Det er krisestemning i Stortinget. Ikke fordi temperaturen på jorda stadig når nye rekorder. Regjeringen frykter at slutten kan være nær. Ikke fordi klimaet kan gjøre store deler av jorda ulevelig eller fordi arter utryddes, flommer herjer og polene smelter. I Venstre er det tilløp til panikk. Ikke fordi matproduksjonen i flere land trues av ekstremvær og tørke eller fordi drivhuseffekten kan bli så selvforsterkende at eventuelle utslippsreduksjoner ikke vil nytte lenger.
Nei, angsten skyldes en sønderrivende uenighet om den nye, store symbolsaken i norsk klimapolitikk. Det store spørsmålet er: Skal bensin bli mer enn 15 øre dyrere og diesel mer enn 35 øre dyrere pr. liter? Ja, drivstoffet må bli dyrere enn som så om denne regjeringen skal ha en framtid, mener Venstre. Ikke snakk om, mener regjeringen.
Dette framstilles som en dramatisk klimakamp. Det er ikke bare regjeringens framtid, men hele klodens overlevelse som står på spill, kan man få inntrykk av. Venstre-leder Trine Skei Grande har sagt at verktøykassa er tom. For å få et grønt skatteskifte til å fungere, er det bare ett virkemiddel igjen: Høyere avgifter på fossilt drivstoff. Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen, derimot, står knallhardt på at det vil være direkte skadelig både for næringslivet og for folk flest dersom man øker disse avgiftene mer enn det regjeringen går inn for. Selv om disse standpunktene samlet sett kan framstå som uforenlige, har de en viktig ting felles: Det er bare tull.
For det første er det bare tull at en så liten økning kommer til å være en plage for vanlige bilkjørere eller næringslivet. Prisene svinger langt mer enn 15 eller 35 øre, og det fra den ene dagen til den andre, uten at det fører til nedlagte bedrifter, tap av arbeidsplasser eller at folk må holde seg hjemme fordi de ikke har råd til å kjøre bil.
For det andre er det bare tull at en så liten avgiftsendring kommer til å ha noen klimaeffekt. Vi har i det minste en klimaminister som har forstått dette: «Vel, er vi sikre på at vi automatisk får veldig store og veldig raske kutt i CO2-utslipp av å øke bensin- og dieselavgiften til neste år? Nei. Er det norske folk så prisbevisste? Nei», sa Vidar Helgesen til Dagsavisen tirsdag. «Vi må være så måteholdne å si at vi ikke er sikre på om økte drivstoffavgifter fra ett år til det neste vil gi sterkt redusert bilbruk», la han til.
Det er kanskje litt gøy at klimaministeren så effektivt tar kverken på sin egen statsministers klimatiltak. Men mest av alt sier dette ganske mye om hva flere, norske politiske klimavedtak har til felles: Det er mye symbolpolitikk og mange forsøk på å tilpasse virkeligheten til norske ønskedrømmer. At en regjering går av på en symbolsak ville i så måte være en vakker illustrasjon på denne ubehjelpeligheten.
Vi trenger ikke gå langt for å finne neste eksempel. I den samme grønne skatteskiftepakken, i det samme statsbudsjettet, foreslår den samme regjeringen å øke pendlerfradraget. Dette er ment som et slags sukker på den bitre, grønne pillen bilistene må svelge på grunn av de økte drivstoffavgiftene. Men den samme regjeringen har, med de samme støttepartiene, i den samme stortingsperioden, vedtatt å redusere pendlerfradraget. Den gangen ble det framstilt som et klimatiltak, et bidrag for å få færre til å kjøre til jobben. Oppskriften er altså: 1) Sett inn et klimatiltak. 2) Sett inn et annet klimatiltak. 3) Fjern det første klimatiltaket for å redusere effekten av det andre. 4) Vent og se hva som skjer. Hvem vet, kanskje utslippene går ned?
Til punkt fire er det bare å si at vi aner ikke. Regjeringen har kommet med noen løse antakelser om klimaeffekten av det som skulle være «tidenes grønne budsjett». Det vil redusere utslippene med 2,1 prosent innen 2030. Det er forsvinnende lite, muligens også feil. Svaret kommer i Perspektivmeldingen i januar, altså et par måneder etter at budsjettet er vedtatt.
Norges kanskje viktigste klimatiltak globalt er fangst og lagring av CO2. Dette har pågått siden 2006 og har kostet sju milliarder. Anlegget er stengt uten at et enste CO2-molekyl lot seg fange, men testanlegget skal gjøre all verdens land i stand til å bruke ubegrensede mengder med fossile brensler uten å slippe ut CO2 i det hele tatt. Mens vi venter, skjer nettopp det: All verdens land fortsetter bruke ubegrensede mengder med fossile brensler, ofte under påskudd av at noen sikkert finner opp en lur metode for å fange og lagre karbondioksid.
Et annet viktig bidrag fra Norges side er den rene oljen og gassen vår. Som ikke er det spor renere enn olje og gass fra andre land, viste det seg, da NRK undersøkte saken. Fattige barn i Afrika trenger norsk fossil energi for å få leselys slik at de kan gjøre lekser og slik bringe verden videre, får vi høre. Ren norsk olje og gass som skal kjøres i skip hele veien fra Barentshavet til Afrika sør for Sahara, strake veien forbi den arabiske halvøya som både er nærmere og har renere, eller mindre skitne, fossile brensler enn det vi kan by på.
Vi fortjener i grunnen en latterlig regjeringskrise på grunn av et innholdsløst symbolforslag. Men klimaet hadde fortjent bedre.