må andre gjøremål i politiet utsettes.

Etter vår oppfatning kreves det behov for nytenkning og sterkere prioritering. UNICEF Norge har tidligere oppfordret justisdepartementet til å se nærmere på erfaringene fra Malmö og prosjektet Karin. Her har man samlokalisert familievoldsetterforskningen med barnehuset. Gjennomsnittlig ventetid for avhør av voldsutsatte barn er på under én uke. Resultatene fra Malmö viser at det er mulig å sikre barns rettssikkerhet gjennom å jobbe systematisk og tverrfaglig for å sikre at barn og unge som utsettes for vold og overgrep får ivaretatt sine rettigheter.

Norske myndigheter har de senere årene gjennomført flere tiltak for å forebygge vold og overgrep mot barn og sikre oppfølging av disse barna. UNICEF Norge registrerer at blant annet Oslo politidistrikt har iverksatt flere tiltak for å møte den akutte situasjonen til barn som opplever at det tar opp mot 100 dager før det gjennomføres avhør av dem.

UNICEF Norge er glad for alle initiativ som styrker barns rettssikkerhet. Samtidig etterlyser vi en mer helhetlig satsing for å sikre at barn som utsettes for vold og overgrep får sine rettigheter ivaretatt. Som et minimum må regjeringen sikre at fristen på 14 dager overholdes. Så raskt som mulig bør ventetida reduserer ytterligere. Det vil i tilfelle være i tråd med det den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen som har lagt fram forslag til ny dommeravhørsforskrift, har foreslått. Jeg kan vanskelig se hvorfor norske barn ikke skal nyte godt av den samme beskyttelsen som barna i Malmö.

«Barnet kan altså gå i måneder før det får mulighet til å snakke med voksne om det hun eller han har opplevd.»

En hel generasjon nordkoreanere er i ferd med å sakke akterut.

Hvert tredje barn under fem år vil bli underutviklet både mentalt og fysisk som følge av kronisk underernæring. Uten økonomisk vekst og rettferdig fordeling er barna nøkkelen til Nord-Koreas framtid.

Det er ingen tvil om at den politiske situasjonen er den underliggende årsaken til at barna i Nord-Korea lider. Derfor er det myndighetene som er ansvarlig for å gjøre noe med situasjonen og for å legge til rette for internasjonal hjelp der de selv kommer til kort. Vi har en humanitær plikt til å hjelpe.

FN har for 2012 bedt om 1.5 milliarder kroner til arbeidet i Nord-Korea. Så langt har det internasjonale samfunnet kun gitt løfter om en tredjedel. Mesteparten er til akutt matvarehjelp og mindre til bærekraftig utvikling. I 2011 ga Norge 20 millioner kroner i direkte assistanse gjennom Røde Kors og FN. Kun to ganger siden år 2000 har Norge gitt mindre.

I hele verden har tallene for barnedødelighet gått kraftig ned siden 1990. Nord-Korea er ett av to land i verden hvor det er en økning i antallet barn som dør før sin femte fødselsdag. Underernæring er sammen med mangel på medisiner og utstyr, årsaken til de høye barnedødelighetstallene. En tredjedel av landets barn under fem år er kronisk underernært.

På verdensbasis er vann det næringsmiddelet som flest barn blir syke av, og i verste fall dør av. Store deler av vannsystemet i Nord-Korea har forfalt og i landsbyer hentes vann fra åpne brønner ved rismarken. Dette gir barna diaré, noe som gjør at de ikke evner å holde på næringen de får i seg.

Langvarig underernæring fører til at barnets utvikling svekkes. De blir ofte kortvokste og immunforsvaret blir dårligere. Heller ikke hjernen utvikler seg normalt og evnen til å lære svekkes. I stedet for å bli en fremtidig ressurs for landet, blir barna en byrde gjennom økte helseutgifter.

Økonomisk vekst og mer rettferdig fordeling er de viktigste årsakene til at land utvikler seg positivt. I 2011 viste den nordkoreanske økonomien en sjelden vekst, men utgangspunktet er så svakt at det knapt utgjør noen forskjell for mannen i gata. Ressursene er ikke jevnt fordelt.

Ønsker vi å bidra til endring i Nord-Korea, må vi derfor starte med barnas muligheter til å utvikle seg i hode og kropp. Bistand er ett av våre viktigste verktøy for å gi barna muligheten til å skape en bedre fremtid for seg selv og for landet.

I samarbeid med nordkoreanske myndigheter utformer UNICEF en ny nasjonal politikk på vann- og sanitærområdet. UNICEF har etablert såkalte gravitasjonsstyrte vannanlegg. Disse tar utgangspunkt i bekkene i åsene der folk bor, og er nok til å dekke vannbehovet til titusener. Anleggene krever ikke strøm, drivstoff eller reservedeler. De er dermed godt tilpasset situasjonen i landet hvor det er mangel på det aller meste.

UNICEF Norge er glad for at regjeringen tar vann og sanitær på alvor. I melding til Stortinget nummer 11, om global helse i utenrikspolitikken, tas det til orde for å styrke innsatsen for vann og sanitær i husholdninger og skoler. Disse grunnleggende behovene bør integreres i nasjonale lovverk og handlingsplaner heter det i meldingen, noe UNICEF støtter.

Likevel halverte Norge sin bistand til vann og sanitær fra 2005 til 2011, i følge tall fra NORAD. Også det norske bidraget til UNICEF på vann- og sanitærområdet ble redusert fra 50 millioner i 2005 til 30 millioner i 2011. Med utgangspunkt i meld. St. 11, mener UNICEF at en satsing på Nord-Korea vil være et godt sted for regjeringen å starte, for å øke bidraget på dette feltet.

I dag styres den humanitære bistanden av den politiske situasjonen. Barna blir ofre for en situasjon de selv ikke er skyld i. UNICEF Norge mener derfor at den norske regjeringen bør vurdere å øke innsatsen i Nord-Korea. Vi inviterer også det norske folk til å bidra.

Situasjonen i Nord-Korea er allerede i dag prekær. Varige skader blant de unge gjør framtiden ennå mørkere. Skal Nord-Korea ha en framtid må vi begynne med barna.

Store deler av organisasjonslivet leter med lys og lykte etter nye inntektskilder. Norge må derfor si ja til det suksessfulle Postkodelotteriet.

Innlegget er skrevet sammen med Svein Grønnern i SOS-barnebyer, Nina Jensen i WWF Norge, John Peder Egenæs i Amnesty International Norge, Torild Skogsholm i CARE Norge, Arild Hermstad i Framtiden i våre hender, Anne Cecilie Kaltenborn i Leger uten grenser, Truls Gulowsen i Greenpeace Norge.

Frivillig sektor og organisasjonslivet i Norge er enormt stort, både i antall årsverk som sysselsettes og i frivillige dugnadstimer som nedlegges. Organisasjonene løser store og små utfordringer både innenlands og utenlands, som det offentlige ikke makter å løse alene.

Samtidig er det vanskelig for sektoren å skaffe til veie god og langsiktig finansiering. Mange organisasjoner får tilskudd til sitt viktige arbeid via spilleinntektene til Norsk Tipping, men langt flere holdes utenfor lotteriinntektene uten noen god begrunnelse. Det har regjeringen nå en mulighet til å gjøre noe med. Da spilleautomatmonopolet ble etablert, falt betydelige deler av inntektene til Frivillighets-Norge bort. Ti store organisasjoner sikret seg godt gjennom å bli en del av tippenøkkelen fra overskuddet i Norsk Tipping.

Endelig ser det imidlertid ut til at vi kan få et lotteri på plass i Norge som vil sørge for at større deler av Organisasjons-Norge får glede av nordmenns spillelyst. Ikke bare vil det nye lotteriet generere sårt tiltrengte inntekter til viktig frivillig virksomhet. Men samtidig gjøre dette på en ansvarlig, underholdende og ufarlig måte.

Postkodelotteriet har søkt om etablering i Norge, og fagmyndigheten Lotteri- og stiftelsestilsynet har anbefalt Kulturdepartementet å godkjenne søknaden. Lotteriet er etablert med stor suksess i flere land og har i løpet av de om lag 20 årene det har eksistert, generert mer enn 30 milliarder kroner til sosiale, humanitære og miljøformål.

Lotteriet er nylig rangert som verdens sjette største filantropiske virksomhet. Ambisjonen er klar: Å fungere som et økonomisk cluster for mange av de viktige organisasjonene og samfunnsnyttige formålene som fortjener støtte, men ikke finansieres gjennom tippenøkkelen. En etablering av et slikt lotteri i Norge vil kunne bli en helt sentral inntektskilde for våre organisasjoner.

Vi har høye forventninger til den videre behandlingsprosessen som nå finner sted i Kulturdepartementet. Inntektene fra et nytt nasjonalt lotteri vil sørge for bedre økonomisk forutsigbarhet i det arbeidet vi utfører i dag, og i tida som kommer. Det er ikke slik at alle organisasjoner faller innenfor fordelingen av den såkalte tippenøkkelen her i landet. Det er bare idretten og ti humanitære organisasjoner av en flora på flere hundre organisasjoner som utfører en vel så viktig innsats, som er inne i varmen av tippenøkkelen.

Alle andre organisasjoner - store som små, må finne andre inntektsmuligheter i et stadig trangere marked. Store deler av organisasjonslivet leter med lys og lykte etter nye inntektsveier for å finansiere virksomheten. Vi har i årevis organisert oss i dugnadsvirksomhet, stekt vafler og lansert kostnadsdrivende reklamekampanjer. Samtidig er det forventet at vi nærmest skal generere inntekter uten å bruke penger.

Hver dag bruker vi betydelig tid og kreativitet på å finne nye inntektskilder for å finansiere det viktige arbeidet organisasjonene våre gjør. Dugnadsvirksomhet og støtten fra private givere er fortsatt viktig for oss, men alene er det ikke nok.

Vi er derfor opptatt av at flere viktige aktører skal kunne få ta del i inntektene som skapes av spill i Norge. Noe annet er rett og slett ikke rettferdig. En etablering av Postkodelotteriet i Norge vil således bidra til en betydelig mer rettferdig fordeling av overskuddet av spill i Norge, og gi flere viktige frivillige organisasjoner sårt tiltrengte inntekter.

Postkodelotteriet vil være en positiv og innovativ nyvinning på det norske spillmarkedet. I motsetning til mange andre initiativ i spillmarkedet er Postkodelotteriet et lotteri som ivaretar det overordnede i spillpolitikken fullt ut: Ansvarlighet og inntekter til gode formål i god balanse. Postkodelotteriet er et ikke-aggressivt spill. Mange av spillene som forsøkes lansert i Norge i dag er forbundet med spillavhengighet, slik som Casino og poker.

Postkodelotteriet har et svært underholdende og engasjerende format og innebærer liten risiko for negative konsekvenser. Det bekreftes av Lotteritilsynet og alle de studier som er gjort i de land lotteriet er etablert. Samtidig gir det solide inntekter til ideelle organisasjoner som driver humanitært og annet samfunnsnyttig arbeid. Det er et lotteri vi kan stå inne for verdimessig 100 prosent.

I andre land hvor Postkodelotteriet er til stede (England, Nederland og Sverige) har lotteriet vært en formidabel suksess. Bare i 2011 ble over 4,1 milliarder kroner delt ut til gode formål fra lotteriets virksomhet. Midlene som fordeles brukes der de trengs mest hos de ulike organisasjonene, akkurat slik vi ønsker det her. En etablering av Postkodelotteriet vil være et ansvarlig supplement til den ordningen som i dag administreres gjennom Norsk Tipping i det norske lotterimarkedet. Ansvarlig spill er en bærende pilar i norsk spillpolitikk.

Etableringen av Postkodelotteriet vil være med på å styrke den norske modellen om å gi frivillige organisasjoner gode og forutsigbare inntekter fra spill som ikke medfører sosiale problemer. Og ikke minst bidra til at flere viktige organisasjoner kan ta del i overskuddet spill genererer i Norge. Vi har berettiget håp om at våre ansvarlige politikere også ser dette, og tillater oss å ta imot denne utstrakte hånden.

Den direkte konsekvensen av avgjørelsen fra Kulturdepartementet handler rett og slett om muligheten til å forbedre vårt menneskerettighetsarbeid, redusere klimautslipp, bekjempe fattigdom og å redde liv.